Forsiden

Høringssvar fra NTNU

Dato: 10.07.2019

Svartype: Med merknad

Vi viser til invitasjon fra Barne- og likestillingsdepartementet om å gi innspill til forslag til ny barnevernslov. Ved NTNU har høringsarbeidet blitt koordinert av Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap (SU-fakultetet), og høringsinvitasjonen ble også sendt til Fakultet for medisin og helse. Vi mottok innspill fra Institutt for sosialt arbeid (SU-fakultetet) som blant annet har ansvar for barnevernspedagog-utdanning og masterprogram i barnevern.

Høringsuttalelsen fra NTNU gjengir i sin helhet innspillet fra Institutt for sosialt arbeid, heretter kalt Instituttet. Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap støtter innspillene fra Instituttet, og vil spesielt framheve innspillet om at barnevernets ansvar for barnets opplæring bør tydeliggjøres i loven, samt at fakultetet støtter forslaget om å lovfeste kompetansekrav og plikt til å ta imot studenter i praksisstudier.

Høring – forslag til ny barnevernslov

Instituttet ser i hovedsak positivt på lovutkastet i departementets høringsnotat, men er uenige i forslaget på noen punkter:

1. Lovfesting av momenter til vurderingen av barnets beste.
2. Fjerning av hensynet til barnets utdanning/opplæring/skolegang som moment ved barnevernets vurderinger.
3. Levekår – betydningen av levekår som årsaksfaktor i barnevernet.

I tillegg ønsker Instituttet at punktene 4 og 5 blir tatt inn i loven:
4. Kompetansekrav
5. Lovfesting av plikt til å ta imot studenter i praksisstudier.


1. Lovfesting av momenter til vurdering av barnets beste

Departementet går i høringsnotatet imot barnevernslovutvalgets forslag om at prinsippet om barnets beste skulle nedfelles i § 2 tredje ledd, som «..det avgjørende hensyn ved handlinger og avgjørelser som gjelder barn etter denne loven». Departementet går også imot å lovfeste momenter som det skal tas hensyn til ved den konkrete vurderingen av barnets beste i den enkelte sak. Barnelovutvalget foreslo syv slike momenter, mange hentet fra Generell kommentar nr. 14 fra FNs Barnekomité.
Instituttet er uenig i departementets konklusjon og begrunnelse for den.

Instituttet slutter seg i hovedsak til barnevernslovutvalgets analyse av barnets beste i NOU 2016:16 kapittel 5.3. Instiutttet mener også og at loven bør ha en momentliste for vurderingen av barnets beste. Den bør suppleres med barnets sosiale forhold for at ikke kultursensitivitet ikke bare skal gjelde etniske minoriteter, men også overfor sosioøkonomisk marginaliserte grupper i majoritetsbefolkningen. Instituttet viser i den forbindelse til sin høringsuttalelse av 26.01.2017 til NOU 2016:16 hvor det foreslår at det ved vurderingen av barnets beste skal tas hensyn til blant annet
• Barnets og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle, sosiale og språklige bakgrunn

Etter Instituttets syn er det hensiktsmessig å samle momentene i én bestemmelse. Da vil hele bredden av vurderingstemaer bli tydeliggjort. Om det bør gjøres som et ledd i en samlebestemmelse som barnevernslovutvalget foreslår, eller i en egen bestemmelse om barnets beste, har Instituttet ingen klar formening om. De fleste momentene i utvalgets oversikt er Norge allerede forpliktet av gjennom konvensjoner, bestemmelser i annen lovgivning eller i barnevernloven. Instituttet mener det har en egenverdi at momentene fra FNs Barnekomité tillegges vekt i barnevernets arbeid. Instituttet har erfaring for at FNs barnekonvensjon (unntatt uttrykket barnets beste) er meget dårlig kjent blant mange yrkesgrupper som arbeider med barn og momentene bør derfor stå i loven.

I tillegg til å være en rettesnor for barnevernets organer som lovens forvaltere, har en momentliste også en pedagogisk funksjon. Informasjon om hva barnevernet skal være opptatt av, er etter instituttets syn nyttig både for barn og foreldre som kan ha behov for barnevernets tjenester, for den som overveier å melde bekymring for et barn – og kanskje også for barnevernets kritikere i inn- og utland.

Instituttet mener at departementets argumenter mot en momentliste ikke er holdbare. Departementet uttaler blant annet at den vil være «overordnet og generell og gi liten veiledning for konkrete vurderinger i enkeltsaker. Vurderingen av barnets beste må uansett baseres på en bred helhetsvurdering av alle relevante forhold i den enkelte sak, med utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov.» Instituttet mener at hensikten med en momentliste ikke er å gi veiledning om hvordan de konkret skal forstås eller vektlegges i forhold til hverandre, men å angi temaer som er relevante for vurderingen.

Departementet frykter også at en liste vil fungere avgrensende ved at momenter som ikke er nevnt, blir utelatt. Etter instituttets syn kan dette ikke være et avgjørende hinder for å fremheve noen sentrale momenter, uten at listen dermed gjør krav på å være uttømmende. Departementets argumenterer utmerket for en slik momentliste i de generelle motivene til § 5-3 jf. nedenfor.

Departementet uttaler dessuten at listen fremstår som særlig innrettet på momenter som er relevante i saker om omsorgsovertakelse, og gir liten veiledning i andre handlinger og avgjørelser som gjelder barn, høringsnotatet s. 41-42. Også dette er vi uenig i. Mange av de endringer i barnets situasjon som tilsiktes ved hjelpetiltak, vil være de samme som man vil oppnå ved å flytte barnet, selv om selvsagt nye momenter vil komme inn. Ved vurderingen vil de ulike hensyn uansett måtte veies mot hverandre ut fra barnets konkrete situasjon.

I høringsnotatet har flere av momentene på lovutvalgets liste fått plass i andre bestemmelser i kapittel 1. Det er riktignok et brudd med lovutvalgets logikk i kapittel 1 hvor barnets rett til omsorg og beskyttelse og barnets beste er samlet i én hovedbestemmelse sammen med et knippe av vurderingsmomenter. Instituttets forslag om å samle momentene, krever en omredigering av bestemmelsene i første kapittel. Mer bekymringsfullt er at noen av utvalgets momenter ikke er fanget opp i høringsnotatet.

2. Fjerning av hensynet til barnets utdanning i barnets beste-vurderingen


Instituttet har med bekymring merket seg at departementet har utelatt barnets utdanning som et særskilt moment ved barnevernets vurderinger. Ifølge studier av SSBs grunnlagsdata til barnevernsstatistikken kommer barnevernets barn dårligere ut i skolen enn sine jevnaldrende. De har gjennomgående svakere skoleresultater, og de avslutter tidligere. Funnene samsvarer godt med utdanningsforskningen som viser at det som betyr mest for barns suksess i skolen, er foreldrene. Foreldres strev med livet går gjerne ut over overskuddet til å følge opp barna, selv om de bekymrer seg for barnas prestasjoner og trivsel i skolen. Det fremkommer blant annet i intervju med foreldre med hjelpetiltak fra barnevernet i undersøkelsen «Det nye barnevernet». Samtidig vil barns bekymringer gå ut over kapasiteten til å tilegne seg kunnskap i skolen. Den som kommer på etterskudd når konsentrasjonen svikter, vil kunne ha behov for en «etterleveranse» av tapt undervisning når situasjonen har roet seg. Det er det i dagens skolesystem lite rom for. Men med godt tilrettelagt støttearbeid fra skolen og barnevernet, kan en elev likevel bli motivert til å ta igjen det forsømte.

Nyere forskning har vist at med godt ettervern kan unge voksne ta igjen den tapte skolegangen. I Granavolden-plattformen pkt. 3 under Barnevern og familievern kulepunkt 11 uttaler regjeringen at den vil «Gi barn under barnevernets omsorg en bedre tilpasset skolegang». Ved å utvide ettervernsalderen fra 23 til 25 år – slik det uttales i neste kulepunkt, og også foreslås i utkastet til ny § 3-6 i høringsnotatet, legges forholdene til rette for å fange opp dem som har falt fra, slik at de kan fullføre videregående opplæring. Det kan se ut som departementet mener dette kan utsettes til ettervernsalder. Dette virker ikke helt vel gjennomtenkt.

Det ville være naturlig å betrakte tilrettelegging av skolegangen for barn i ordinær skolealder som godt barnevernsarbeid, som god forebygging og en fornuftig fremtidsinvestering. Desto mer deprimerende er det at barnets skolegang er ignorert, ikke bare som et moment ved vurderingen av barnets beste i kapittel 1, men også ved valg av plasseringssted etter omsorgsovertakelse. Etter § 4-15 i dagens lov skal plasseringssted innen rammen av fylkesnemndas vedtak «…velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø.» I høringsutkastet erstattes dagens § 4-15 av ny § 5-3. Etter tredje ledd om valg av plasseringssted «… skal det blant annet legges vekt på barnets mening, barnets identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, behovet for kontinuitet i barnets oppdragelse og barnets religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.» Videre plasseringens varighet og kontakt med foreldre, søsken og andre.

I de generelle motivene til § 5-3 uttaler departementet at det i hovedsak viderefører dagens bestemmelse om valg av plasseringsted. Bestemmelsen angir blant annet en del momenter som det skal tas hensyn til i vurderingen. «Departementet har ikke foreslått å innta en liste med momenter i barnets beste-vurderingen, se kapittel 5.3.2, Departementet mener imidlertid det er pedagogisk og hensiktsmessig å ha en ikke uttømmende oversikt over sentrale momenter for dette konkrete spørsmålet, og foreslår at dette videreføres i ny barnevernslov». Det redegjøres for de aktuelle momenter, men det begrunnes ikke at hensynet til barnets opplæring er «falt ut», se høringsnotatet s. 134-135. Også i de spesielle motivene til § 5-3 uttales at bestemmelsen i hovedsak er en videreføring av §§ 4-14 og 4-15, se høringsnotatet s. 391-392.

Det er oppmuntrende at departementet ser verdien i å ha momentlister, også om de ikke er komplette med svar på alle spørsmål. Men Instituttet undrer seg over grunnen til å barns skolegang er helt ute av fokus. Instituttet etterlyser at det tas grep for å bedre på situasjonen.

Instituttet mener at barnevernets ansvar for barnets opplæring her burde være tydeliggjort. Instituttet mener at departementet har oversett den dobbeltrolle barnevernet har for barnets skolegang når det plasseres utenfor hjemmet: For det første er det et besluttende organ som er i posisjon til å sørge for kontinuitet eller brudd i barnets relasjoner til sin aktuelle skole og til å etablere nye relasjoner. For det andre har den ansvar for at den daglige omsorgen for barnets skolegang ivaretas like godt eller bedre enn det som var tilfelle hos de foreldre som ble fratatt omsorgen fordi de ikke utøvde den godt nok.

Barnevernet skal ikke gjøre skolens jobb, men i en skole som baserer seg på et samspill og samarbeid med barnas hjem, er årvåkenhet om foreldrenes oppgaver som skoleforeldre et aspekt ved barnevernets ansvar som fortjener å fremheves.

At de endringer som skjer på begge disse områdene, foregår med kunnskap om barnets og dets situasjon og etter en godt gjennomtenkt plan, øker sannsynligheten for at barnet kan lykkes i skolen og få oppfylt sin lovbestemte rett til opplæring. Forskning tyder på at det her har skjedd svikt. Det kan ikke fortsette.

Etter Instituttets syn bør barnevernets ansvar for at barn med bistand fra barnevernet får nødvendig støtte i sin skolegang, komme klart til uttrykk i barnevernsloven. Instituttets ser for seg flere muligheter, enten i en momentliste under barnets beste, slik som barnevernslovutvalget foreslo. En annen mulighet er at det får en egen bestemmelse i kapittel 1, gjerne sammen med ansvaret for barnets helse og utvikling. I tillegg bør videreføringen av §§ 4-14 og 4-15 i dagens lov også omfatte ansvaret for skolegangen for barn som plasseres av barnevernet.

Ordvalget på dette punktet varierer. Dagens barnevernlov bruker ordet opplæring i § 4-15. Det samme gjør opplæringslova. Barnevernslovutvalget bruker ordet utdanning om det hensyn som skal ivaretas. Det gir assosiasjoner til utdanning utover det grunnleggende nivået, jf. barnelova § 30 andre ledd om foreldrenes ansvar for at barnet får utdanning «etter evne og givnad.» Instiuttet har her benyttet ordet skolegang, men er åpen for at opplæring kan skje andre steder enn i skolen.

3. Levekår – betydningen av levekår som årsaksfaktor i barnevernet


Instituttet har i høringen til NOU 2016:16 beklaget at uttrykket levekår var foreslått utelatt fra hjelpetiltaksbestemmelsen. Hensikten var å avgrense barnevernets ansvar for å avhjelpe levekårsutfordringer. I høringsutkastet har departementet fulgt opp utvalgets forslag. Instituttet er enig i at generelle levekårsutfordringer ikke er barnevernets anliggende. Instituttet mener at de endringer som er foreslått i kapittel 15 om kommunens og barneverntjenestens ansvar for å fremme gode oppvekstsvilkår er egnet til å sikre at levekårsutfordringer blir tatt på alvor av de rette instanser. Instituttet mener likevel at fattigdom og trange levekår kan ha konsekvenser for barns omsorg og derfor er relevant for barnevernets arbeid. Levekår bør derfor nevnes i loven som et moment i undersøkelsen av barnets situasjon.

Vi foreslår at § 2-2 tredje ledd får en ny første setning:
Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon, herunder levekår og behov.

4. Kompetansekrav


Instituttet kjenner til at det arbeides med kompetansekrav til arbeid i barnevernet. Instiuttet mener barnevernsloven bør inneholde krav til hvilken kompetanse og nivå de som arbeider i barneverntjenesten og barnevernets institusjoner må ha.

5. Lovfesting av plikt til å ta imot studenter i praksisstudier


I Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger § 3 Praksisstudier, framgår skjerpede krav til praksisstudier. De er fulgt opp i Forskrift om nasjonal retningslinje for de enkelte helse- og sosialfagutdanningene. I Forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning § 17, er det krav om omfang og at praksisstudiene skal gjennomføres i det statlige og kommunale barnevernet. I tillegg skal studentene utrede/undersøke, vurdere og fatte beslutninger i barnevernssaker.

I dag har ingen plikt til å ta imot studentene. Etter instituttets syn er det ingen grunn til at de sosiale tjenestene, herunder barnevernet, ikke skal ha den samme plikt til å ta imot studenter i praksisstudier som skoler, barnehager og helseinstitusjoner. Instituttet foreslår derfor at det i barnevernsloven inntas en egen bestemmelse etter mønster av f.eks. Barnehageloven § 24.