Forsiden

Høringssvar fra Klokkergårdstiftelsen

Dato: 17.07.2019

Svartype: Med merknad

Høring – Ny barnevernlov

Klokkergårdstiftelsen er en non-profit ideell stiftelse. Vi har kollektiv for barn/ungdom i alderen 13 – 18 (23) år med rus- og atferdsvansker som er plassert i hht. Lov om barneverntjenester §§ 4-24, 2. ledd og 4-26. Noen blir flyttet til kollektivet mens de har akuttvedtak i hht. § 4-25, i påvente av nemndsak.

Vi har tilbud om to-base, dvs. at ungdom etter et opphold på kollektiv kan flytte i godkjente § 4-27 familiehjem, og fortsatt ha tilknytning til kollektivet. Andre kan ha botrening eller hybel med oppfølging fra kollektivet.

Vi har i tillegg boliger og fosterhjem for barn med vedtak i lovens § 4-12.

I vårt høringssvar vil vi først og fremst ha ungdom med rus- og atferdsvansker i tankene.

Til 5.2.1.1 Prinsippet om barnets beste

Ny barnevernlov § 1-3

I tillegg til strekpunktene som skal hensyntas i vurderingen av barnets beste, ville vi ønsket en tydeliggjøring av at dette også må gjelde ved evaluering/halvt års evaluering når en ungdom er plassert og der ungdommen ikke profitterer på plasseringen.

Ungdom blir plassert på bakgrunn av søknad, som noen ganger er mangelfull. Foreligger utredning kan den være utført mens ungdommen ruset seg. Det kan i inntaksprosessen bli underkommunisert at ungdom har rømt mye og ruset seg når de har vært plassert før flytting til et av våre kollektiv. Andre kan ha brukt rus som selvmedisinering for å dempe alvorlige psykiske vansker eller annet de kan streve med.

Vi er opptatt av at ungdom skal nyttiggjøre seg plassering. Vi ønsker å hjelpe alle ungdommene som kommer, men ser at noen kan få en negativt eskalerende atferd dersom de ikke klarer å forholde seg til de rammene som er på kollektivet. Dersom slike situasjoner oppstår ønsker vi en konstruktiv dialog med barneverntjeneste og Bufetat om hva som er det beste for denne ungdommen, og om denne plasseringen er det rette. Det er barnets beste som skal stå i fokus, og hvilke tiltak/hjelp barnet trenger. Profitterer ikke barnet på behandlingen i Klokkergårdstiftelsen vil det være til barnets beste å se på andre alternativer/tiltak. Ofte blir det en diskusjon om hvem som skal ha/har ansvaret, og mindre fokus på om ungdommen nyttiggjør seg plasseringen. Vi mener at alle instanser bør ha fokus på hva som er ungdommens beste, og samarbeide for å få det til, selv om det kan bety en ny flytting.

Ved fylkesnemndsvedtak etter bvl. § 4-24 skal plassering evalueres etter 6 måneder. Klokkergårdstiftelsen ønsker at fylkesnemnda, som har fattet beslutning om tvangsvedtak, involveres i denne evalueringen sammen med barnverntjeneste og Bufetat, slik at fylkesnemnda kan kvalitetssikre og følge opp sin egen beslutning. Da vil man sikre en vurdering av hva som er barnets beste hele veien.

7.3 Styrket rett til ettervern

Klokkergårdstiftelsen støtter forslag om lovendring om rett til ettervern til fylte 25 år. Det bør være et tydeligere regelverk, slik at overgangene kan være smidigere. Vi mener dette er spesielt viktig for vår målgruppe som er ungdom med rusproblematikk i kombinasjon med atferdsvansker – ofte alvorlige (§ 4-24, § 4-26). De har ofte «mye å ta igjen» når det gjelder skole, jevnalder vennenettverk, konstruktiv samhandling med familie, psykisk helse, kriminalitet mm.

Vi ser at dagens ordning med oppfølging fram til fylte 23 år praktiseres ulikt fra kommune til kommune. Enkelte kommuner er flinke til å gi et godt etterverntilbud ved utskriving fra oss, mens andre henviser ungdommen til NAV. Det er viktig at det nye lovforslaget konkretiserer ansvaret barnevernet har for innhold og oppfølging av etterverntilbud.

Vi mener at det vil være til det beste for ungdommen å ha èn instans å forholde seg til – barneverntjenesten. Det vil da være naturlig at saksbehandler i barneverntjenesten har det koordinerende ansvaret for at rettene og pliktene til ungdommen blir fulgt opp. Har ungdommen krav på støtte fra NAV, bør saksbehandler i barnevernet samarbeide med NAV for å få støtterordninger på plass.

Det bør ligge krav til at ansvarsgruppemøter gjennomføres jevnlig, og at ansvar for disse møtene ligger hos barneverntjenesten. Dette vil sikre en bedre informasjonsflyt mellom de ulike instansene som er involvert i ettervern rundt ungdommene, og ungdommen vil ha èn instans å forholde seg til.

Målgruppen som Klokkergårdstiftelsen tar imot har en omfattende og sammensatt problematikk. Klokkergårdstiftelsen gir et helhetlig tilbud til ungdommene gjennom en tiltakskjede som skal gi de forsvarlig omsorg fram til de er klare for et etterverntilbud fra kommunen.

Som institusjon gir vi også i vår tiltakskjede forskjellige tilbud om bo-trening tilpasset ungdommens behov og forutsetninger. Ungdommen har da tatt et valg og har et ønske om å fortsette behandlingen i Klokkergårdstiftelsen. Det som skaper utfordringer for om dette lar seg gjennomføre er tilstedeværelsen av Bufetat. Vi ser i enkelte tilfeller at Bufetat trekker seg ut av saken når ungdommen begynner med bo-trening, selv når det er faglig vurdert at ungdommen har behov for omfattende oppfølging. Dette blir da forstått som ettervern, selv om ungdommen fortsatt er knyttet til institusjonen. Klokkergårdstiftelsen mener at ettervernet må komme når ungdommen avslutter sitt opphold i institusjonen og ikke som en del av tiltakskjeden til institusjonen (familiehjem/botrening/hybel).

Det er ønskelig at Bufetat sitt ansvar også strekker seg ut over fylte 20 år. Mange institusjoner/kollektiv tilbyr oppfølging etter 20 år. Det ville gjort arbeidet enklere om Bufetat fortsatte sitt ansvar også om ungdom er i bo-trening utenfor institusjonsavdelingen f.eks., eller har behov for å bo i familiehjem også etter fylte 20 år. Mange «vanlige» ungdommer bor fortsatt hjemme når de er 20 år. For barn som må bo utenfor hjemmet i barneverntiltak, kan tilknytning til biologisk familie være krevende, og de har dermed ikke det støtteapparatet som andre ungdommer har ofte langt opp i 20-årene/hele livet. Kan man forsterke tilknytning i et familiehjem ved å utvide boperioden, vil det kunne bety en ressurs for ungdom videre i livet.

Bufetat trekker seg ut når ungdommen fyller 20 år. For denne målgruppen, som er relativ liten men har særlige behov på grunn av den komplekse problematikken, er dette svært alvorlig. Det viser seg vanskelig for kommunene å finansiere tiltaket videre. Det blir dermed en unødvendig «dragkamp» mellom barneverntjenesten og institusjonen, hvor vi hele tiden blir bedt om å redusere vårt tilbud for å få døgnprisen ned. Dette går på bekostning av hva vi mener er faglig forsvarlig for den enkelte ungdom. Klokkergårdstiftelsen mener det vil styrke ungdommens kontinuitet i behandling om Bufetat følger institusjonsplasseringen/tiltaket utover fylte 20 år. Det er tiltaket/ungdommens behov for hjelp, som bør avgjøre hvor lenge Bufetat har betalingsansvar, ikke alderen.

14.2 Rettigheter og bruk av tvang i barneverninstitusjoner

Klokkergårdstiftelsen tar imot ungdom med alvorlige atferdsvansker i kombinasjon med rusproblematikk (§ 4-24 og § 4-26). Dette utgjør en relativt liten gruppe med barn/ungdom som har særskilt behov for vern og beskyttelse. Klokkergårdstiftelsen mener det vil være hensiktsmessig å presisere rettigheter og bruk av tvang for denne målgruppen i en mer utvidet form i kapittel 4 når rettighetsforskriften revideres.

Det er en målsetting å differensiere målgruppene slik at en ungår smitteeffekt av negativ karakter. Likefullt er det ønskelig (og nødvendig) at ungdom skal behandles i fellesskap med jevnaldrende. Disse ungdommene har stor påvirkningskraft på hverandre, også her er smitteeffekt av negativ karakter en stor risiko.

Å skulle sikre forsvarlig omsorg, behandling, trygghet og trivsel for denne målgruppen er en krevende og utfordrende miljøterapeutisk jobb. I hverdagen står en i dilemma der en opplever at en ikke klarer å ivareta individets rett til personlig integritet og medvirkning opp mot trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

I utgangspunktet skal barn som plasseres i institusjon ha rett til fritt å kunne motta besøk og ha

samvær, rett til bevegelsesfrihet og rett til å benytte elektroniske kommunikasjonsmidler. Det følger i rettighetsforskriften særlige regler ved plassering etter § 4-24 og § 4-26 som kan iverksettes når

institusjonen kan begrunne begrensningene gitt i vedtaket, ut fra formålet med plasseringen samt

å dokumentere at mindre inngripende tiltak ikke har ført fram.

Slike vedtak vil i all hovedsak bli fattet i etterkant av at ungdommen har gjort destruktive valg for seg selv. Ungdommer som planlegger å rømme eller skaffe narkotika vil prøve etter beste evne og holde dette skjult for de ansatte slik at planen kan gjennomføres.

Det er i etterkant av slike alvorlige situasjoner institusjonen trenger gode rammer for å kunne

intensivere behandlingen for aktuell ungdom, samtidig som de andre ungdommene får ivaretatt sin

rett til forsvarlig omsorg og behandling.

Å skulle ivareta en ungdom som er ruset i felleskapet, som ikke samtykker til frivillig til å forlate institusjonen sammen med ansatte til rusen er ute av kroppen og situasjonen er blitt bearbeidet, og som heller ikke retter seg etter vedtak om bevegelsesbegrensning i fellesareal på institusjonen, skaper en situasjon der ingen får forsvarlig omsorg, behandling, trygghet eller trivsel.

Å skulle ivareta en ruset ungdom som blir tilbakeført fra rømmen mot sin vilje av ansatte/eller med politibistand, som ikke samtykker til ivaretaking utenfor institusjonen og som ikke retter seg etter vedtak om bevegelsesbegrensing i fellesareal på institusjonen, skaper en situasjon der ingen får forsvarlig omsorg, behandling, trygghet eller trivsel.

Disse to eksemplene utløser nødvendigvis ikke en situasjon der § 14 Tvang i akutte faresituasjoner kan komme til anvendelse. Likefullt er det svært alvorlig når ungdommer kommer ruset tilbake til

institusjonen, eller tar med seg rus tilbake til institusjonen.

Institusjoner trenger klare rammer for å kunne håndtere ovennevnte situasjoner. I dag er føringene

så uklare at miljøpersonalet ofte står handlingslammet igjen når slike situasjoner oppstår, der

ungdommen er ruset og nekter å samarbeide eller forholde seg til begrensninger som er gitt.

Dette medfører i dag at de andre ungdommene må forlate fellesarealet til situasjonen er under

kontroll. Å skulle føre bort en ruset ungdom som motsetter seg å forlate fellesarealet, kan føre til en

eskalering av situasjonen der mer inngripende tvang må benyttes i påsyn av andre. Dette vil være

svært uheldig og stigmatiserende for ungdommen, og skremmende for dem som blir vitne til dette.

Samtidig er det svært uheldig at en ungdom med sin individuelle rett skal kunne begrense et felleskap som også består av enkeltindivider.

Klokkergårdstiftelsen mener det beste for ungdommen vil være å bli ivaretatt utenfor felleskapet, i

trygge omgivelser av ansatte, inntil rusen har gått ut av kroppen. Ungdommen og de ansatte får

bruke tid i ro på å bearbeide situasjonen som har oppstått, jobbe med at ungdommen må ta ansvar

for egne handlinger, se konsekvensene dette gir for en selv og andre, og legge strategier for å stoppe seg selv i å ta destruktive valg.

Bortvisning til eget rom når ungdommen er påvirket av narkotika anser vi ikke som forsvarlig omsorg og behandling. En ungdom som er ruset må ha kontinuerlig tilsyn, for å ivareta helse og sikkerhet. Det å skulle føre kontinuerlig tilsyn på rommet til ungdommen kan komme i konflikt med ungdommens rett til personlig integritet. I situasjoner som dette vil det også være uavklart hvor ungdommen har skaffet rusmidler fra, og en kan ikke utelukke at ungdommen har gjemt rusmidler på rommet. I denne situasjonen vil det ikke være forsvarlig omsorg å ransake rommet for å sikre at ungdommen ikke kan innta mer narkotika. Ivaretakelse av ungdommens fysiske behov må komme i første rekke.

Varigheten av et slikt tiltak må vurderes individuelt ut fra ungdommens behov. En ungdom som har

vært på rømmen over flere dager og ruset seg ukritisk, vil ha behov for lengre tid ivaretakelse. De første dagene vil ikke ungdommen være i stand til å bearbeide situasjonen som har oppstått, da ungdommen først og fremst har behov for grunnleggende behov som mat, søvn og få på plass døgnrytmen igjen.

Ungdom som har vært ute èn natt/kort tid vil kunne bruke kortere tid på å bearbeide situasjonen – det må vurderes individuelt.

Klokkergårdstiftelsen ønsker ikke å isolere ungdom. Klokkergårdstiftelsen mener det er til det beste

for ungdommen å bli skjermet og ivaretatt utenfor felleskapet i trygge omgivelser. Vi har egnede

(godkjente) hus som ivaretar trygghet både for ungdommen og de ansatte, samtidig som de er trivelig innredet. Ungdommen kan så fremt det er forsvarlig følge opp skole, fritidsaktiviteter ol.

Målsettingen er å skape en ramme der vi kan intensivere behandlingen og redusere muligheten for

ungdommen å unndra seg omsorg og behandling, og få startet endringsprosesser hos ungdommen.

Konsekvensen av å ikke ha adekvate tiltak å sette inn når ungdom med rus- og adferdsproblematikk tar destruktive valg, som setter egen og andres behandling i fare, er at ungdommens problematikk vedvarer og kan eskalere. Klokkergårdstiftelsen har forståelse for at det kan oppleves som en stor inngripen å måtte forlate fellesskapet for en periode. Samtidig vurderer Klokkergårdstiftelsen det som mer alvorlig for ungdommen sin personlige utvikling at ungdommen kan styre et fellesskap, sette sin egen og andres behandling i fare ved å bringe rus inn på institusjonen, bruke trusler eller utøve fysisk og psykisk vold for å oppnå egne ønsker uten å måtte ta ansvar eller se konsekvensene av egne valg.

Vi mener at vi da blir et opprettholdende system, som ikke kan fremme endringer uten at ungdommen samtykker til dette selv. Dette er ungdommer som i utgangspunktet har vært imot tvangsplasseringen, som er plassert med hjemmel i tvangsparagrafen på grunn av tidligere livsførsel hvor de har vist at de ikke klarer å ta gode valg for seg selv, som ikke forholder seg til regler, lover eller respekterer politiet, som ikke ønsker behandling, som ikke gir uttrykk for ønske om å bli rusfri.

Dilemmaet er hvordan en miljøterapeut skal kunne endre dette med sin kompetanse og sine pedagogiske evner, nesten uten virkemiddel. Dette er urealistiske forventninger som viser mangel på forståelse av denne målgruppens sammensatte problematikk og behov. For oss som skal gi behandling, slik at ungdommen skal slutte å ruse seg, er det vanskelig å se på at ungdoms rett til selvbestemmelse kan gjøre miljøpersonalet nærmest uten virksomme tiltak. Vi mener denne ungdomsgruppa bør behandles spesielt nettopp fordi de har et rusproblem.

Klokkergårdstiftelsen har, som andre kollektiv, forholdt oss til rundskriv Q-19/2012 som bl.a.

omhandler ulike turer som terapeutisk virkemiddel eller behandlingsmetode.

I etterkant av pålegg fra Sivilombudsmannen, hvor kortvarig skjerming/bortvising til rommet

ble alternativet for å ivareta ungdom som har ruset seg eller på andre måter må skjermes kortvarig fra fellesskapet, har vi opplevd flere behandlingsbrudd. Det kan igjen resultere i at ungdommen kan bli plassert på enetiltak fordi behandling i gruppe (fellesskap) har vist seg vanskelig på kollektivet. Det blir et paradoks at institusjonene ikke kan beslutte å ivareta en ungdom i en begrenset periode

borte fra fellesskapet i et forsøk på å stoppe, avgrense eller forebygge destruktiv atferd, som for

eksempel gjentakende rusing, rømming og vold, mens vi ser en økning i antall plasseringer i enetiltak.

På bakgrunn av at det er for stor inngripen i ungdommens personlige integritet å ivareta de utenfor

fellesskapet, kan de ha en atferd som gjør at alternativet kan bli at ungdommen plasseres på et

enetiltak. Dette er vanskelig å forstå, og vi ønsker en tydeliggjøring av regelverket slik at det kan hjelpe ungdom ut av rusmisbruk, som er intensjonen med plassering i hht. §§ 4-24 og 4-26.

Det bør, etter Klokkergårdstiftelsens syn, tas stilling til hvilken samtykkekompetanse en ruspåvirket

ungdom har, eller hvilken samtykkekompetanse en ungdom som utagerer og bruker fysisk og psykisk vold har.

Forslag til presisering i ny revidert rettighetsforskrift under kapitel 4. Særlige regler ved plassering etter (dagens) § 4-24 og § 4-26:

Institusjonen kan i kraft av omsorgsansvaret for den enkelte og hensynet til fellesskapets trygghet

og trivsel, beslutte at beboeren skal være med på tilrettelagt tiltak utenfor institusjonen i en

tidsavgrenset periode. Tiltaket skal benyttes for å stoppe, avgrense eller forebygge destruktiv

atferd, som for eksempel rusing, rømming og/eller vold.

Det er ikke anledning til å bruke fysisk tvang, trussel om tvang eller gi andre konsekvenser som

har karakter av straff for å få ungdommen med på et slikt tiltak. Her, som ellers i all

omsorgsutøvelse og behandling, må oppmuntring, motivasjon og overbevisning brukes for å få

med ungdom som vegrer seg. Barnevernloven og rettighetsforskriften gjelder fullt ut når

ungdommen er på slike tiltak.

Som omtalt tidligere skal institusjonen drives på en slik måte at beboerens personlige integritet

blir ivaretatt. Det gjelder også for tidsbegrenset tiltak utenfor institusjonen. Institusjonene må ikke

benytte tiltak som har elementer av straff eller isolasjon. Dersom institusjonen benytter hytte, hus

eller lignende som en del av sitt institusjonstilbud eller behandlingsopplegg, skal denne være

godkjent og kvalitetssikret. Når det er forsvarlig ut fra ungdommens situasjon, skal ungdommen

delta på skole/aktiviteter el. a.

14.3 Saksbehandling og klage om brudd på rettigheter og bruk av tvang i institusjoner

Klokkergårdstiftelsen er enig i Barnevernlovutvalgets forslag til endring i innholdet i reglene som gjelder styring av fylkesnemndas klagesaksbehandling, der det foreslås lovfestet når et vedtak i klagesaker skal foreligge etter klage er mottatt.

Klokkergårdstiftelsen vil i den sammenheng peke på mulige brudd i rettssikkerheten til ungdom som blir plassert på § 4-24. Erfaring gjennom mange år viser at ungdom som anker vedtak fattet i fylkesnemnd må vente i flere måneder, gjerne 4 - 6 måneder, før anken kommer opp til behandling i Tingretten. Dette er svært uheldig for ungdommens rettsikkerhet, også med tanke på at flere plasseringsvedtak er kortere enn 12 måneder da midlertidig plassering i forkant inngår i den totale plasseringstiden. Erfaringsmessig vil en ungdom som har anket ikke være like tilgjengelig for behandling, da ungdommen gjerne holder tilbake informasjon av frykt for at det igjen kan bli brukt mot ungdommen når anken skal avgjøres.

Klokkergårdstiftelsen vil foreslå at det lovfestes en tidfestet rett til å få behandlet anken i løpet av en kortere periode etter at et § 4-24-vedtak blir anket.

Kap. 6 Atferdstiltak m.m.

§ 6-2, 1. ledd; Klokkergårdstiftelsen er ikke enig i at begrepet «alvorlig utagerende atferd» er det samme som dagens «alvorlige atferdsvansker». Vi mener at alvorlig utagerende atferd kan forstås som noe annet enn vansker en ungdom med alvorlig rusproblematikk viser, og at dagens begrep er mer dekkende. Evt. kan begrepet «alvorlige samhandlingsvansker» være et alternativ – dvs. samhandlingsvansker med foresatte, med skolen, med akseptert oppførsel/aksepterte handlinger i hht. lover osv.

Vi synes presiseringen av tredje strekpunkt er bra.

Tredje ledd; Vi mener barneverntjenesten er de beste til å vurdere om plassering bør opprettholdes ut over fylte 18 år. Vi mener evaluering av plassering (6 måneders evaluering) som skal skje i møte mellom barneverntjeneste, institusjon, Bufetat, ungdommen og foresatte, bør være utslagsgivende for om plassering skal opprettholdes inntil 12 måneder. Der ungdom plasseres i kort tid pga. 18-årsdag, i en langtids-behandlingsinstitusjon, kan det tenkes å gi lite utbytte for ungdommen. Det er en plasseringshjemmel hvor «nåløyet» er trangt, og det vil være vanskelig å hjelpe en ungdom som oppfyller kriteriene i paragrafen i løpet av noen få måneder. Vi har erfart at nemnda har fattet et kortvarig vedtak inntil 18 års-dag, mot barneverntjenestens forslag om et vedtak med lenger varighet. Dette har ikke vært gunstig hverken for den ungdommen det gjelder eller for de øvrige ungdommene i institusjonen. Det bør skilles tydelig på korttids- og langtidsbehandlingsinstitusjoner i nemnda, når de går i mot kommunens anbefaling.

Kapittel 8 Oppfølging av barn og foreldre

§ 8-8; Det er ønskelig med en tydeliggjøring av at plasseringen bør opphøre dersom ungdommen ikke har utbytte av behandlingen, eller at plasseringen bidrar til eskalering av samhandlingsvanskene – eks. i form av utstrakt rømming, rusing, uhensiktsmessig og skadelig atferd.

Det bør følge en frist for når mot avslutningen av plasseringstiden barneverntjenesten skal planlegge og sette i verk hjelpetiltak etter institusjonsoppholdet. Det skjer dessverre at ungdom blir gående i lang tid uten noen visshet om hva som venter etter institusjonsoppholdet.

§ 8-10; Klokkergårdstiftelsen er glad for presiseringen.

Kapittel 10 Barneverninstitusjoner mv.

§ 10-1; Det ville vært ønskelig med en ytterligere presisering av hvordan «institusjonen skal sørge for vern og beskyttelse samt tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling», og av «institusjonens ansvar for trygghet og trivsel for alle på institusjonen», når ungdom har ruset seg. Med dagens mulighet for å skjerme ungdom som har ruset seg fra de andre ungdommene på kollektivet, kan dette med trygghet og trivsel for alle, by på utfordringer.

§ 14-25 Samtaleprosess

For at dette skal iverksettes mener Klokkergårdstiftelsen det betinger tett samarbeid mellom barneverntjenesten og nemndleder. Det bør være barneverntjenesten som har best forutsetninger for å vurdere om en sak er egnet for en samtaleprosess. Det er et stort ansvar for en ungdom som kanskje strever med alvorlig rusproblematikk/psykiske helsevansker osv.

Ny barnevernlov § 6-2, 1. ledd

Klokkergårdstiftelsen setter spørsmålstegn ved ordlyden i forslag til ny barnevernlov § 6-2, 1. ledd, der barn som har vist alvorlig utagerende atferd kan bli plassert uten eget samtykke. Det er forslag om at det skal hete «misbruk av rusmidler over lengre tid» som et grunnlag for denne plasseringen. Hva som menes med over «lengre tid» mener Klokkergårdstiftelsen kan være vanskelig å definere. Alvoret i problematikk for denne målgruppa handler ikke nødvendigvis om barn som har et misbruk som har vart over lengre tid, men heller om omfanget og et eskalerende og ukritisk misbruk, samt tilknytning i miljøer med omsetning av narkotika. Omfanget, alvorlighetsgraden av rusmisbruket og eskaleringen burde komme tydeligere fram i loven, samt at det blir gitt klare retningslinjer på når det er «misbruk av rusmidler over lengre tid».

Ny barnevernlov § 14-24

Det framkommer i loven at ungdom plassert etter bvl. § 4-24 kan bringe nemndas vedtak inn for tingretten for rettslig prøving. Fristen for å anke er én måned fra den dagen § 4-24-vedtaket trer i kraft.

Klokkergårdstiftelsen mener at det tar altfor lang tid før saken kommer opp i tingretten.

Rettsikkerheten til ungdommen skal ivaretas, og det bør settes en frist for når ankesaker behandles, likeså med svarfrist. Vårt forslag er at behandlingstid og svarfrist bør være den samme som ved fylkesnemndsaker. Klokkergårdstiftelsen driver et systematisk behandlingsopplegg, hvor det er viktig at ungdommene ikke blir «sittende på vent», noe som skjer når ungdommen klager vedtaket inn for tingretten. Ved påvente av en ankesak tar det lengre tid å få ungdommen inn i behandlingen som er besluttet av fylkesnemnda, da ungdommen ofte ikke ønsker å være aktiv i sin egen behandling før de har gjennomført ankesaken. Ungdommene blir plassert i inntil 12 måneder, og det er svært uheldig for behandlingen/motivasjonen til ungdommen å bruke 4-6 av disse månedene på å vente. Dette gir svært lite rom for behandling, både før og etter ankesaken, spesielt i de tilfellene hvor ungdommen ikke får medhold og skal fortsette sin behandling. I noen tilfeller ser vi at ungdom ikke får svar før det begynner å nærme seg slutten av plasseringen, noen som gjør at formålet med plasseringen faller bort. Det bør derfor framkomme i loven frister for rettslig prøving av § 4-24-vedtak fattet av fylkesnemnda. Dette for å ivareta og øke ungdommens rettssikkerhet.

Ny barnevernlov § 8-8

Barneverntjenesten har oppfølgingsplikt jf. § 8-8; «Kort tid etter at vedtaket er truffet, skal barneverntjenesten kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldre ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser». Klokkergårdstiftelsen har stort fokus på familiearbeid og betydningen av dette. Før plassering har familiedynamikken i de fleste familier vært preget av konflikt og krise. I samtaler med foreldre/foresatte formidler de ofte at i de fleste tilfeller har ikke foreldre/foresatte blitt tilbudt veiledning og oppfølging etter at ungdommen er plassert. Mange barneverntjenester følger dermed ikke opp dette ansvaret. Klokkergårdstiftelsen ser på familiearbeid og tiltak for hele familien som avgjørende for å skape gode framtidsutsikter.

Klokkergårdstiftelsen stiller seg bak forslaget om å fjerne skillene mellom tiltaksplan, omsorgsplan, m.fl. og heller benytte begrepet «planer» for alle tiltak. Klokkergårdstiftelsen foreslår at barneverntjenesten har en plan hvor alle tiltak framkommer, herunder også hvilken veiledning og oppfølging som er bestemt for foreldre/foresatte og/eller søsken.

Forskrift om krav til kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner

§ 5 - Krav til bemanning og de ansattes kompetanse

Det presiseres i forskriften at «Institusjonen skal ha tilsatt personell med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen sett i forhold til institusjonens målgruppe og målsetting».

Det skal være skole- og helsansvarlige i barneverninstitusjoner og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere. For å ivareta disse ansvarsområdene burde sykepleiere og personer med lærerutdanning kvalifiseres som faglært personell. Nå er det tilstrekkelig med medisinkurs fra apotek for å ivareta ansvaret som helseansvarlig.

Klokkergårdstiftelsen mener at nivået og bredden i kompetansen på institusjonene bør økes. Det har blitt snakket om nesten siden kravet om godkjente fagutdanninger kom, at bredden i hvilke utdanninger som skal være godkjent i barneverninstitusjoner skal endres slik at flere blir kvalifisert for faglært-stillinger.

Sett i forhold til institusjonenes målgruppe og målsetting kan en bredere kompetanse være fordelaktig for kvaliteten i behandlingsopplegget som blir tilbudt ungdommene på flere områder.

De få fagutdanningene som er godkjent virker noe snevert når utdanningsforløp ol. har utviklet og endret seg siden dette kravet ble definert. I tråd med stadig økende dokumentasjonskrav og et større fokus på individ og brukermedvirkning, parallelt med at varigheten på plasseringsvedtakene blir kortere, mener Klokkergårdstiftelsen at det bør sees nærmere på dagens bemanningsnorm og hva som kvalifiseres som faglært personell. Klokkergårdstiftelsen mener at man vil favne målgruppen enda bredere ved å kunne ansette flere med ulike fagutdanninger som faglærte. Det utdannes i tillegg få mannlige barnevernspedagoger, og få av disse søker arbeid i barneverninstitusjon. Det er et mål ha tilnærmet like mange menn som kvinner ansatt, og det er ønskelig med faglærte ansatte.