Høringssvar fra Christian Lomsdalen

Forslaget om å øke tilskuddet til den Den norske kirke uten å øke støtten tilsvarende til andre tros- og livssynssamfunn er intet mindre enn i strid med grunnloven, brudd på likebehandlingen av trossamfunnene, og rimelig uspiselig.

Grunnlovens §16 er en relativt lettfattelig paragraf. Særlig den siste setningen som sier at ”[a]lle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje”. Allikevel sendes dette høringsforslaget ut, selv om dette åpenbart er et brudd på dette. Som en del av skilsmissen mellom Den norske kirke og Norge har Kulturdepartementet og Thorhild Widvey avviklet boplikten for prestene. Som kompensasjon får prestene en lønnsøkning på 50 000 kroner per år. Dette er nærmere 70 millioner når alle de bopliktige prestene har fått sitt. Å hevde at disse pengene egentlig har vært gitt i støtte hele tiden holder ikke. I så fall må de tilsvarende beløpende for tidligere år utbetales til trossamfunnene som etterutbetalt støtte. Det samme burde også gjelde for støtte til pensjonsutgifter som heller ikke har vært en del av beregningsgrunnlaget tidligere.

Regelverket i kirkeloven og loven om trossamfunn eksisterer for å  forhindre diskriminering mot andre religioner og troende utenfor Den norske kirke. Dessverre har dagens regelverk og medlemsregistersituasjon en del uheldige følger. Da særlig er dette knyttet til problematikken med ikke-medlemmer som fortsatt regnes som medlemmer av Den norske kirke og at medlemstallet til Den norske kirke holdes kunstig høyt ved at det ikke er noen forpliktelser knyttet til dette medlemsskapet. 

Så lenge det er en enighet i Norge om at vi skal yte støtte til tros- og livssynssamfunn må det være en forutsetning at alle sammen får like mye støtte. Det er den eneste måten å forhindre diskriminering. Ønsket fra den blåblå regjeringen om at denne lønnsøkningen og ”lignende tilfeller” ikke skal gi utslag på støtten til de andre er åpenbart i brudd med dette, og dermed grunnloven. Det er også lett å spekulere i at denne bestemmelsen vil benyttes når kirken må stå for sine egne pensjonsutgifter. Pensjonsutgifter på opptil 200 millioner sammen med boutgifter på 70 millioner kroner ville gitt en økning i støtten til andre tros- og livssynssamfunn på 14%, eller over 40 millioner kroner. Et beløp det er forståelig at Widvey vil unngå å måtte plusse på toppen av utgiftene de allerede har med den økte støtten til Den norske kirke – at det vil være diskriminerende og direkte uanstendig å ikke likebehandle er åpenbart ikke et tema.

Grunnlovens prinsipp for støtte til tros- og livssynssamfunn er altså at støtten skal være lik, samtidig, hvilke andre menigheter, trossamfunn og religioner er det som kan regne med å få dekket medlemsvalg, økte lønnsutgifter, eller pensjonsutgiftene sine som egne poster på statsbudsjettet? Dette er selvfølgelig et retorisk spørsmål all den tid ingen andre tros- og livssynssamfunn kan forvente noe slikt. De vil, rettmessig, bli bedt om å finansiere dette over sine vanlige budsjetter.

Et minimum for nye lovforslag bør være at de ikke bør være i strid med grunnloven og at de ikke innfører ny diskriminering.