Høringssvar fra Folkehelseinstituttet

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår å forskriftsfeste et krav om at alle leger som yter helsehjelp i kommunehelsetjenesten skal være spesialister i allmennmedisin eller være under spesialisering. Formålet er å øke kvaliteten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Selve innholdet i spesialistutdanningen berøres ikke i dette høringsnotatet og vil bli omtalt i et senere forslag om spesialistutdanningen allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin.

Det generelle kravet om at leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal være spesialist i allmennmedisin eller under spesialisering støttes. De detaljerte redegjørelsene for overgangsordninger etc har vi ingen kommentarer til, men tre momenter fortjener særlig oppmerksomhet:

Resertifisering

I dag må godkjente spesialister i allmennmedisin resertifisere seg hvert femte år for å beholde spesialisttittelen. Dette foreslås endret slik at spesialisttittelen beholdes uten resertifisering, men at resertifiseringskravet opprettholdes for økt økonomiske «spesialistrefusjon» (gjennomsnittlig 300 000 kr høyere årlig bruttoinntekt). Dette økonomiske insentivet vil sannsynligvis være tilstrekkelig for resertifisering for næringsdrivende fastleger, som utgjør det store flertallet. Men for fastlønte fastleger, der denne økte refusjonen går til kommunene, må andre insentiver for legene vurderes.

Kommunenes ansvar for spesialistutdanningen

Høringsnotatet omtaler i liten grad leger «under spesialisering» i allmennmedisin. Det aller meste av spesialistutdanningen i allmennmedisin foregår i arbeid i kommunehelsetjenesten og kommunenes ansvar og plikter for tilretteleggelse av denne utdanningen må tydeliggjøres. Blant annet bør det vurderes å opprette fastlønte utdanningsstillinger for allmennleger.

Utenlandsk spesialistgodkjenning

EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv gir rett til automatisk norsk godkjenning av allmennlegeutdanning i EU-/EØS-land. Slik automatisk godkjenning er problematisk for mange legespesialiteter, men innebærer særlige utfordringer i kommunehelsetjenesten. I tillegg til at den kollegiale veiledningsmuligheten ofte er begrenset, er kravene til nasjonal og lokal særkompetanse stor. Kunnskap om norske samfunnsforhold, norsk helsetjeneste, norske trygdeordninger og primærhelsetjenestenes rolle bl.a. som «portvokter» er en forutsetning for å praktisere god allmennmedisin. Hvordan dette skal håndteres i praksis, må være en nasjonal oppgave, og kan ikke overlates til den enkelte kommune.