Høringssvar fra Person som ikke har oppgitt navn

Referanse: 382279

Dato: 27.05.2020

Høringssvar: Forslag til ny våpenforskrift

Kommentar til utvalgte høringsinstanser:

Det finnes merkverdig at Forsvaret og forsvarets arbeidstagerorganisasjoner ikke er høringsinstanser, når forslaget innebærer å fjerne § 14 som gir yrkesbefal og avdelingsbefal rett til å erverve skytevåpen til yrkesmessig øving.

Til kapittel 5, 2. avsnitt – Andre erversgrunnlag

Det foreslås å fjerne § 14 som gir yrkesbefal og avdelingsbefal rett til å erverve skytevåpen til yrkesmessig øving. Argumentet for å fjerne dette er mangelfullt og regelrett feil.

«Det må føresetjast at dei respektive etatar syt for at tenestepersonane får ein grunnleggande våpentrening i arbeidstida»

Som ansatt i forsvaret i over 15 år, og som alle andre ansatte i forsvaret så vet man at dette er en antagelse som faller på sin egen urimelighet. Det samme antas å gjelde for politiet, gitt bekjentskaper i politiet på lavere nivå. Som soldat eller politi søker man ikke å være på et grunnleggende nivå, fordi det er trening og øving som en dag kan gjøre forskjellen på om man drar hjem eller legges i kiste. Man ønsker å trene, øve og videreutvikle seg som soldat eller politi på alle sine felt, og det vil være merkelig å begrense det ene feltet som kan skille liv og død. Det er dessverre også, i forsvarets trange budsjetter lite tilgang til ammunisjon i mange avdelinger, samt kostnader tilknyttet skytebaneleie. Dette begrenser soldater og politi til å holde sitt nivå oppe, noe man i dag kan gjøre meg egne våpen, egen ammunisjon og sivile baner man får låne gratis.

«Ved behov for trening utover dette arrangerer dei godkjente skyttarforeiningane eit bredt utval av skyteprogram som vil dekke behova for våpentrening»

Sivile skytterforeninger har to store utfordringer. (1) De er ikke alle steder hvor forsvarsansatte har tilhold og (2) de bedriver skyting på en helt annen måte enn forsvaret og politiet. Yrkesmessig øving innebærer for forsvarsansatte å øve på å drepe en fiende, og skytingen tilpasses derfor deretter. Jeg har ennå til gode å se en sivil skyteforening bedrive skyteprogrammer hvor målet er å ta livet av 10-20 personer, slik soldater trenes til. Det kan heller ikke ansees som gunstig å vise denne type trening frem til sivile miljøer.

«Det er difor ikkje grunn til å vidareføre eit særskilt unnatak frå kravet til medlemsskap i godkjent skyttarforeining for tenestepersonar i politiet eller Forsvaret»

Ettersom verken argument en eller to kan tillegges noen særlig vekt, så finner jeg dette forslaget særlig lite klokt. Det skal også nevnes at de fleste militært ansatte og politi har tilgang på våpen og ammunisjon på sin arbeidsplass – så det fremstår merkverdig at man søker å begrense denne gruppens tilgang på skytevåpen, når den allerede har det. Utfordringen med arbeidsplassen er at man ikke har tilstrekkelig ammunisjon, skytebaner eller ledig tid. Man kan heller ikke nytte egenkjøpt ammunisjon i tjenestevåpen, slik at man kunne nyttet eget tjenestevåpen til yrkesmessig øving. Departementet må derfor ta et skritt tilbake, og se på hva man faktisk søker og oppnå – noe som utvilsomt er at skytevåpen er i hendende til kompetent personell og brukes på en hensiktsmessig måte. Ettersom personell i politi og forsvar uansett har våpen og ammunisjon tilgjengelig, så er det ingen økt risiko ved privat ervervede våpen eller ammunisjon.

Til §3-6 våpen som ikkje reknast som skytevåpen pkt. 12

Et forslag om å forby blankvåpen som «saknar eit lovleg bruksområde og som står fram som eit valdsprodukt» kan ikke være gjennomtenkt. Over hyttepeisen har jeg en eldre korde, i en metallkasse i min Land Cruiser har jeg en machete jeg bruker til å kappe busk og kvist når jeg kjører på gjengrodde veier og jeg innehar en katana (samuraisverd) fra den tiden jeg bedrev Aikido. Man kan ikke forby alt man ikke liker, og man må heller søke å forby uønsket bruk av denne type gjenstander, og ikke gjenstanden i seg selv. Det at min machete skal være lov å inneha så lenge jeg hogger kvist og ugress, men ikke ellers finner jeg merkverdig. Hvorvidt jeg har en hage som må ryddes eller ikke sier svært lite om mine intensjoner med dette redskapet.

Slik dette leses, fremstår det som en måte å møte «machete-problemene» i enkelte deler av Oslo. Men denne formuleringen på departementet jobbe mer med, da den favner altfor bredt for ærverdige eiere av blankvåpen.

Høringssvaret er ikke signert med navn, da tilknytning mellom navn og våpendebatten ikke er ønskelig, gitt egen høyere offentlig stilling.