Forsiden

Høringssvar fra Universitetet i Stavanger

Dato: 26.06.2019

Svartype: Med merknad

Viser til høringsbrev og høringsnotat datert 4. april 2019.

Forslaget er en oppfølging av NOU 2016:16 Ny barnevernlovSikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse. Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger benyttet anledningen til å gi innspill til dette forslaget i høringssvar oversendt den 13. januar 2017.

Vi viser til det som kommer frem i dette svaret.

Vi har lest det nye forslaget grundig og mener departementet har lykkes i å gi den nye loven en oversiktlig struktur og en språkdrakt som er forståelig for de ulike aktørene i barnevernet.

Vi støtter forslaget om en ny overordnet bestemmelse om at barnevernet skal ta hensyn til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn, § 1-9, og at denne bestemmelsen erstatter det opprinnelige forslaget om å ta dette inn i «barnets beste» bestemmelsen.

Når det gjelder melding og undersøkelse ser vi at det er endringer i forhold til opprinnelig forslag og at melde- og opplysningsplikten først kommer under kap. 13. Vi følger logikken i dette og støtter forslaget. Et eget kap. om «Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger» gir god oversikt. Vi stiller dog spørsmål om ikke ordet meldeplikt burde vært brukt i overskriften? Det er ofte spørsmål knyttet til nettopp meldeplikten. Samtidig er det bra at kap. 2 har med frister, ikke bare når det gjelder meldefasen, men også for undersøkelsen. Innholdet i nåværende bvl § 6-9 er med andre ord tatt inn i kap 2 – noe vi mener er en bedre løsning.

Vi mener ryddingen i tiltak har vært helt nødvendig, jf. kap. 3, 4, 5 og 6. Dette gjelder særlig samling av de ulike typer omsorgsovertakelser i en hovedhjemmel, § 5-1 og hastevedtakene i kap. 4. Erfaringer vi har gjort gjennom mange års undervisning i barnevernloven for barnevern- og sosionomstudenter har vist at disse reglene for mange har vært vanskelig å få oversikt over.

Videre ser vi at frivillig plassering utenfor hjemmet som et hjelpetiltak videreføres, men som egen paragraf, jf. § 3-2. Ut i fra bruken av denne type tiltak i barnevernet, mener vi dette er en riktig vurdering.

Vi støtter forslaget om at ettervernet heves fra 23 år til 25 år, jf. § 1-2, 5. ledd og § 3-6, 3.ledd.

Vi er tilfredse med at det opprinnelige forslaget om at barns partsrettigheter skulle inntre allerede ved 12 år ikke lenger står ved lag og mener det er en god ordning at barn under 15 år i noen større grad enn før skal kunne innvilges partsrettigheter av fylkesnemnda, jf § 12-3. Nye regler som tydeligere regulerer foreldrenes partsrettigheter bifalles, jf § 12-2. Dette har vært uklart. Videre støtter vi at den nye loven tar hensyn til nye familiemønstre, både i forhold til undersøkelsen (§ 2-2), pålagte hjelpetiltak(§ 3-4) og samvær(kap. 7).

Når det gjelder barns rett til medvirkning er det etter vår mening bra at denne retten løftes fram og utdypes i loven. Vi merker oss at det er fylkesnemnda som skal vurdere hvordan barnet skal medvirke under fylkesnemndas behandling av saken. Erfaring fra fylkesnemnda tilsier at det er mye usikkerhet knyttet til hvordan et barns skal høres av nemnda. Dette er vanskelige spørsmål som bør utdypes i forskriften, jf. § 14-13.

Dokumentasjonskravene i forhold til barnets mening både i barneverntjenestens og fylkesnemndas vedtak er med på å gjøre barnets rett til å bli hørt mer realistisk, jf. §12-4 og § 14-19. Det samme vil gjelde § 12-5 om partenes rett til dokumentinnsyn og unntak for å beskytte barnet, jf § 12-5. Det legges dog opp til en skjønnsmessig vurdering som kan være problematisk.

I forrige høringsrunde var vi opptatt av lovfesting av kompetansekrav både i forhold til det kommunale og statlige barnevernet og etterspurte dette i lovforslaget. Heller ikke i det nye lovforslaget er dette kommet med. Vi ser nå at kompetanse nevnes spesielt i høringsnotatet - som noe som utredes nærmere. Vi vil understreke viktigheten av dette arbeidet.

Agnete Velde Jansson og Turid Bie

Universitetet i Stavanger