Forsiden

Høringssvar fra Den norske legeforening

Dato: 11.07.2019

Svartype: Med merknad

Vi viser til høringsnotat med forslag til ny barnevernslov. Legeforeningens høringsuttalelse er utarbeidet på bakgrunn av innspill i vår interne høringsprosess, og den er behandlet av vårt sentralstyre.

Legeforeningen er positiv til at det er foretatt en så grundig gjennomgang og evaluering av dagens barnevernslov, og at det tilstrebes en mer anvendbar lov, som er bedre tilpasset dagens samfunn med ulike familiemønstre og minoritetsbakgrunner. Det er viktig at loven fungerer som et godt faglig verktøy, bidrar til forutsigbare, gode prosesser, og ivaretar involvertes rettssikkerhet. Vi støtter intensjonene om å sette barnets behov i sentrum, bidra til økt vekt på forebygging og tidlig innsats, samt å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre.

Det er foreslått en rekke endringer, både språklige og materielle, som vi støtter, og vi vil berømme departementet for et svært grundig og velbegrunnet høringsnotat.

Det pågår nå flere parallelle prosesser på dette området, som gjør det utfordrende å se helheten og hvilken effekt endringene vil få i praksis. Det er viktig at endringene koordineres og samordnes.

Legeforeningen vil særlig fremheve viktigheten av klare ansvarsforhold, fokus på kompetanseheving, samt bedre tilrettelegging for samarbeid, samhandling og informasjonsutveksling. I tillegg er det sentralt at aktørene har kapasitet og ressurser til å utføre oppgavene på en tillitsvekkende og formålstjenlig måte.

Mye av svikten vi ser i oppfølgningen av barn, skyldes dårlig kommunikasjon mellom yrkesgruppene og uklarhet om ansvar, kompetanse og oppgaver. Det er for få "møteplasser" i kommunene, tjenesten er for fragmentert og det er liten grad av samarbeid på tvers. Legeforeningen tror gevinsten vil være stor ved å tilrettelegge for bedre samarbeid mellom barnevern, politi, helsevesen og skole. I tillegg vil arbeid med felles retningslinjer og rundskriv være viktige bidrag, hvor også kjennskap til hvilke rammer de ulike aktørene jobber innenfor vil være sentralt.

Kommunens ansvar

Det er positivt at kommunens ansvar tydeliggjøres, og at kommunestyret ansvarliggjøres ved at de pålegges å utarbeide en plan for forebyggende arbeid. Videre at ansvar for nødvendig opplæring og plikten til internkontroll er tydeliggjort og spesifisert, og at kommunenes tidligere ulovfestede ansvar for å ha en forsvarlig akuttberedskap med barnevernfaglig kompetanse lovfestes.

Legeforeningens erfaring er at det er stor variasjon i både kompetanse og tid/ressurser i kommunene, og vi mener det er særlig viktig å fokusere på både kompetanse og tilstrekkelig ressurser i barnevernstjenesten.

Tverrfaglige/etatlige innsatsteam og konsultasjonsteam bør i større grad utvikles. I den
sammenheng vil vi påpeke at det er viktig å bygge robuste og store nok fagmiljøer innenfor
barnevernstjenesten, hvor interkommunalt samarbeid noen steder vil være helt nødvendig, for å ha tilstrekkelige ressurser, og unngå habilitetsproblemer i mindre kommuner.

Kommunale handlingsplaner for arbeid og organisering av tjenestene rundt barn og unge vil kunne lette og standardisere tilbudet til denne gruppen og gi en forutsigbarhet for involverte tjenester.

Responstid - bekymringsmeldinger

Vi støtter departementets vurdering av at krav til forsvarlig oppfølgning av innkomne bekymringsmeldinger skal komme klarere til uttrykk i loven, og at det fastsettes en klar ytre frist. Forslaget skal gi bedre beskyttelse til barn i akutte situasjoner, og må sees i sammenheng med kravet til akuttberedskap. Vi stiller spørsmål ved om ordlyden slik § 2-1 er foreslått ivaretar dette hensynet.

Første ledd første setning angir at bekymringsmeldinger skal følges opp "snarest, og senest innen en uke etter at de er mottatt". Videre presiseres det i første ledd tredje punktum at "barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølgning". Departementet skriver at det forutsetter at barnevernstjenesten må "foreta en første siling av innkomne bekymringsmeldinger så snart som mulig etter at meldingen har kommet inn", og at "barnevernstjenesten har ansvar for å snarest fange opp meldinger som krever umiddelbar oppfølgning", hvor "sakens art og kravet til forsvarlighet kan tilsi at barnevernstjenesten må behandle saken raskere enn lengstefristen gir anvisning på".

Barnevernslovutvalget la til grunn at "barnevernstjenesten ikke kan legge opp til en praksis der innkomne meldinger først blir gjennomgått og vurdert etter en uke", jf. forsvarlighetskravet i barnevernloven § 1-4, og at tjenesten må organisere seg slik at meldinger kan vurderes "fortløpende". Vi mener at dette ikke følger tydelig nok av bestemmelsen slik den nå er formulert, og at det bør fremgå eksplisitt at det forutsettes nettopp en fortløpende vurdering for å avklare behov for umiddelbar oppfølgning.

Tilbakemelding til melder

Vi har tidligere påpekt at våre medlemmer etterlyser tilbakemelding og informasjon om hva som skjer videre etter at de ar sendt bekymringsmelding til barnevernet, både for læring og innsikt i hvordan slike saker håndteres og hvordan samhandlingen kan forbedres.

Dette er nå foreslått videreført fra § 6-7 a til § 13 – 3 annet ledd, med gode språklige enderinger og presiseringer som bidrar til en mer tilgjengelig bestemmelse. Vi mener det også bør vurderes om det bør gis tilbakemelding om saken henlegges etter § 2-1 annet ledd, da det også må anses som relevant informasjon for melder.

Pålegg om å gi opplysninger

Vi har ved flere anledninger påpekt at våre medlemmer opplever det som utfordrende når de får pålegg om å utlevere informasjon til barnevernet. Slik innhenting av informasjon følger ofte et standardisert oppsett, hvor det ikke alltid er slik at spørsmålene treffer eller at svaret på standard spørsmål vil belyse saken på en god måte. Ofte får legen ikke tilstrekkelig informasjon til å vurdere hva som er relevant for saken, andre ganger har man informasjon som det er vanskelig å formidle skriftlig og uten kjennskap til saken.

Vi mener det bør presiseres i § 13-4 om "pålegg om å gi opplysninger" at det kun er "nødvendige opplysninger" som kan etterspørres, og at barnevernstjenesten må gi tilstrekkelig informasjon om saken til at den som skal utlevere opplysningene kan foreta en vurdering av hva som er nødvendig å utlevere.

Vi vil også fremheve at direkte kontakt/møte med barnevern, fastlege/lege og familien i mange tilfeller vil være mer konstruktivt, enn en ren standardisert informasjonsinnhenting, som de opplever i dag. Det bør utarbeides rutiner for samarbeid, og innhenting av samtykke til at helsepersonell og barnevern jobber tettere sammen, og kan holdes gjensidig orientert om saken. Særlig fastlegene opplever å være en "ubrukt ressurs" i oppfølgingen av familier som de har kjent over mange år, og peker på at det bør tilrettelegges for tettere samarbeid mellom helsetjenesten og barnevernet.