Høringssvar fra Borrefylkingen

Dato: 03.05.2020

Høringssvar til Høyringsnotat om ny våpenforskrift

Vi ønsker med dette å påpeke en endring i våpenforskriften som sannsynligvis vil få store utilsiktede konsekvenser. Endringen er i § 3-6 Våpen som ikkje reknast som skytevåpen. I denne paragrafen står det: «Det er ikkje tillate å erverve, ha, tilverke, innføre eller omsette særskilt farlege gjenstandar som saknar eit lovleg bruksområde og som står fram som eit valdsprodukt, som til dømes:». Deretter listes det opp en rekke gjenstandstyper. Nytt i denne nye forskriften er at blankvåpen er lagt til i oversikten over gjenstander som mangler et lovlig bruksområde. Dette er en tilføyelse som vil ha store konsekvenser.

I våpenforskriften er hva som menes med blankvåpen ikke definert. Jeg har derfor valgt å ta utgangspunkt i SNL.no sin definisjon av blankvåpen: «Blankvåpen er en fellsbetegnelse for hugg- og stikkvåpen som brukes i nærkamp i motsetning til håndskytevåpen og de tidligere kastevåpen. Blankvåpen omfatter alle former for spyd, sverd og økser».
Spørsmålet er da hva som legges til grunn for hva som i § 3-6 beskrives som gjenstander som mangler et lovlig bruksområde. En øks vil nok for de fleste fremstå som en gjenstand med et lovlig bruksområde, men kan selvfølgelig også benyttes til ulovlige formål. I henhold til SNL sin definisjon og teksten i forslaget til ny våpenforskrift vil økser kunne oppfattes som ulovlig da det er et blankvåpen. Eller må det forstås slik at det er opptil hver enkelt ansatt i politiet å vurdere graden av lovlig bruksområde? En slik skjønnsmessig vurdering vil kunne fremstå som noe problematisk, spesielt når vi ser på andre former for blankvåpen.

Det er en rekke aktører som har en stor interesse for blankvåpen. Dette gjelde blant annet våpensamlere, militærhistoriske foreninger, foreninger innenfor levende historie/reenactment (da kanskje særlig med fokus på jernalder og middelalder), museer, tradisjonssmeder, historisk fekting (korde, sabel, HEMA osv) og andre med en interesse for originale og reproduserte våpen. De mange originale blankvåpnene som finnes i privat eie i Norge har en stor kulturhistorisk verdi. Det tidligere forslaget om forbud mot kniver over 25 cm, med anbefaling om destruering av ulovlige gjenstander med lengere blad, gir en viss grad av bekymring også for dette lovforslaget. Det vil være et uopprettelig tap hvis viktige kulturhistoriske gjenstander blir ødelagt pga av nye lover.
For mange som aktivt driver med historisk formidling av tidligere perioder, slik som vikingtid og middelalder, er ofte reproduksjoner av blankvåpen en viktig del av formidlingen. Dette gjelder både ulike foreninger, samt museer. Her er det viktig å påpeke at mange reproduksjoner er eksakte kopier av arkeologiske funn, med en høy økonomisk og kunstnerisk verdi.

I tillegg til blankvåpen med ulik grad av skarphet benyttes også blunte (ofte definert som en avrundet egg på minimum 2mm) blankvåpen til kampsport og oppvisninger. I høringsnotatet fremgår det ikke om blunte våpenkopier regnes som våpen eller ikke. Et forbud mot blunte våpenkopier vil over natten ødelegge for det norske hærkampmiljøet, som består av en rekke ulike foreninger som aktivt trener på kampsport med blunte våpenkopier. De fleste historiske festivaler og markeder i Norge har ulike innslag av kampoppvisninger, utført av nettopp aktører fra hærkampmiljøet. Bare på det sentrale Østlandet er minst 8 større foreninger for levende historie med kampsport fra vikingtid eller middelalder som hovedaktivitet, med flere hunder aktive medlemmer. Tilsvarende foreninger er også aktive i resten av landet. For slike foreninger vil begrensninger på tilgang til ufarlig sportsutstyr, som blunte sverd, økser og spyd, i verste fall bety at sporten ikke lenger er mulig å utøve.
I tillegg til blunte våpenkopier benyttes skarpe våpen til forsvarlige demonstrasjoner av hvordan de fungerer. I mange tilfeller skjer dette som et ledd i organisert formidling i regi av museer og andre kulturhistoriske aktører. Generelt fremstår bruken som forsvarlig og med fokus på formidling.

Det er positivt at det legges opp til unntak, gjennom §5-10 Erverv av våpen som ikkje reknast som skytevåpen. I paragrafen står det: «Politiet kan gje personar som oppfyller krava til alder og personlege eigenskapar etter våpenlova § 15 og § 16 løyve til å erverve og ha våpen som nemnt i § 3-6.
Politiet kan gje løyve etter første ledd til personar som enten syner ein seriøs samlarinteresse eller som skal bruke gjenstandane for deltaking i sport eller kulturelle aktivitetar, som film, teater eller historiske spel
Denne paragrafen legger opp til at både samlere, kulturhistoriske aktører, hærkamp/historisk fekting og andre seriøse aktører kan få tillatelse til dette. Spørsmålet er selvfølgelig hvordan dette er tenkt gjennomført? Er det tenkt at slike unntak skal gis ved søknad til politiet ved anskaffelse av hvert enkelt våpen, på samme måte som ved anskaffelse av skytevåpen? Ved at deltagelse i sport er nevnt fremstår det som at også blunte blankvåpen dekkes av forbudet i § 3-6. Hvis denne tolkningen er riktig, og tillatelsen gir etter søknad på samme måte som våpentillatelser gis i dag så vil dette medføre betydelig ressursbruk for politiet, samt store kostnader for alle som har eller ønsker å anskaffe seg blankvåpen. Det fremstår også som noe merkelig at f.eks en blunt øks, som i de fleste tilfeller enkelt kan lages av en stålplate skåret ut i riktig form, skal kreve en dyr og langvarig søknadsprosess, samtidig som en skarp vedøks fritt kan kjøpes i butikken.
At internasjonale idretter som HEMA, korde og sabelfekting også rammes av et slikt forbud fremstår også som noe underlig.
En annen utilsiktet utfordring dukker opp for utenlandske aktører som kommer til Norge for å delta på trening, konkurranser og oppvisninger. Det eksisterer et tett samarbeid mellom foreninger i hele Norden, og det vil bety en stor svekkelse av det norske miljøet hvis det blir for vanskelig å ta med seg blunte våpenkopier til Norge.

Som et minimum bør en ny forskrift spesifisere hva som menes med blankvåpen, og hvorvidt også blunte våpenkopier også går innunder denne forskriften. I tillegg bør det for å unngå unødvendig ressursbruk hos politiet, være en ordning hvor blankvåpen ikke er søknadspliktig for aktører innenfor sport eller kulturelle aktiviteter. Aller helst bør blunte blankvåpen defineres som sportsutstyr, og på den måten unngå en stor andel av utfordringene som det nåværende forslaget skaper.

Slik forslaget fremstår virker punktet om blankvåpen lite gjennomtenkt. Som med eksempelet med vedøksen, som etter SNL sin definisjon av blankvåpen nå plutselig blir forbudt vil forslaget få utilsiktede konsekvenser. For en rekke idretter og kulturhistoriske aktører vil forslaget kunne medføre store utfordringer. For ulike historiske kampsporter vil et behov for å søke om tillatelse anskaffelse av blunte våpen sannsynligvis redusere rekrutteringen til idretten kraftig. Dette vil igjen ramme en rekke kulturhistoriske museer, filmselskaper og andre aktører som jevnlig benytter miljøets kompetanse. Spesielt er det i mange tilfeller et tett samarbeid mellom museer og foreninger innenfor det historiske kampsportmiljøet. Dette gjelder ikke kun formidling, men også eksperimentell arkeologi og annen forskning. Forslaget slik det er skrevet vil gjøre det nødvendig å istedenfor samarbeide med aktører utenfor Norge for å gjennomføre slik forskning.
Slik lovforslaget nå fremstår skaper det store utfordringer for mange aktøre, uten at det er lett å se at det eksisterer utfordringer rundt blankvåpen som ikke allerede dekkes av eksisterende lovverk, som forbyr slikt utstyr på offentlig sted uten aktverdig formål.