Forsiden

Høringssvar fra Norsk Barnevernlederorganisasjon (NOBO)

Dato: 31.07.2019

Svartype: Med merknad


Oslo 14.6.2019

Barne- og familiedepartementet
Postboks 8036 Dep.
0030 Oslo


HØRINGSSVAR NY BARNEVERNLOV
NOBO viser til brev fra Barne- og likestillingsdepartementet den 04.04.19, Deres ref. 19/1565, høringsinvitasjon vedrørende forslag til ny barnevernslov.
Forslagene er en oppfølging av NOU 2016:16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse. NOBO innga høringssvar på denne i januar 2017.
NOBO støtter endringen i lovens struktur, som gjør lovteksten mer oversiktlig og lettere tilgjengelig både for de som skal praktisere loven, og for barn og foreldre. NOBO savner likevel at innspill som har kommet fra barn og unge når det gjelder språklige tilpasninger er fulgt opp. Dette er ikke kommentert i de ulike kapitlene, men er en generell tilbakemelding til forslaget om ny barnevernslov.
I høringssvaret for øvrig har NOBO valgt å la uttalelsen følge kapittelinndelingen i høringsnotatet.

Kapittel 5. Formål, virkeområde og grunnleggende bestemmelser
Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvorvidt retten til familieliv eller det biologiske prinsipp skal presiseres i lovteksten. NOBO er opptatt av at barnevernloven må ha formuleringer som tydeliggjør barneverntjenestens overordnede funksjon, som må være å beskytte utsatte barn og unge som ikke blir tilstrekkelig ivaretatt i egen familie.
NOBO er enig i at hensynet til barnets beste lovfestes som det overordnede rettslige prinsipp i barnevernloven. Barnevernlovens hovedprinsipper må ikke svekke barns rett til omsorg og beskyttelse.
Departementet foreslår at det ikke inntas en liste i loven over momenter som bør inngå i en barnets beste vurdering. NOBO er enig i at dette er mest hensiktsmessig, og sikrer en fleksibel tilpasning til barnevernfagets utvikling på sikt. Konkretisering av innholdet i barnets beste vurderingen bør tydeliggjøres i retningslinjer og faglige anbefalinger som gir barnevernansatte praktisk veiledning til å foreta vurderinger i konkrete saker og sakstyper. NOBO anbefaler at det utarbeides en veileder som omhandler barnets beste-vurderinger.
NOBO er enig i departementets forslag om ikke å presisere retten til familieliv eller det biologiske prinsipp i loven. En slik presisering vil kunne skape uklarhet om hvilket rettslig innhold prinsippet skal ha i enkeltsaker, og svekke barns rett til omsorg og beskyttelse. Hensynet til barnets beste er lovens overordnede prinsipp og viktigste hensyn. I denne vurderingen inngår barnets behov for å bevare familietilknytningen og nære relasjoner, samt å ta hensyn til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.
Etter gjeldende rett kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse og tvangsopphold på institusjon for barn som har vanlig bosted i Norge, men oppholder seg i en annen stat. NOBO støtter forslaget om å utvide lovens virkeområde slik at barneverntjenesten også kan sette inn hjelpetiltak overfor foreldrene som oppholder seg i Norge.
NOBO har sympati for synspunktene fra Barnevernsproffene om at det er urimelig at det kan brukes tvang med hjemmel i barnevernloven for ungdom som er myndige. Vi ser imidlertid at det noen ganger kan være nødvendig å videreføre tvangstiltaket utover fylte 18 år, men at adgangen til å benytte tvangstiltak etter oppnådd myndighetsalder ikke bør opprettholdes ut over tre måneder.

Kapittel 6. Bekymringsmelding og undersøkelse
NOBO stiller spørsmålstegn ved begrepet «helhetlig omsorgssituasjon og behov» i forslaget til § 2-1, 3.ledd. Formuleringen er uheldig i den grad den kan føre til at undersøkelser vil mer omfattende enn formålet tilsier. Forbeholdet gjelder både hensynet til familiens integritet og bruk av barnevernets ressurser. NOBO er bekymret for at en slik bestemmelse vil øke tilmeldingen av foreldrekonfliktsaker til barneverntjenesten, et problemområde som ellers naturlig faller inn under familievernkontorets arbeids- og ansvarsområde
NOBO mener også at formuleringen «skal gjøres så skånsomt som mulig», jfr. § 2-2 3. ledd i lovforslaget, kan stå i motsetning til ivaretagelse av utsatte barns rett til omsorg og beskyttelse. NOBO ber departementet vurdere om hensikten med lovteksteten med fordel kan formuleres på en måte som likevel sikrer at undersøkelser gjøres tilstrekkelig grundig, i de tilfeller der foreldre og barn kan ha motstridende interesser.
NOBO mener at det bør tydelig fremkomme av loven hvilken kommune som har ansvaret for å undersøke forholdene, der barnet har delt fast bosted i to forskjellige kommuner.

Kapittel 7. Hjelpetiltak
Oppfølging av barn og familier bør skje mer systematisk og kunnskapsbasert enn det som er tilfelle i mange kommuner i dag. Valg av tiltak må sees ut i fra barnets behov og situasjon; alle kommuner må ha et tiltaksapparat som gjør dem i stand til å gi tidlig og tilpasset hjelp.

NOBO støtter departementets vurdering om å erstatte formålet med hjelpetiltak til «Hjelpetiltak skal være egnet til å ivareta barnets særlige behov og bidra til å forebygge videre problemutvikling hos barnet eller i familien».
Forskriftshjemmel om krav til kvalitet i hjelpetiltak støttes av NOBO.
NOBO er kjent med at det er ulikt syn i barneverns-Norge om hvorvidt aldersgrensen for ettervern bør utvides fra 23 til 25 år. Dersom aldersgrensen utvides må det tydeliggjøres hva innholdet i tilbudet skal være, for å unngå at den kommunale barneverntjenesten blir utsatt for forventninger om at de skal overta andre hjelpetjenesters oppgaver og ansvar. Det bør tydeliggjøres hva andre eksisterende tjenester har ansvar for overfor målgruppa. Utvidelse av aldersgrensen er et ressursspørsmål både når det gjelder økonomi, bemanning og kompetanse for de kommunale barneverntjenestene.
Ungdommens medvirkning i ettervernstiltaket er en forutsetning. Dersom ungdommene ikke medvirker i ettervernstiltaket må tiltaket kunne avsluttes. NOBO påpeker dette fordi et ettervernstiltak for ungdom over 23 år kan inkludere bistand til personer som oppholder seg i andre kommuner/landsdeler, slik at det kan være krevende både å holde kontakt og kvalitetssikre tiltaket.
NOBO oppfordrer departementet til å vurdere om det vil være hensiktsmessig at kommunen får et samlet ansvar for å gi ettervernstilbud til unge voksne som har hatt tiltak fra barnverntjenesten, på samme måte som kommunene får et samlet ansvar for forebyggende tiltak. NOBO mener at det ikke bør være barnevernet alene som skal ha ansvar for å gi tilbud til unge mennesker i alderen 23 – 25 år som tidligere har hatt tiltak fra barneverntjenesten, fordi den spesialiserte kompetansen som målgruppa trenger kan være lettere tilgjengelig i andre tjenester, som NAV, Psykisk helse osv.
NOBO mener det må være samsvar mellom kommunens ansvar for ettervern til ungdommer og Bufetats bistandsplikt når det gjelder tiltak. Den statlige bistandsplikten og det statlige betalingsansvaret må følge aldersgrensen for ettervern for de ungdommene som trenger fortsatt opphold i tiltak som er det statlige barnevernets ansvar.
Departementet foreslår å utvide hjemmelen for å pålegge hjelpetiltak til også å omfatte barnets samværshjem; NOBO støtter lovforslaget. De tiltak som kan pålegges samværshjemmet vil i praksis være de samme som der barnet bor fast, eller i begge hjem hvis barnet har delt fast bosted. Hvorvidt det er behov for tiltak i begge hjem vil bero på konkrete barnevernfaglige vurderinger av det enkelte barns behov. NOBO mener at det bør tydelig fremkomme av loven hvilken kommune som har hovedansvaret for å sikre at barnet får et helhetlig og samordnet tilbud, når barnet har delt fast bosted i to forskjellige kommuner.
Departementet ønsker høringsinstansenes syn på om det bør være hjemmel for å pålegge opphold på senter for foreldre og barn hvis formålet er utredning. I dag er det bare slik hjemmel hvis formålet er hjelpetiltak. NOBO har i tidligere uttalelser vært tydelig på at hjemmel for pålegg bør være både for undersøkelse og hjelpetiltak. Utredninger etter pålegg kan bidra til manglende samarbeidsvilje og stress hos foreldre, men dette vil utredningen kunne ta høyde for. Pålegg vil kun være aktuelt i de mest kompliserte tilfellene, når det er tvil om barnet får tilfredsstillende omsorg og alternativet er akuttplassering. Det vurderes at fordelene for barnet med å pålegge utredninger er større enn ulempene for foreldrene. Utredningene kan bidra til å gi et bedre grunnlag for en riktig oppfølging av barnet uavhengig av om barnet fortsatt skal bo hjemme eller om omsorgen må overtas.
NOBO mener at opphold på Senter for foreldre og barn ikke skal begrenses til tre måneder ved pålegg. NOBO mener dagens regler med inntil 12 måneder bør gjelde for dette tiltaket. Av respekt for familie og barn er det viktig at det brukes tilstrekkelig tid på alternativet for å hindre omsorgsovertagelse.
Nåværende barnevernlov setter begrensninger for plasseringsalternativer etter omsorgsovertakelse og atferdstiltak. NOBO mener det er viktig at det settes krav til plasseringssted. Ny barnevernlov bør likevel legge til rette for at kommunene kan utvikle alternative tiltak, også når det gjelder botiltak. Lokale tilpasninger må være mulig, uten at det går på bekostning av forsvarlighet.

Kapittel 8 - Akuttiltak
NOBO støtter den strukturelle endringen ved at alle akuttparagrafer samles i et kapittel. Det gjør lovteksten lettere tilgjengelig.
Videre støtter NOBO departementets forslag om påtalemyndigheten fortsatt skal beholde hjemmel i barnevernloven til å kunne fatte midlertidige vedtak. NOBO støtter departementets presiseringer om at både barnevernleder og stedfortreder kan fatte akuttvedtak. Presiseringen underbygger gjeldende praksis. NOBO vil påpeke at en vedtaksmyndighet som skal ivaretas hele døgnet og kun kan fordeles på to (bortsett fra tilfeldige konstitueringer), innebærer en ikke ubetydelig belastning for barnevernleder og stedfortreder, slik at påtalemyndighetens vedtaksmyndighet vil innebære en vesentlig mulighet til avlastning.
NOBO støtter bruk av ordet midlertidig omsorgsovertagelse og de konsekvenser det får for hvem som har ansvar for hva, når det gjelder forhold som vedrører barnet. Formuleringen innebærer en viktig presisering og ansvarsavklaring i arbeidet med barn i midlertidige tiltak. NOBO støtter også at bestemmelsen gjelder nyfødte. Det vurderes som viktig at nyfødte med akuttiltak da vil ha det samme rettsvern som andre barn.
Barneverntjenestens leder eller barnevernleders stedfortreder bør også kunne treffe vedtak om samvær etter § 7-2 når det er truffet vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3.

Kapittel 9 - Omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon
NOBO er enig i departementets forslag om å samle lovbestemmelsene om omsorgsovertakelse (bvl §§ 4-12 og 4-8) og plasseringssted (§§ 4-14 og 4-15). Dette vil bidra til den overordnede intensjonen om å gjøre lovteksten mer tilgjengelig og lette praktiseringen av loven.
Når det gjelder vedtak om omsorgsovertakelse, mener NOBO at det bør være samme beviskrav for omsorgsovertakelse etter bvl § 4-12 a – c og bvl § 4-8, dvs. alminnelig sannsynlighetsovervekt. At det skal være lavere beviskrav ved krav om tilbakeføring av privat plasserte barn og nyfødte, gir inntrykk av at disse barna har et lavere beskyttelsesbehov. Nyfødte barn, som er særlig sårbare, bør sikres en særskilt beskyttelse i loven. NOBO er selvsagt innforstått med at tilbakeholdelse og omsorgsovertakelse av nyfødte barn er særlig inngripende og følelsesmessig belastende inngrep for foreldrene, men det bør ikke hindre at loven ivaretar behovet til de aller mest sårbare barna
NOBO støtter Barneombudets høringsuttalelse til barnevernlovutvalgets forslag, om at det ikke er noen grunn til at disse barna skal ha et dårligere vern enn andre barn. NOBO vil også peke på at et skjerpet beviskrav for barn som er privat plassert eller med samtykke som hjelpetiltak, heller ikke bør ha et svakere vern enn andre barn. Sett fra barnets synspunkt kan det antas at det oppfattes som mindre inngripende å bli boende der barnet er, enn å bli flyttet hjem, om det er sannsynlighetsovervekt for at barnet ved tilbakeføring til hjemmet vil bli utsatt for omsorgssvikt. I et barnets beste-perspektiv, vurderer NOBO derfor at det ikke bør være beviskravsforskjell i disse tilfellene. NOBO støtter følgelig ikke departementets forslag, og mener beviskravene bør endres.
NOBO støtter forslaget om å tydeliggjøre forskjellen mellom omsorgsansvar og foreldreansvar i lovteksten. Det vil bidra til den overordnede intensjonen om å gjøre lovteksten mer tilgjengelig og lette praktiseringen av loven. NOBO mener imidlertid at valg av type skole er et forhold som henger sammen med hele barnets omsorgssituasjon og fosterfamiliens familieliv. Når målet er at fosterforeldrene skal oppdra barnet som sitt eget, bør det også kunne velges en type skole som passer til fosterfamiliens preferanser, f.eks. den samme skole som fosterfamiliens egne barn går på. Slike valg bør barneverntjenesten kunne gjøre i samråd med fosterfamilien, hvis omsorgsovertakelsen er vurdert å være langvarig.
NOBO mener det er forhold som taler for en forenkling av visse saksbehandlingsregler, av prosessøkonomiske grunner, for å effektivisere saksbehandling og arbeidshverdag. I det perspektivet vil det være hensiktsmessig at det ikke må fremmes vedtak om oppheving av omsorg hvis partene er enige om det. Men NOBO kan også se at det kan være rettssikkerhetsmessige grunner til at en uavhengig instans skal behandle spørsmål om omsorgsopphevelse. NOBO mener dette særlig kan være viktig i de tilfellene der det har vist seg vanskelig å finne et hensiktsmessig plasseringsalternativ for ungdom etter en ikke planlagt avslutning av en fosterhjemsplassering, eller i andre situasjoner der BUFetat ikke klarer å oppfylle sin bistandsplikt.

NOBO mener det er beklagelig at det ikke er vurdert en ordning med såkalt varig plassering, som kunne ha gitt fosterbarn en sterkere opplevelse av tilhørighet til fosterfamilien. NOBO ser det slik at omsorgsovertakelse er et så alvorlig inngrep at det bare skal benyttes hvis hjelpetiltak ikke har ført fram, eller når det er overveiende sannsynlig at det ikke vil føre fram. Med det perspektivet er det vanskelig å se for seg at det er så mange omsorgsovertakelser som vil være midlertidige. NOBO merker seg at departementet uttaler at det ikke med sikkerhet kan sies om det er mange barn som opplever mange tilbakeføringssaker. Det er NOBOs erfaring fra egne barneverntjenester at det til enhver tid er flere barn i fosterhjem som har opplevd flere tilbakeføringssaker, og som uttaler frustrasjon og usikkerhet som følge av dette. De opplever det som stressende at det flere ganger i løpet av et år, med tanke på gjenopptakelse og anker, blir tatt opp hvor de skal bo, og at de bli bedt om å uttale seg, og at det samme gjentar seg etter et år. For hver gang et gjenopptakelseskrav fremmes, blir de bedt om å uttale seg både til sin kontaktperson i barneverntjenesten, til talsperson og ev. til fylkesnemndsleder/dommer. Ut fra NOBOs erfaring fra kommunebarnevernet vil det være viktig for barn under omsorg at det skapes større forutsigbarhet med hensyn til hvor de skal høre til. Restriksjoner med hensyn til hvor ofte sak om tilbakeføring kan tas opp, vil kunne skape større forutsigbarhet for fosterbarn.
NOBO slutter seg til vurderingen om at formuleringen «skikket til å oppdra det som sitt eget» har et sterkere meningsinnhold enn «utøvd omsorgen på en god måte», og at det er en viktig vurderingsfaktor når det gjelder å vurdere adopsjon.
Opphevelsesadgang av adopsjon synes å være adskillig mer komplisert enn opphevelse av fratakelse av foreldreansvar, med tanke på stabilitet for barnet. NOBO vil likevel ikke se bort fra at dette vil være aktuelt i helt spesielle tilfeller, og at det således bør være hjemmel for dette i loven.

Kapittel 10. Atferdstiltak m.m.
Departementet gir uttrykk for at lovutvalgets forslag om at barn skulle kunne plasseres i institusjon dersom barnet «utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare» er for vagt og upresist, samt at det ville utvide adgangen til å plassere barn. En slik utvidelse, f.eks. ved selvskading eller spiseforstyrrelser er ifølge departementet ikke ønskelig, og det påpekes at barn og unge med slike problemer skal få hjelp av det øvrige hjelpeapparatet. NOBO støtter dette.
NOBO erfarer at grenseoppgangen mellom spesialisthelsetjenestens psykiske helsevern for barn og unge og barneverntjenesten i flere tilfeller er problematisk. NOBO er enig i at dette utfordringsbildet ikke kan løses ved en utvidet adgang til å plassere barn med tvang i dagens lov, §§ 4-24,4-26. Lovteksten bør utformes slik at det er klart hvilke tilfeller som kan begrunne tiltak, og at helseutfordringer ikke er en gyldig begrunnelse.

NOBO ber departementet vurdere om barn med alvorlige introverte atferdsutfordringer kan ha behov for den beskyttelsen en atferdsplassering gir. Barn med alvorlige introverte atferdsutfordringer bør primært få hjelp gjennom annet lovverk, men erfaring tilsier likevel at det kan være faglig uenighet om atferdsutfordringene dreier seg om psykisk uhelse eller har et annet utspring.
Det vil med en slik begrensning i formuleringen kunne gi det resultat at barnet ikke får den nødvendige hjelp og beskyttelse det er i behov av. Det å bruke et ord som utagerende vurderes som for upresist og lite uttømmende. NOBO mener det bør erstattes med alvorlig skadelig atferdsuttrykk eller alvorlig skadelig atferdsutfordring.

Kapittel 11 Samværskontakt etter omsorgsovertakelse
NOBO støtter lovfesting av barns rett til samvær med søsken og andre viktige nærstående. Hvem barnet skal ha samvær med, omfang og rammer for samværet må ta utgangspunkt i hva som er til barnets beste og med barnets medvirkning. Det må også tas hensyn til det totale samværsomfanget, og hvordan gjennomføringen er forenlig med barnets tilknytning til sin fosterfamilie og den nye familiesituasjonen i fosterhjemmet.
Både begrensninger i retten til å kreve ny samværssak og begrensninger med hensyn til hvem som kan kreve partsrettigheter for å oppnå samvær, er etter NOBOs oppfatning viktige virkemidler for å redusere de belastningene fosterbarn kan oppleve i forbindelse med rettsprosesser. At barneverntjenesten får ansvar for å lage en plan for samvær og kontakt med slekt og andre nærstående, også ut over de som får rett til samvær gjennom fylkesnemndas vedtak, bør kunne legge et godt grunnlag for fleksible løsninger, i takt med barnets utvikling og ev. endrede situasjoner. En sperrefrist på to år for gjenopptakelse av samværsspørsmålet er etter NOBOs vurdering et hensiktsmessig forslag, men det må ikke være til hinder for barneverntjenestens ansvar for løpende å vurdere om en samværsordning er til barnets beste, og ev. fremme sak om de endringer som vurderes som nødvendige.
NOBO savner i nåværende lov en hjemmel for barnevernleder til å fatte midlertidig vedtak om begrensning i samvær, i tilfeller der det har oppstått endringer som gjør at det vurderes at samværet kan være til skade for barnet. NOBO mener det bør være mulig for barnevernleder å fatte midlertidig vedtak om å begrense eller stoppe samvær for en nærmere angitt kortvarig tidsperiode, eller å sette inn tilsyn, inntil ordinær samværssak kan behandles av fylkesnemnda.
Barneverntjenestens leder eller barnevernleders stedfortreder bør også kunne treffe vedtak om samvær etter § 7-2 når det er truffet vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3.

Kapittel 12. Oppfølging av barn og foreldre
NOBO er enig i forslagene til departementet.

Kapittel 13 – Fosterhjem
Departementet foreslår å lovfeste barns rett til forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og å lovfeste at fosterforeldre kan gis klageadgang på vedtak om flytting fra fosterhjemmet. Videre foreslår departementet at det innføres en forskriftsfestet plikt for fosterforeldre til å gjennomføre en generell opplæring. NOBO støtter dette.
NOBO støtter departementets formål i lovendringen om å styrke kvaliteten på fosterhjemstilbudet og å løfte fram barnets rettigheter i fosterhjem, og å synliggjøre fosterforeldres stilling i den nye barnevernsloven.
NOBO støtter departementets uttalelse om at fosterforeldres partsstatus bør avgjøres etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og at det skal mye til før fosterforeldre er å anse som part i et barns barnevernsak.
NOBO støtter at det innføres krav om at fosterforeldre skal ta imot generell opplæring før barnet flytter inn i fosterhjem. Ved behov for at barnet plasseres raskt bør opplæring avtales gjennomført i ettertid.
NOBO støtter forslaget om at det omsorgskommunen skal godkjenne fosterhjemmet for det enkelte barn. Det er i overensstemmelse med det som har utviklet seg som praksis, og som i dag skjer etter avtale mellom de to kommunene.

Kapittel 14. Barnevernsinstitusjoner m.m.
NOBO er enig i at bestemmelser som i dag framgår av forskrift om rettigheter og bruk av tvang, samt om krav til kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner, bør tas inn i loven. En slik tydeliggjøring vil styrke rettssikkerheten for barn på institusjon. Ut over dette finner ikke kommunen grunnlag for å kommenterer hjemlene særskilt.
I dag er det kun tillatt å bruke urinprøve ved rusmiddeltesting. Det foreslås at regelen skal utvides til å gjelde biologisk materiale generelt, for eksempel spytt eller hårprøve. Dette støtter NOBO.
I tillegg foreslås det en ny hjemmel som gir institusjonen mulighet til å kartlegge barn under oppholdet på institusjonen. NOBO støtter forslaget.

Kap 15 Omsorgssentra for enslige mindreårige asylsøkere
NOBO støtter presiseringen i lovteksten for når omsorgssentre skal varsle barneverntjenesten. Formuleringen presiserer BUFetats ansvar for å tilrettelegge sitt tilbud til asylsøkerbarnas spesielle omsorgsbehov, og vil bidra til å avklare eventuelle diskusjoner mellom forvaltningsnivåer om hvem som har ansvaret for å sette inn tiltak.

Kapittel 16 – Saksbehandlingsregler
Departementet foreslår ikke å følge opp barnevernlovutvalgets forslag om å senke barns partsrettigheter fra 15 til 12 år. NOBO støtter dette. De rettigheter man får når man er part i en sak, vil medføre at barnet har dokumentinnsyn, rett til forhåndsvarsel, underretning og klagerett osv. Et barn med partsrettigheter vil få informasjon om foreldrenes bakgrunn, nettverk og osv. Dette kan være opplysninger som skal håndteres varsomt. Barn med partsrettigheter vil få kopi av disse dokumentene. Å være til stede under nemndsforhandlingene vil være krevende for et barn, og kan sette barnet i vanskelige lojalitetskonflikter, Videre vil et barn på 12 år med partsrettigheter kunne utsettes for et større press fra sin familie om hva slags standpunkt barnet skal ta. Det bør heller legges vekt på at barn under 15 år gis gode muligheter for medvirkning og samarbeid, tilpasset sitt utviklingsnivå. Det bør være mulig å gi barn yngre enn 15 år partsrettigheter i særlige tilfeller.
NOBO støtter forslaget om at partsstatus til foreldre med foreldreansvar fremdeles skal vurderes etter forvaltningslovens § 2 første ledd bokstav e. Videre støttes departementets forslag om at foreldre med foreldreansvar skal underrettes om åpning av undersøkelse og om alle vedtak.
NOBO støtter departementets forslag om å ikke gå videre med å erstatte talsperson, tillitsperson og tilsynsperson med en trygghetsperson.
NOBO mener at formuleringen om å nekte innsyn i dokumenter kan tydeliggjøres bedre (lovforslagets § 12-5). Barnets beskyttelsesbehov må komme tydeligere frem. Barn med erfaringer fra barnevernet påpeker at deres foreldre i alt for stor grad får informasjon om det de har fortalt og betrodd. Barnets egen mening om hva som skal formidles videre må kunne tas hensyn til, også når det gjelder hensynet til respekt for barnets integritet. Kriteriene for unndragelse bør ikke begrenses så strengt som til at det kun skal gjelde når det kan utsette barnet «for skade eller fare». NOBO vil også påpeke at barnet må informeres og få medvirke før barneverntjenesten treffer beslutninger om når og på hvilken måte informasjon fra barnet skal bringes videre.
NOBO ber departementet vurdere om barns rett til integritet og privatliv kan tydeliggjøres ivaretas bedre i ny barnevernlov.

Kapittel 17 - Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger
NOBO mener at barnevernloven må ivareta hensynet til å legge til rette for tverrfaglig samarbeid og samtidig ivareta integritet til foreldre og barnet. Slik NOBO vurderer det er departementets forslag til lovtekst ikke til hinder for dette.


Kapittel 18 – Behandling i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker
NOBO støtter departements forslag om å lovfeste fylkesnemndas uavhengighet og upartiskhet. Departementet foreslår at betalingsansvaret for godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av fylkesnemnda og tolk i forhandlingsmøtet overføres fra kommunen til fylkesnemnda. NOBO er enig i forslaget, men vil også påpeke at ansvaret for å dekke kostnadene ved eventuell oversettelse av dokumenter i forkant av forhandlingsmøtet (når fylkesnemnda har vurdert det nødvendig), og fylkesnemndas eget vedtak bør ligge hos fylkesnemnda. At betalingsansvar overføres fra kommune til fylkesnemnd vil kunne fremme oppfatningen av fylkesnemnda som et upartisk organ.
NOBO synes forslaget om å endre navn på fylkesnemnda er interessant, med tanke på å komme fram til en betegnelse som er umiddelbart mer selvforklarende, men har ikke noe konkret forslag.
NOBO deler departementets syn om at det er behov for å styrke barns medvirkning i saker i fylkesnemnda, og at barn i større grad enn i dag bør gis anledning til å uttale seg direkte for nemnda. Utgangspunktet må være at barnet ønsker det.
Departementet foreslår at samtaleprosess innføres som en varig ordning med hjemmel i loven. Samtaleprosess er en alternativ tvisteløsning som er basert på frivillighet. Den innebærer at nemndene får en mer aktiv rolle i å bistå partene i å finne frivillige løsninger. Siden 2016 har det vært igangsatt forsøk med samtaleprosess i fem fylkesnemnder. NOBO er klar over at det er forskjellige erfaringer blant barneverntjenester når det gjelder bruk av samtaleprosess, men støtter lovforslaget.
Lovutvalget forslo å lovfeste en unntaksregel fra dokumentinnsyn når barnet bor på sperret adresse, slik at partene ikke har rett til opplysninger om identiteten til anonyme vitner, eller opplysninger som kan avsløre barnets adresse. Dette støttes av NOBO.

Kapittel 19 - Kommunens og barneverntjenestens oppgaver
NOBO støtter tydeliggjøringen av at ansvaret for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer legges til kommunen. Plasseringen av ansvaret på kommunenivået, i stedet for på barneverntjenesten, gjør det også lettere å få frem barneverntjenestens oppgaver, mandat og ansvar i samarbeid med andre instanser og sektorer. NOBO støtter departementets presisering av at barnevernets kjerneoppgave er å gi hjelp og beskyttelse på indikert individnivå, jfr. §§ 1-7 og 15-4 og at det generelle forebyggende arbeidet er et overordnet kommunalt ansvar, jfr. § 15-1.
Departementet foreslå å ta ut presiseringen i dagens lov om at barnevernstjenestens leder har "ansvar for oppgaver etter denne loven". Dette begrunnes med hensynet til å understøtte kommuneledelsens overordnede ansvar for barnevernstjenesten og utførelsen av kommunens lovpålagte oppgaver. Departementet påpeker at endringsforslaget vil innebære at kommunens politiske og administrative ledelse vil kunne instruere og overprøve barnevernstjenestens leder og fastsette retningslinjer som begrenser barnevernslederens faglige ansvar og kompetanse. NOBO er kritisk til at kommunens øvre ledelse skal kunne overprøve barnevernleders faglige beslutninger. Slik NOBO ser det er ikke dagens lovverk til hinder for at kommunens øverste administrative og politiske ledelse i praksis utviser et overordnet ansvar for at kommunens oppfyller sine lovpålagte oppgaver etter lov om barnevernstjenester. NOBO ber derfor om at ordlyden i gjeldende lov, § 2-1 fjerde ledd, opprettholdes.
NOBO mener at det bør stilles krav til ledelses- og fagkompetanse til barnevernets ledelse i en kommune, og foreslår at det presiseres i lovteksten.
NOBO støtter at krav til akuttberedskap lovfestes.

Kapittel 20 - Statlig barnevernsmyndighet
Bufetats bistandsplikt overfor kommunen er videreført for akuttvedtak, fosterhjem og institusjon. Det er tatt inn en ny bestemmelse om at Bufetat kan tilby barneverntjenesten å utrede omsorgssituasjonen til barn i alderen 0-6 år, samt hjelpetiltak i etterkant av utredningen. Videre at Bufetat kan tilby spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet dersom dette kan hindre at barn må flytte ut av hjemmet. Det sistnevnte anses som stadfesting av dagens praksis i noen bufetatregioner, men med en praksis som varierer mellom regionene. I og med at praksisen varierer, er det viktig at den lovfestes, for å skape likeverdige tilbud for barn og unge. Utredninger og tiltak overfor små barn kan ofte kreve spesialisert kompetanse som en del kommuner kan ha vansker med å rekruttere og/eller beholde. Lovforslaget anses derfor som et viktig bidrag til å sikre gode tjenester på et tidlig tidspunkt for denne gruppen barn.
Når det gjelder hvem som skal ha det «siste ord» ved valg av beredskapshjem/institusjon mener NOBO at det må være det grunnleggende prinsippet at barnets beste skal legges til grunn ved valg av plassering i en akuttsituasjon. Dagens situasjonsbeskrivelse er at det ikke er tilgjengelig tiltak som er tilpasset barnets behov, men i stor grad Bufetats ledige kapasitet som avgjør hvor barnet skal flyttes.
Etter NOBOs erfaring er det utfordrende for Bufetat å ha tilstrekkelig antall beredskapshjem og familiehjem tilgjengelig. Med dagens ordning hender det at barn helt ned i 10 år må flytte i akuttinstitusjon istedenfor i beredskapshjem, og at barn blir boende for lenge i beredskapshjem fordi Bufetat velger å ikke tilby familiehjem når barneverntjenesten vurderer at et ordinært fosterhjem ikke vurderes som tilstrekkelig. NOBO er sterkt kritisk til at Bufetat skal ha det avgjørende ordet ved valg av akuttiltak, og mener det er stor risiko for at barneverntjenestene oftere vil bli tilbudt institusjonsplass i tilfeller der en ber om beredskapshjem, hvis det er Bufetat som skal avgjøre valg av akutt-tiltak. Det er den kommunale barneverntjenesten som kjenner barnet best, og som bør ha det avgjørende ordet med hensyn til hva slags tiltak barnet trenger.
Departementet ber om høringsinstansenes syn på om egenandelene for henholdsvis beredskapshjem og akuttinstitusjon bør settes på samme nivå eller følge samme finansieringssystem som for andre barnevernstiltak. NOBO vil få påpeke at det er absurd om en barneverntjeneste som søker om beredskapshjem, eller for den saks skyld et familiehjem, får tildelt institusjonsplass til en vesentlig høyere kostnad, og selv må bære meromkostningene ved at Bufetat ikke leverer det barneverntjenesten har vurdert som nødvendig og riktig tiltak.

Kapittel 21 - Statlig tilsyn
Departementet foreslår å samle Helsetilsynets og Fylkesmannens tilsynsansvar i et eget kapittel, samt noen språklige og redaksjonelle endringer i den enkelte bestemmelse. Dette innebærer ingen endringer i etatenes tilsynsansvar på barnevernsområdet. NOBO støtter forslagene.
NOBO har tidligere påpekt at ansvaret for tilsynet med fosterbarn bør overtas av Fylkesmannen. Fosterbarn bør ha samme kvalitet på sitt tilsyn som barn i institusjon. Fosterbarn i et privat hjem kan presumtivt være i en mer sårbar og utsatt situasjon enn barn i institusjon, der det vil være flere voksne, faglige retningslinjer og internkontrolltiltak som kan fange opp avvik. NOBO mener fortsatt at tilsynsansvaret bør overtas av Fylkesmannen, for å sikre et kvalitativt godt og likeverdig tilsyn for fosterbarn over hele landet.

Kapittel 22 – Økonomiske og administrative konsekvenser
NOBO ser at departementet gjennomgående hevder at lovendringer og presiseringer av kvalitetskrav i liten grad vil ha økonomiske konsekvenser for kommunene. NOBO er uenig i denne vurderingen. Det kommunale barnevernets fagfelt har gjennom de senere årene blitt gjenstand for ekstra oppmerksomhet, gjennom nye kvalitetskrav, veiledere, rundskriv, forskrifter og lovbestemmelser. At kvalitetskravene presiseres i lovteksten vil uomtvistelig føre til mer oppmerksomhet på mulige avvik. Det mener NOBO er bra for kvaliteten for kommunalt barnevernsarbeid, for barnevernets legitimitet og er et avgjørende bidrag til å skape et likeverdig barnevern på tvers av kommunegrenser. Men konsekvensen vil være at kommunene må legge ned mer ressurser på kvalitetssikring og utviklingsstrategier. Det kommunale barnevernet er presset på tid og ressurser, barnevernets medarbeidere i svært mange kommuner opplever at de ikke overkommer sine oppgaver og sliter med prioriteringer. I en slik situasjon er det åpenbart at oppfølging av presiserte kvalitetskrav vil kreve ressurser. Kvalitet koster.
F.eks. vil en presisering om at barneverntjenesten skal undersøke et barns helhetlige omsorgssituasjon, kunne medføre at barneverntjenester i enda større grad enn i dag blir presset til å gå inn med undersøkelser i foreldrekonflikter om fast bosted og samvær. Selv om en intensjon med det nye forslaget til barnevernlov er å bidra til en klarere avgrensing av barnevernets mandat, vil det i kraft av barnevernarbeidets art alltid være et visst påtrykk fra foreldre og fra samarbeidspartnere om å påvirke grensene for hva barnevernet skal påta seg av oppgaver. Disse prosessene er med på å stjele tid fra barnevernets personalressurser.
NOBO mener det blir feil når kostnadsberegningen for merutgifter til for eksempel utvidelse av alder for ettervern kun dreier seg om utgiftene til tiltak for hver enkeltperson i alder 23 – 24 år som registreres i SSBs statistikk. Kostnadsvurderingen må også se hen til ressursbruken når det gjelder personalkostnader, samtaler, hjemmebesøk, samarbeidsmøter, utarbeidelse av planer, evalueringer, samt ikke minst diskusjoner med samarbeidspartnere om hva slags tiltak og kostnader bestemmelsen egentlig er ment å dekke. Denne økte ressursbruken vil dessuten også handle om de som det etter oppfølging besluttes at ikke skal ha oppfølging fra barneverntjenesten.
Den samme forenklede kostnadsvurderingen ses også når det gjelder søskens rett til samvær, plan for samvær og kontakt, krav til utarbeidelse av andre planer osv. Konsekvensene for den totale ressursbruken denne kvalitetshevningen innebærer underkjennes. NOBO mener det er et behov for en bemanningsstyrking av det kommunale barnevernet, for å få kvaliteten opp nå det nivået lovutvalget, departementet og NOBO har ambisjoner om.
NOBO mener også at det er åpenbart at det vil være kostnadskrevende for kommunene når det blir krav om kommunale planer for forebygging. Hensikten med planer for forebygging må være at barn og familier i risiko sikres et noenlunde likt tilbud, uansett hvilken kommune man bor i. På den ene siden er tiltaksapparatet i utvikling. På den annen side er det fortsatt mange som ikke hjelpes med de tiltak som i dag er tilgjengelige. Utarbeidelse av forebyggende plan må nødvendigvis ta tak i disse utfordringene, og vil bidra til en forventing om økt kvalitet, som i seg selv er kostnadsdrivende. NOBO synes det er vanskelig å forstå hva hensikten med lovfesting av forebyggende plan skal være, hvis det ikke skal bidra til å øke kvaliteten på det forebyggende arbeidet og møte udekkede behov.
Når kvalitetskravene stadig blir strengere, blir handlingsrommet for effektivisering stadig smalere, hvis innsparingen og effektiviseringen ikke skal bryte med lovkrav. NOBO vil få understreke at de stadig strengere kvalitetskravene krever tid og personalressurser. Når kvalitetskravene øker blir arbeidsprosessene mer omfattende. Det er umulig å gå tilbake til lavere kvalitet, mindre dokumentasjon, mindre nettverksinvolvering. Det er nødvendig med en ressursmessig styrking av barnevernet, om lovforslagets intensjoner skal oppnås.

Sandefjord 31.7.2019 – for Norsk barnevernlederorganisasjon

Laila Sveen Østli
Leder (sign)