Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høringssvar fra Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT Norges arktiske universitet

Dato: 01.10.2019

Forskriftens formål og forslag

  1. Støtter du vårt forslag til § 2?

    (ikke tatt stilling til)

    Kommentar:

    (ingen kommentar lagt inn)

  2. Støtter du vårt forslag til § 3?

    (ikke tatt stilling til)

    Kommentar:

    (ingen kommentar lagt inn)

  3. Støtter du vårt forslag til § 4?

    (ikke tatt stilling til)

    Kommentar:

    (ingen kommentar lagt inn)

  4. Støtter du vårt forslag til § 5?

    (ikke tatt stilling til)

    Kommentar:

    (ingen kommentar lagt inn)

  5. Støtter du vårt forslag til § 6?

    (ikke tatt stilling til)

    Kommentar:

    (ingen kommentar lagt inn)

  6. Har du øvrige merknader til forslaget til forskrift om spesialistgodkjenning for sykepleiere?

    (ikke tatt stilling til)

    Kommentar:

    (ingen kommentar lagt inn)

Kommentar

Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) har tidligere avgitt høringssvar til Forslag til forskrift om ny masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS), og ønsker herved å følge opp med høringssvar knyttet til innføring av spesialistgodkjenning for nevnte mastergrad. Vi identifiserer to hovedområder i høringsnotatet som vi ønsker å kommentere, henholdsvis begrunnelsen for innføring av spesialistgodkjenning og utfordringen med å innføre spesialistgodkjenning på en mastergrad som har flere faglige uklarheter ved seg. Vi støtter Helsedirektoratets oppfatning om at det er behov for styrket klinisk breddekompetanse i kommunene og at sykepleiere her utgjør en svært viktig gruppe. At det innføres en mastergrad med fokus på allmennsykepleie ønskes derfor velkommen, gitt at ansvarsavklaring og oppgaveomfang gjøres tydelig og dermed bidrar til god tverrfaglighet i kommunehelsetjenesten. Dette mener vi er grunnleggende for at mastergraden og en eventuell spesialitet i AKS skal bli vellykket. Innføring av spesialistgodkjenning begrunnes blant annet med at det både vil virke rekrutterende for mastergrad i AKS og at det vil virke statushevende. Vi etterspør imidlertid evidens for antagelsene.Når intensjonen med spesialistgodkjenning blant annet er statusheving, bør det også påpekes at Helsedirektoratet legger opp til en vesentlig forskjellsbehandling i hvilke krav som stilles av de profesjonene som per i dag innehar spesialistgodkjenning, tannleger og leger, og de nye sykepleierspesialistene. Et eksempel fra kommunehelsetjenesten er at det som for leger fører til spesialistgodkjenning i allmennmedisin er et 6,5 år langt obligatorisk spesialistløp, etter den 6 årige grunnutdanningen. Kan denne forskjellen mellom sykepleiespesialist (5 år) og legespesialist (12,5 år) påvirke den ønskede statushevingen? Det er beskrevet at spesialiteten også er tenkt å være analog til legers spesialitet i allmennmedisin. Hva betyr egentlig dette, ulikt omfang tatt i betraktning? Skal det også stilles analoge krav til resertifisering? Spesialistgodkjenningen begrunnes også som et signal om at myndighetene anser dette som en «viktig utdanning som helsemyndighetene ønsker at mange skal ta». Denne formuleringen kan gi en uheldig tolkning av at øvrige utdanninger innen helsetjenesten med tilsvarende lengde, ikke er like viktig. Avslutningsvis ønsker vi å understreke at kompetanseheving i kommunehelsetjenesten er nødvendig og kjærkomment. Det gjenstår å se i hvilken grad AKS’er vil gjenfinnes som ansatte i kommunehelsetjenesten. Dette vil trolig avhenge av sektorens lønnsevne og evne til å utforme stillinger med et arbeidsinnhold AKS’er finner attraktiv. NSDM er særlig opptatt av å sikre nødvendig arbeidskraft til helsetjenestene i distrikt. Tall fra SSB viser at andelen sykepleiere med spesialistutdanning i kommunal helse- og omsorgstjeneste avtar med redusert folketall og sentralitet. Forskning har vist at desentralisert sykepleierutdanning rekrutterer sykepleiere til området hvor utdanningen foregår og at sykepleierne blir værende (Norbye & Wolff Skaalvik 2013), og at sykepleiere med desentralisert utdanning i stor grad også gjennomfører desentralisert videreutdanning (Wolff SKaalvik, Gaski og Norbye 2014). Hvis AKS skal ha nytte for helsetjenesten i distrikt, er det trolig nødvendig å sikre at utdanningen også kan tas i desentraliserte utdanningsmodeller. I en tid hvor kommunehelsetjenesten står overfor store utfordringer knyttet til oppgavemengde- og omfang, er både bredde- så vel som dybdekompetanse verdifullt og bør styrkes. En spesialisttittel vil medføre forventinger og krav til kompetanse hos yrkesutøveren, noe utdanningen blir ansvarlig for å gi. Masterutdanningen som ligger til grunn for denne spesialistgodkjenningen må derfor være svært tydelig i sin målsetting både mht. faglig innhold og ikke minst mht. avgrensning av tjenesten som spesialisten skal arbeide innenfor.

Til toppen