Forsiden

Høringssvar fra RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Dato: 31.07.2019

Svartype: Med merknad

Høringsuttalelse om den nye barnevernloven

Høringsuttalelse fra Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord) ved UiT Norges arktiske universitet, forskergruppe for familie – og barnevern. For mer informasjon om RKBU Nord – se under.

Formålet med den nye barnevernloven er blant annet å få en lov som er mer tilgjengelig og bedre tilpasset dagens samfunn. Innledningsvis presiseres det at barnevernet først og fremst er en hjelpetjeneste, samtidig som barnevernloven åpner for svært inngripende tvangstiltak. Dette stiller store krav til barnevernets arbeid og til at rettssikkerheten til barn og foreldre ivaretas på en god måte. Målet med den nye barnevernloven er at denne skal bidra til å bedre det barnevernfaglige arbeidet, samt styrke barnas og foreldrenes rettssikkerhet. Et gjennomgående hensyn er å sette barns behov i sentrum og bidra til økt vekt på forebygging og tidlig innsats. Videre er det et mål at barnevernet skal bygge på de ressursene som finnes rundt barnet. I fortsettelsen vil vi kommentere forhold der vi mener forslagene er vellykkede, men også få påpeke forhold som bør justeres.

Kapittel 1 - Innledning

Av høringsnotatet s.18 fremgår det at «.. barneverntjenesten skal legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk i alle faser av en barnevernssak, dersom det ansees hensiktsmessig». Det bør likevel påpekes at å benytte begrepet «hensiktsmessig» i lovforslagets formulering, uten å definere hvem det skal være hensiktsmessig for, kan oppfattes som noe utydelig. Det foreslås derfor å justere ordlyden til «barneverntjenesten skal legge til rette for involvering av barnets familie og nettverk i alle faser av en barnevernssak, dersom det ansees hensiktsmessig til barnets beste» som er en presisering av lovens overordnede prinsipp. Dette vil synliggjøre at det er i hensikt av barnets beste at familie søkes involvert, uavhengig av hvilke potensielle utfordringer dette kan innebære for familien og/eller barneverntjenesten.

Kapittel 5 – Formål, virkeområde og grunnleggende bestemmelser

Det er gode grunner for å støtte argumentasjonen og være enig i redegjørelsen om at det overordnede prinsippet i barnevernloven er “Barnets beste” i kapittel 5.2 side 33. Vi mener at teksten i avsnittet 5.2.1.2. «Biologiske bånd/rett til familieliv og tilknytnings- og relasjonskvalitet» bør endres til «Biologiske bånd/rett til familieliv og relasjonskvalitet». Videre mener vi at begrepet tilknytning bør fjernes fordi tilknytning både kan være vanlig terminologi (jmf. høringsnotatet) og beskrivelse av at et barn kan være tilknyttet flere land/kulturer). Barnesakkyndig kommisjon i barnevernssaker problematiserer også dette i et av sine rundskriv og anbefaler forsiktighet i bruken av tilknytning i sakkyndigutredninger i barnevernssaker. Dersom lovteksten ikke benytter tilknytning- og relasjonskvalitet, men kun relasjonskvalitet, vil dette bidra til å redusere dette problemet. Begrepet relasjonskvalitet vil være dekkende og beskrivende for en allmenn forståelse av foreldre-barn båndet. Dersom man i lovteksten ønsker å fokusere på det utviklingspsykologiske begrepet tilknytning vil man stå overfor flere utfordringer. For det første benytter forholdsvis få kommuner “fremmedsituasjonen” for å kartlegge tilknytning , noe som er en sentral metode som bør inngå i vurderinger av tilknytning . For det andre vil dette kreve en betydelig innsats i opplæring av barnevernsansatte som trenger denne kompetansen, og det vil være svært ressurskrevende gitt alle barnevernssakene som er begrunnet i barnets omsorgsituasjon og tiden som kreves for å gjennomføre fremmedsituasjonen .

I kapittel 5.2.3.5. Relevante momenter i barnets beste-vurderingen presiseres at «Barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn omfatter samiske barns språk og kultur». RKBU Nord mener denne presiseringen og forståelsen av samiske barns og disses familier er viktig og meget bra.

I kapittel 5.3 om Barns medvirkning presiserer Departementet at det primært er barneverntjenestens ansvar å ivareta barnets rett til medvirkning. Det forutsetter, ifølge Departementet, at barneverntjenesten informerer og snakker med barnet i sin saksbehandling. For at barns medvirkning i egen sak skal være både aktuell og reell, bør det i lovverket stilles krav om at barnevernfaglige ansatte skal ha kunnskap om hvordan man samtaler med barn. Samtalen må gjennomføres på et språk som barnet behersker, og i en slik kontekst og form at barnet har anledning til å forstå det som blir sagt. Vi foreslår at det spesifiseres i lovverket at barn skal ha rett til å bli informert, hørt og uttale seg på sitt morsmål i behandlingen av egen sak. Vi viser til at Departementet selv beskriver i høringsnotatet at utgifter til tolk alene ikke er nok til å begrense barnets rett til å uttale seg. I særskilt grad vil behovet for å få informasjon, bli hørt og uttrykke seg gjelde for barn av etniske minoriteter som plasseres akutt. Barn i krise har liten evne til å ta inn informasjon. Dersom denne informasjonen, eller muligheten til å stille spørsmål eller innhente utfyllende informasjon, begrenses av språklige utfordringer har ikke barnet reell mulighet til å medvirke ut ifra de forutsetninger som er lagt til grunn i selve saksbehandlingen.

Kapittel 7 - Hjelpetiltak

På s.19 i innledningen informeres det kort om lovforslag som fremmes i kapittel 7 om hjelpetiltak.

«Departementet foreslår videre å justere dagens bestemmelse om formål ved valg av

hjelpetiltak ved å innta at barneverntjenesten skal tilby hjelpetiltak som er egnet til å ivareta barnets særlige behov og som kan bidra til å forebygge videre problemutvikling.»

Å synliggjøre og fremheve betydningen av forebyggende og behovstilpassede tiltak i lovverket er viktig. Det fremmer en barnevernfaglig beslutningspraksis som legger mildeste inngreps prinsipp til grunn for saksbehandlingen. En diskusjon rundt formuleringen «… som er egnet til å ivareta barnets særlige behov og som kan bidra til å forebygge videre problemutvikling» bør likevel ansees som nødvendig. Slik formuleringen nå står, kan den tolkes dit hen at problemutviklingen ligger i barnet. Å fremstille barnet som utgangspunktet for problemutvikling er vi kritiske til. Selv om barn ofte vil ha mer eller mindre hensiktsmessige reaksjoner på sin livssituasjon, er det å legge til rette for tolkninger i lovverket som viser til barnet som bærer av en problematferd lite nyttig for barnevernfaglig praksis. Det kan også være stigmatiserende for barnet og/eller familien. En alternativ formulering kan være «… og som kan bidra til å forebygge utvikling av psykiske, fysiske og/eller sosiale vansker». Et annet forslag er «… som kan bidra til å forebygge barns videre utvikling av psykososiale vansker».

Kapittel 8 – Akuttiltak

Det synes rimelig og fornuftig at et akuttvedtak er en midlertidig omsorgsovertakelse. Videre er hovedvilkåret om at det ellers er «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende» meningsfullt. Teksten bør allikevel presisere barneverntjenestens plikt til å vurdere om hjelpetiltak og/eller tilsyn ikke er tilstrekkelig i en akutt fase, for å unngå unødvendige midlertidig plassering i beredskapshjem hos midlertidige foresatte som ikke er kjente for barnet. Ettersom det er dokumentert at et høyere antall plasseringer er relatert til mer ugunstige utfall for barnet , bør man søke å begrense antall plasseringer.

Kapittel 9 – Omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon

I avsnitt 9.2.3 på side 135 heter det: «Det foreslås derfor at det fremgår av bestemmelsen at barnets samvær og kontakt med foreldrene, søsken og andre personer som barnet har nær tilknytning til må inngå i vurderingen av valg av plasseringssted. Videre foreslås at barnevernstjenestens plikt til alltid å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk, tas inn. Departementet mener at det også bør presiseres i bestemmelsen at barnevernstjenesten skal ta hensyn til barnets mening. Barnet har rett til å medvirke i alle forhold som angår barnet, jf. ny § 1-5. Dette gjelder også ved valg av plasseringssted, og vil være et sentralt moment i vurderingen av valg av plasseringssted.»

Det er veldig viktig og gunstig at det presiseres at det skal tas et helhetlig hensyn til barnets sosiale tilhørighet til familie, slekt og nettverk – ikke bare når det gjelder plasseringssted, men også at mulighetene for samvær/videre kontakt med barnets kjente miljø ivaretas i de sakene der dette er ønskelig for barnet.

Om adopsjon: Presiseringen av § 4-20 bokstav c) at fosterforeldrene er «skikket til å oppdra det som sitt eget» stiller strengere krav til fremtidige adoptivforeldre og at dette derfor bør være gjeldende. Samtidig heter det i §4-20 at «Det er blant annet krav om at bare ektefeller og samboere kan adoptere sammen». Lovverket burde åpne opp for at adopsjon kan bli aktuelt også i saker det barnet har bodd hos én godkjent fosterforelder over lengre tid , ettersom prognosen for barn som er adopterte er bedre enn for barn i fosterhjem .

Det er for øvrig en viktig og nyttig presisering at kontakt/samvær etter adopsjon vil være ønskelig kun i særskilte tilfeller: «Fylkesnemnda skal imidlertid kun vurdere spørsmålet hvis noen av partene krever det, og hvis adoptivforeldrene samtykker til besøkskontakt».

Kapittel 11 – Samvær og kontakt etter omsorgsovertakelsen

Det er på s.20 i høringsnotatet kort oppsummert forslag til lovendringer som utdypes i kapittel 11 (samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse). I kapittelet foreslås at søskens rett til partsinnsyn begrenses. Dette forslaget kan begrense barns tilgang til direkte skadelig informasjon. Det er likevel viktig å peke på muligheten for at forslaget kan føre til uventede utfordringer. I de tilfeller hvor yngre barn bor i slektsfosterhjem hos sine søsken kan reguleringen av en slik lovhjemmel være vanskelig. Å regulere denne bestemmelsen ytterligere i en eventuell forskrift vil derfor være nyttig og nødvendig.

Kapittel 16 – Saksbehandlingsregler

I Høringsnotatets oppsummering av lovendringer som behandles i kapittel 16 på s. 21 foreslås det begrensninger i barns innsynsrett i egen mappe. Formålet med lovforslaget er å unnta opplysninger fra barnets mappe dersom informasjonen i mappen kan føre til fare eller skade for barnet. En slik bestemmelse kan, såfremt det ikke foreligger helt konkrete retningslinjer beskrevet i forskrift om bruk av paragrafen, føre til en vid tolkning basert på den enkelte barnevernansattes skjønnsmessige evne. Det er derfor viktig å legge strenge føringer for hvordan dette skal praktiseres, med utførlige beskrivelser av hvilke krav som ligger til grunn for begrensningene. Bestemmelsen vil ikke være hensiktsmessig om opplysningene som unntas, omhandler saksbehandlers antakelser, negative vurderinger eller holdninger til barnet eller familien. Bestemmelsen kan utdypes i et rundskriv som definerer hvilke kriterier som bør ligge til grunn for unntakene. Et punkt for videre diskusjon i Departementet er om barn skal meddeles om bruk av slik lovhjemmel og om vedtak om begrenset innsynsrett skal være gjenstand for klage. Etter forvaltningsloven vil dette være normal praksis. I tillegg bør det tydeliggjøres om barn som senere ber om innsyn i egen mappe, der risikoen for skade eller fare er av begrenset art, skal få tilgang til slike opplysninger. Det samme gjelder for barn som blir voksne og ønsker innsyn i egen mappe.

Ved vurdering av slekt/eget nettverk som fosterhjem, skriver departementet i sitt forslag at barneverntjenesten ved forsterhjemsplasseringer må dokumentere vurderingene av om noen i barnets familier eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. RKBU Nord vil påpeke at det i barnets mappe ikke bør ligge informasjon som inngår i vurderingen av potensiell fosterfamilie. Det kan være sensitivt og ubehagelig for familien at denne informasjonen gjøres tilgjengelig for partene i saken. Det bør imidlertid registreres at familien har vært vurdert, samt hva som var barneverntjenestens avgjørelse. RKBU Nord vil anbefale at det utarbeides tydeligere retningslinjer for hva slags informasjon som skal ligge i barnets mappe, slik at denne avgjørelsen ikke ligger hos den enkeltes saksbehandler. Samtidig kan det også være nødvendig med retningslinjer for hvor og hvordan informasjon som ikke skal være i barnets mappe, skal lagres.

Departementet foreslår at yngre barn uten partsrettigheter skal kunne høres direkte av Fylkesnemnda. RKBU nord ønsker å understreke at barn må få bli forberedt før de uttaler seg, både om hva slags spørsmål som stilles, og hva følgene av uttalelsene deres kan bli. Høringene må tilrettelegges på en hensiktsmessig måte i forhold til alder og modenhet.

Kapittel 17 – Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger

Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger i barnevernet behandles i kapittel 17. Forslaget om å videreføre og samle taushetspliktregelverket i eget kapittel støttes. Samtidig er det viktig å påpeke at praksis rundt taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger i de familier hvor barn bor i slektsfosterhjem bør behandles i loven eller reguleres i egen forskrift om slektsfosterhjem. Når roller, forventninger og familiestrukturer blir uklare er det nødvendig å tydeliggjøre hva som legges i lovverket. Spesielt i de tilfeller hvor familiens kunnskaper om enkeltforhold har vært kjent lenge før taushetsplikt om slike forhold inntreffer.

Om RKBU Nord:

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Nord (RKBU Nord) er et eksternfinansiert senter og ett av instituttene ved det Helsevitenskapelige fakultet. Instituttet har et særlig ansvar for å bidra til å øke kvalitet og innovasjon på tjenestene innen alle sentrale områder i arbeidet med barn og unges psykiske helse og barnevern. RKBU Nord skal utvikle og formidle vitenskapelig, praksisrelevant og tverrfaglig kunnskap. Personalgruppen er tverrfaglig sammensatt innenfor helsefag, psykologi og samfunnsfag. Instituttet har to forskergrupper: Forskergruppe for forebyggende og helsefremmende tiltak og Forskergruppe for barne- og familievern.

Virksomheten ved instituttet er hovedsakelig finansiert gjennom bevilgning fra Helsedirektoratet og Barne- ungdoms- og familiedirektoratet.

Ansatte ved RKBU Nord som har vært involvert i høringsuttalelsen:

Programkoordinator Jeanette Solbakken, seniorrådgiver Tove Anderson, stipendiat Kirsten Buck Rustad, førsteamanuensis Jeanette Skoglund, professor Renee Thørnblad og førsteamanuensis Sturla Fossum (leder av arbeidet med høringsuttalelsen).