Høringssvar fra Nasjonalt folkehelseinstitutt divisjon for psykisk helse

Folkehelseinstituttet ble ikke oppnevnt som høringsinstans for NOU 2015: 2.

Mobbing blant barn og unge er en markant risikofaktor for helseproblemer og sykdom og dokumentasjon som viser at dette er tilfelle kommer stadig fra høyt rangerte internasjonale forskningstidsskrift (Copeland WE et al., 2013, 2014, Takizawa et al., 2014, Bowes et al., 2015). I Norge er det om lag 13,3 prosent (80 000 elever) som er involvert i mobbing hvis man inkluderer både de som mobber og de som mobbes. De som mobbes utgjør 10,5 prosent av elevene (Olweus & Breivik, 2015). Ettersom en betydelig andel av befolkningen rammes av mobbing og mobbingen henger sterkt sammen med senere helseproblemer, utgjør mobbing et betydelig folkehelseproblem. Av disse grunner har Folkehelseinstituttet lest utredningen med stor interesse og ønsker å gi våre kommentarer til den.

NOU 2015: 2 har flere sterke sider. De uttalte målene for det mobbeforebyggende arbeidet er ambisiøse: «Vi skal ikke si oss fornøyde så lenge det er elever som blir krenket, mobbet, trakassert eller diskriminert» (s. 18). Nullvisjonen blir opprettholdt og det understrekes at samfunnet ikke skal tolerere krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering av elever: «Å si seg fornøyd med at det på en skole «kun» er to pst. av elevene som opplever at de blir mobbet eller krenket, innebærer at kravene i opplæringsloven ikke blir oppfylt, og at skoleeieren og skolen har en lovstridig praksis. Det er ikke akseptabelt» (s. 145).

De helsemessige konsekvensene av at barn utsettes for mobbing blir beskrevet i utredningen. Folkehelseinstituttet mener dette er viktig og er et konkret eksempel på at sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeid ofte foregår på andre arenaer enn de som helsevesenet umiddelbart råder over. Vi er derfor av den oppfatning at de helsemessige konsekvensene av at barn utsettes for mobbing med fordel kunne blitt beskrevet i enda større detalj i utredningen. I utredningen vises det til at de som mobbes gjerne får redusert selvfølelse og en økning av symptomer på angst og depresjon. Det blir videre nevnt at voksne som tidligere er blitt mobbet som barn gjennomsnittlig har et høyere nivå av depresjon og at de har økt risiko for selvmord. Også de som mobber andre har gjennomsnittlig et høyere nivå av psykiske og psykosomatiske helseplager og depresjon senere i livet.

I en nylig publisert studie, gir Bowes og medarbeidere (2015) ytterligere støtte til sammenhengen mellom å bli utsatt for mobbing i ungdomsskolealder og depresjon som ung voksen. I en undersøkelse publisert i 2014 (Takizawa, Maughan & Arsenault) bekreftes flere av de sammenhengene som blir beskrevet. Det konkluderes med at de som utsettes for mobbing i alderen 7-11 år som voksne har økte odds for depresjon (1,95), for angstlidelser (1,65) og for selvmordstendenser (2,21) sammenlignet med jevnaldrende som ikke var utsatt for mobbing. Det å ha vært utsatt for mobbing hadde også sammenheng med mangel på sosiale relasjoner, økonomiske problemer og redusert livskvalitet i 50-års-alderen. Copeland og medarbeidere (2013) fant at de som hadde vært offer for mobbing hadde økt odds for agorafobi (4,6), generalisert angstlidelse (2,7) og panikklidelse (3,1). De som både ble mobbet og selv var mobbere hadde en økt odds for depresjon (4,8), panikkangst (14,5), agorafobi (kvinner) (26,7) og selvmordstendenser (menn) (4,1). Resultatene fra Copelands studie viser hvor sterke sammenhengene kan være. Det er sannsynlig at en reduksjon i forekomsten av mobbing blant barn og ungdom over tid vil være et svært viktig bidrag til en bedre psykisk helse i befolkningen.

I utredningen pekes det på at ikke all mobbing handler om at elever mobber elever. Det forekommer også at lærere og andre ansatte i skolen mobber og trakasserer elever. Videre gis digital mobbing bred omtale. Det er positivt at også disse aspektene løftes fram da de bidrar til å tydeliggjøre omfanget av mobbing og behovet for innsats på mange plan.

En foreslår et bredt spekter av virkemidler for å bekjempe mobbing. Virkemidlene omfatter blant annet bruk av lovgivning (endring og sterkere håndheving av Opplæringsloven), bedre implementering av Barnekonvensjonen, bruk av Læreplanverket, utarbeidelse av handlingsplan, endring av lærerutdanningene, styrket videre- og etterutdanning med relevans for mobbeproblemet, styrking av forskningen på feltet, oppbygging av fagmiljøer og videreføring av støtten til de eksisterende intervensjonsprogrammene mot mobbing.

Landsomfattende satsinger for å redusere mobbeproblemet i norsk skole har vært gjennomført flere ganger tidligere. Den første nasjonale kampanjen ble gjennomført på 1980-tallet. Den tredje Brundtland-regjeringen satte i gang tiltak i 1996. På 2000-tallet kom de fire manifestene mot mobbing, det siste for perioden 2011-2014. I tillegg kommer Utdanningsdirektoratets strategi for et bedre læringsmiljø for perioden 2005-2008. Erfaringene fra disse tidligere satsingene viser hvor vanskelig det er å oppnå gode resultater av globale, generelle tiltak som er initiert på nasjonalt, politisk nivå. Den noe lavere forekomsten av mobbing som de siste to årene er registrert i Utdanningsdirektoratets elevundersøkelser kan skyldes endringer i oppsettet av undersøkelsene, og gjenspeiler kanskje ikke noen reell nedgang i mobbingen blant skoleelevene.

For de fleste av virkemidlene som skisseres i den nye utredningen er det en lang vei fra selve tiltaket til den virkeligheten som møter elevene skolen. Bruk av lovgivning, styrking av lærerutdanningen og styrking av forskningen på feltet er prisverdige og viktige tiltak, og sannsynligvis helt nødvendige for å få gjort noe med mobbeproblemet på lang sikt. En forutsetning for å lykkes med dette arbeidet er at de ulike tiltakene blir basert på det som foreligger av evidens og at det parallelt gjennomføres metodisk gode og teoretisk velfunderte evalueringsundersøkelser. Det som teller mest på kort sikt er imidlertid tiltak som har umiddelbare konsekvenser for prosesser som utspiller seg i klasserom, i skolegårder og på veien til og fra skolen. Det er bare konkrete endringer i organisasjon, praksis og atferd som fører til en nedgang i forekomsten av mobbing. Det er behov for tiltak som hjelper de elevene som går på skolen nå, og ikke bare de elevene som befinner seg i skolen om 5 år, 10 år, eller enda lenger fram i tid.

De tiltakene som kan gi sterkest effekt på kort sikt, er sannsynligvis de eksisterende intervensjonsprogrammene mot mobbing (Olweus-programmet, Zero og Respekt). Men selv gjennom bruk av programmet med de klart sterkeste og beste dokumenterte resultatene (Olweus-programmet) blir ikke mobbingen redusert med mer enn 50 prosent på sitt beste. Det er dermed et langt stykke å gå fra en mulig halvering til en realisering av nullvisjonen.

Det er likevel sannsynlig at intervensjonsprogrammene vil gi raskere og på kort sikt bedre resultater enn det en kan oppnå ved bruk av de mer langsiktige virkemidlene. Vi mener derfor det er for passivt når utredningen konkluderer med at «støtten til programmene videreføres». Programmene bør etter vårt syn derimot forbedres gjennom videre utviklingsarbeid og gode evalueringsundersøkelser. Og, hvis nullvisjonen skal ha noen sjanse til å bli en realitet innen rimelig tid, bør alle skoler i landet så snart som mulig gjennomføre lokale tiltak mot mobbing. I et slikt arbeid bør en ikke regne med at skolene på egen hånd er i stand til å utvikle lokale tiltak som holder god faglig standard. Et godt lokalt antimobbearbeid bør dermed bygge på de programmene som allerede er utviklet, og gjennom systematisk og forskningsbasert evaluering også å bidra til å frembringe oppdaterte og forbedrede versjoner av disse.

En innvending som ofte blir reist mot programmer der eksperter utenfra kommer inn i skolen for å gjennomføre tiltakene sine, er at denne typen tiltak har kortvarige effekter, og at effektene forsvinner når programmet er over. En slik innvending kan være gyldig for programmer der ekspertene går inn og selv fungerer som lærere og administratorer av tiltakene. Når formålet med et program er å skape varige organisatoriske og kulturelle endringer og endringer i skolenes praksis, har argumentet ikke samme gyldighet. Det er nettopp det å skape slike endringer som er målet med mobbe-programmene, og målsetningene med programmene er dermed bredere enn konkret arbeid i forhold til den enkelte mobber og det enkelte mobbeoffer. Minst like viktig er det å skape endringer i skolen som organisasjon og endringer i skolens kultur. (Se Folkehelseinstituttets faktaark om mobbing blant barn og unge: http://www.fhi.no/tema/psykisk-helse/mobbing)

En viktig side ved evalueringen av tiltakene mot mobbing er å dokumentere effektene av disse tiltakene på psykisk helse og helse og trivsel generelt, både på kort og på lang sikt. Folkehelseinstituttet er, etter oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, i ferd med å bygge opp et fagmiljø med internasjonalt høy kompetanse på evaluering av folkehelsetiltak. Vi mener det er naturlig at dette fagmiljøet trekkes inn i et samarbeid med andre forskningsmiljøer i det videre arbeidet med evaluering av tiltak mot mobbing, særlig med tanke på å dokumentere de helsemessige effektene av de tiltakene som iverksettes. Det nye kompetansemiljøet vil ha bred kompetanse på forskningsdesign, statistikk og evaluering av både nasjonalt initierte tiltak og reformer og lokale tiltak.

Referanser:

Bowes, L., Joinson, C., Wolke, D., & Lewis, G. (2015). Peer vicitmization during adolescence and its impact on depression in early adulthood: prospective cohort study in the United Kingdom. Brtish Medical Journal, 350, h2469.

Copeland, W.E., Wolke, D., Angold, A., & Costello, E.J. (2013). Adult psychiatric outcomes of bullying and being bullied by peers in childhood and adolescence. JAMA Psychiatry, 70 (4), 419-426.

Olweus, D., & Breivik, K. (2015). Mobbing i skolen – grunnleggende fakta og tiltak med Olweusprogrammet. I K.-I. Klepp & L.E. Aarø (red.), Ungdom, livsstil og helsefremmende arbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk. (Under publisering)

Takizawa, R., Maughan, B., & Arsenault, L. (2014). Adult health outcomes of childhood bullying victimization: Evidence from a five-decade longitudinal British birth cohort. American Journal of Psychiatry, 171 (7), 777-784.