Høringssvar fra Astrid Musland

Sakens alvor

Dato: 25.09.2018

Svartype: Med merknad

Jeg sender inn en kort høringsuttalelse – ikke så mye til dere som står bak høringsdokumentet, for dere virker upåvirkelige og har en sterk og farlig vilje, men til andre som kanskje vil være mer åpne for det jeg skriver.

Det burde være selvsagt at syke mennesker skal ha tilgang på den behandling som best kan hjelpe dem. Det burde være selvsagt at adm. direktører eller andre, og for pasient-legerelasjonen fremmede, ikke skal kunne beslutte hvilken behandling pasientene skal få tilgang på. Det burde være selvsagt at budsjetthensyn ikke er relevant når det gjelder å få tilgang på helsehjelp man har stort behov for. Menneskers liv og helse skal ikke gjøres til middel for andre formål.

Jeg tror at dette ER selvsagte sannheter for alle som regner seg som medlemmer i et sivilisert samfunn, der anerkjennelsen av alle menneskers likeverd ligger i bunn; der anerkjennelsen av alle menneskers menneskerettigheter, inkludert deres rett til liv og helsehjelp, ligger i bunn.

Jeg trodde faktisk at Stortingets representanter kom til å avvise Prioriteringsmeldingens «prioriteringskriterier» fra regjeringen/HOD, basert på Norheimutvalget og Magnussen-gruppens rapporter, men de ga visst sin tilslutning. Men forstod de hva de gjorde? Jeg nekter å tro det. Heldigvis har de nye muligheter til å avvise prioriteringskriteriene og tenkemåten som uttrykkes i prioriteringsmeldingen, for det er en tenkemåte som jeg vil hevde strider med grunnleggende normative sannheter i et sivilisert samfunn.

Prioriteringsprinsippene er bl.a. er basert på den helseøkonomiske QALY-logikken og strider med anerkjennelsen av alle menneskers likeverd. QALY-logikken legger til rette for alvorlig helsemessig diskriminering. QALY-logikken er slik utformet at helsehjelp til dem som i utgangspunktet er friske og som forventes å bli friske igjen etter behandlingen, typisk beregnes å være av høy nytte og lav kostnad; mens helsehjelp til dem som i utgangspunktet har en redusert helse, eller til dem som vurderes å ha en dårlig prognose , typisk beregnes å være av liten nytte og høy kostnad. De sykeste og mest vanskeligstilte; de som ihvertfall burde være helt sikre på at de vil få den helsehjelpen de trenger; kommer i stedet i fare for å ikke få tilgang på den, hvis en slik tankegang skulle få innflytelse. Det må den selvsagt ikke få!

Vi må alle forstå at det ER alvorlige krenkelser når alvorlig syke ikke gis tilgang på den behandling som best kan hjelpe. De utsettes slik for ekstra lidelse, og noen også for tidlig død; konsekvenser som kunne vært unngått. Jeg mener at beslutninger og handlinger som legger til rette for og fører til slike konsekvenser burde vært belagt med straff. I stedet har HOD og tilhørende miljø visstnok fått Stortingsmedlemmene med på «prioriteringskriteriene». Slik mener de trolig at de har fått en demokratisk fullmakt til å fortsette sitt arbeid med å få den farlige prioriteringslogikken til å bli realisert som virkelighet.

Hvis det virkelig er slik at Stortingets representanter stille seg bak «prioriteringskriteriene», mener jeg at de har passert en grense for hva de lovlig kan beslutte. Menneskerettighetene setter en slik grense for dem. Den norske stat og dens institusjoner er forpliktet til å respektere, beskytte og oppfylle innbyggernes menneskerettigheter. Anerkjenner de ikke det, har de ikke legitimitet.

Den vilje som kommer til uttrykk gjennom Prioriteringsmeldingen og «priorieringskriteriene»  har ikke krav på lydighet, men krever det motsatte. De må forvente ulydighet, motstand fra mange hold – ikke minst fra legeprofesjonen og sykepleierprofesjonen som har pasientene som sin fremste forpliktelse. Men også fra alle oss andre.