Høringssvar fra Oluf Dimitri Røe

Nye Metoder

Dato: 25.09.2018

Svartype: Med merknad

Toronto 25.09.18.

Høringssvar ved Oluf D. Røe, overlege, kreftspesialist, PhD, Sykehuset Levanger og NTNU.

 

Angående:

Juridisk oppfølging av prioriteringsmeldingen og forslag til endringer i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven - Presiseringer i regelverket om helsehjelp i utlandet og EØS

 

Utdrag fra meldingen i hermetegn, mine kommentarer i kursiv.

 

 

”Metodevurderinger i systemet skal sikre at spesialisthelsetjenesten tar i bruk internasjonalt anerkjente systemer for vurdering for å sikre at beslutningene er basert på et best mulig kunnskapsgrunnlag.”

 

Innenfor dette forslaget er det ikke synliggjort noe som helst sted at det er spesialistkompetanse for den gjeldende metoden som er har vurdert den. Dette er en svakhet med hele Metode-systemet som ikke bare setter oss i fare for å få effektive medisiner altfor sent eller til og med ikke innført i det hele tatt, samt at skadelige metoder eller ineffektive metoder kan bli innført.

I Bestillerforum som skal bestå av de fire fagdirektøene er det ingen krav om kompetanse for å ta avgjørelser om medisiners effekt, kost-nytte, sammenlikning med andre behandlinger etc.

Det samme gjelder Beslutningsforum.

Dette er et alvorlig brudd på sikkerheten til pasienter og må rettes opp snarlig da systemet underminerer tilliten fra fagmiljøene.

 

Dersom man skal ha et system for vurdering og prioritering av nye metoder må det først og fremst være kunnskap og fagbasert. Det er ikke tilfeldig at en spesialist i kreftmedisin må studere 12 år for å bli det. Hvis det gjelder en kreftmedisin er det å sette en annen spesialist, feks en mikrobiolog eller en ingeniør eller økonom til å ta slike valg er meget farlig.  

 

”Det er satt som mål at utredningsenhetene maksimalt skal bruke 180 dager for å gjennomføre en hurtig metodevurdering. For fullstendige metodevurderinger ligger fristen på om lag ett år. Fristen gjelder fra når etatene har mottatt dokumentasjon fra leverandørene.”

 

Dette er ikke akseptabelt. Sett fra en kreftpasient sitt synspunkt er saksbehandlingstiden det som er mest alvorlig da man vet at det er et kappløp med tiden å få en mulig effektiv behandling. Hele opplegget slik det legges fram er så komplisert, så uklart og så lite konkret fagbasert at man føler seg utrygg på framtiden og tilliten til dette systemet. Men det mest alvorlige er ikke bare ventetiden.

 

Man skriver:

”Å gå tilbake til situasjonen som var før systemet ble opprettet, vil føre til at åpenheten og transparensen ved vanskelige prioriteringsbeslutninger forsvinner (Åpenhet og transparens har ikke økt, det er blitt hemmelighold av priser og en forvirrende blanding av faglige argumenter når det egentlig er økonomiske argumenter). Det vil føre til at diskusjoner og avgjørelsene foretas kun i fagmiljøene og styrerommene i hver enkelt region, eller i verste fall på hvert enkelt sykehus eller avdeling (Har dette vært et problem? Meget insinuerende påstand uten hold i virkeligheten). Pasientene, og spesielt de svake pasientgruppene vil tape på en slik utvikling. Pasientgrupper som har sterke interesseorganisasjoner har større og bedre muligheter til å få kommet til uttrykk og gitt innspill i viktige beslutningsprosesser uavhengig av innretning på systemet (Dette er ikke vår erfaring, heller det motsatte, at interesseorganisasjoner gjerne blir uglesett ved noen form for negativ publisitet). Dagens system for nye metoder gjør det imidlertid mulig for alle å få innsyn i prosessen, samtidig som det sikres brukermedvirkning i flere ledd i saksgangen, blant annet i metodevurderingen.”

 

Dette er en stor overdrivelse, og graden av konsultasjon med de rette fagfolk og hvor mye de er blitt hørt blir ikke dokumentert. I det hele tatt er systemet ikke transparent og ikke godt slik det er idag. Det må gjøres store endringer og forenklinger for at det skal kunne være akseptabelt.

 

”Departementet mener derfor det er viktig å holde på prinsippet om at ansvaret for å treffe beslutninger om hvilke spesialisthelsetjenester som skal tilbys befolkningen, følger av ansvaret for å ivareta sørge-for-ansvaret, sikre faglig forsvarlighet og å vurdere ressursbruken innenfor et helhetlig finansieringsansvar. Det er dermed de regionale helseforetakene som må ha ansvaret for å vurdere hvilke metoder som skal benyttes i spesialisthelsetjenesten.”

 

Her motsier man seg selv, en av mange motsigelser i dette meget uferdige og forvirrende dokumentet, som ser ut til å ha blitt skrevet under tidspress. Plutselig er det Helseforetakene som skal bestemme hvilke metoder som skal brukes. Helt uforståelig.

 

Det å lovregulere selve systemet for nye metoder kan bidra til å tydeliggjøre ansvaret til de regionale helseforetakene. Dette vil bidra til større legitimitet for systemet som sådan, beslutninger som er basert på målet om kunnskapsbasert praksis og prinsippene for prioritering som Stortinget har sluttet seg til. Gjennom en lovforankring av systemet for nye metoder vil Stortinget bekrefte at det er de fire regionale helseforetakene som i felleskap skal beslutte hvilke metoder som skal brukes i spesialisthelsetjenesten.

 

Det samme som over, en ny motsigelse. Det er ikke lett å skrive så mye uten reellt og forståelig innhold. Men det er meget alvorlig at så viktige funksjoner tilog med skal lovfestes i en slik ufullstendig og ikke koherent form. Forslaget, det gjelder hele dokumentet må trekkes tilbake, punktene diskuteres med de relevante fagmiljø først.

 

Mvh

 

Oluf Dimitri Røe