Forsiden

Høringssvar fra Familiekanalen

Dato: 31.07.2019

Vedlagt følger høringsvar fra Familiekanalen vedr. ny barnevernlov, som tekst under og vedlagt som PDF fil.

mvh

Rune Fardal

Familiekanalen

Høringssvar om forslag til ny barnevernlov

Familiekanalen

31.7.2019

Familiekanalen er en organisasjon som gjennom bruk av TV, setter fokus på menneskerettighetsbrudd, bla. i barnevernet. Vi viser gjennom intervjuer og reportasjer hvordan folk opplever møtet med barnevernet og hvordan svikten i det faglige får alvorlige konsekvenser for barn og familier.

Vi mener i utgangspunktet at dagens barnevern trenger en fullstendig omstrukturering. Vi ser for oss en modell der faglig kvalifisert helsepersonell er inne å gir hjelp til de familier som har et slikt behov.

Først når dette er utprøvd, eller det er snakk om foreldre med alvorlig rusproblematikk, psykiatrisk problematikk, alvorlig utviklingshemming eller personlighetsforstyrrelser, kan det vurderes at barn skal fjernes fra sin familie, og da etter at utvidet familie er undersøkt som omsorgsbase. Et slikt organ må besitte meget høy kompetanse.

Når det er sagt har vi en del kommentarer til høringen på ny barnevernlov.

Vi mener det må settes et større fokus på at barnet uansett er en del av familien og at en løsrivning fra familien får negative konsekvenser for hele samfunnet. Fokus bør være å hjelpe de barn og familier som får problemer istedenfor som i dag, at barnet fjernes fra familien og dermed opplever nye og langt mer alvorlige problemer. Det er vår oppfatning at «tilknytning» er oversett og undre kommunisert i forslaget til ny barnevernlov. Fokus må flyttes fra dagens tradisjon til et fokus på å sette familien i stand til å ta seg av sine barn.

Tilknytning er i utgangspunktet en sosial relasjon mellom barnet og dets foreldre. Barn kan ikke unngå å knytt seg til sine foreldre, på godt og vondt. Barn knytter seg også til «dårlige» foreldre. Tilknytning er en genetisk styrt adferd for barnets overlevelse. Barnevernet bruk av tilknytning misbrukes i dag i stor stil.

Det er .eks. aldri snakk om tilknytning når barn skal fjernes, men så snart det er snakk om tilbakeføring er det ikke måte på hvor viktig tilknytning er. Det er vår oppfatning at barnevernet mangler en fullstendig forståelse av hva tilknytning er.

Brudd i tilknytningen bidrar i seg selv til så alvorlige traumer, tap og sorgproblematikk, at det i seg selv, bryter med barnets beste. Når tilknytningssystemet aktiveres, settes en rekke fysiologiske prosesser i gang i barnet. Konsentrasjonen av stresshormoner øker, og ofte forblir den kronisk høy. Det fører i sin tur til at viktige deler av hjernen hemmes i sin utvikling og skades. Resultatet kan bli livslang traumatisering og psykisk sykdom.

Etter vår mening bidrar dette til å forklarer hvorfor barnevernsbarn kommer så dårlig ut på statistikk på de fleste parametere. Brudd i tilknytningen er en tilleggsbelastning uansett foreldrenes svikt.

Vi ser på familien som samfunnets byggestein, og hvilke konsekvenser det får når familier går i oppløsning som følge av offentlige overgrep og brudd på menneskerettene. Vi bistår også mange familier med råd og veiledning i møte med barnevernet.

Våre sendinger kan sees på vår nettside: https://www.facebook.com/familiekanalennorge/?fref=ts

Hovedpunkter

Høringsnotatet beskriver en enorm mengde forhold, viktig for barn og familier. Familiekanalen vil her fremheve noen av de viktigste punkter vi ønsker sette fokus på.

Det er meget stor konflikt knytte til ansatte i norsk barnevern. Ikke fordi loven i seg selv har vært så ille, men fordi den ikke blir fulgt av ansatte i barnevernet, eller de tolker den bevisst, i en for familie og barn negativ vinkling. Lovens intensjon blir ikke fulgt.

De enorme økonomiske interesser som er knyttet til det som har utviklet seg til en barneindustri, gir også føringer for beslutninger som alt for ofte er i klar strid med barnets beste. Og siden det er stor enighet om at en del av «barnets beste» er å vokse opp i egen biologisk familie, blir det raskt konflikt, når barn fjernes med makt fra familien, ofte bygget på vurderinger som åpenbart har sin lojalitet andre steder en i barnets beste. Vi ser derfor med spenning frem til at kommunen får det økonomiske ansvar for fosterhjem ved omsorgsovertakelser. Kanskje kan det gi en dreining til mot at tiltak blir tatt mer på alvor.

Det er vår oppfatning at lovens utforming må avspeile folks rettsoppfatning. En lov, eller tolkning av en lov, som strider mot folks rettsoppfatning, er en lov som vil skape konflikt for barn og familier. En slik lov, eller tolkning av den, har ikke livets rett. I dag er det alt for diffuse lover som åpner for stor grad av tolkning. Det bidrar til konflikt. Vi må huske på at fjerning av barn fra en familie er et ekstremt stort inngrep i familien og for barnet. Det truer hele meningen med livet for mange.

Det er derfor viktig at lovens bokstav gir klare føringer, ikke bare for dens intensjon, men også for hvordan den tolkes. Bare da kan det bli mindre konflikt knyttet til barnevernet, og bare da kan loven bli et redskap for barnets beste.

Barnets beste

Barnets beste er et relativt begrep fordi hva som er til beste for et barn avhenger av både kulturelle, geografiske, biologiske og en rekke andre forhold. Det er vanskelig å operasjonalisere dette begrep, gi det en klar definisjon. Det som er til det beste for ett barn, er ikke nødvendigvis til det beste for et annet barn. Raundalen utvalget kom med begrepet «utviklingsfremmende prinsipp», som ble satt opp mot det biologiske prinsipp. Det prinsipp ble heldigvis aldri vedtatt, men innholdet i selve begrepet «utviklingsfremmende» har betydning for begrepet «Barnets beste».

Det er viktig at barn vokser opp i et miljø som fysisk og psykisk gir god nok støtte til et barns utvikling, være utviklingsfremmende. Her kan bla. nevnes :

- Ernæring

- Tilknytning og sosiale relasjoner

- Bosted

- Tilhørighet

- Trygghet/konflikt

Men også en rekke andre elementer som får betydning for Barnets beste. Det er forhold som:

- Barnets egen identitet

- Barnet og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn

- Barnets synspunkter

- Barnets behov for å bevare tilknytning til familie og viktige relasjoner

- Barnets behov for omsorg g beskyttelse

- Barnets sårbarhet

- Barnets helse utdanning og utvikling

- osv

Barnets beste handler egentlig om å skape et godt nok miljø og gode nok livsbetingelser for det enkelte individ, ut fra barnets forutsetninger.

Når man nå ønsker lovfeste dette prinsipp som overordnet i barnevernloven, må man også gi visse føringer for begrepets innhold. Det er vanskelig å definere entydig, fordi begrepet er et relativt begrep, det må sees i forhold til det enkelte barn. Helt avgjørende blir det hvilke krav EMK art. 8 stiller til avveining mellom retten til familieliv og barnets beste.

Det er viktig at tolkningen bygger på motivasjon og holdning, der man gjør alt for at barnet skal vokse opp i sin egen familie. En slik tolkning er ikke til stede i mange av de avgjørelser ansatte i barnevernet tar i dag. Vikarierende motiver er alt for ofte til stede i vurdering av omsorgsovertakelser. Derav skapes konflikt som avspeiles i at EMD nå har 26 saker mot ansatte i det norske barnevernet.

Mange fagfolk har uttalt at det verste man kan gjøre med et barn, er å fjerne det fra sin familie. Et slik inngrep må da tolkes helt konkret som at det ikke er til barnets beste å fjernes fra sin familie. Derfor må det helt eksepsjonelle og meget alvorlige grunner til før man tar et barn ut av familien. Loven må på en tydeligere måte avspeile dette.

Mye av den konflikt som oppstår rundt ansatte i barnevernets vurderinger, bygger nettopp på at det veldig ofte ikke er «meget alvorlige» forhold som begrunner slike vedtak. Dersom lovens bokstav ikke er tydelig nok, må konsekvenser for slike vurderinger tydeliggjøres.

Eksempelvis vil subjektive synsinger om hva som kan skje i familiens omsorg, mange år frem i tid, bli brukt som grunnlag for å fjerne barn fra familien og dermed utsette det for «det verste man kan utsette et barn for». Slike og andre vurderinger har ingen faglig forankring, og fremstår mer som sosial og moralsk kontroll enn å være til barnets beste. Vurderinger skal bygge på faglig empiri, ikke på spådommer i glasskuler.

Menneskeretter

Menneskeretter bør få en sterkere presisering i den nye barnevernloven. I dag ligger 26 ++ saker i EMD mot ansatte i det norske barnevernet. Det tyder på at menneskerettene ikke blir respektert i verken barnevern eller domstoler. Vi vet kunnskapen om disse rettigheter er liten i barnevernet. Noen utrykker sågar at barnevernet ikke har bruk for menneskerettene, noe som vitner om liten forståelse for disse rettigheter. I tråd med barnets beste må barnevernloven avspeile disse rettigheter langt mer enn de gjør i dag. Uansett hva den nye barnevernloven sier, vil den være underlagt menneskerettighetene.

Eksempelvis er det i dag i norsk barnevernlov 1 års frist for å ta opp saker om tilbakeføring. Noen slik frist finnes ikke i EMK, der er føringen «så snart forholdene ligger til rette for det» så skal tilbakeføring skje. I det ligger serke føringer for at barnevernet pålegges å ikke bare sette foreldrene i stand til det, men også jobbe aktivt for tilbakeføring. Dette skjer ikke i dag. I dag jobber barnevernet ofte bevisst med langtidsplassering der samvær søkes redusert til et minimum. Åpenbart i strid med EMK sine føringer. Åpenbart i strid med barnets beste. Åpenbart i strid med folks rettsoppfatning.

Kompetanse

Det bør inn i lov at det må en viss kompetanse til for å arbeide i barnevernet. Det må en godkjenningsordning til som sikrer kvalitet og konsekvens når lov og fag brytes.

Gjennomgangen

Gjennomgangen her bygger på praktisk erfaring fra hundrevis av saker over lang tid fra hele landet. Det er viktig å være obs på det som her beskrives, fordi det kan bidra til å redusere konflikt mellom foreldre og ansatte i barnevernet. Det vil være til barnets beste.

Loven må som nevnt speile folks rettsfølelse og med den stadig stigende kritikken mot barnevernet er det åpenbart at loven i dag ikke speiler folks rettsfølelse. Dette må også avspeiles i den nye barnevernloven.

Et annet viktig punkt er at lovens intensjon, må følges av ansatte i barnevernet. Opplever folk at barnevernet ikke følger loven, synker respekten for både lov og barnevernet. Det er ikke til barnets beste. Ansvaret ligger hos barnevernet og deres utøvelse av makt.

Dessverre er det mange offentlige rapporter og eksempler på at ansatte bryter loven. Da er det viktig at det får konsekvenser for den ansatte. Det bør inn en paragraf som tydeliggjør at lovbrudd er forbundet med konsekvenser. Når det, som i dag, får lite eller ingen personlige konsekvenser, blir det heller ingen læringseffekt av de feil som blir begått, og dermed heller ingen bedring av praksis.

Det er viktig at loven gjenspeiler et fokus på tiltak fremfor omsorgsovertakelse. Akuttvedtak må elimineres og familien må bringes inn på et tidlig tidspunkt før ting eskalerer. Dagens praksis rundt akuttvedtak gjenspeiler ikke lovens intensjon om at det skal være «meget alvorlig» for barnets helse og utvikling. For ofte ser man at det er prosesstaktiske hensyn som ligger til grunn. Dramatisering av en sak, ved akuttvedtak rett før en fylkesnemndsak er typisk. Dette er ikke lovens intensjon og åpenbart ulovlig. Det er vår mening at handler det om «meget alvorlige forhold» så handler det om at dette er forhold som bør ligge under politiet.

Barnevernets arbeid må være etterprøvbart. Samtaler må finnes på video/lyd. Samtaler med barn må på video. Mistilliten er stor hos mange fordi man stadig opplever at man ikke kan stole på ansatte i barnevernet vedr. rapporter fra møter og samtaler. Ofte forteller barn til ansatte i barnevernet at de vil hjem, mens det i rapporter fra slike samtaler ikke er nevnt. Foreldre som får se barnevernets referater fra møter kjenner seg tilsvarende ikke igjen. Det samme gjelder for mange faglige komparenter, som heller ikke kjenner seg igjen i barnevernets referat fra deres samtaler. Dett gjelder både leger, barnehager, fosterforeldre, jordmødre og andre.

Dette strider mot god forvaltningsskikk og bør fremheves i loven. Alle referater skal godkjennes av familien eller den det refererer til. Referater som ikke er forelagt og godkjent skal underkjennes og ikke kunne fremlegges for forvaltningsorgan eller domstol.

Opptak og dokumentasjon

Opptak og dokumentasjon ved lyd/video ved alle samtaler barnevernet har med barn og familie. Det følger av vitenskapelig metode at et vedtak skal være etterprøvbart. Konflikten rundt barnevernet bygger ofte på at barnevernets forståelse av møter og samtaler ikke deles av barn og foreldre. Barnets stemme må dokumenteres.

Det følger også av arkivloven at slikt materiale skal lagres. I dag skjer ikke det. Typisk er video fra Familiehjem/mødrehjem, som destrueres etter at rapport er skrevet. Det strider mot det faglige krav til etterprøvbarhet.

Særlig er det nødvendig at barnevernet gjør videoopptak som viser både ansatte i barnevernet og barnets ansikt under samtaler. Dette bygger på omfattende beskrivelser om at hva barnet sier, ikke er hva barnevernet mener barnet har sagt. Mange barn har selv reagert på at de blir hørt, men det de sier ikke blir gjengitt og forstått riktig. Vi mener mimikk er viktig fordi det gir barnet føringer for hva den voksne totalt formidler.

Barnevernet må også pålegges å dokumentere at tiltak er utprøv før omsorgsovertakelse.

Tilknytning

Forståelsen av tilknytning må klargjøres, med tanke på at barnet etter 18 fortsatt skal ha kontakt med sin familie. Barnevernets arbeide er uansett av midlertidig karakter, men slik det er i dag ødelegges tilknytningen til familie og den skaden varer livet ut. Få samvær av kort varighet er ikke til barnets beste på sikt. Det strider også mot intensjonen om tilbakeføring. At det finnes særtilfeller der foreldre ikke egner seg kan ikke utgjøre lovens hovedbudskap. Mer om dette under.

Tilbakeføring

Tilbakeføring bør fremheves som et hovedprinsipp i loven. Barnets beste er i utgangs-punktet å vokse opp i egen familie. Dette gjenspeiles ikke i dagens praksis, der man ofte uten faglig belegg umiddelbart søker splitte barn og familier på oppkonstruerte påskudd.

Lovens 1 års regel for når man kan kreve tilbakeføring, bør fjernes. EMK legger ikke til grunn noen tidsgrense før sak kan tas opp på nytt. 1 års grense fungerer i dag mer som ro for barnevernet enn til barnets beste. I de aller fleste tilfeller bygger uro på at folks rettsoppfatning brytes. I dette er det viktig at det finnes objektive opptak av alle grunnlag for vurderinger barnevernet har gjort. Dette vil også bidra til å trygge rettssikkerheten for alle parter og unødvendige rettsprosesser kan unngås. Usikkerhet rundt barnevernets vurderingsgrunnlag bidrar til mange rettsaker. Mange vurderinger bærer mer preg av moralsk kontroll og økonomiske føringer, enn faglig vurdering. De får for fort tunnelsyn i vurdering av saker.

Tiltak som reduserer konflikt er viktig å få med i den nye loven. Trygge familie og barn på at de vurderinger som gjøres har faglig holdbart belegg. Og da ikke av typen «Barnevernet mener at..», men faktisk faglig begrunnelse, bygget på anerkjente vitenskapeloge prinsipper og kunnskap. Her kommer familiens deltagelse i prosessen frem som viktig moment. Blir det tilstrekkelig vektlagt i loven?

Ansatt i barnevernet må kunne holdes personlig ansvarlige om det dokumenteres grove feil og lovbrudd.

Forsvarlig saksbehandling.

Dokumentasjon må sikres og lagres og ha en faglig kvalitet. Ansatt i barnevernet må kunne holdes personlig ansvarlige om det dokumenteres grove feil og lovbrudd. Barnevernet må pålegges å dokumentere at alternative forståelser til sine hypoteser/konklusjoner er vurdert.

Vold.

Loven mangler en tydeliggjøring av at forbud mot bruk av fysisk og psykisk vold også gjelder barnevernet og alle dets instanser, fosterhjem, institusjon med mer. Glassjenta saken er bare et symptom på at ansatte i barnevernet utsetter barn for vold. Dette får vi nesten daglig tilbakemeldinger på. Bilder av sår fra vold utført av ansatte vitner ikek om barnets beste. Politiets bruk av håndjern på barn må bli forbudt. Ofte skjer det når barnet vil være hjemme i familien men tvinges bort på sviktende faglig grunnlag. Vold fra offentlig ansatte kan ikke aksepteres og må tydeliggjøres i lov.

Bekymringsmeldinger

Bekymringsmeldinger skal «straks» undersøkes. Dersom en melding fremstår som prekær (akutt) bør det bli en sak for politiet og helsevesenet kobles inn. En stiller spørsmål ved om ansatte i barnevernet har kompetanse til å gjøre nødvendige faglige vurderinger. Likeledes må anonyme bekymringsmeldinger tillegges langt mindre vekt enn der man kjenner melder. Dette er et rettsikkerhets problem, for det er vår erfaring fra samtale med mange hundre familier, at bekymringsmeldinger brukes for å ramme voksne i konflikt og ikke fordi barn lider på noen som helst måte. Vi har også eksempler på at både barnevern og kommuneadvokater produserer falske bekymrings meldinger. Det svekker tilliten til systemet.

Ettervern

Ved ettervern, søkes lengden til 25 år, men hva med innholdet? Hvor er det konkretisert? Er det mer av det de allerede får av hjelp? Barnevernet skal ikke ta oppgaver som faller under NAV eller helsetjenester. Vi stiller også spørsmål ved hvilken omsorg man har hatt i barnevernet om det skal være behov for så mye ettervern. Non i barnevernet må ha sviktet om det er behov for så langt ettervern. Vi stiller et spørsmål ved hvordan familien er involvert og gitt rom for deltagelse.

Familiesentere

Familiesentere, fremstilles som om formålet er å gi veiledning, men det er ikke praksis i dag. I dag er det lite veiledning og mye observasjon for å lage negative rapporter. Det forventes at familie sentere har nødvendig kompetanse, men hvor er kvalitetssikringen av dette. Et slikt senter (Vilde) er årsak til Lobbensaken der det er all grunn til å stille spørsmål ved fagligheten. Skal familie sentere være utredning eller hjelp? Vi så helst at familiesentere ble avviklet, fordi historien så langt har vist at de fremstår som organer for at barnevernet skal finne noe negativt mot foreldre, mer enn å hjelpe foreldre.

Akuttiltak

Her må det innskjerpes at det skal foreligge faktisk dokumentasjon på at en situasjoner er akutt. Det er godt kjent at både kommuneadvokater og barnevern bruker akuttvedtak for å dramatisere en sak slik at de vinner frem i Fylkesnemnden. Slike ubegrunnede akuttvedtak må få rettslige konsekvenser for de ansvarlige i alle ledd.

Nyfødte på et sykehus befinner seg således ikke i en akutt fare. Dette er et ekstremt inngrep som traumatiserer både barn og foreldre og det er mange selvmord som følger av slike uvettige beslutninger. Det må også pålegges fylkesnemndas leder, som kan godkjenne alene innen 48 timer, at denne bygger sin evt. godkjenning på faktisk dokumentasjon og ikke påstander fra ansatte i barnevernet.

Kravene til omsorgsovertakelse av nyfødte er strenge fordi dette er et av de mest inngripende vedtak barnevernet kan fatte. Det er i høringen nevnt tungt belastede rusmisbrukere og alvorlig psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemmet, som gjør dem uegnet for omsorg. Mange akuttvedtak på sykehus oppfyller ikke disse kriterier og oppleves som maktmisbruk for å dramatisere en sak om omsorgsovertakelse. Ofte er slike saker planlagt måneder før fødsel og avslører en annen egentlig begrunnelse enn bekymring.

Flytting

Flytting av barnet, skal for å nektes, måtte være «til skade for barnet». Heller ikke dette er reelt i mange saker. Man nekter flytting av barn det ikke er begrunnet bekymring for. Silje Garmo fikk asyl i Polen, barnevernet prøvde hindre flytting. Det finnes ikke bevis for at det skulle være skadelig. Igjen avsløres at begrunnelsene ikke er bekymring for barna men prosess taktiske hensyn.

Det beskrives at «det primære formålet med flytteforbud er å legge forholdene til rette for at flytting kan skje med minst mulig ulempe for barnet», dette misbrukes i stor stil. Flytting er aldri et problem når barn sendes fra det ene fosterhjem til det andre, men påståes bli et problem når en familie vil flytte. Det skrives videre i høringen at «Utgangspunktet for vedtak om midlertidig flytteforbud er at barnet skal tilbake til foreldrene eller en annen omsorgsbase som foreldrene har bestemt.» Det er vanskelig å finne meningen med slike beskrivelser.

Rettsikkerhet

Det skrives at «Foreldrenes og barnets rettssikkerhet vil være ivaretatt ved at vedtaket om midlertidig flytteforbud kan påklages til fylkesnemnda etter de samme regler som gjelder for akuttvedtak, jf. § 14-22.»

Med respekt å melde regnes ikke fylkesnemnda som et objektivt organ. Rettsikkerheten er derfor ikke ivaretatt av denne nemnden. Den har i årevis vist manglende evne til objektivitet og regnes mer som barnevernets forlengede arm. Slik den fungerer i dag er fylkesnemnden etter vårt syn en rettssikkerhetsrisiko fordi måten den drives på ikke oppleves av familier som betryggende. Når nærmere 95% av dens avgjørelser faller i barnevernets favør, er det grunn til å stille spørsmål.

Omsorgsovertakelse

Her må alle vedtak bygge på, at barnevernet plikter å jobbe for tilbakeføring. Det skjer ikke i dag. Alt for ofte legges det opp til langtidsplassering uten at det er gjort reelle forsøk på tilbakeføring. Det må inn i loven en tydeliggjøring av dette. Ihht. EMD er omsorgsovertakelser midlertidige, det betyr å sette foreldre i stand til omsorg om påstanden om at den er for dårlig er reell.

Opphevelse av omsorgsovertakelse blir ofte motarbeidet, ikke fordi foreldrene ikke egner seg, men fordi det ligger andre økonomiske hensyn bak. Også påstand om tilknytning til fosterhjem fremstår underlige gitt vedtakets midlertidige karakter. EMD har dommer der barn har bodd 7 år i fosterhjem, (Caldarau mot Italia fra 22 juni 2017) men skulle hjemme fordi barnevernet ikke hadde gjort alt det kunne for å tilbakeføre omsorgen. Det må inn bedre krav og vurderinger på at barnevernet faktisk prøver arbeide for tilbakeføring. Eksemplene på det motsatte, med vikarierende motiv er mange.

Kunnskap om tilknytning er viktig. I barnevernsloven får en inntrykk av at barn bare kan knytte seg til en person, slik er det ikke. Barn kan knytte seg til flere og ha ulik kvalitet på disse tilknytningene. Kvaliteten på tilknytningen er ikke en funksjon av tid hos en omsorgsperson. Barn knytter seg også til voldelige foreldre, men kvaliteten på denne er dårlig. Barnevernet må derfor pålegges å dokumentere kvaliteten på tilknytningen, og uansett om den er god, ekskluderer det ikke foreldrene som omsorgspersoner.

Videre er det et moment at tilknytning ikke er tema når barn fjernes fra familier, men kun når de skal tilbake. Dette viser etter vår mening en subjektivitet der argumentet ikke er faglig begrunnet men bare brukes for å understøtte barnevernets motiver. Dette er ikke til barnets beste.

1 års regel – Tilbakeføring og Økt samvær

EMD opererer ikke med en slik regel, der heter det tilbakeføring «så snart forholdene ligger til rette for det». Adgangen til ny prøving gjelder for eksempel ikke fosterforeldre.

Forslag om sperrefrist på 2 år for forandring av samvær, vil uten tvil øke barnevernet konflikter betydelig. Det er også i strid med tanken om tilbakeføring fordi argumentet om tilknytning, taler for at prøving ikke skal forlenges. Man må huske på at EMD ikke setter noen frist. Det handler om at foreldrene settes i stad til, eller kommer i stand til, å ta seg av barna. Samvær er derfor viktig for å opprettholde tilknytning og sosiale relasjoner. Utallige saker viser at foreldre er gode nok, allikevel hindres tilbakeføring. Lobben saken er moren god nok for sine eldre barn men ikke det yngste. Alle forstår at dette ikke handler om morens omsorgsevne men om barnevernets frykt for å innrømme feil. Prestisjen blir viktigere enn barnets beste. Dette er et tema som bidrar betydelig til konflikt. En slik lovfesting av samværsvurdering til 2 år vil garantert øke konflikten rundt barnevernet.

Det bør isteden påpekes i en lov at barnevernet har ansvar og plikt for å tilrettelegge for tilbakeføring, og i dette arbeidet, være i dialog med foreldre istedenfor i krig med dem ved at de som mange opplever, saboterer arbeide med tilbakeføring. Reduksjon av kritikk mot og konflikt med barnevernet kan skje ved dialog og ikke som her ved å hindre dialog. Vi legger til grunn at en utvidelse av fristen vil føre til eksplosjon av saker for EMD.

EMD sine føringer på at barnet skal vokse opp i sin biologiske familie, det biologiske prinsipp, og barnevernets ansvar for å sette foreldre i stand til å ta seg av barna taler for det. Slik det er i dag oppfattes 1 års reglene mer for at barnevernet skal slippe henvendelser enn at det er til barnets beste for å vokse opp i sin familie. Argumentet er at barnet trenger ro i fosterfamilie eller institusjon. Men et slikt argument er direkte motsatt av at barnevernet skal arbeide for tilbakeføring slik de plikter. En skjerping til 2 år for endring av samvær, vil åpenbart bare oppfattes som til barnevernets beste (mindre rettsaker om tilbakeføring) ikke til barnets og familiens beste. 2 års grense vil øke påstanden om tilknytning til fosterforeldre og det er ikke hensikten med barnevernloven.

Adopterte søken etter røtter viser at det er noe grunnleggende som mangler, et tomrom de søker fylle. Dette handler om skader som følge av brudd i tilknytningen til biologisk familie.

Å redusere prøvingstilgangen vil være svært dramatisk fordi det i realiteten ikke er mer en fylkesnemnd og tingrett som prøvingsinstanser, da mange saker avvises av lagmannsrett og høyesterett. Igjen, dette vil skape grobunn for omfattende protester som barnevernet ikke trenger om de skal få nødvendige legitimitet. Departementets forslag om at det ikke gjøres endringer i sperrefrister er derfor positiv. (s.141). Aller helst bør sperrefristen bort og samtidig må det tydeliggjøres at barnevernet plikter arbeide for tilbakeføring gjennom nødvendige tiltak.

Minimumssamvær.

Samvær må bygge på forutsetningen om at barn skal tilbakeføres. Misbruket vi i dag ser av få og korte samvær, synes ikke bygge opp under tilbakeføring, men for å bygge argumentasjon for barnevernet om redusert «tilknytning» og dessuten ro for fosterfamilien og ikke i et tilbakeføringsperspektiv. Det er grunnlag for konflikt og uro når foreldre hindres samvær slik vi ser i dag.

Å forandre sperrefristen for å kreve ny samværsak behandlet foreslåes utvides fra ett til to år. Dette strider med intensjonen om tilbakeføring. I det hele tatt finnes det veldig lite i loven som legger føringer for at barnevernet faktisk må arbeide for reell tilbakeføring. Dette fører oss in på at barnevernet må legge til rette for dialog for nettopp unngå slike saker.

Oppfølging av barn og foreldre er viktig for å vurdere om tiltak fungerer etter hensikten eller om det er behov for andre tiltak.

Krav til dokumentasjon.

Dokumentasjon er en sentral forutsetning for rettssikkerhet. For at avgjørelser skal kunne etterprøves og at barnet i ettertid skal forstå sin egen historie. Dokumentasjon er også viktig for at barnevernet skal ivareta sine oppgaver med egenkontroll. Dokumentasjon er også helt avgjørende for å etterprøve og føre kontroll med barnevernet.

Barnevernet har en plikt til å dokumentere både barnevernfaglige vurderinger og faktiske forhold av betydning for de vurderinger og beslutninger som gjøres. Det handler om god forvaltningsskikk. Det handler om vitenskapelig metode for etterprøvbarhet.

Tilsyn viser at kvaliteten på dokumentasjonen i barnevernet varierer. Dokumentasjon må bedres. Video og lydopptak er her påkrevet.

Partsrettigheter.

Utvalgets forslag om å senke barns partsrettigheter fra 15 til 12 år støttes. Det er viktig at barn høres også før de fyller 15. Å gi barn partsrettigheter gir dem også anledning til en rekke prosessuelle rettigheter. Det er viktig for barnet at det får innsyn i hvilke vurderinger barnevernet gir for inngripen i barnets liv. Partsrettigheter gjør også at barn selv må samtykke til frivillige tiltak, og det gir dem egen klagemuligheter. I tvangssaker gir det barnet mulighet til å delta i behandlingen av saken i fylkesnemnd og at det kan bringe saken inn for domstolene.

Partsstatus utløser viktige rettigheter, som rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å klage

på vedtak, prosessuelle rettigheter i forbindelse med fylkesnemndas og domstolenes

behandling av saken, og rett til å redegjøre for sitt syn i saken.

Melde/opplysningsplikt.

Det bør komme tydeligere frem at det er meldeplikt kun når det gjelder alvorlig omsorgssvikt. I dag vil uenighet med skole om barnets rett til undervisning brukes av skolen for å ramme foreldre som stiller krav. Eksemplet på meldinger om barn som har med pølse som ikke er kokt viser at skolen ikke tar meldeplikt på alvor men driver en form for moralsk kontroll.

Hva når omsorgssvikt skjer i Barnevernets regi. Hvor er reaksjoner på det det lovfestet? Hvem skal man da klage til? Hvor skal meldinger da sendes.

Dokumentasjon/Vurdering

Det bør tydeliggjøres i dokumentasjon hva som er innhentede opplysninger og hva som er barnevernets ansattes vurderinger, slik det også er krav til i sakkyndige vurderinger. Det vil øke kravet til at premisser for vurderinger beskrives slik at man kan se sammenhengen mellom premisser og vurderinger. Alt for ofte er det vurderinger uten bakgrunn. Det umuliggjør etterprøvbarhet.

Fylkesnemnden.

Departementets beskrivelser av fylkesnemndens som «uavhengighet og upartiskhet» fremstår ikke troverdig. Den generelle holdning blant de som har erfaring med dette forvaltningsorganet er at det er for tette bånd til barnevernet. Medholds prosent på tett oppunder 100% tilsier at fylkesnemnden ikke er å anse som habil.

Det er også et spørsmål om de fyller EMD´s krav for et uavhengig domstols organ. Vi er av den oppfatning at fylkesnemnden bør legges ned og at saker må vurderes i domstolene. I dag er fylkesnemnden en unødvendig tidstyv i behovet for raske varige avgjørelser i barnevernssaker. Likeså er det betenkelig at lagmannsretten i så mange tilfeller nekter saker fremmet. Dette strider mot folks rettsoppfatning.

Når det er sagt så mener vi, at så lenge fylkesnemnden eksisterer, at alle saker som behandles i fylkesnemnd skal behandles med full nemnd og ikke som i dag der en del saker behandles av nemndleder alene. Åpenhet er viktig og det bør derfor være opptak i disse forhandlinger for etterprøvbarhet og domstolsbehandling.

Det er også viktig at barnet får anledning til å uttale seg i Nemnda direkte. Det er også viktig at «Samtaleprosess» blir innført i samtlige fylkesnemnder slik departementet foreslår.

Det stilles spørsmål ved om en egen bestemmelse i loven for å markere fylkesnemndens uavhengighet og upartiskhet. Problemet i dag er ikke de formelle regler og føringer, problemet er de usynlige sosiale bånd mellom fylkesnemnd og barnevern.

Vi mener det er viktig at barn får mulighet til å selv møte i fylkesnemnden i de saker det skal fattes beslutninger om dem. Barnekonvensjonen art 12 og grunnlovens §104 gir føringer for dette. Barnevernlovens § 1-6 gir slike føringer. Om talsperson benyttes skal barnets mening være dokumentert på video. Vi mener barnet selv bør få møte i fylkesnemnden og gi utrykk for sin mening. Den som snakker med barnet i nemnden må være kvalifisert til dette. Talspersonen bør være en person barnet har tillit til.

Klager på akuttvedtak bør behandles av full nemnd og ikke som i dag av nemndleder alene.

Anonym vitneførsel.

Vi mener det strider mot folks rettsoppfatning av vitner kan fremme sine beskrivelser uten at vi vet hvem de er. Det er et rettsprinsipp at kontradiksjon skal forekomme. Forslaget i saker der barnet bor på sperret adresse kan ikke hindre at man vet hvem som sier hva.

Sakkyndige

Vi støtter at staten betaler for sakkyndige oppnevnt av fylkesnemnd. Vi er imidlertid i tvil om det vil styrke tilliten til de sakkyndige og deres arbeide. Det er det bare den enkelte sakkyndiges objektivitet som vil. Vi stiller også spørsmål ved oppfatningen av om hvem som betaler for sakkyndig har noe med troverdigheten til den sakkyndige å gjøre slik det legges føringer for i dag. Fraviker objektivitet fra hvem som betaler?

Vi mener også at det må en reell kvalitetssikring inn av slike sakkyndige rapporter. Barnesakkyndig kommisjon verken godkjenner eller kvalitetssikrer slike rapporter, de ser kun på det formelle. Det er vår oppfatning at BSK mer er et instrument til å gi den sakkyndige troverdighet enn den sakkyndige rapport.

Lukkede dører

Vi er av den oppfatning at fylkesnemnder bør være mer åpne enn de er i dag. Fylkesnemnden har liten tillit blant folk og det bør åpnes for at media og andre kan være til stede. Blant annet bør det åpnes for at den private part kan ha folk til stede. Et alternativ er også at disse prosesser blir dokumentert med lyd og video for etterprøvbarhet og videre anke. Slike saker bør alle anonymiseres og gjøres offentlig tilgjengelige.

Samtaleprosess

Vi mener at samtaleprosess er viktig i bestrebelsen på å klargjøre og få til raske løsninger på saker. Det gir den private part større følelse av å bli tatt med i prosessen. Samtaleprosess kan bidra til at det raskere nås en løsning for barnet, fordi enighet i samtaleprosess vil medføre at fortsatt rettslig prosess er lite aktuelt.

Kommunens ansvar

Kommunen har ansvaret for å forebygge omsorgssvikt. Dette innebærer ikke bare bruk av barnevernet, men også andre etater og tiltak. Vi støtter at det lovfestes at kommunestyret skal vedta plan for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Vi mener også at kommunestyret må ha innsynsrett i barnevernets arbeid som kontrollorgan.

Det er kommunens politiske og administrative ledelse som har det overordnede ansvaret for at kommunen oppfyller sine lovpålagte oppgaver etter barnevernloven, da må kommunestyrerepresentanter også ha innblikk i barnevernets arbeide.

Flere undersøkelser viser svak styring og ledelse fra barnevernet. Vi støtter forslag om at kommunens politiske og administrative ledelse kan instruere barnevernsjef og fastsette retningslinjer. Kommunen har det øverste ansvar, da må de også ha midler til å endre disse når man ser feil og mangler. Vi støtter kravet om årlig tilstandsvurdering av barnevernet.

Oppsummering

De forandringer som gjøre si lov må ha et utgangspunkt og en form som er i tråd med folks rettsoppfatning. Det må i loven også fremkomme klare føringer for konsekvenser av at barnevernet bryter loven. Barnevernets brudd på lov og dens intensjoner strider åpenbart mot barnets beste. Det er også årsak til den kritikk og konflikt vi ser i dag.

EMD har nå 26 dommer til vurdering og alle disse handler om folks rettsoppfatning i møte med ansatte i barnevernet. Det bør være et klart signal til stortinget om at en ny lov må ha en ordlyd og kvalitet folk oppfatter er i tråd med deres egen rettsoppfatning. Familiens funksjon må mer frem. Noen familier trenger bistand, og da skal den være tilpasset og med en intensjon om at familien skal kunne ta seg av omsorgen selv.

Ansatte i norsk barnevern er ansvarlige for den enorme kritikk som er reist og som fortsatt vil reises, både nasjonalt og internasjonalt. Loven må utformes slik at den blir holdningsendrende for ansatte i barnevernet og forvaltningsorgan og domstoler. Vil vårt samfunn at familien skal være dets byggestein, så må også det gjenspeiles i barnevernsloven. Resurser og paragrafer må settes inn på å sette familier som sliter, i stand til å ta seg av sine barn på en god nok måte.

Vurderinger av barnets og familiens situasjon må bygge på valide faglige kriterier og grunnlag. Dette må gjenspeiles i lovens bokstav. Et ansvarlig barnevern trenger klare lov intensjoner for å unngå for mye subjektive vurderinger som strider mot barnets beste og menneskerettene.

Barnevernloven må bygge på det biologiske prinsipp og det bør tydeliggjøres i loven.

Mvh

Rune Fardal

Styreformann

Familiekanalen

Vedlegg