Forsiden

Høringssvar fra Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Sentralenheten

Dato: 01.08.2019

Svartype: Med merknad

Deres ref Vår ref: 19/00123 Dato: 1. august 2019

HØRING – FORSLAG TIL NY BARNEVERNSLOV

1. INNLEDNING

Det vises til Barne- og likestillingsdepartementets brev av 4. april 2019 om høring av forslag til ny barnevernslov. Frist for høringen er satt til 1. august 2019.

Fylkesnemndenes høringssvar er utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Sentralenheten og er basert på innspill fra nemndene.

Departementets forslag til ny barnevernslov har en god struktur og et godt språk som gjør loven mer tilgjengelig for brukerne enn dagens barnevernlov. I noen av lovens bestemmelser er det likevel foreslått endringer som vanskeligjør forståelsen av eller endrer lovens vilkår. Fylkesnemndene har blant annet flere innvendinger til utformingen av ny hjemmel for omsorgsovertakelse og til hjemmelen for plassering i atferdsinstitusjon.

Fylkesnemndene ser store prosessuelle utfordringer knyttet til departementets forslag om at søskensamvær skal fastsettes av nemndene, og forslår i stedet at vedtakskompetansen plasseres hos barneverntjenesten med nemndene som klageinstans.

I sitt høringssvar har fylkesnemndene valgt å følge strukturen i høringsnotatet, og kommenterer i hovedsak de kapitlene som mest er sentrale for behandling av tvangssakene etter barnevernsloven.

2. FORMÅL, VIRKEOMRÅDE OG GRUNNLEGGENDE BESTEMMELSER

Lovens virkeområde - lovforslaget § 1-2

Fylkesnemndene støtter forslaget om en viss utvidelse av lovens virkeområde slik at barneverntjenesten får rett og plikt til å tilby foreldre hjelpetiltak når de oppholder seg i Norge og barnet har vanlig bosted i Norge, men oppholder seg i annen stat.

Fylkesnemndene støtter forslaget om å heve aldersgrensen for ettervern fra 23 til 25 år.

Barnets beste – lovforslaget § 1-3

Fylkesnemndene slutter seg til departementets forslag til utforming av «barnets beste» som en rettslig standard, samtidig som sentrale momenter i vurderingen tydeliggjøres gjennom lovens forarbeider. Pedagogiske hensyn kan tale for at sentrale momenter i barnets beste-vurderingen fremkommer av lovteksten. Fylkesnemndene ser samtidig utfordringene ved en slik lovgivningsteknikk.

Departementet har bedt om høringsinstansenes syn på om retten til familieliv eller det biologiske prinsipp bør fremkomme direkte av loven.

Den lovtekniske tilnærmingen som departementet legger opp til, hvor grunnleggende prinsipper og utgangspunkter ikke fastslås uttrykkelig i loven, tilsier at heller ikke det biologiske prinsipp fremheves særskilt i lovteksten. Dersom det biologiske prinsipp inntas i loven er det god grunn til også å innta henvisning til barnets rett til beskyttelse og utvikling etter Grunnloven og Barnekonvensjonen, og andre grunnleggende prinsipper, herunder minste inngreps prinsipp.

I forslaget til § 1-3 andre setning heter at hensynet til barnets beste «skal være avgjørende når det vurderes om barnevernstiltak skal iverksettes, og hvilke tiltak som skal velges». Etter gjeldende § 4-1 kommer det tydeligere frem at hensynet til barnets beste skal være avgjørende ved alle avgjørelser om tiltak. Det fremgår ikke av forslaget til § 1-3 at hensynet til barnets beste er avgjørende også når tiltak oppheves, for eksempel etter gjeldende § 4-21.

Barns medvirkning - lovforslaget § 1-5

Fylkesnemndene støtter departementets forslag om å fjerne aldersangivelsen på syv år som en føring for når barn skal medvirke i egen sak.

Barnevernets plikt til å samarbeide med familie og nettverk - lovforslaget § 1-8

Fylkesnemndene støtter tydeliggjøringen i § 1-8 om barneverntjenestens plikt til å samarbeide med familie og nettverk.

Hensyn til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn - lovforslaget § 1-9

Når departementet har valgt å ikke følge opp Barnevernslovutvalgets forslag om en eksemplifiserende liste over momenter i barnets beste-vurderingen, kan det reises spørsmål ved om dette hensynet bør fremheves særskilt. Fylkesnemndene har likevel ikke noen avgjørende innvending til forslaget. Ordlyden i bestemmelsen bør imidlertid justeres slik at det ikke bare er barneverntjenesten som i sitt arbeid skal legge vekt på hensynet. Hensynet gjør seg gjeldende i alle «handlinger eller avgjørelser» som berører barnet, jf. § 1-3.

3. HJELPETILTAK

Fylkesnemndene er enig i at det er hensiktsmessig og oversiktlig å ha bestemmelser om hjelpetiltak i eget kapittel.

Frivillig hjelpetiltak - lovforslaget § 3-1

Videre er nemndene enig i at det presiseres i lovforslagets § 3-1 at hjelpetiltakene som tilbys skal være egnet til å ivareta barnets særlige behov og forebygge en uheldig utvikling.

Kvaliteten på de hjelpetiltak som tilbys i dag, kan variere. Fylkesnemndene mener at tiltakene som tilbys bør være kunnskapsbaserte i større grad enn nå. Begrepet «egnet» vil sikre at det er fokus på arten og kvaliteten på hjelpetiltak under en sak om omsorgsovertakelse. Det bør ikke tilbys vedtak som er tilgjengelige, men som ikke er tilpasset barnet og foreldrenes behov. Departementets forslag om forskriftshjemmel for å sikre tilstrekkelig kvalitet på tiltakene, er et godt forslag.

Hjelpetiltakene som tilbys kan være kontrollerende, kompenserende eller omsorgsendrende. Begrepet «hjelpetiltak» i lovforslaget § 3-1 skiller ikke mellom disse. Etter fylkesnemndenes syn er forslaget om å ikke opprettholde presiseringene i barnevernloven § 4-4, første ledd, hensiktsmessig.

Råd og veiledning er det hjelpetiltaket som barneverntjeneste bruker oftest. Det kan i dag være uklart når råd og veiledning blir et hjelpetiltak med de rettigheter som følger med det. Departementets forslag til klargjøring av begrepet vil både fremme krav til kvalitet og tydeliggjøre når råd og veiledning ikke lenger er alminnelig veiledningsplikt, men et hjelpetiltak.

Pålegg om hjelpetiltak for samværsforelderen – lovforslagets § 3-4

Fylkesnemndene støtter departementets forslag om å gi adgang til å pålegge samværsforelderen hjelpetiltak når barnet er hos denne. Samværshjemmet er en del av barnets helhetlige omsorgssituasjon.

Departementet foreslår at hjelpetiltak i samværshjemmet må være nødvendig, jf. bestemmelsens § 3-4, første ledd. Dette er tilsvarende vilkåret som må være oppfylt før en kan pålegge tiltak hos bostedsforelderen. Fylkesnemndene er enig i at det må være lik terskel for å sette inn hjelpetiltak hos bostedsforelderen som hos samværforelderen. Tiltaket skal sikre at barnet har tilfredsstillende omsorg under samværet.

Fylkesnemndene er enig i at bostedsforelderen alltid vil være part i saken om å pålegge hjelpetiltak hos samværsforelderen.

Pålegg om hjelpetiltak i sentre for foreldre og barn - forslaget § 3-4 tredje ledd d.

Pålegg om opphold i senter for foreldre og barn er et inngripende tiltak som begrenser foreldrenes frihet på mange vis og kan innebære store belastninger. Familien tas ut av sitt vanlige miljø og plasseres på et sted hvor de overvåkes og evalueres kontinuerlig. Fylkesnemndenes erfaring er at foreldrene ofte hevder at belastningen ved å være på et senter er en årsak til at de kom uheldig ut av evalueringen. EMK art 8 er en viktig skranke for i hvilken grad man kan pålegge foreldrene et slikt opphold.

Departementet foreslår allerede nå å innføre en begrensning på inntil 3 måneder. Fylkesnemndene støtter dette forslaget. For øvrig imøteser nemdene evalueringen av et slikt tiltak.

I dag er det ikke hjemmel for å pålegge foreldrene opphold i senter for foreldre og barn i den hensikt at de skal utredes. Samtidig inneholder opphold på et familiesenter klare elementer av utredning.

Fylkesnemndene mener at det er gode grunner for å kunne pålegge opphold som et utredningstiltak. Mange foreldre opplever et opphold på sentre for foreldre og barn som en kartlegging av dem som foreldre, ikke et hjelpetiltak. Det er derfor bedre i samsvar med sakens realiteter å anse et slikt opphold et utredningsopphold, med mindre noe annet sannsynliggjøres i det enkelte tilfellet.

Vilkårene for å pålegge et utredningsopphold bør være strengere enn inngrepskriteriet etter gjeldende rett. Det vises i den sammenheng til Fylkesnemndenes høringsuttalelse til NOU 2016:6 pkt. 11.6 hvor det er fremmet et alternativt inngrepskriterium:

«vedtak etter bokstav d kan bare treffes dersom vilkårene for omsorgsovertakelse etter § 21 er oppfylt eller det er nærliggende fare for at en situasjon som nevnt i §§ 21 bokstav a) til g) kan oppstå».

Fylkesnemndene mener at hensynet til barnets omsorgssituasjon tilsier at det gis en egen hjemmel for å pålegge foreldrene et utredningsopphold. Det bør skilles mellom pålegg om veiledning og pålegg om utredning. For mange små barn vil det være av stor viktighet for deres senere utvikling, at deres omsorgsbetingelser kartlegges så tidlig som mulig.

Det er grunn til å tro at en utredning vil være mer inngripende og stressende for foreldrene enn et pålegg om veiledning. Det taler for at det bør vurderes å skjerpe kravet til inngrepskriteriene. På den annen side vil et opphold om veiledning alltid innebære en vurderingsdel. Senteret må gi en tilbakemelding til barneverntjenesten om hva slags veiledning som er gitt og i hvilken grad foreldrene har nyttiggjort seg denne. Dette vil igjen kunne få betydning for nemndas vurdering av en begjæring om omsorgsovertakelse. Det kan av derfor være vanskelig både for sentrene men også fylkesnemndene, å skille skarpt mellom formålene utredning/veiledning med mindre dette er hjemlet i lov og kommet til uttrykk i et mandat eller en bestilling. Av den grunn faller fylkesnemndene ned på at vilkårene bør være like, men at forskjellen mellom et veiledningsopphold og et utredningsopphold tydeliggjøres ved at det gis et nytt punkt d:

« d) opphold i senter for foreldre og barn for veiledning eller utredning.»

Rapporten fra foreldre og barn-sentrene bør vurderes av Barnesakkyndig kommisjon.

Hjelpetiltak til ungdom over 18 år - lovforslagets § 3-6

Fylkesnemndene støtter forslaget til ny bestemmelse for ettervern for barn som har hatt tiltak gjennom barnevernet. Barn som har mottatt hjelp fra barneverntjenesten er ofte i større grad enn andre barn mer sårbare for de utfordringer de vil møte som voksen. De vil også ha mindre nettverk rundt seg når de skal starte voksenlivet. Det er derfor også viktig at det ikke er et krav om at de skal ha et pågående tiltak når de fyller 18 år for at de skal få ettervernstiltak. Ungdommen har rett til tiltak når vilkårene er oppfylt, og dette tydeliggjøres ved presiseringen «skal».

Hjelpetiltak til ungdom over 18 år er frivillig. Bestemmelsen burde vært flyttet frem i kapittelet slik at lovens system med at frivillige tiltak kommer først og pålegg om hjelpetiltak kommer sist i kapittelet, opprettholdes.

Plan og oppfølgning / evaluering av hjelpetiltak – lovforslagets §§ 8-1 og 8-2

Planen som skal utarbeides ved igangsettelse av hjelpetiltak, må være skriftlig, underskrives og dokumentføres. Den skal sikre notoritet og forståelse hos alle parter. Det er viktig at det i størst mulig grad sikres at foreldrene og barnet forstår hva som skal igangsettes og at virkemiddel og mål er tydelig for alle. Departementet bør vurdere om dette er hensyn som skal fremgå av § 8-1. Foreldrenes og barnets forståelse av en tiltaksplan vil kunne bli et sentralt tema under forhandlingsmøtet i nemnda. Hvorvidt hjelpetiltaket er forstått og forsøkt i tilstrekkelig grad, vil kunne få betydning om foreldre og barn er tilbudt den nødvendige og tilgjengelige hjelp.

I samme gate ligger evalueringen og tilpassing av en tiltaksplan (forslaget § 8-2). For fylkesnemnda vil det ofte være fokus på om tiltakene som er tilbudt fyller lovens krav, herunder om de er tilpasset og adekvate i forhold til foreldrene og til barnets særegne behov. Under forhandlingsmøtet vil det kunne bli bevistema hvorvidt barneverntjenesten har evaluert, vurdert og konkludert med hensyn til om tiltakene har hatt den ønskede effekt og om andre tiltak skulle vært tilbudt. Fylkesnemndene mener derfor at en lovbestemmelse om barneverntjenestens plikter på dette området vil klargjøre overfor barneverntjenesten at tiltakenes hensiktsmessighet og måloppnåelse må være grundig vurdert og evaluert før saken fremmes for nemnda.

4. AKUTTILTAK

Begrepsbruk og struktur

Fylkesnemndene er enig med departementet i at det er hensiktsmessig å samle akuttbestemmelsene i et eget kapittel i barnevernloven, og at dette kan bidra til å gjøre regelverket mer oversiktlig og enklere å anvende.

Påtalemyndighetens vedtakskompetanse

Fylkesnemndene er enig i departementets vurdering av at påtalemyndigheten skal ha anledning til å fatte akuttvedtak.

Akuttvedtak om hjelpetiltak dersom barnet er uten omsorg – lovforslaget § 4-1

Fylkesnemndene bemerker at det i § 4-1 siste punktum bør stå «foreldre eller barn over 15 år».

Midlertidig omsorgsovertakelse i en akuttsituasjon – lovforslagets § 4-2

Fylkesnemndene støtter forslaget om at det fremgår av loven at stedfortreder for barnevernleder har kompetanse til å fatte akuttvedtak. Det bemerkes samtidig at ordlyden i § 4-2 tilsier at både barnevernleder og stedfortreder har selvstendig og samtidig kompetanse til å treffe vedtak. Dette er ikke slik bestemmelsen forstås i dag.

Begrepet «midlertidig omsorgsovertakelse» fremstår som hensiktsmessig. Fylkesnemndene er imidlertid uenige i at bestemmelsen endres fra en kan-bestemmelse til en skal-bestemmelse. Lovforslagets ordlyd gir ikke rom for en skjønnsmessig vurdering av risiko for skade i hjemmet holdt opp mot alternativet; plassering utenfor hjemmet og de konsekvenser dette kan medføre for barnet.

Det bør fremgå av § 4-2 at det er et krav at den midlertidige omsorgsovertakelsen er nødvendig ut fra barnets situasjon, slik også lovforslaget § 5-1 om omsorgsovertakelse er utformet.

Fylkesnemndene støtter forslaget om å ta ut av ordlyden at det må være fare for at barnet blir vesentlig skadelidende «ved å forbli i hjemmet». Den nye bestemmelsen vil således dekke alle tilfeller hvor det er fare for vesentlig skade for barnet i en aktuell eller potensiell omsorgssituasjon.

Selv om det ikke er nødvendig, fremstår det som hensiktsmessig med presiseringen om at bestemmelsen også gjelder nyfødt barn som befinner seg på fødestedet. Særlig med tanke på at slike saker hittil har vært eksplisitt regulert.

Vedtak om midlertidig flytteforbud – lovforslagets § 4-3

Fylkesnemndene støtter departementets forslag om å videreføre adgangen til å fatte midlertidig vedtak om flytteforbud, og at fylkesnemndene ikke lenger skal ha kompetanse til å treffe vedtak om flytteforbud. Det vurderes som tilstrekkelig at det midlertidige vedtaket om flytteforbud kan påklages til nemnda, samt at barneverntjenesten har anledning til å fremme sak om omsorgsovertakelse overfor nemnda innen seks uker etter at vedtak om flytteforbud ble fattet.

Forslaget om at flytteforbudet automatisk blir forlenget når det inngis sak om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda, vil antakelig forhindre en del praktiske problemer i disse sakene. Særlig gjelder dette utfordringer med hensyn til å avvikle saken før flytteforbudet bortfaller. Fylkesnemndene mener imidlertid at formuleringen i lovforslaget § 4-3 om at «flytteforbudet består til saken er behandlet av fylkesnemnda» kan være noe upresist. Det foreslås derfor at formuleringen endres til at «flytteforbudet består til saken er avgjort av fylkesnemnda».

Fylkesnemndene mener at det bør være adgang til å regulere samvær mellom barn og foreldre i perioden for det midlertidige flytteforbudet. De forhold som tilsier at en flytting til foreldrene må utstå, kan også tale for at samvær begrenses i denne perioden. Videre kan saker hvor barneverntjenesten fremmer sak om omsorgsovertakelse innen seksukers-fristen ha klare likhetstrekk med andre akuttsaker, og det kan foreligge tungtveiende hensyn som tilsier begrensning av samvær inntil hovedsaken er behandlet. En adgang til å regulere samvær i disse tilfellene medfører at barneverntjenesten slipper å fatte akuttvedtak for å regulere samvær i denne perioden. I mangel av en hjemmel for å regulere samvær, erfarer man i dag at barneverntjenesten benytter nødrettsbetraktninger for å begrense samvær etter flytteforbud. En regulering vil styrke foreldrenes rettssikkerhet ved at det da blir fattet et vedtak som kan bringes inn for fylkesnemndene.

5. OMSORGSOVERTAKELSE, FRATAKELSE AV FORELDREANSVAR OG ADOPSJON

Vedtak om omsorgsovertakelse lovforslagets § 5-1

Fylkesnemndene ser det som en pedagogisk forbedring at alle aktuelle rettsgrunnlag for omsorgsovertakelse nå samles i én bestemmelse, jf. § 5-1. Fylkesnemndene mener samtidig at man ved en ved revisjon av barnevernloven bør søke å forenkle bestemmelsen ytterligere, og å tydeliggjøre de ulike grunnlagene for omsorgsovertakelse.

Fylkesnemndene peker på at det i praksis er bestemmelsen i forslaget § 5-1 bokstav a) som anvendes i de aller fleste sakene. Alternativene i bokstav b) og c) beskriver kvalifiserte tilfeller av omsorgssvikt, som også vil omfattes av bokstav a). Fylkesnemndene mener det ikke er nødvendig å skille mellom ulike former for omsorgssvikt, og at det er tilstrekkelig med bokstav a).

I forslaget til § 5-1 bokstav a) er gjeldende begrep i barnevernloven § 4-12 «daglige omsorg» endret til «omsorg». Fylkesnemndene mener at dagens begrep, «daglig omsorg» bør opprettholdes for å tydeliggjøre skillet mot mangler i den emosjonelle omsorgen. Begrepet kan eventuelt erstattes med «praktiske omsorg» e.l.

Det bør også fremgå tydeligere at vurderingen av både den praktiske og emosjonelle omsorgen må knyttes opp mot hva «barnet trenger etter sin alder og utvikling». Fylkesnemndene har merket seg at departementet har tatt ut formuleringen «i forhold til den personlige kontakt og trygghet». Lovteksten blir da noe upresis idet vurderingen er om det er mangler ved omsorgen sammenlignet med den omsorgen barnet trenger, og ikke om det er mangler ved barnets behov. En alternativ formulering kan være: «dersom det er alvorlige mangler ved den praktiske eller emosjonelle omsorgen barnet får sammenlignet med den omsorgen barnet trenger etter sin alder og utvikling».

Fylkesnemndene mener videre at man med fordel bør tydeliggjøre skillet mellom aktuell og fremtidig omsorgssvikt, og omsorgsovertakelse etter tilknytningskriteriet.

Fylkesnemndene mener at det kan være gode grunner for å fjerne det skjerpede beviskravet ved spørsmål om omsorgsovertakelse av nyfødte, jf. § 5-1 bokstav e). Nemndene kan ikke se at disse barna rettslig sett bør ha et svakere vern enn barn som har bodd sammen med sine foreldre. Sondringen gir også tilfeldige og ubegrunnede utslag. Dersom barnet akuttplasseres direkte fra fødeavdelingen gjelder et skjerpet beviskrav, mens dersom barnet har bodd noen få dager hjemme sammen med foreldrene før barneverntjenesten griper inn, gjelder kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Fylkesnemndene stiller også spørsmål ved om det er grunn til å beholde et skjerpet beviskrav i forslagets § 5-1 bokstav f) (omsorgsovertakelse når barnet er plassert utenfor hjemmet med grunnlag i foreldrenes samtykke). På samme måte som for nyfødte barn, kan bestemmelsen i praksis gi tilfeldige utslag. Det bemerkes for øvrig at forslaget til § 5 f) etter sin ordlyd er endret i forhold til gjeldende § 4-8 annet ledd ved at «eller risiko» er fjernet. Departementet legger i spesialmotivene (side 391) til grunn at det er tale om en språklig forenkling og det ikke er tale om en realitetsendring. Ut fra en normal språklig forståelse av ordlydene kan fylkesnemndene vanskelig se at det ikke vil være tale om en realitetsendring.

Fylkesnemndene stiller spørsmål ved om begrepet «overveiende sannsynlig», jf. forslaget i bokstav e) og f), språklig sett er egnet begrep for å synliggjøre at beviskravet er strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. Fylkesnemndene vil som et alternativ foreslå begrepet klar sannsynlighetsovervekt, eventuelt klart mest sannsynlig.

Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse - lovforslagets § 5-2

I forslaget til § 5-2 andre ledd bør det enten i lovteksten eller spesialmotivene tydeliggjøres at ettårsfristen etter andre ledd gjelder fra vedtakstidspunktet.

Flyttevedtak – lovforslagets § 5-5

Lovforslaget § 5-5 viderefører dagens bestemmelse om flyttevedtak etter barnevernloven § 4-17.

Fylkesnemndene viser til at det i praksis har oppstått en rekke rettslige spørsmål i forbindelse med flytting av barn under barneverntjenestens omsorg. Fylkesnemndene mener at det er gode grunner for at det bør treffes flyttevedtak i alle situasjoner hvor barnet må eller bør flyttes etter en omsorgsovertakelse.

Etter gjeldende rett og praksis er det er etablert et skille mellom «ønskede» og «uunngåelige flyttinger», hvor bare de førstnevnte flyttingene faller inn under § 4-17. Dersom flytting er uunngåelig, typisk fordi fosterforeldrene har sagt opp fosterhjemsavtalen, følger det av etablert praksis at det ikke skal treffes flyttevedtak etter § 4-17. De tilfellene som reguleres av § 4-17, er kun de situasjonene hvor det ikke er noe formelt i veien for at barnet kan fortsette å bo der det er, men hvor barneverntjenesten mener at dette ikke lenger vil være til barnets beste.

Skillet mellom «ønskede» og «uunngåelige» flyttinger har også skapt tvil med hensyn kompetansefordelingen mellom barneverntjenesten og fylkesnemnda. En flytting som skjer på grunnlag av § 4-17 kan etter den rådende oppfatning i juridisk litteratur skje på tvers av plasseringsalternativene, altså fra fosterhjem til institusjon eller omvendt. Er det derimot snakk om en flytting utenfor rammen av § 4-17, er det antakelig slik at barneverntjenesten ikke ensidig kan endre plasseringsformen. Bufdir har lagt til grunn at barneverntjenesten ved de «uunngåelige flyttinger», som faller utenfor området for § 4-17, ikke har adgang til å flytte barnet fra fosterhjem til institusjon eller omvendt, og at flytting av barnet krever at spørsmålet avgjøres av fylkesnemnda. Dette betyr i praksis at det er nødvendig å vurdere om flyttingen faller innenfor eller utenfor § 4-17 for å avgjøre om det er barneverntjenesten eller fylkesnemnda som har kompetanse til å flytte et barn mellom ulike plasseringsformer. Erfaring viser at denne grensedragningen kan være beheftet med tvil i enkelte tilfeller. Det har dessuten vært stor uklarhet med hensyn til hvordan kompetanseforholdene faktisk er. Det er også en erfaring at barnverntjenesten ikke har truffet flyttevedtak fordi flyttingen angivelig er uunngåelig, men hvor det viser seg å ikke være riktig. Det foreligger da ikke noe vedtak, hvilket i praksis vanskeliggjør muligheten til å bringe flyttespørsmålet inn for nemnda.

Fylkesnemndene mener at det i en ny barnevernlov ikke lenger bør legges opp til et skille mellom flyttinger som er omfattet av bestemmelsen i § 5-5, og andre flyttinger. Etter sin ordlyd omfatter bestemmelsen alle flyttinger, både de uunngåelige («dersom det er nødvendig på grunn av endrede forhold») og de ønskelige («dersom det er til barnets beste»). Fylkesnemndene ser det som hensiktsmessig at kompetansen til å beslutte flytting i alle tilfelle legges til barneverntjenesten, med fylkesnemnda som klageorgan. Fylkesnemndene mener dette vil gi et tydeligere og mer forutberegnelig regelverk, samtidig som det bidrar til å styrke barnets og private parters rettsikkerhet.

Bruk av klageretten må samtidig forutsette at barneverntjenesten har et handlingsalternativ. I forhold til det som i dag omtales som «uunngåelige» flyttinger, f.eks. når fosterhjemmet har sagt opp avtalen, bør fylkesnemnda etter omstendighetene kunne avvise en klage, etter en forutgående skriftlig behandling av avvisningsspørsmålet. Derimot kan en i slike tilfeller tenke seg at det kan være aktuelt med klagebehandling dersom noen som fyller vilkårene for å bli ansett som part, klager på barneverntjenestens valg av endret plasseringsalternativ (eks. fra fosterhjem til institusjon) for barnet.

Omsorgsansvar og foreldreansvar – lovforslagets § 5-4

Fylkesnemndene mener presiseringen av hva som tilligger barneverntjenestens daglige omsorgsansvar og hva som ligger inn under foreldreansvaret, jf. § 5-4, er en nyttig klargjøring.

Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse - lovforslagets § 5-7

I forslaget til § 5-7 heter det at fylkesnemnda «kan» oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når de nærmere angitte vilkår er oppfylt. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende § 4-21, hvor det heter at fylkesnemnda «skal» oppheve omsorgsvedtaket når vilkårene er oppfylt. Endringen innebærer etter sin ordlyd at nemnda gis et skjønn til å unnlate å oppheve omsorgsvedtaket selv om vilkårene ellers er oppfylt. Endringen er samtidig ikke nærmere kommentert av departementet, og det fremstår usikkert om den er tilsiktet. Fylkesnemndene peker på at endringen etter sin ordlyd innebærer en vesentlig materiell endring. Det kan-skjønnet som foreslås, vil særlig aktualisere spørsmålet om oppheving av omsorgsovertakelse vil være til barnets beste, selv om vilkårene for tilbakeføring ellers er oppfylt.

Fylkesnemndene støtter forslaget om at fylkesnemnda fortsatt skal ha kompetansen til å oppheve omsorgsvedtak. Selv om vedtak om opphevelse i mange tilfeller kan oppleves som «sandpåstrøing», har fylkesnemndene konkret erfaring med saker hvor barneverntjenestens begjæring om opphevelse ikke har vært tilstrekkelig fundert. Hensynet til barnets rettsikkerhet anses derfor best ivaretatt ved den foreslåtte modellen.

Fylkesnemndene støtter også forslaget om å ta inn i lovteksten at tolvmåneders fristen løper fra «endelig eller rettskraftig avgjørelse».

Vedtak om fratakelse av foreldreansvar og oppheving av slike vedtak – lovforslagets §§ 5-8 og 5-9

Fylkesnemndene mener det er en pedagogisk forbedring at fratakelse av foreldreansvar reguleres i en egen bestemmelse.

I forslaget til § 5-9 om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar heter det at nemnda «kan» oppheve et slikt vedtak når vilkårene for vedtaket ikke lenger foreligger. Fylkesnemndene kan vanskelig se at bestemmelsen bør åpne for en skjønnsmessig vurdering når vilkårene ellers er oppfylt, og at «kan» derfor erstattes med «skal».

Fylkesnemndene støtter forslaget om at det er barneverntjenesten, og ikke fylkesnemnda, som skal varsle fylkesmannen om at foreldreansvaret er fratatt foreldrene, med tanke på oppnevning av verge.

Vedtak om adopsjon – lovforslagets § 5-10

Fylkesnemndene slutter seg til departementets forslag til bestemmelse om adopsjon.

I høringsnotatet tilkjennegir departementet at omgjøringsadgangen etter § 35 bør komme til anvendelse i de få sakene der nemnda har samtykket til adopsjon uten at vilkårene etter adopsjonsloven er oppfylt. Som departementet viser til, har den rådende oppfatning vært at omgjøringsreglene etter forvaltningsloven ikke var hensiktsmessig eller nødvendig i fylkesnemndssakene. Dersom det skal praktiseres noe annet i adopsjonssakene, bør departementet vurdere å lovfeste en slik omgjøringsadgang.

6. ATFERDSTILTAK

Atferdstiltak - lovforslaget § 6-1 og § 6-2

Departementet foreslår å endre begrepsbruken i reglene for atferdstiltak. I lovforslaget § 6-1 og § 6-2 foreslås det at «alvorlige atferdsvansker» endres til «alvorlig utagerende atferd».

Et klart flertall av fylkesnemndene er skeptiske til departementets forslag til begrepsbruk. Etter gjeldende § 4-24 vil utagerende atferd kunne være et element i alvorlige atferdsvansker, men er ikke en forutsetning. Begrepet «utagerende» harmonerer dårlig med tilleggsvilkåret «annen normløs atferd», som ikke nødvendigvis vil handle om utagerende atferd. Det kan også reises spørsmål om «alvorlig utagerende atferd» er bedre egnet til å imøtekomme de innvendinger som er reist mot begrepet «alvorlige atferdsvansker». En minner om at begrepet «utagerende» også finnes i lov om psykisk helsevern § 4-3 om skjerming, der pasienten har vist «utagerende atferd under oppholdet». Også av den grunn vil det være uheldig som vilkår for å vurdere barns atferd.

Et mindretall mener at forslaget til endring er godt slik at plassering på bakgrunn av selvskading eller spiseforstyrrelser ikke kan brukes til å plassere ungdom på institusjon. Andre har i den sammenheng pekt på at det aldri har vært tvil om at psykiske lidelser som nevnt faller utenfor dagens lov § 4-24.

Fylkesnemndene mener det beste alternativet vil være å beholde formuleringen «alvorlige atferdsvansker».

For øvrig støtter fylkesnemndene departementets forslag til lovtekst. Fylkesnemndene er enige i at «misbruk av rusmidler over lengre tid» er en bedre formulering enn dagens lovtekst. Fylkesnemndene støtter også at vilkåret kriminalitet tas ut og erstattes med lovbrudd. Videre er fylkesnemndene enige i at formuleringen «annen form for utpreget normløs atferd» er klargjørende. Slik bestemmelsen nå er formulert, vil det tydeliggjøre at den omfatter sammensatte livsutfordringer og hvor eksempelvis rusmisbruket eller lovbruddet alene ikke er alvorlig nok. Bestemmelsen vil også dekke unndragelser fra omsorg, vagabondering og uregulert skolefravær mv.

Fylkesnemndene vil fremheve at i flere av de sakene som behandles i nemndene, gjelder barn som både har rusproblematikk og atferdsvansker kombinert med en belastet psykisk helse. I høringsnotatet side 155 og 156 er det presisert at departementet ikke ønsker å utvide bestemmelsene i barnevernloven slik at barn eksempelvis kan plasseres på bakgrunn av spiseforstyrrelser og selvskading. Det vises til at andre lover vil kunne dekke dette. Likevel er de faktiske forhold slik at flere av de barna som plasseres på institusjon uten samtykke også har en slik problematikk. Mange av de institusjonene som tilbyr tiltak for plasseringer etter barnevernloven § 4-24 synes å mangle forutsetninger for å ha fokus på at barna som plasseres der, også har psykiske utfordringer. Dette kan føre til at et så inngripende vedtak som å passere barn på institusjon på tvang, innebærer at barnet får et ufullstendig tilbud som kan gjøre situasjonen verre for barnet. Fylkesnemndene savner at departementet fokuserer på denne problemstillingen i forslag til ny lov, eksempelvis ved å vurdere om institusjoner som skal ta imot barn etter lovforslaget § 6-1 og § 6-2 også bør besitte kompetanse om hvordan barn med psykiske utfordringer skal ivaretas. Dette kan skje både ved sammensetningen av personellets fagkompetanse eller samarbeid med psykisk helse.

Plassering etter fylte 18 år.

Det følger av forslaget til barnevernslov § 6-2, tredje ledd at fylkesnemnda kan bestemme at vedtak som er satt i verk før barnet fyller 18 år kan fullføres som bestemt selv om barnet fyller 18 år i vedtaksperioden.» Fylkesnemndene oppfatter bestemmelsen dithen at det innebærer at nemnda må ta uttrykkelig stilling til dette i vedtaket. Nemndene savner en nærmere vurdering og klargjøring i forarbeidene om hvilke skranker EMK art. 5 nr. 1 setter ved anvendelsen av bestemmelsen. Det vises til avgjørelsen i HR-2017-894-U der det legges til grunn at adgangen til plassering etter at barnet er fylt 18 år, begrenses til rusalternativet.

Rettighetsforskriften.

Fylkesnemndene mener at det er klargjørende at rettighetsforskriften tas inn i lovens kapittel 10.

7. SAMVÆR OG KONTAKT ETTER OMSORGSOVERTAKELSE

Rett til samvær for søsken og søskens prosessuelle rettigheter – lovforslagets § 7-1

Fylkesnemndene er enige med departementet i at det er viktig å beskytte søskenrelasjonen for barn. Samtidig ser flertallet av fylkesnemndene betydelige betenkeligheter ved de prosessuelle sidene av forslagene som er fremmet, og da betenkeligheter av en slik grad at rettigheten bør fastsettes på en annen måte enn gjennom nemndas vedtak.

Partsrettigheter i saker om søskensamvær – lovforslaget § 7-4 første ledd

Flertallet av fylkesnemndene har stilt seg kritiske til eller støtter ikke forslaget om partsrettigheter for søsken.

En lovfesting av søskens rett til samvær, vil innebære en utvidelse av kretsen av personer som har rett til å få fastsatt samvær. I lys av Rt. 2004 side 1300, hvor Høyesterett angir at det skal foretas en totalvurdering av samvær for alle samværsberettigede i den enkelte samværssak, vil forslaget få betydning for antallet rettslige prosesser for barnet, samt omfanget av den enkelte samværssak.

Dersom det fremmes sak om samvær i etterkant av en sak om omsorgsovertakelse, kan det fremstå som uklart hvem som er part saken. Det kan også synes uklart hvem som etter forslaget er part i saken i et tilfelle der barnet selv og søsken er under 15 år. Dersom saken kun gjelder spørsmål om søskens rett til samvær med barn i fosterhjem, er forelderen part i saken og har rett til å få oppnevnt advokat?

Videre kan det oppstå spørsmål om søskens rettigheter der foreldrene ikke ivaretar disse på en god måte, f.eks. dersom forelderen fremmer nye krav på vegne av søsken. Fylkesnemndene bemerker også at forslaget innebærer en ikke ubetydelig risiko for at eldre søsken blir utsatt for press fra foreldrene om å fremme egne/nye samværskrav.

Fylkesnemndene reiser også spørsmål vedrørende hvordan det er tenkt at søsken som ikke er part, skal få sagt sin mening i saken.

Departementet har pekt på at det kan være en fordel at nemnda vurderer samlet både spørsmålet om søsken bør plasseres i samme fosterhjem, og alternativt omfanget av samvær mellom søsken i forbindelse med omsorgsovertakelsessaken. Fylkesnemndene er enige i det, men ser at en slik samlet vurdering oftest ikke lar seg gjøre. I de aller fleste saker om omsorgsovertakelse er ikke fosterhjem klart, og det er derfor vanskelig for nemnda å sette vilkår om at søsken skal bo sammen. Ettersom det på tidspunktet for behandling av saken er uklart om barna faktisk vil få bo sammen, selv om nemnda mener de bør det, vil man da måtte utmåle samvær for det tilfellet at søsken ikke får bo sammen. Dette kan fremstå noe kunstig, og man bruker også ressurser på spørsmål som kan bli av hypotetisk art. Viktigere er kanskje at en slik utmåling kan bidra til undergrave barneverntjenestens arbeid med faktisk å finne et hjem hvor søsknene kan bo sammen.

Fylkesnemndene er bekymret for at departementets forslag om fastsettelse av samvær for søsken og partsrettigheter for søsken vil medføre uforholdsmessige og vidløftige prosesser. En av fylkesnemndene har foreslått at fylkesnemnda må gis adgang til å vurdere om samværskravet skal tas opp til behandling, eventuelt avskjære krav om samvær med søsken. Dette ut fra en vurdering av om grunnleggende forutsetninger for å fastsette samvær er oppfylt, herunder om det eksisterer et «etablert familieliv» og om samværskrav er fremsatt ubegrunnet. En annen fylkesnemnd foreslår at dagens ordning med at barneverntjenesten har plikt til å legge til rette for søskensamvær etter § 4-16 tredje setning, opprettholdes.

Fylkesnemndene ser det slik at en løsning som foreslått av lovutvalget, se NOU 2016:16 side 190 følgende, der barneverntjenesten treffer vedtak om søskensamvær med klageadgang til fylkesnemnda, vil kunne være et bedre alternativ selv om også en slik ordning innebærer risiko for omfattende prosesser for barnet. Samtidig foreslår nemndene at det bør inntas i kapittelet om fosterhjem, et signal om at søsken som en hovedregel bør plasseres i samme fosterhjem. Dette sammen med regelen om at barnevernet skal legge til rette for søskensamvær og lage en konkret plan for dette samværet, vil styrke barnet rettsstilling og gjøre det enklere for barnet å holde kontakt med sin familie i en ny omsorgssituasjon.

Særlig om søskens innsynsrett – lovforslagets § 7-4 andre ledd

Fylkesnemndene ser også flere betenkeligheter knyttet til forslaget om innsynsrett for søsken.

I tilfeller der søsken er part i saken, er det foreslått at søsken bare skal ha innsyn i opplysninger som er nødvendig for å ivareta sine interesser i samværssaken, og at fylkesnemnda etter en konkret vurdering skal kunne unnta opplysninger fra søskens innsyn. Flere av fylkesnemndene har påpekt at forslagene åpner for vanskelige grensedragninger og er praktisk vanskelige å håndtere.

Forslaget om begrenset innsynsrett for søsken synes å nødvendiggjøre at det må fremmes en egen tiltaksbegjæring for samværsspørsmålet, og at samværsspørsmålet må skilles ut til egen behandling i forhandlingsmøte. Dette vil innebære en økt tidsbruk både i saksforberedelsen og under forhandlingsmøte. Fylkesnemndene bemerker også at det vil kunne være vanskelig å vurdere hvilke opplysninger som kun er relevante for omsorgssaken og ikke samtidig for samværssaken.

Også adgangen til å unnta opplysninger fra innsyn ut fra hensynet til søskens helse eller forholdet til personer som står vedkommende nær, åpner for vanskelige grensedragninger. For nemndleder vil det være både tidkrevende og vanskelig å ta stilling til hvilke dokumenter som skal unntas fra innsyn. Dette er en vurdering som ville måtte gjøres på et tidlig tidspunkt i saken, før nemndleder kjenner denne. Forslaget reiser også praktiske problemstillinger? knyttet til hvordan disse dokumentene skal fremlegges for fylkesnemnda for vurdering av innsynsspørsmålet. I dag er praksis slik at når saker fremmes for fylkesnemnda, sendes de normalt direkte til de øvrige parters advokater. En slik praksis ville medføre at opplysninger allerede ble kjent for partene, og at «skaden» allerede kunne ha skjedd, før fylkesnemnda fikk foretatt noen nærmere vurdering.

Rett til samvær for andre nærstående – lovforslagets § 7-2, fjerde og femte ledd

Departementet foreslår å videreføre gjeldende § 4-19 tredje ledd om at personer som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted før omsorgsovertakelsen, kan kreve samvær med barnet. På side 169 i høringsnotatet heter det at departementet «presiserer at dette også omfatter personer som har ivaretatt omsorgen for barnet samtidig med foreldrene».

Fylkesnemndene stiller spørsmål ved om departementets presisering er i samsvar med gjeldende rett. Etter lovteksten omfattes personer som har ivaretatt omsorgen «i foreldrenes sted». Lovens ordlyd tilsier at personer som har ivaretatt omsorgen samtidig med foreldrene, for eksempel steforeldre som bor sammen med barnet og forelderen, ikke omfattes.

I LE-2016-56812 heter det om forståelsen av bestemmelsen at:

«Etter lagmannsrettens syn kan forarbeidene ikke forstås slik at det er et absolutt vilkår at foreldrene ikke er tilstede eller tilgjengelige under den andres omsorgsutøvelse. Hvorvidt omsorgsutøvelsen er utøvd alene av for eksempel en besteforelder, vil imidlertid kunne være et moment i den konkrete vurderingen av om det er etablert en slik «sterk tilknytning» som forarbeidene gir anvisning på.»

I Ofstad og Skar, Barnevernloven med kommentarer, 6. utgave, heter det om bestemmelsen:

«Det fremgår av forarbeidene at det i gruppen omsorgsutøvere forut for omsorgsovertakelsen primært er tenkt på besteforeldre og andre nære slektninger som barnet har vært plassert hos etter en privat eller frivillig avtale. Også steforeldre er trukket frem som en aktuell gruppe personer som kan kreve samvær etter denne bestemmelsen. Det er forutsatt at vedkommende må ha vært barnets omsorgsperson i foreldrenes sted over tid. Personer som kun har fungert som avlastere for foreldrene, vil dermed ikke kunne kreve samværsrett etter denne bestemmelse.»

Departementet synes etter fylkesnemndenes syn å gi uttrykk for en videre forståelse av hvem lovens formulering omfatter, enn det som har vært lagt til grunn i rettspraksis og juridisk teori.

Nemndas vedtak om samvær – lovforslagets § 7-2 første ledd

Fylkesnemndene støtter forslaget i høringsnotatet om at fylkesnemnda skal ha kompetanse til å treffe vedtak om samvær for foreldre og andre.

Fylkesnemndene støtter ikke forslaget om å innta i § 7-2 første ledd at fylkesnemnda «skal fastsette et minimumssamvær». Fylkesnemnda skal fastsette det samvær som vurderes å være riktig på vedtakstidspunktet og i tiden fremover. Etter fylkesnemndene sitt syn kan forslaget gi et uheldig signal om at fylkesnemnda kan nøye seg med å fastsette et skjematisk samvær, og overlate den nærmere vurderingen av samværets omfang til barneverntjenesten. Etter fylkesnemndene sitt syn fremgår barneverntjenestens adgang til å legge til rette for mer samvær i tilstrekkelig grad gjennom forslaget til § 7-3 andre ledd.

Fastsettelse av samvær – lovutkastets § 7-2 tredje ledd

Fylkesnemndene er positive til at det lovfestes at vedtak om samvær skal baseres på en konkret vurdering av det enkelte barns behov.

Fylkesnemndene imøteser signaler fra lovgiver vedrørende om innsigelsene mot en for sjablongmessig samværsfastsettelse, også er et signal om at det generelle samværsnivået bør økes.

Det imøteses også mer konkrete innspill fra lovgiver vedrørende det som er påpekt i høringsnotatet på side 172 om at det skal tas hensyn til det totale omfanget av samvær og møtevirksomhet for barnet. Særlig imøteses innspill på hvordan avveiningen skal skje der det er flere samværsberettigede. I denne sammenheng nevnes også at det synes å være behov for å avklare om det ved separate krav om samvær fra foreldrene, gjelder det samme krav til spesielle og sterke grunner for å utmåle et begrenset samvær for én forelder, se Trine Riiber, «Samvær etter barnevernloven § 4-19», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 02-03/2018.

Fylkesnemndene støtter departementets tydeliggjøring av at det er en presumsjon for at samvær ikke er til barnets beste, når barnet uttrykkelig motsetter seg samvær.

Det er foreslått tatt inn i § 7-2 andre ledd at den som er ilagt besøks- eller kontaktforbud, ikke kan gis rett til samvær med barnet, med mindre forbudet gir adgang til det. Forslaget tilsvarer ny § 43b i barneloven. Fylkesnemndene stiller spørsmål ved om dette, i motsetning til hva departementet gir uttrykk for på side 173, medfører en endring i gjeldende rett.

Fylkesnemndene understreker viktigheten av at påtalemyndigheten og domstolen vurderer om kontaktforbudet skal være til hinder for samvær, og at det dersom kontaktforbudet ikke åpner for samvær, må sikres at påtalemyndigheten og domstolen i tilstrekkelig grad ivaretar den samlede vurderingen av barnets beste.

Begrensninger i retten til å kreve ny samværssak – lovutkastets § 7-2 sjette ledd

Det klare flertallet av fylkesnemndene støtter forslaget om å utvide sperrefristen fra ett til to år i saker om samvær. Flertallet mener at forslaget gir en hensiktsmessig avveining mellom hensynet til foreldrenes rettssikkerhet og barnets behov for ro og stabilitet.

En fylkesnemnd mener at en sperrefrist på to år er for lenge, og stiller spørsmål ved om en forlenget sperrefrist er et for sterkt inngrep i retten til familieliv, og dermed kan innebære en krenkelse av EMK artikkel 8.

Barneverntjenestens plan for samvær og kontakt – lovutkastet § 7-3

Fylkesnemndene støtter forslag til § 7-3 om at barneverntjenesten plikter å utarbeide en plan for samvær og kontakt.

Når det gjelder rett til samvær for søsken mener fylkesnemndene at § 7-3 sammenholdt med gjeldende § 4-16 om barneverntjenestens plikt til å legge til rette for samvær mellom søsken, er den beste løsningen for å sikre søskenkontakt.

8. SAKSBEHANDLINGSREGLER

Foreldrenes partsrettigheter – lovutkastets § 12-2

Nemndene har ingen innvendinger til forslaget om å videreføre gjeldende rett med at partsstatus avgjøres etter en konkret vurdering. Vi støtter også forslaget om at det presiseres at barneverntjenesten alltid skal vurdere foreldrenes partsstatus og redegjøre for det i begjæringen om tiltak. Det er vår erfaring at barneverntjenesten i for liten grad foretar selvstendige vurderinger av partsstatus for foreldre uten del i foreldreansvaret.

Barns partsrettigheter – lovutkastets § 12-3

Fylkesnemndene slutter seg til departementets forslag om å beholde dagens aldersgrense for barns partsrettigheter. Vi er også enig i at adgangen til å innvilge partsrettigheter til barn under 15 år bør utvides i forhold til dagens restriktive praksis.

I departementets merknader kan det fremstå noe uklart når partsrettigheter bør innvilges. I omtalen beskrives gjennomgående en vurdering av om barnet har ønske og behov for de prosessuelle rettighetene som partsstatus medfører. Samtidig uttales det (side 234): «Dersom fylkesnemnda ikke har holdepunkter for at partsrettigheter kan medføre belastninger for barnet, bør hovedregelen være at partsrettigheter skal innvilges, når barnet ønsker det.»

Fylkesnemndene stiller spørsmål ved om uttalelsen skal tas på ordet, eller om den kun knytter seg til vurderingen av eventuelle belastninger ved å innvilge partsrettigheter. Dersom uttalelsen tas på ordet kan fylkesnemndene vanskelig se at det blir tale om noen selvstendig «behovsvurdering» når barnet ønsker partsrettigheter.

Fylkesnemndene mener at partsrettigheter etter den foreslåtte unntaksbestemmelsen i første rekke vil kunne være aktuell for barn mellom 12 og 15 år. Når det gjelder barn som nærmer seg 15 år, mener fylkesnemndene at hovedregelen bør være at partsrettigheter innvilges dersom barnet ønsker det og nemnda ikke har holdepunkter for at partsrettigheter kan medføre urimelige belastninger for barnet.

For øvrig vises til kommentaren til bruken av begrepet «utagerende atferd» i kapittel 10 om atferdstiltak.

Krav til politiattest – lovutkastets § 12-10

Nemndene er enig i at det er nødvendig å kreve at barnets talsperson fremlegger politiattest før vedkommende kan ta oppdrag for nemnda. Med bakgrunn i de samme hensyn, ber vi departementet vurdere om det bør vedtas en lignende hjemmel for å kreve politiattest av fagkyndige som står i nemndenes utvalg og sakkyndige i samtaleprosess. Når det gjelder medlemmene av det alminnelige utvalget, blir det foretatt en vandelsvurdering av dem når de blir valgt til utvalgene av meddommere, jfr. domstolloven §§ 73 og 72.

Ved lovendring av 21. juni 2019 er det innført hjemmel for å kreve uttømmende politiattest av fylkesnemndsledere. Det antas at det er en ren forglemmelse at slik hjemmel ikke er foreslått inntatt i forslag til ny barnevernslov § 12-10.

9. TAUSHETSPLIKT, OPPLYSNINGSPLIKT OG ADGANG TIL Å GI OPPLYSNINGER

Fylkesnemndene støtter forslaget om å samle taushetspliktsregelverket i et eget kapittel i loven og er i hovedsak enig i departementets forslag knyttet til taushetspliktsregelverket.

I lovforslaget § 13-2 om meldeplikt til barneverntjenesten, foreslår departementet å videreføre ordlyden i barnevernloven § 6-4. Fylkesnemndene vil bemerke bestemmelsens ordlyd er mer omfattende enn det som er nødvendig og kan misforstås dithen at meldeplikten er forbeholdt de kvalifiserte formene for omsorgssvikt som for eksempel fysisk og psykisk mishandling. Det burde vært tilstrekkelig med en henvisning til «alvorlige mangler ved omsorgen». Se også vår kommentar til lovforslaget § 5-1 under punkt 5.

Fylkesnemndene er positive til forslaget om å fremheve og tydeliggjøre barneverntjenesten og andre barnevernmyndigheters adgang til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når dette er nødvendig for at barnevernet skal kunne utføre sine oppgaver.

10. SAKSBEHANDLINGSREGLER FOR FYLKESNEMNDA

Lovfesting av fylkesnemndas uavhengighet og upartiskhet – lovutkastet § 14-1

Fylkesnemndene støtter departementets forslag om å lovfeste fylkesnemndas uavhengighet og upartiskhet, og deler departementets syn på at dette kan bidra til å gi økt forståelse for fylkesnemndenes samfunnsoppdrag og bidra til økt tillit til nemndas avgjørelser. Se også Rt. 2010 s. 274, der Høyesterett uttaler at det «ikke er tvilsomt at fylkesnemndene fullt ut fyller kravene til domstol etter EMK art. 6 nr. 1».

Stedlig virkeområde – fylkesnemndenes navn – lovutkastets § 14-1

Stedlig virkeområde

Fylkesnemndene støtter forslaget til § 14-1 andre ledd om at fylkesnemnda avgjør saker som reises av kommunene i det geografiske området nemnda omfatter, samt at departementet bestemmer fylkesnemndenes geografiske område. Fylkesnemndene er enige i at det ved fastsettelsen av nemndenes geografiske virkeområde bør legges vekt på hensynet til reisevei for parter, vitner og barn, samt hensynet til robuste nemnder. Ved fastsettelsen bør brukerperspektivet tillegges vekt og kommunene gis anledning til å uttale seg.

Fylkesnemndene støtter også forslaget i § 14-1 tredje ledd om at departementet har adgang til å beslutte at saker som reises i en eller flere kommuner kan avgjøres i en annen nemnd enn den kommunen normalt sogner til – både som en midlertidig og varig ordning.

Når det imidlertid gjelder den konkrete vurderingen av om en enkeltsak skal behandles av en annen nemnd, bør dette ligge til den aktuelle fylkesnemnd som har saken til behandling. Til sammenligning er det i domstolene den aktuelle domstol som har saken til behandling som vurderer denne typen spørsmål, ikke Domstolsadministrasjonen eller andre, jf. domstolloven § 38. Både hensynet til nemndas uavhengighet, hensynet til en rask avklaring av spørsmålet og det at nemndleder er den som kjenner saken best, taler for en slik ordning også etter barnevernsloven. Det bør derfor innføres en likelydende bestemmelse som domstolloven § 38 for fylkesnemndene. Dersom nemndene ikke kommer til enighet om hvem som skal overta saken, bør Sentralenheten for fylkesnemndene avgjøre spørsmålet.

Fylkesnemndenes navn

Fylkesnemndene mener at navnet «Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker» må endres.

Navnet er vanskelig å forstå, og bidrar i tillegg til å så tvil om fylkesnemndenes uavhengighet. Henvisningen til «fylke» gjør at de fleste tror at det er en sammenheng mellom nemndene og fylkesmannen eller fylkeskommunen. Når det nå foreslås at fylkesnemndenes stedlige virkeområde ikke lenger skal defineres av fylkesgrensene, taler dette ytterligere for en navneendring. Navnet bør i mindre grad knyttes til et geografisk område og i større grad knyttes til nemndenes saklige virkeområde. Slik fylkesnemndene ser det, er navnebytte også en naturlig forlengelse av departementets forslag om å lovfeste fylkesnemndenes uavhengighet.

Gjennomgående er det fylkesnemndenes oppfatning at det internasjonalt er liten kunnskap om at tvangssakene innen barnevern i Norge behandles av et forvaltningsorgan som for alle formål opererer som en domstol. På engelsk oversettes fylkesnemndenes navn til «The County Social Welfare Boards». Oversettelsen er lite egnet til å forklare hvordan sakene behandles, og nemndene oppfattes gjerne som distriktsorganer. Dette kan føre til manglende tillit til at viktige rettsikkerhetsgarantier er oppfylt når avgjørelsene blir truffet, og kan bidra til å danne et feilaktig bilde av norsk barnevernsektor.

Fylkesnemndene mener at det beste navnet ville være «Barnevern- og sosialretten», eventuelt «Barnevern- og velferdsretten», som er et mer moderne navn. Ettersom hovedvekten av nemndenes saker er barnevernssaker, kan et annet alternativ være «Barnevernretten».

Fylkesnemndenes behandling av enkeltsaker ligger tett opp til domstolsbehandling. Høyesterett har i Rt. 2010 s. 274 uttalt at det «ikke er tvilsomt at fylkesnemndene fullt ut fyller kravene til domstol etter EMK art. 6 nr. 1». Bruk av betegnelsen «rett» vil i større grad vise at det er tale om en uavhengig domstolslignende statlig instans som i enkeltsaker ikke kan instrueres av noe annet organ. Det vises til at Trygderetten, som også er et forvaltningsorgan, har betegnelsen «rett» i navnet. Bruken av ordet «rett» er således ikke forbeholdt domstolene, og det må anses å favne videre enn domstoler i tradisjonell forstand. At navnet inneholder ordet «rett» er heller ikke til hinder for at tingretten er anneninstans.

Fylkesnemndene vil ikke anbefale å bruke betegnelsen «Barnevernsnemnda». Dette navnet kan gi uheldige assosiasjoner til de gamle barnevernsnemndene.

Anonyme vitner og begrenset innsyn i sak med sperret adresse – lovutkastets § 14-6 tredje ledd

Som departementet beskriver i høringsnotatet, har det i fylkesnemndene utviklet seg en praksis for å tillate anonym vitneførsel i saker der barnet bor på sperret adresse. Fylkesnemndene mener likevel at det må fremgå eksplisitt av loven – av hensyn til blant annet avklaring og forutberegnelighet – at det foreligger en adgang til anonym vitneførsel i disse tilfellene. Fylkesnemndene er positive til at Justis- og beredskapsdepartementet nå utreder et slikt forslag. Reglene om dette bør være like for fylkesnemndene og domstolene, slik at barnet gis nødvendig beskyttelse ved behandlingen i alle instanser.

Fylkesnemndene støtter for øvrig departementets forslag om å innføre en adgang til å unnta opplysninger om det anonyme vitnets identitet i sakens dokumenter, slik at partene ikke får innsyn i disse opplysningene. Dette er en naturlig og nødvendig forlengelse av anonym vitneførsel i disse tilfellene. Den samme adgangen til å unnta disse opplysningene fra partsinnsyn bør også foreligge ved behandlingen av saken for domstolene.

Advokat for partene – lovforslagets § 14-7

Fylkesnemndene mener at lovforslagets § 14-7 andre ledd bør endres til «Fylkesnemnda oppnevner advokat for de private partene». Forslagets formulering «skal oppnevne» kan forstås slik at det gjelder en ubetinget plikt for den private part til å være representert av advokat.

På side 292 i høringsnotatet heter det at departementet vil vurdere om barnevernslovens regulering av bistand fra advokater, skal utvides til også å omfatte en videre krets personer, for eksempel jurister. Fylkesnemndene støtter ikke en slik utvidelse og mener hensynet til foreldrenes og barnas rettssikkerhet taler mot en slik løsning.

Begjæring om tiltak – lovutkastets § 14-9

Fylkesnemndene støtter utvalgets og departementets forslag til endringer og presiseringer med hensyn til utformingen av kommunens begjæring om tiltak overfor fylkesnemnda.

Kravet om begrunnelse for forslaget om hvem som anses som part i saken kan bidra til at barneverntjenesten i større grad involverer begge foreldrene, samt at det legger til rette for kontradiksjon om dette spørsmålet tidlig under saksforberedelsen.

Kravet om at det i begjæringen om tiltak skal gis opplysninger om barnets medvirkning og hvorvidt barnet skal gis partsrettigheter i saken, vurderes som helt avgjørende for at nemnda skal være i stand til å foreta en konkret vurdering av disse spørsmålene i den enkelte sak. Barnets rett til medvirkning i egen sak er grunnleggende og skal beskyttes. Samtidig kan det å medvirke eller uttale seg oppleves som en belastning for utsatte barn. I noen tilfeller kan medvirkning framstå mer som en plikt enn en rettighet. Ordlyden i bokstav i) gir inntrykk av at alle barn ønsker å medvirke i barnevernssaken sin. Ordlyden bør derfor endres til: «informasjon om hvorvidt, og i tilfelle hvordan, barnet ønsker å medvirke».

Fylkesnemndene støtter også forslaget om at fylkesnemnda skal gis anledning til å avvise en begjæring om tiltak som ikke oppfyller kravene i loven og som ikke rettes innen en fastsatt frist. En slik adgang vil kunne bidra til å sikre at kravene til begjæringen følges.

Forening av saker – lovutkastets § 14-11 siste ledd

Fylkesnemndene er enige i departementets forslag om at nemndene gis adgang til å forene saker som gjelder partenes felles barn, etter en konkret vurdering. Forening er særlig aktuelt i saker hvor det skal fastsettes samvær for en forelder som ikke har del i foreldreansvaret, og som ikke er part i saken om omsorgsovertakelse. Slik nemndene ser det, vil forening av sakene i mange tilfeller bidra til bedre kontradiksjon og bedre opplysning av saken.

For å unngå uklarhet bør det i lovteksten presiseres at foreningen også gjelder avgjørelsen i saken, sml. tvisteloven § 15-6 som angir forening til «felles behandling og til felles avgjørelse».

Barns anledning til å uttale seg direkte til fylkesnemnda – lovutkastets § 14-13

Fylkesnemndene er positive til forslaget om at det i større grad enn i dag bør legges til rette for at barn kan uttale seg direkte for fylkesnemnda, og at det derfor bør fremgå eksplisitt av loven at barn har anledning til det.

At fylkesnemnda får snakke med barnet selv og stille de spørsmål nemnda mener er relevante, kan gi et bedre beslutningsgrunnlag i saken. Videre kan det å høre barnet direkte bidra til at barn i større grad opplever å bli tatt på alvor og å være deltaker i egen sak. Samtidig er det en risiko for at barnet kan utsettes for press fra foreldre og urimelige belastninger i forbindelse med slik høring. Forutsetningen må derfor være at slik høring kun bør skje hvis barnet ønsker det selv, og nemndleder finner det forsvarlig. Forslaget til ny § 14-13, hvor det legges opp til en konkret vurdering av hvordan barnet skal medvirke i saken, tar høyde for de kryssende hensyn og gir fleksibilitet i så måte. Målsetningen må være at man får fram det barnet mener og ønsker på en mest mulig trygg måte sett fra barnets perspektiv.

Når det gjelder den konkrete gjennomføringen av fylkesnemndas samtaler med barn, mener fylkesnemndene at dette bør reguleres nærmere for blant annet å sikre ensartet praksis mellom fylkesnemndene og unngå uklarhet med hensyn til de prosessuelle aspekter knyttet til slik høring. Dette gjelder spørsmål om blant annet hvem som skal være til stede når barnet høres, når høringen skal skje og hvordan barnets uttalelser skal refereres i forhandlingsmøtet.

I høringsnotatet på side 283 legger departementet opp til at høringen av barnet bør skje i forbindelse med, men ikke under, forhandlingsmøtet. Fylkesnemndene bemerker at det kan være hensiktsmessig at barnesamtalen gjennomføres rett i forkant av forhandlingsmøtet, eksempelvis på morgenen før forhandlingsmøtet starter. Da behøver ikke fagkyndig og alminnelig medlem å møte i nemnda utover de dagene som forhandlingsmøtet pågår. I slike tilfeller blir det vanskelig å sende referatet til partene og prosessfullmektigene før forhandlingsmøtet. Dette bør imidlertid ikke være til hinder for en slik ordning, der det er hensiktsmessig. Andre ganger er barnets uttalelse av vesentlig betydning for foreldrene og/eller barneverntjenestens standpunkt i sake, og da er det viktig at barnets uttalelse innhentes tidlig. Nemndleder må ha det avgjørende ordet med hensyn til både når barnets uttalelse skal forsøkes innhentet, og hvordan det skal gjøres.

Når det gjelder referatet fra samtalen med barnet heter det i høringsnotatet på side 283 at:

«Under forhandlingsmøtet skal referatet leses opp og prosessfullmektigene kan stille spørsmål til nemnda. Departementet legger til grunn at medlemmer av nemnda ikke blir å regne som vitner i saken dersom barnet høres direkte. Privat part vil likevel kunne stille spørsmål til nemnda om barns uttalelser.»

Slik fylkesnemndene ser det vil en slik ordning kunne sette fylkesnemndas medlemmer i en svært vanskelig situasjon, spesielt dersom hele fylkesnemnda har vært med på samtalen. Det kan oppstå spørsmål om fylkesnemnda skal kunne svare på spørsmål om sitt inntrykk av barnet og barnets uttalelser. Dette vil igjen kunne få betydning for partenes tillit til nemndas avgjørelser, nemndas habilitet mv.

Det bemerkes for øvrig at direkte høring av barn er en meget viktig oppgave som krever høy kompetanse, og det er svært viktig at høringen foregår under betryggende forhold for barna. Det vil være behov for opplæring i nemndene om dette. Gjennomføring av høringen vil også føre til økt tidsbruk for nemndene.

Det fremgår at departementet vil evaluere ordningene med talsperson, tillitsperson og tilsyn, før man eventuelt går videre med utvalgets forslag om en såkalt trygghetsperson. I dette arbeidet bør departementet grundig utrede og vurdere om ordningene for representasjon av barn er gode nok, jfr. også Særdomstolslovutvalgets forslag om å utrede høring av barn på flere rettsområder. I denne forbindelse bør det også ses hen til andre land, bl.a. Sverige og England som har ordninger for representasjon/verge av barn i barnevernssaker, i tillegg til advokat for barnet uavhengig av barnets alder. Både European Convention on the Exercise of Childrens Rights (1996 - ikke signert eller ratifisert av Norge) og Guidelines of the Committee of Ministers of the Council of Europe on child-friendly justice (2010) gir anbefalinger i samme retning.

Hvis talspersonordningen videreføres av departementet som et alternativ for å høre barn i forkant av avgjørelse i fylkesnemnda, er fylkesnemndene av den oppfatning at satsene for godtgjørelse bør økes betydelig for å sikre rekruttering av godt kvalifiserte personer til denne viktige samfunnsoppgaven.

Tidsfrist for forhandlingsmøte i fylkesnemnda – lovutkastets § 14-15

Flertallet av fylkesnemndene støtter departementets forslag om å fjerne den veiledende fristen for forhandlingsmøte fra loven, og erstatte den med en angivelse av at saker i fylkesnemnda skal behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig. Det vurderes som uheldig at loven angir en frist som er i utakt med det faktiske behovet for saksforberedelse i de fleste saker, og som medfører at det gjennomgående begås fristoversittelser. Departementets forslag innebærer en erkjennelse av at hensynet til hurtig saksbehandling må veies opp mot hensynet til partenes og barnets rettssikkerhet. Sentralenheten og fylkesnemndene har kontinuerlig fokus på å avvikle sakene så raskt som mulig.

Den foreslåtte bestemmelsen omfatter etter sin ordlyd («saker») nå også de forenklede hovedsakene i fylkesnemnda, som avgjøres uten forhandlingsmøte, og som tidligere ikke var underlagt lovmessige krav til behandlingstid.

Etter fylkesnemndenes oppfatning har det også selvstendig betydning at fristen utformes tilsvarende domstolenes krav til behandlingstid i disse sakene, slik den fremgår av tvisteloven § 36-5, ettersom prosessene i fylkesnemndene og domstolene er lagt så tett opp til hverandre ved behandlingen av denne typen saker.

Departementets forslag om å innføre samtaleprosess som en varig ordning styrker også behovet for en frist som må vurderes konkret. Saker i samtaleprosess, hvor det gjennomføres midlertidige ordninger, tar naturlig nok ofte lengre tid enn saker i ordinær prosess.

Mindretallet av fylkesnemndene er av den oppfatning at en konkret frist er ønskelig, ettersom dette bidrar til å lette arbeidet med å få aktørene til å prioritere barnevernssakene når det gjelder spørsmålet om beramming. Loven bør da endres til en veiledende frist på seks uker, for å være bedre i samsvar med hva som praktisk gjennomførbart.

Lukkede dører – lovforslagets § 14-16

Fylkesnemndene er enige i at gjeldende bestemmelse om lukkede dører i hovedsak videreføres.

For å legge til rette for større grad av åpenhet i sakene som behandles av fylkesnemnda, bør nemndleder ha adgang til å beslutte at møtet skal gå for åpne dører selv om offentlig part ikke samtykker til dette. Dersom privat part samtykker, mens offentlig part motsetter seg åpne dører, bør nemndleder kunne vurdere om offentlig part har gode nok grunner for å motsette seg åpenhet. Større grad av innsyn i disse sakene er ønskelig, både for pressen og for forskningen.

Fylkesnemndene foreslår at bestemmelsen om referatforbud for utenforstående som får følge forhandlingene, jf. lovforslaget § 14-16 siste ledd, også gis anvendelse for sakens parter. Det vises til bestemmelsen om forbud mot offentlig gjengivelse i domstolloven § 129. Det samme bør gjelde ved behandlingen av fylkesnemndas saker. Bakgrunnen for forslaget er den økende tendensen til at private parter gjengir sensitive opplysninger fra saker, også om egne barn, i sosiale medier. Se i denne forbindelse Høyesteretts avgjørelse HR-2019-1121-U. Barn bør ha beskyttelse mot dette i loven.

Fylkesnemndas vedtak – lovutkastets § 14-19

Av hensyn til tidskronologien bør forslagets fjerde og femte ledd bytte plass.

Behandling av klager over akuttvedtak – lovutkastets § 14-22

I høringsnotatet foreslås det at fylkesnemnda i klagesaker unntaksvis kan settes med ordinær nemnd. Videre er det foreslått å ta ut av lovteksten at det i klagesaker skal avholdes «et kort møte».

Akuttvedtak er et svært inngripende tiltak, og fylkesnemndene støtter derfor departementets forslag til lovendringer som gir mulighet til grundigere klagebehandling av akuttvedtak i fylkesnemnda enn i dag. Fylkesnemndene støtter forslaget om at det i særlige tilfeller kan settes ordinær nemnd i klagesaker, og at fristen for vedtak da økes til to uker. Klagesaker kan innebære komplekse vurderinger, for eksempel tilknytningsproblematikk i saker som omhandler spedbarn eller små barn, hvor det kan foreligge sterkt behov for at nemnda tilføres fagkyndighet. Det bemerkes imidlertid det bør fremgå klart av lovens forarbeider at dette er en snever unntaksadgang.

Fylkesnemndene støtter ikke forslaget om å ta ut formuleringen «kort møte» i § 14-22 tredje ledd. Fylkesnemndene ser det slik at dagens ordning med «kort møte» i klagesaker fungerer godt. De fleste saker behandles i løpet av en halv dag og med et begrenset antall vitner. Sakens tema er begrenset sammenlignet med en hovedsak. Lovens formulering om et «kort møte» har heller ikke vært ansett å være til hinder for å avholde lengre møter ved behov. I Statens helsetilsyns gjennomgang av 106 barnevernssaker, gis det også uttrykk for at det ikke er funnet noe som tilsier at klager ikke behandles grundig i dag. Ønsker om supplerende bevisførsel avvises normalt ikke, se Statens helsetilsyns rapport «Det å reise vasker øynene» side 95. Fylkesnemndene påpeker også at lovens frist på å avsi avgjørelse i løpet av en uke etter at klagen kom inn, vil være vanskelig å overholde dersom møtene blir mer omfattende og det legges opp til mer omfattende bevisførsel.

Samtaleprosess – lovutkastets § 14-25

Fylkesnemndene støtter departementets forslag om at samtaleprosess gjøres til en varig og permanent ordning i alle landets fylkesnemnder. Fylkesnemndene som har vært med i forsøket med samtaleprosess, har svært gode erfaringer med ordningen. Samtaleprosess gir blant annet partene mulighet til å finne frem til løsninger som fører til mindre bruk av tvang, og fleksibiliteten i ordningen medfører at man i større grad kan tilrettelegge for individuelt tilpassede løsninger for det enkelte barn og den enkelte familie. Midlertidige ordninger og felles løsninger kan også bidra til å skape ro for barnet, ved at man unngår stadige prosesser og konflikt i barnets oppvekst. Det er også erfaringen at samtaleprosess kan bidra til å bedre kommunikasjonen og samarbeidet mellom partene.

Fylkesnemndene er enige i departementets forslag om at primære rammer og rettsikkerhetsgarantier for samtaleprosessordningen skal fremgå direkte av loven, mens nærmere regulering av ordningen gjøres i forskrift. Fylkesnemndene har imidlertid noen merknader til det konkrete lovforslaget i § 14-25.

For det første fremstår formålsangivelsen i loven som snever i forhold til gjeldende ordning. Ifølge fylkesnemndenes retningslinjer for samtaleprosess punkt 2, er det blant annet også et formål med samtaleprosess å bedre partenes kommunikasjon og øke deres forståelse. Formålet i dagens ordning er således ikke utelukkende hel eller delvis løsning av saken. Det kan ha selvstendig verdi å bedre kommunikasjonen mellom partene, oppklare misforståelser og øke forståelsen for hverandres synspunkter i et samtalemøte, uten at saken finner sin løsning der. Det anses derfor som uheldig at loven utelukkende angir hel eller delvis løsning av saken som formål med prosessen. Den foreslåtte formålsangivelsen bidrar til tvil om hva som skal være de toneangivende hensynene, og kan føre til at meklingselementet får en viktigere plass enn det har hatt så langt.

I gjeldende prøveordning om samtaleprosess oppnevnes det normalt en sakkyndig. Den sakkyndige skal bistå nemndleder i samtalemøtet, og kan gis i oppgave å observere og veilede partene ved utprøving av midlertidige ordninger. Den sakkyndige tilfører nemnda barnefaglig kompetanse i disse prosessene, og vurderes som en sentral del av ordningen. Dette bør derfor gjenspeiles i lovteksten.

Etter forslagets § 14-7 oppnevner fylkesnemnda advokat for de private parter. Slik fylkesnemndene ser det, er det unødvendig å innta en regulering av dette i bestemmelsen om samtaleprosess, i tillegg til de generelle reglene. Uansett er formuleringen «skal representeres av advokat» uheldig. Se også fylkesnemndenes merknad til § 14-7 om formuleringen «skal».

Fylkesnemnda foreslår på denne bakgrunn slik utforming av bestemmelsen om samtaleprosess i loven:

§ 14-25 Samtaleprosess

Nemndlederen kan tilby partene å igangsette en samtaleprosess som alternativ til ordinær behandling, dersom saken er egnet for det. Nemndlederen skal som hovedregel oppnevne en sakkyndig for å bistå i samtaleprosessen.

Formålet med samtaleprosess er å bedre partenes kommunikasjon og gi partene mulighet til å bli enige om frivillige løsninger til barnets beste, som hel eller delvis løsning av saken.

Partene må samtykke til samtaleprosess. Nemndlederen har et særskilt ansvar for å se til at hensynet til barnets beste og de private partenes rettssikkerhet blir ivaretatt. Nemndlederen kan når som helst avbryte samtaleprosessen og henvise saken til ordinær behandling.

Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av samtaleprosess.

Fylkesnemndene er enig med departementet i at det også bør kunne tilbys samtaleprosess ved klager over akuttvedtak. Etter fylkesnemndenes oppfatning kan det være betydelige fordeler ved å forsøke en samtaleprosess framfor ordinær behandling av saken så tidlig som mulig etter at fylkesnemnda har mottatt en sak. Kommunen har på dette stadiet ofte ikke konkludert med om hovedsak skal fremmes, og saken er mindre «fastlåst». Både belastningen for barnet og familien og prosessøkonomi, taler for at saken på et så tidlig tidspunkt som mulig dreies inn på et spor med økt forståelse og bedret kommunikasjon.

Departementets forslag om å regulere i forskrift et unntak fra fristen i klagesaker når saken behandles med samtaleprosess, vurderes som en uhensiktsmessig løsning. Unntak fra de vanlige fristene i klagesaker bør fremgå direkte av loven, og da i den lovbestemmelsen hvor fristen fremgår.

Fylkesnemndene forslår derfor følgende nytt tredje punktum i lovforslaget § 14-22 fjerde ledd:

I klagesak hvor det er igangsatt en samtaleprosess, skal fristen regnes fra avslutningen av samtaleprosessen.

I lovforslaget kapittel 4, må det gjøres unntak fra fristen for å sende inn hovedsak for de ulike akuttiltakene. Det foreslås samme ordlyd som for klagesakene:

I klagesak hvor det er igangsatt en samtaleprosess, skal fristen regnes fra avslutningen av samtaleprosessen.

11. ØVRIGE MERKNADER

Godtgjøring til sakkyndige oppnevnt av fylkesnemnda og tolk i forhandlingsmøte

Fylkesnemndene støtter forslaget om at fylkesnemnda selv oppnevner tolk. Dette vil kunne bidra til bedre kvalitet og lette kommunikasjonen mellom tolkene og fylkesnemnda.

Enkelte av fylkesnemndene har kommentert forslaget om at fylkesnemnda skal overta betalingsansvaret for godtgjøring til sakkyndige. Disse nemndene er delte i sitt syn på dette. De som er for, slutter seg til departementets vurderinger. Andre er bekymret for at en endring i betalingsansvaret kan føre til et større press på nemndene om å oppnevne sakkyndige, samt at kommunen i større grad unnlater å innhente nødvendige sakkyndige vurderinger før oversendelse av saken. Videre vises det til at det er barneverntjenesten som har ansvar for å utrede saken tilstrekkelig før oversendelse til fylkesnemnda. Fylkesnemnda oppnevner i dag kun unntaksvis sakkyndig, slik som forutsatt i Ot.prp.nr.76 (2005-06) side 25. Der fylkesnemnda oppnevner sakkyndig fører dette ofte til en ikke ubetydelig forsinkelse av saken for fylkesnemnda.

Klageordning for nemndledere

Fylkesnemndene er enig i Barnevernslovutvalgets vurderinger omkring behovet for å etablere en egen klage- og disiplinærordning for nemndledere i fylkesnemndene. En ren administrativ klageordning er ikke forenelig med hensynet til nemndledernes og nemndenes uavhengighet. Adgangen til å idømme disiplinærreaksjoner bør derfor ligge til et eksternt og uavhengig organ, slik det gjør for dommere. En egen klageordning for nemndledere er en naturlig forlengelse av lovfestingen av fylkesnemndenes uavhengighet.

I høringsnotatet angir departementet at lovutvalgets forslag på dette punkt vil vurderes i et «eget løp». Fylkesnemndene peker i den forbindelse på at det anses som viktig at en slik klageordning kommer på plass så snart som mulig.

Merknader til kapittel 9 Fosterhjem

I den siste rapporten om Norge fra FNs barnekomité av 4. juli 2018, fremgår det at komitéen er bekymret for at søsken skilles i ulike fosterhjem ved omsorgsovertakelse. I punkt 21 bokstav d anbefaler de derfor Norge å: «Ensure that siblings are not separated when placed in alternative care;»

Fylkesnemndene forslår at det i kapittel 9 løftes frem som et særskilt hensyn ved valg av fosterhjem at «søsken skal så langt det er mulig plasseres i samme fosterhjem». Dette kan tas inn i lovforslagets § 9-4 eller § 9-5, eventuelt i egen bestemmelse.

Merknader til kapittel 16 Statlig barnevernsmyndighet - Barne-, ungdoms og familieetatens oppgaver

I forslagets § 16-3 fjerde ledd bokstav a fremgår det at Bufetat kan tilby barneverntjenesten utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0-6 år dersom det er «stor usikkerhet ved om et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt». Det fremgår av departementets merknader at bestemmelsen tilsvarer nytt tredje ledd i dagens § 2-3 (ikke trådt i kraft), med enkelte språklige og redaksjonelle endringer, men uten realitetsendringer.

Dersom det ikke er departementets intensjon å heve terskelen for når utredning kan tilbys, bør ordlyden i forslaget endres, ettersom «alvorlig omsorgssvikt» forstås som en kvalifisert form for omsorgssvikt.

12. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Departementets forslag til ny barnevernslov inneholder flere forslag som vil øke kvaliteten på nemndenes saksbehandling, men som åpenbart også vil medføre økte administrative kostnader og utbetalinger av fri rettshjelp. Fylkesnemndene har ingen vesentlige innvendinger mot de ulike beregningene som omfatter vårt område, med unntak av beregningen for utgifter til tolk og sakkyndige.

Departementet foreslår at fylkesnemndene får betalingsansvaret for saksutgifter til sakkyndige som oppnevnes av fylkesnemnda og til tolker som benyttes under fylkesnemndas saksbehandling.

Det er anslått at utgifter til tolk vil beløpe seg til totalt 160 mill. kr. Utgifter til sakkyndige er beregnet til 5-7 mill. kr.

Departementets vurdering av utgiftene til tolk i fylkesnemndssaker synes å være for forsiktig. Ved beregningene har departementet tatt utgangspunkt i registrert bruk av tolk i fylkesnemndssaker i 2017. Det må understrekes at nemndenes registrering av bruk av tolk er svært usikker. Det er også uklart om estimatet tar høyde for bruk av tolk i samtalemøter i forsøksordningen med samtaleprosess. Erfaring viser at det gjennomføres flere samtalemøter i en sak, og disse kommer ofte i tillegg til forhandlingsmøter. Bruk av samtaleprosess i de fem forsøksnemndene har økt betydelig siden 2017. En vurdering av utgifter til tolk etter at ny barnevernslov er trådt i kraft, må også ta i betraktning at samtaleprosess trolig vil innføres i alle de 12 fylkesnemndene.

Videre antar fylkesnemndene at utgifter i den størrelsesorden som er skissert, innebærer at anskaffelsesregelverket, herunder krav til full konkurranse, vil gjøre seg gjeldende for slike tjenester. Det vises i den forbindelse til avgjørelse i KOFA (Klagenemnda for offentlige anskaffelser) sak 2017/3, vedrørende anskaffelser av konsulenttjenester og juridiske tjenester i barnevernssektoren. For det tilfellet at anskaffelsesregelverket kommer til anvendelse, må det også tas høyde for de administrative og økonomiske konsekvensene det vil innebære for den enkelte nemnd og/eller Sentralenheten.

Når det gjelder utgifter til oppnevning av sakkyndige vises det til kommentaren ovenfor. Det er sannsynlig at antallet begjæring og oppnevning av sakkyndige vil øke dersom betalingsansvaret overføres til nemndene. Det er grunn til å tro at sammenligningen med antallet oppnevninger i fylkesnemndene for 2017, er lite realistisk.

Pernille Pettersen Smith Ingrid Johansen

direktør fagsjef