Høringssvar vedr. forslag om gjennomføring av EUs direktiv om kollektiv rettighetsforvaltning og om åndsverklovens rekkevidde for nærstående rettigheter

Det vises til departementets høringsutkast av 6. desember 2019.

Samvirket TONO SA (heretter omtalt som «TONO») ble stiftet i 1928, og driver kollektiv rettighetsforvaltning på vegne av komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Forvaltningen hensyntar og balanserer både forholdet mellom opphavere og musikkforlag og forholdet mellom ulike kategorier av opphaver-medlemmer, for å sikre at diversiteten i musikklivet blir størst mulig. TONO står for en høy grad av stabilitet, og har en av de laveste administrasjonsprosentene i verden.

TONO har i dag forvaltningskontrakt med 35 000 individuelle rettighetshavere, og hadde i 2018 en omsetning på vel 700 MNOK. TONO har imøtesett det norske forslaget til implementering av EU-direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning («CRM-direktivet») med stor interesse, fordi det på den ene siden vedrører transparent og effektiv rettighetsforvaltning, og på den andre siden TONOs interne medlemsdemokrati og den kulturpolitiske betydningen av dette.

Ved gjennomlesning av direktivet kan det skapes et inntrykk av at det er et motsetningsforhold mellom rettighetshaverne og forvaltningsselskapene. Vi finner grunn til å nevne at de nordiske forvaltningsselskapene eies og drives av sine egne medlemmer. Selskapene er relativt små, sammenlignet med de større landenes selskap i Europa og USA. TONO har opp gjennom årene etterstrebet medlemsdemokrati og åpenhet omkring forvaltningen. Dette har materialisert seg i en moderne vedtektsstruktur der representativitet, kjønnsbalanse og ansattes medbestemmelse er vedtektsfestet.

Forslag om å utsette implementeringen

TONO er kjent med at EU-kommisjonen, i tråd med bestemmelsen i direktivets artikkel 40, har begynt å forberede en evaluering av EU-landenes implementering av direktivet. Evalueringen skal være ferdig våren 2021. Det er TONOs oppfatning at implementeringen av direktivet til norsk rett bør avvente inntil resultatet av evalueringsprosessen, med eventuelle supplerende forslag til presiseringer av direktivet, foreligger. Når det allerede er gått nesten seks år siden direktivet ble vedtatt, fremstår det mest naturlig å vente på kommisjonens rapport og høste fruktene av denne.

Generelle bemerkninger om CRM-direktivet

Vi er naturligvis oppmerksomme på behovet for å effektiv rettighetsforvaltning innenfor EU, og håper og forventer at direktivet også vil stimulere land i territorier utenfor EU/EØS til å implementere tilsvarende lovgivning. På den måten kan rettighetsforvaltning skje på like vilkår og gagne rettighetshavere ikke bare i Norge og Europa.

TONO tilslutter seg, og tilstreber allerede, direktivets målsetninger om transparens og effektivitet fullt ut. Samtidig står det klart at direktivet alvorlig vil utfordre den kollektive og solidariske tanken som har skapt de kollektive forvaltningsorganisasjonene. Direktivets liberalisering og konkurranseutsettelse av rettighetsforvaltningen vil på lengre sikt kunne føre til en markedsdrevet konsentrasjon av rettighetsforvaltning som spesielt vil presse rettighetshavere og forvaltningsorganisasjoner i små medlemsstater som f.eks. Norge. Dette kan utfordre «den norske modellen», dvs. avtalebaserte løsninger på nye lisensieringsbehov, som har kunnet la seg gjøre gjennom kombinasjonen av kollektive forvaltningsorganisasjoner og avtalelisenssystemet. Dette forholdet har kulturpolitiske utfordringer, ikke minst for det kulturelle mangfoldet – som departementet og alle beslutningstakere bør ha for øyet i årene som kommer.

Kulturdepartementets tilnærming til implementeringen.

TONO finner det positivt at departementet har valgt en minimumsimplementering som utgangspunkt for innføringen av CRM-direktivet i norsk rett. Enkelte av bestemmelsene i utkastet representerer like fullt, etter TONOs syn, unntak til dette utgangspunktet, som vi påpeker nedenfor.

Kategorier av rettigheter.

CRM-direktivet har hatt til hensikt å videreføre det som i dag er europeisk rett på TONOs område, hva gjelder medlemmenes adgang til å trekke ut ulike forvaltningsområder fra selskapenes forvaltning. Medlemmene har for eksempel adgang til å holde sine mekaniske rettigheter utenfor forvaltningskontrakten. Dette har vært europeisk rett helt siden begynnelsen av 1970-tallet, da EU’s konkurransemyndigheter hadde spørsmålet oppe til behandling. Direktivets bestemmelser gjør ingen endringer i dette.

De tre såkalte «GEMA-avgjørelsene» innebar at medlemmer av en kollektiv forvaltningsorganisasjon kan overføre sine rettigheter eller bestemte kategorier av rettigheter til en kollektiv forvaltningsorganisasjon. Tilsvarende bør rettighetshaverne under visse omstendigheter kunne trekke tilbake kategorier av rettigheter. I GEMA I-vedtaket definerte kommisjonen også syv forskjellige kategorier av rettigheter innen musikkverk. Disse inkluderer offentlig fremføring, kringkasting og mekaniske rettigheter. Med GEMA-avgjørelsene prøvde kommisjonen å få en balanse mellom rettighetshavernes rett til å forvalte sine egne rettigheter og effektiv kollektiv forvaltning. Som en del av GEMA-avgjørelsene ervervet GEMA eksklusive rettigheter fra rettighetshaverne.

Denne balansen ble også gjenstand for behandling i dommen fra EU-domstolen av 27. mars 1974 i sak 127/73, BRT mot SABAM og Fonior. I denne saken, som omhandlet hvorvidt den belgiske forvaltningsorganisasjonen SABAM (som representerer komponister, tekstforfattere og musikkforlag) misbrukte sin dominerende stilling, uttalte EU-domstolen at når riktig balanse skal fastsettes, bør en ta i betraktning at en kollektiv forvaltningsorganisasjon som SABAM har som sitt formål å beskytte rettighetene og interessene til de enkelte medlemmene. En effektiv beskyttelse av disse rettighetshavernes rettigheter og interesser forutsetter at forvaltningsorganisasjonen får overdratt rettigheter i det omfanget som er nødvendig for å gi selskapets aktivitet den nødvendige bredde og betydning.

EU-domstolens rettspraksis gjenspeiles i punkt 19, andre avsnitt, i direktivets fortale, som sier at «Det er viktig at rettane og kategoriane av rettar vert fastsette på ein slik måte at det er balanse mellom den fridomen rettshavarane har til å rå over eigne verk og anna verna arbeid, og den evna organisasjonen har til å forvalte rettane på ein effektiv måte, samstundes som det vert teke særleg omsyn til den kategorien av rettar som vert forvalta av organisasjonen, og den kreative sektoren organisasjonen driv verksemda si i.»

I direktivets fortale punkt 19, andre avsnitt, første setning står det: «Dei rettane, kategoriane av rettar eller typane av verk og anna verna arbeid som den kollektive forvaltingsorganisasjonen forvaltar, bør fastsetjast av generalforsamlinga for medlemmer i den nemnde organisasjonen, så framt dei ikkje alt er fastsette i organisasjonsvedtektene eller er lovfesta.» På denne måten sikrer direktivet at TONO og de øvrige kollektive forvaltningsorganisasjonene får den nødvendige og naturlige fleksibilitet og handlingsrom til å anvende de rettighetskategorier som passer best til den enkelte forvaltningsorganisasjon.

Departementet har i punkt 2.4.4.2 på side 29, andre avsnitt likevel valgt å definere begrepenes innhold. Her skriver departementet at begrepet rettigheter i denne sammenhengen omfatter «eneretten til enkelte verk, for eksempel retten til eksemplarfremstilling av et spesifikt verk». Her mener TONO at departementet må ha misforstått direktivteksten, eller i beste fall at man har tolket begrepet rettighet, slik det er ment i direktivet, feil.

Når generalforsamlingen kan «fastsette» rettighetene eller rettighetskategoriene for sin organisasjons del, rimer det ikke så godt at departementet definerer hva begrepene skal inneholde.

Direktivet bruker gjennomgående begrepene «rights» og «categories of rights». Med «rights» menes i denne sammenheng de helt grunnleggende rettigheter, som for eksempel fremføringsretten og mekaniske rettigheter. Det er altså ikke korrekt at begrepet «rights» skal tolkes som «eneretten til enkelte verk». «Rights» handler ikke om selve verket, men om opphavsrettigheten.

Vi kan ikke se at det er holdepunkter i direktivteksten for den tolkningen departementet har lagt til grunn her. Tvert imot kommer det tydelig frem når direktivfortalen omtaler «rights», at dette skal gjelde de grunnleggende opphavsrettigheter, og de ulike kategorier av slike rettigheter, som i TONO-sammenheng inkluderer f.eks. kringkasting, onlinebruk, lydfesting, offentlig fremføring, synkronisering osv.

TONO anmoder derfor departementet om å presisere i sine merknader at man ikke med denne implementeringen har til hensikt å gjøre endringer i direktivforståelsen som det ikke finnes grunnlag for eller presse selskapene til å stykke opp sin forvaltning ut over det nivået som har utviklet seg naturlig i Europa siden 70-tallet, med GEMA-avgjørelsene og den etterfølgende praksis i EU-domstolen og hos selskapene.

Forvaltningsselskaper som ikke er hjemmehørende i EU/EØS

TONO ønsker velkomment departementets forslag om å ikke avgrense lovens virkeområde geografisk etter hvor organisasjonen er etablert, men at spørsmålet om reglenes anvendelsesområde avgjøres etter alminnelige jurisdiksjons- og lovvalgsregler. Dermed vil loven etter omstendighetene også kunne være gjeldende for enheter og organisasjoner hjemmehørende utenfor EU/EØS.

Etter artikkel 2 får direktivet bare anvendelse på organisasjoner og enheter som er etablert i EU/EØS. I fortalen punkt 10 heter det: «Dette direktivet bør ikkje vere til hinder for at ein medlemsstat kan nytte dei same eller liknande føresegner på kollektive forvaltingsorganisasjonar som er etablerte utanfor Unionen, dersom desse organisasjonane har verksemd i den nemnde medlemsstaten.» Ifølge fortalen punkt 7 har direktivet en målsetning om «likt vern» i hele Unionen av forvaltningsorganisasjonenes medlemmers, rettighetshaveres og tredjeparters interesser. Når man tar direktivets liberalisering og konkurranseutsettelse av rettighetsforvaltningen i betraktning, ville det etter TONOs syn vært særdeles uheldig om prinsippet om ensartethet i beskyttelsen ikke var blitt fulgt opp av det prinsipp om ensartede konkurransebetingelser – et «level playing field» – mellom de forvaltningsorganisasjonene som er etablert i EØS og de som er aktive i EØS, men etablert i f.eks. USA. Dette ville åpnet for at f.eks. USA-etablerte organisasjoner kunne konkurrert seg inn på forvaltning av EØS-rettighetshavernes repertoar uten å være bundet av direktivets samlede regelsett om bl.a. transparens og god virksomhetsstyring. Det ville også ledet til at en organisasjon kunne unnsluppet de nye lovkravene ved å flytte adresse ut av EØS.

Særlig om lisensiering og grensekryssende forvaltning – kapittel 9

Direktivets avdeling III inneholder bestemmelser om grensekryssende lisenser for rettigheter til musikkverk. Lovutkastet stiller en rekke krav til forvaltningsorganisasjonene som skal tildele slike grensekryssende lisenser. TONO stiller seg positive til departementet med forslaget til implementering av bestemmelsene om grensekryssende lisenser ikke går lengre enn det som var direktivets formål, og er glad for at lovutkastet således er i tråd med CRM-direktivets kapittel 3. Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovutkastets kapittel 9 er tatt inn nedenfor.

Merknader til de foreslåtte lovbestemmelsene:

Til § 1 Lovens formål

Vi ser ikke hensikten med en generell formålsbestemmelse når det påfølgende regelverk har en så stor grad av detaljrikdom. TONO mener av den grunn at bestemmelsen bør tas ut av loven.

Dersom departementet likevel opprettholder sitt forslag, vil vi påpeke at bestemmelsens første setning må ha som konsekvens at andre selskaper som konkurrerer i det norske markedet med salg eller omsetning av opphavsrettigheter må underlegges det samme kontrollregimet som for eksempel TONO. Det er i dagens marked flere aktører som opptrer overfor musikkbrukende kunder på samme måte som TONO (og forsåvidt også Gramo) gjør. Dersom TONO eller andre norske forvaltningsorganisasjoner skal konkurrere på samme vilkår som andre, slik EU åpenbart ønsker, er det helt nødvendig at de aktørene vi konkurrerer med pålegges det samme regelverket som oss. Dette må åpenbart gjelde selv om de er etablert utenfor Norges grenser, men opererer i det norske markedet. Det finnes en rekke eksempler på dette i dag, og flere vil dukke opp. Vi viser her også til bestemmelsene i utkastets §§2 og 3.

Til § 2 Lovens virkeområde

TONO mener at bestemmelsens første ledd ikke favner bredt nok. Virkeområdet må utvides til også å omfatte enheter og selskaper som tilbyr kunder/brukere tilgang til opphavsrettigheter, i vårt tilfelle musikk, uten at de kan kategoriseres som det vi tradisjonelt vil kalle et forvaltningsselskap. Disse kan typisk være organisert som aksjeselskap der aksjonærene kan ha kjøpt opp rettigheter for å utnytte dem kommersielt.

Nærmere om §2 fjerde ledd som omhandler de uavhengige forvaltningsorganisasjoner:

Departementet skriver i punkt 2.2.2.4 at når uavhengige forvaltningsorganisasjoner utfører de samme aktiviteter som kollektive forvaltningsorganisasjoner, så bør de også være forpliktet til å levere visse opplysninger til de rettighetshavere som de representerer. Det følger derfor av lovutkastet at §§ 25, 30, 32, 33 bokstav a til g, 40, 41 og 42 også gjelder alle uavhengige forvaltningsorganisasjoner som er etablert i Norge. Her har imidlertid departementet unnlatt å legge til de bestemmelsene som følger av direktivets artikkel 36, og som er opplistet i direktivets artikkel 2, nr. 4. Dette gjelder bestemmelsen om tilsyn i § 48, samt de etterfølgende bestemmelsene i §§ 49 til 51, som skal transformere artikkel 36 til norsk rett. TONO vil derfor be departementet om at §§ 48 til 51 tas med i opplistingen i § 2 fjerde ledd, i tråd med direktivet.

Til § 7 Rettighetshavers rett til oppsigelse av forvaltningsavtale

Her skriver departementet i §7 første ledd at «oppsigelsen kan omfatte enhver rettighet, kategori av rettigheter eller typer verk». Det finnes, etter TONOs syn, ikke holdepunkter i direktivteksten for bruken av ordet «enhver» her. Vi mener derfor at departementet ved å legge til «enhver» i denne setningen vil komme til å gi bestemmelsen en annen valør enn direktivets artikkel 5.4 foreskriver. Vi ber om at ordet strykes, slik at bestemmelsen blir i tråd med direktivteksten, samt de øvrige nordiske lovtekster når det gjelder denne regelen.

Til § 9 Regler for medlemskap i kollektive forvaltningsorganisasjoner

TONO registrerer, og gir vår tilslutning til, at departementet i forslaget til § 9 tredje ledd legger til grunn at rettighetshavernes mulighet til elektronisk kommunikasjon med forvaltningsorganisasjonen og elektronisk utøvelse av sine rettigheter vil være oppfylt med kommunikasjon per e-post, ref. høringsutkastet punkt 2.4.4.3 på side 32.

Til § 11 Generalforsamling

I lovforslaget § 11 er generalforsamlingens oppgaver beskrevet. De innledende bestemmelsene i første til tredje ledd er stort sett i samsvar med oppgaver som følger av lovgivning ellers. Men i fjerde ledd angis hva en kollektiv forvaltningsorganisasjon minst skal treffe beslutning om i henhold til teksten i direktivet. Punktene 1) til 4) angir generelle prinsipper. I pkt. 2) fremgår det at generalforsamlingen skal beslutte: «generelle prinsipper for bruk av beløp som ikke kan fordeles». Punktene 5) til 11) gjelder ikke generelle prinsipper, men konkrete forhold. Av pkt. 5 fremgår det at generalforsamlingen skal beslutte: «bruken av beløp som ikke kan fordeles.» Generalforsamlingen skal altså både vedta generelle prinsipper for fordeling av slike beløp og også den konkrete fordelingen av disse.

Etter lovforslagets § 11 femte ledd kan generalforsamlingen delegere oppgavene i fjerde ledd nr. 6 til 9 til det organet som etter § 13 skal utøve den interne kontrollfunksjonen (eksempelvis styret). Opplistingen av oppgaver i nr. 6 til 9 omfatter ikke generalforsamlingens fullmakt etter § 11 fjerde ledd nr. 5 til å beslutte den konkrete «bruken av beløp som ikke kan fordeles», slik at denne oppgaven tilsynelatende ikke kan delegeres til andre organ. Dette er i tråd med direktivets artikkel 8 nr. 6.

Det er imidlertid klart at det vil kunne være hensiktsmessig for en kollektiv rettighetsorganisasjon å kunne delegere flere oppgaver enn dem som følger av § 11 fjerde ledd nr. 6 til 9 (og direktivets artikkel 8 nr. 5 bokstav f til i) , og da særlig fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles» i fjerde ledd nr. 5 (nr. 5 bokstav e). Diskusjon og beslutning om slik konkret bruk reiser flere problemstillinger. For det første kan slike beslutninger komplisere generalforsamlingene. For det andre vil en slik beslutning vanskelig kunne harmoneres med at resultatet av fordelingen også skal inn i regnskapet, som igjen skal være ferdig og revidert før generalforsamlingen.

Vi oppfatter teksten i høringsnotatet slik at departementet i minst grad ønsker å endre de rutiner som gjelder i dag. Problemet er imidlertid at slike konkrete beslutninger i dag oftest er delegert til styret, og at lovteksten vil kunne føre til at dette ikke lenger kan praktiseres. For de kollektive forvaltningsorganisasjoner som er organisert som lag/foreninger (Norwaco, Kopinor og Gramo) vil dette trolig ha mindre betydning fordi disse sannsynligvis kan tilordne dette i henhold til forlagets § 12 sjuende ledd. Men det kan ikke de forvaltningsorganisasjoner som er organisert som samvirkeforetak (Bono og Tono). Disse var tidligere organisert som foreninger eller andelslag, men ble pålagt organisering som samvirkeforetak etter vedtakelsen av lov om samvirkeforetak. Begrepet andelslag er i dag for alle praktiske formål i denne sammenheng erstattet av samvirkeforetak. Det blir derfor uansett feil når dette utdaterte begrepet benyttes i forslaget til lovtekst (§ 12 sjette ledd). (Men selv om dette begrepet skulle endres til samvirkeforetak el. er det vanskelig å se at dette vil løse de problemstillinger som omhandles i denne delen.)

I direktivets artikkel 8 nr. 11, 12 og 13 åpnes det imidlertid for at også andre fullmakter enn de som er nevnt i artikkel 8 nr. 6 kan delegeres til andre organer, slik vi leser det, inkludert fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles». Det vises i den sammenheng særlig til direktivets artikkel 8 nr. 11, som åpner for at medlemsstater kan fastsette at alle generalforsamlingens fullmakter kan delegeres til en forsamling av representanter som medlemmene av den kollektive forvaltningsorganisasjoner velger minst hvert fjerde år (under visse forutsetninger). Styrene i de kollektive forvaltningsorganisasjonene vil oppfylle kravene.

I høringsnotatet fremgår det videre at Kulturdepartementet har valgt å ikke implementere artikkel 8 nr. 11, 12 og 13 fordi man ikke finner «behov for å gripe inn i kollektive forvaltningsorganisasjoners frihet til å velge den organisasjonsstrukturen som medlemmene finner mest hensiktsmessig». I dette tilfelle fremstår det imidlertid som at valget om å ikke implementere nevnte bestemmelser faktisk reduserer organisasjonenes frihet til å velge den mest hensiktsmessige organisasjonsstruktur. Utelatelsen av å innarbeide artikkel 8 nr. 11 ser ut til å innebære at en organisasjon kun kan delegere de fullmaktene som er opplistet i artikkel 8 nr. 6, og ikke øvrige fullmakter. Dette vil kunne innebære en endring fra dagens praksis. På den andre side er dette tale om en delegeringsadgang, og dermed ikke noe den enkelte organisasjon trenger å foreta seg. Vi har merket oss at den danske loven ikke har i seg en slik regel, mens det i den svenske loven er inntatt en slik regel.

Vi anmoder derfor at lovforslaget endres til å åpne for en videre adgang til å delegere generalforsamlingens oppgaver, og da særlig adgangen til å delegere fullmakten til å beslutte «bruken av beløp som ikke kan fordeles». En slik adgang kan etter vår oppfatning forankres i direktivets artikkel 8. nr. 11.

Spesielt vedr. forståelsen av utkastet til § 11, fjerde ledd punkt 5:

I «subsidiært» fall ber vi om at departementet i sine videre merknader inntar en kommentar om at generalforsamlingens godkjennelse av bruken av beløp som ikke kan fordeles, også må kunne foretas i etterkant av bruken. Direktivteksten sier ikke noe uttrykkelig om på hvilket stadium godkjenning skal skje, noe som etter TONOs syn tilsier at godkjennelsen kan skje både i forkant og i etterkant av at midlene er disponert. Vi viser i denne sammenheng til kommentarene til det danske lovutkastet § 6, hvor det til stk. 5 nr. 5 blant annet bemerkes at den kollektive forvaltningsorganisasjonen selv kan «….fastlægge, hvorvidt denne beslutning skal træffes, før midlerne anvendes eller efter, at de er anvendt.». En tilsvarende formulering er tatt med i Karnov Group Denmark A/S’ «Lov om kollektiv forvaltning af ophavsret med kommentarer» (1. utg. 2018) av Mathiasen, Gormsen, Horn og Montigny, på side 108. Det er nærliggende å anta at en generalforsamling i alle «normale» fall ville godkjenne et styres disposisjon over midlene dersom bruken er i henhold til generalforsamlingens vedtatte prinsipper for denne bruken etter utkastets fjerde ledd punkt 2.

§ 13 Intern kontrollfunksjon

TONOs stiller seg bak departementets lovutkast, der det tydeliggjøres at styret kan ivareta kontrollfunksjonen i organisasjoner hvor styret utpekes av generalforsamlingen. Det kan nevnes at TONOs forskjellige «kategorier» av medlemmer – navnlig representert av medlemmer av foreningene Norsk komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne, samt «kategorien» TONO-medlemmer som ikke er medlem i noen av de nevnte foreningene – er jevnt representerte i TONOs styre, med to representanter hver. Som samvirkeforetak har TONO dessuten 3 ansattrepresentanter (med fullverdige styremedlems rettigheter) i styret, jf. lov om samvirkeforetak § 67.

§ 17 Bruk av vederlagsmidler

Departementet presiserer på side 39 i utkastet at den eksisterende avgiften på to prosent av bruttoomsetningen som TONO og NCB betaler iht. lov om avgift til Det norske komponistfond, ikke berøres av direktivets artikkel 11 nr. 4. Det fremstår etter TONOs syn som den eneste realistiske tolkningen at forvaltningsorganisasjoner må kunne benytte vederlagsinntekter til å betale lovpålagte skatter og avgifter.

§ 19 Fradrag

Departementet oppstiller i utkastet til § 19 andre ledd et vilkår om at administrasjonskostnader ikke skal overstige de «nødvendige» og dokumenterte kostnadene.. osv. Direktivets artikkel 12 sier at disse kostnadene ikke skal overstige «…dei grunngjevne..» (……) kostnadene. Vi kan ikke se noen opplagt begrunnelse for at departementet på denne måten oppstiller et slikt tilleggsvilkår for fradrag av administrasjonskostnader.

§ 27 Nøyaktig og rettidig rapportering og fakturering

Ifølge artikkel 16 nr. 2 andre avsnitt skal rettighetshavere motta et rimelig vederlag for bruk av rettighetene. Tariffer for enerettigheter og retten til vederlag skal stå i et rimelig forhold til bl.a. den økonomiske verdien av disse rettighetenes bruk i handelen, osv. Direktivet i originaltekst benytter uttrykket «the economic value». I den danske versjonen av direktivet benyttes uttrykket «den økonomiske værdi». Departementet har imidlertid benyttet uttrykket «kommersiell verdi», noe vi mener må være feil.

TONO mener at departementet med uttrykket «kommersiell verdi» endrer dette kriteriet i forhold til direktivet. Vi tillater oss å foreslå følgende justerte ordlyd, basert på den danske versjonen av direktivteksten:

«[I vurderingen av om vederlaget er rimelig skal det blant annet legges vekt på at tariffer eller satser står i et rimelig forhold]…til den økonomiske verdien av bruken av disse rettighetene i handelen, både med hensyn til arten og omfanget av bruken av verkene og andre frembringelser, [og den økonomiske verdien av tjenesten som den kollektive forvaltningsorganisasjonen leverer. (osv)]».

Til § 30 Opplysninger til rettighetshavere om forvaltning av deres rettigheter

I utkastets første ledd bokstav g, forpliktes den kollektive forvaltningsorganisasjonen til, minst én gang i året, å gjøre tilgjengelig for rettighetshavere den har betalt rettighetsvederlag til: «g) utestående inntekter fra rettigheter som er tildelt rettighetshaveren for en viss periode.». Setningen fremstår etter TONOs syn som noe vanskelig å forstå. Direktivets artikkel 18 lyder slik: «g) any rights revenue attributed to the rightholder which is outstanding for any period». Den svenske loven har «løst» formuleringen på en klargjørende måte i kap. 10, § 1, punkt 3, som følger: «den ersättning som har tilldelats rättighetshavaren men som inte har betalats ut». TONO foreslår at ordlyden i utkastets bokstav g endres til noe lignende den svenske.

Til § 32 Opplysningsplikt om repertoaret

§ 32, som skal gjennomføre direktivets artikkel 20, er beslektet med bestemmelsen i § 36 (art. 25), og det vises til kommentarene i tilknytning til sistnevnte bestemmelse når det gjelder senkingen av terskelen for når denne omfattende opplysningsplikten inntrer.

Til § 34 Årlig åpenhetsrapport

TONO støtter departementets implementeringsløsning, med kravene i bilaget regulert i en oversiktlig, godt strukturert forskrift.

Til § 35 Krav til organisasjonens behandlingskapasitet

Bestemmelsen skal implementere artikkel 24 i direktivet. Departementet har formulert første ledd slik: «En kollektiv forvaltningsorganisasjon som tildeler grensekryssende lisenser for nettrettigheter til musikkverk, skal ha tilstrekkelige ressurser til å kunne behandle elektronisk opplysninger som kreves for forvaltning av slike lisenser.» EU-direktivet slår imidlertid fast at forvaltningsorganisasjonen kun skal ha «sufficient capacity» og i Danmark har de valgt å bruke begrepet «tilstrækkelig kapacitet». Hvorfor er dette omskrevet til «tilstrekkelige ressurser» i det norske utkast? Heller ikke det svenske utkastet har inkludert et slikt vilkår om ‘ressurser’, som er noe ganske annet enn kapasitet.

Til § 36 Innsyn i repertoar

I lovutkastets §36 har departementet tatt inn bestemmelsen om forvaltningsorganisasjonenes plikt til å utlevere oppdaterte opplysninger om musikkverk og rettigheter til medlemmer, kunder og andre forvaltningsorganisasjoner, dersom dette er «begrunnet». TONO vil påpeke at direktivets formulering i artikkel 25 presiserer at forespørselen ikke bare skal være begrunnet, men at den skal være «duly justified», eller «tilbørleg grunngjeven». Dette er et langt strengere vilkår enn departementet har lagt til grunn. Departementets krav til at forespørselen kun skal være «begrunnet», vil kunne få stor betydning for hvor omfattende utleveringsplikten blir. Oppfyllelsen av en slik forpliktelse kan bli unødig tung og dyr for en kollektiv forvaltningsorganisasjon. TONO kan risikere å bli pålagt å utlevere omfattende data, som det vil være svært krevende og dyrt å etterkomme. Det vil påløpe store kostnader og ressursbruk som uvilkårlig vil måtte bæres av rettighetshavere og brukere.

Dersom departementet velger å opprettholde den foreslåtte ordlyden, vil TONO anmode om at det i tillegg foreslås en hjemmel for å gebyrlegge slike tjenester, slik departementet åpner for på side 53, og som omtales i direktivets fortale punkt 35, andre setning: «Krav om eventuelle høvelege gebyr for å yte denne tenesta, og i så fall i kva omfang, bør handsamast i nasjonal lovgjeving.»

Gjennom et slikt gebyr sikres at kostnadene faktisk bæres av de parter som fremsetter forespørselen. I tillegg vil også bidra til å holde antallet og omfanget av slike forespørsler på et ‘duly justified’ nivå, i tråd med direktivet.

Til § 39 Fakturering av tilbydere av nettbaserte tjenester

Direktivet slår fast at den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal ha innført «… høvelege ordningar…» som nettjenesteleverandøren kan benytte dersom han eller hun mener at fakturaen ikke er korrekt». TONO oppfatter i utgangspunktet direktivets formulering som mindre strengt enn departementets forslag: «Organisasjonen plikter å tilrettelegge for…». Til sammenligning heter det i direktivets engelske originaltekst «… shall have in place adequate arrangements»

Til § 43 Plikt til å representere andre kollektive forvaltningsorganisasjoner

I utkastets tredje ledd heter det: «Den kollektive forvaltningsorganisasjonen som har fått fullmakt til å representere nettrettighetene, kan bare kreve dekket rimelige administrasjonskostnader knyttet til forvaltningen av disse.». Denne ordlyden er etter TONOs syn snevrere/strengere enn selve direktivteksten og de andre nordiske lovutkastene. Den norske oversettelsen av direktivet lyder som følger: «Administrasjonskostnadene for den tenesta som den kollektive forvaltingsorganisasjonen som får ein førespurnad, yter til den organisasjonen som sender førespurnaden, skal ikkje overstige dei rimelege kostnadene til den kollektive forvaltningsorganisasjonen som får førespurnaden.» I den danske loven heter det: «Administrationsomkostninger for den ydelse, som den bemyndigede kollektiv forvaltnings-organisation leverer til den bemyndigende kollektiv forvaltnings-organisation, må ikke overstige de rimelige omkostninger, der afholdes af den bemyndigede kollektiv forvaltnings-organisation.” Direktivteksten er tilsvarende åpen: ” The management fee for the service provided by the requested collective management organisation to the requesting organisation shall not exceed the costs reasonably incurred by the requested collective management organisation.” TONO vil derfor be departementet omformulere setningen i §43, tredje ledd slik at den er mer i samsvar med direktivets ordlyd og intensjon.

Kapittel 10 Håndheving, tilsyn og sanksjoner

Bestemmelsene om klageprosedyrer, tilsyn mv. fremstår etter TONOs syn som klare, balanserte og velbegrunnede, herunder valget av Patentstyret som tilsynsorgan og Medieklagenemnda som klageinstans.

Åndsverkloven § 63

TONO støtter departementets alternativ I, som innebærer at Patentstyret blir godkjenningsorgan for avtalelisensordningen. Vi stiller oss for øvrig bak kommentarene i Norwacos høringssvar når det gjelder forholdet til åndsverklovens godkjenningsordninger.

Vennlig hilsen

TONO SA

Ingrid Kindem Cato Strøm

Styreleder Adm. direktør