Høringssvar fra Forum for psykologer i kommunen

Høringsuttalelse om NOU 2015:2; «Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø»

Forum for psykologer i kommunen (interesseorganisasjon for psykologer som arbeider med barn og unge i deres familier i kommuner) vil bidra med noen synspunkt knyttet til noen av tiltakene i NOU 2015:2. Psykologer ansatt i kommuner arbeider på mange arenaer. Vi er knyttet til helsestasjoner, fastlegekontor, barnevernet, ulike former for familiens hus og PP-tjenesten. Organiseringen er ofte tilfeldig ut fra hvilken organisasjonsmodell kommunen har valgt, men arbeidsoppgavene er gjerne i stor grad sammenfallende. Ut fra dette har vi en klar formening at samarbeid mellom ulike offentlige tjenester bidrar positivt til barn og unge sitt psykososiale oppvekstmiljø.

Organisering/ samordning av tjenester

Vi støtter derfor utvalgets forslag om en større integrering og samordning av tjenester. Vi erfarer at det er slitsomt og ofte negativt for utsatte barn og unge å forholde seg til mange ulike instanser. Særlig opplever vi at det statlige støttesystemet er svært fragmentert, og vi er enige med utvalget i at dette bør ryddes i og tilgangen forenkles. Vi mener også at etter hvert som stadig flere behandlingsoppgaver flyttes til kommunalt nivå, vil vi ha bruk for et begrenset statlig støttesystem. Dette bør fungere som en direkte tjenesteyter i saker der det er behov for spesialistkompetanse knyttet til sjeldne problemstillinger. Vi støtter derfor utvalgets forslag om å overføre stillinger fra Statped til PP-tjenesten. Det øvrige statlige støttesystemet bør slåes sammen så langt dette lar seg gjøre.

Utvalget problematiserer på side 316-17 fristillingen i kommunal organisering av tjenester i forhold til statens konservative organisering i sektorer. Dette er en spennende drøfting, og kunne ledet til et spørsmål om også organisering av tjenestetilbudet til barn og unge ville vært best tjent med at vi fikk et felles oppvekst-departement med tilhørende direktorat. Dette ville vært ressursbesvarende på statlig nivå, og ville redusert antall mer og mindre parallelle veiledere og retningslinjer til ulike kommunale instanser.    

Et konkret eksempel er det satsingen som har vært på psykologer i kommuner. Dette er midler som forvaltes av Helsedirektoratet, og som, på grunn av silotankegangen på statlig nivå, ikke kan knyttes til nye psykologstillinger i PPT fordi dette sorterer under Opplæringsloven.

Kommunale tjenester

Vi er enige i at PP-tjenesten kan ha en viktig funksjon i forhold til organisasjonsutvikling og kompetanseheving for alle elevene i skolen. Vi er likevel bekymret for at et for sterkt fokus på generelle oppgaver kan ta bort fokus på de elevene som strever mest. Vi mener derfor at det er viktig at det generelle arbeidet tar utgangspunkt i behovene til barn og unge med særlige behov, men er enig i utvalgets agenda om høyere fokus organisasjonsutvikling og kompetanseheving som også kan komme den almenne opplæringen til gode.

PP-tjenesten har de siste årene fått en kraftig dreining i retning av å bli en pedagogisk tjeneste. Den sosialfaglige og psykologiske kompetansen er kraftig redusert. Psykologer i PP-tjenesten opplever denne tjenesten som et svært godt utgangspunkt for å kunne gi faglige bidrag til skolesystemet. Vi har en kompetanse skolene ikke besitter selv, og kan bidra både i arbeidet med individ og i utvikling av kompetanse og systemer. I NOU’en finner vi faggruppen psykologer nevnt bare i tilknytning til BUP. Helsedirektoratet har gjennom en årrekke hatt en satsing for å bygge opp psykologkompetansen i kommunene. Det er nå bortimot 600 psykologer som er registrert som ansatt i kommunen. De fleste av disse stillingene er knyttet til arbeid med barn og unge. Det forundrer oss at utvalget ikke viser til denne kompetansen og peker på viktigheten av denne styrkingen for det forebyggende arbeidet knyttet til det psykososiale miljøet for barn og unge. Det er også et poeng å understreke at halvparten av de kommunale psykologene arbeider i PPT.

Vi er enige med utvalget i at det bør gjøres grep for å sikre gode bemanningsnormer og god tverrfaglig kompetanse i PP-tjenesten. En god start på en slik regulering kan være den utredningen av problemstillingen som utvalget ber om.

I NOU’en blir det uttrykt ønske om at det skal være et lag rund eleven (s 21). Utvalget fremhever særlig skolehelsetjenesten og PP-tjenesten som yrkesgrupper som kan bidra til et bedre skolemiljø. Forum for psykologer i kommunen vil særlig trekke frem PP-tjenesten som et egnet støttesystem for utvikling av psykososiale skolemiljøet på grunn av deres gode systemkomptanse generelt og kompetanse om skolesystemet spesielt. Det er slik fordi mange ansatte i pp-tjenesten har en samfunnsvitenskaplig bakgrunn der systemperspektivet er sentralt.

 I NOU’en og i vår praksis i kommunene ser vi at arbeidsoppgavene til PP-tjenesten og skolehelsetjenesten i stor grad overlapper hverandre. Det kan være uhensiktsmessig å ha to kommunale instanser med så overlappende funksjoner. Vi skulle ønske oss at utvalget hadde hatt mot til å drøfte om disse to tjenestene kunne vært slått sammen til en.

Utvalget peker på at skolehelsetjenesten har et bredt mandat, og mange viktige oppgaver. Det undrer oss at det ikke i større grad drøftes om en sykepleierutdanning med 1 års videreutdanning er den rette utdanning for å hjelpe skoler og elever til bedre psykisk helse og et bedre psykososialt miljø. Noen helsestasjoner har etter hvert utvidet fagkompetansen slik at en både har en avdekkende kompetanse (helsesøstre) og en kompetanse til oppfølging (psykologer).

Hva påvirker det psykososiale skolemiljøet.

Vi er enige med utvalget i at et mest mulig mobbefritt skole- og fritidsmiljø er viktig for et godt psykososialt skolemiljø. Utvalget avgrenser i kapittel 1.7 sine drøftinger til ikke å gjelde det fysiske skolemiljøet og det faglige innholdet i opplæringen. Vi forstår at utvalget må gjøre noen avgrensinger, men mener likevel at fysiske forhold og faglig innhold burde vært med i drøftingen i den grad det påvirker elevenes psykososiale skolemiljø. Det er i dag kjent at faglige krav og opplevelsen av ikke å strekke til er en stor utfordring for mange barn og unge. Ungdata viser at depresjon og angst forekommer i alarmerende omfang blant barn og unge, og det er ikke urimelig å anta at noe av dette skyldes opplevelsen av tilkortkomming i forhold til faglige krav i skolen. Trolig er det en større del av barn- og unge som opplever skolen som en psykososial belastning i forhold til slike problemstillinger enn i forhold til mobbing.

Utvalget ønsker å fortsatt legge til rette og videreføre støtten til ulike mobbeprogrammer. Vi støtter dette forslaget. Kanskje skulle det vært lovfestet at skolene er knyttet til et skoleomfattende program for fremme av det psykososiale skolemiljøet. En utfordring som erfares på skolene er vansker med å få slike programmer tilstrekkelig implementert. Utvalget betoner programeierens ansvar for å bistå i dette arbeidet noe vi mener er bra.

Det er vår erfaring at skoler for ofte arbeider usystematisk og kortsiktige med tiltak for å bedre det psykososiale skolemiljøet. Vi er derfor enig med utvalget i at dette er områder som krever en langsiktig satsing der det holdes fast ved et satsingsområde til dette er blitt en del av skolemiljøet.

Barneombudets rolle

Vi mener det er gunstig at barneombudet fungerer som et organ barn og unge kan henvende seg til når de opplever negative livshendelser eller lever under dårlige psykososiale forhold. Å bli hørt av en instans som ikke skal «etterforske» saken og ta stilling til tiltak i forbindelse med de negative opplevelsene tror vi er viktig. Vi er derfor skeptiske til at Barneombudet skal overta rollen som klageorgan i slike saker.

Vi mener Barneombudet i slike saker kan hjelpe barnet eller familien å klage til allerede eksisterende klageinstanser (kommunalt klageorgan eller fylkesmannen).

Vi er og redde for at det å etablere et nytt klageorgan lett kan føre til mer byråkratisering uten at barn og unge får et bedre psykososialt skolemiljø.