Høring - NOU 2016: 1 Arbeidstidsutvalget

Høringssvar fra Veronica Lykke Karlsen-Persen

Dato: 27.05.2016
Svartype: Med merknad

I høringsnotatet kan man lese følgende "Utvalget har vurdert de samlede arbeidstidreguleringene i lys av økt behov for og muligheter til fleksibilitet, både for den enkelte arbeidstaker og virksomhet". Dette er kvalmende lesing for alle som jobber i helsevesenet.

Under utdanningen lærer vi idealet. Hva Florence Nightingale ville ha gjort, hvordan det skal være. Så kommer realitetssjokket som nyutdannet og fersk i jobben. Det står deg som en knyttneve i ansiktet. Mye av årsaken er selvsagt nettopp det at du er nyutdannet. Det er ennå mye du skal lære og i mellomtiden står du på egne ben, med alt det ansvaret alle sykepleiere bærer på sine skuldre. Etterhvert vokser man og lærer mer. Man strekker seg lengre og lengre. Fordi man ser at tiden ikke strekker til. Ressursene strekker ikke til. Dette er dagens situasjon. Og "utvalget" mener at det er "muligheter til fleksibilitet"?

For ikke mange ukene siden kunne man lese om sykepleieren på Sonjatun sykehjem i Nordreisa kommune som ga en pasient 100mg morfin intravenøst, i steden for de 2,5mg som var intendert. Denne feilen var ikke knyttet til sløvhet. Ei heller til manglende kunnskap eller kompetanse. For å bruke sykepleierens egne ord "Jeg følte et enormt tidspress". Situasjonen var oversiktlig og hektisk, og førte til at en ugjenkallelig feil ble gjort. Pasienten døde. Sykepleieren var av norsk opprinnelse og utdannet i Norge, i tilfelle det skulle være noen tvil. Så hvordan kan en slik feil skje? Hvordan forklarer man noe sånt, og hva forteller man til familien? Ble feilen begått på bakgrunn av manglende fleksibilitet? Eller på bakgrunn av tidspress og underbemanning? Det er verre, og mer skremmende, er at historien ikke er unik. Ikke i det minste. Et kjapt søk på Google med søkeordene "pasient + feil + døde" viser at tallenes tale er klar. 219 000 resultater med overskrifter som "feil på medisinsk utstyr kan ha ført til at fem pasienter døde i fjor" og "14 kvinner døde av feilbehandling". La dette være klinkende klar. Det er ikke mangel på fleksibilitet som fører til slike tragiske og forferdelige feil. Det er tvert i mot det motsatte.

I løpet av min korte periode som arbeidstaker i det norske helsevesenet har jeg erfart mange sider av livet. Det er tøffe situasjoner man skal stå i, fysisk så vel som psykisk. Et helt liv som yrkesaktiv, hverdag som helligdag. Jeg har sittet i timevis og holdt mennesker i hånden, mens livet deres ebbet ut. Jeg har gitt smertestillende og beroligende når jeg har sett og hørt at de strever. De synene og de lydene, forlater meg aldri. Jeg har trøstet pårørende i etterkant av dødsfallet og sett de gå ut av døren, med livene deres snudd opp ned og ristet. Så har jeg gått videre til de andre pasientene mine. Som er pleietrengende og trenger hjelp til morgenstell, hjelp til å spise. Når hun er mett og ren, men kanskje ensom og redd, må jeg forlate henne. Fordi jeg har flere andre pasienter som også trenger hjelp. Noen vil bare snakke med en sykepleier om medisinene sine eller om hva det var legen mente med det han sa på visitten. Noen skal på en undersøkelse, men kommer seg ikke dit på egenhånd. En har ikke hatt matlyst på dagesvis, men det han kunne tenke seg nå er en porsjon rømmegrøt, om jeg kan ordne dette?

Nærmest daglig opplever jeg å måtte forlate pasienter som tydelig har behov for mer enn det jeg har tid til å gi dem. Årsaken til dette er ikke lite fleksibilitet fra min eller mine kollegaers side. Årsaken til dette er mangelen på sykepleiere og tidspress. Man prioriterer selvfølgelig. Gjør det som er nødvendig, slik at alle får litt. På min avdeling kaller vi det for å kjøre rødt. Det betyr at pasientene får medisiner, nødvendig behandling og mat. Dersom man har tid, hjelper man de med stell. Har man da mer tid til rådighet prioriterer man mobilisering og opptrening. På min avdeling behandler vi de med lungekreft og de i palliativ fase av kreftsykdom, blant annet. Beskrivelsen du nettopp leste, høres dette ut som verdig behandling av mennesker i livet siste fase? Høres dette ut som verdig behandlig av mennesker som nettopp har fått en alvorlig diagnose? 

Det er kvalmende å lese at utvalget mener at man kan være mer fleksibel i helsevesenet. Kvalmende fordi man allerede står i en tidvis uholdbar situasjon. Fordi man ofte går hjem med følelsen av at man ikke fikk gjort alt man skulle gjøre. Fordi man så at akkurat den mannen, som i dag fikk beskjed om at man ikke kan tilby mer behandling, har det tungt. Han har behov for å prate med noen om sine tanker og bekymringer, men du har ikke tid. Kanskje har han kone og barn som han må fortelle dette til, men ikke vet hvordan. Kanskje dette er deg en dag?

Igjen og igjen hører man om mangelen på sykepleiere. I Lyngen kommune i Troms fylke tilbyr de 10 år annsiennitet og en bonus dersom man tar jobb der som nyutdannet sykepleier. Det er bare en av mange kommuner som har samme tilbudet. Fordi de er ikke nok sykepleiere og det er for vanskelig å rekruttere. Daglig brukes det på min arbeidsplass tusenvis av norske kroner på dyre sykepleire fra vikarbyråer som Dedicare. Fordi de er ikke nok sykepleiere og det er for vanskelig å rekruttere. Hvorfor? Fordi jobben er tøff nok i utgangspunktet. Ikke gjør den ennå tyngre.

Utvalget som har skrevet denne innstilningen er blant annet representanter fra arbeidsgiverforeningen Spekter. Ikke en eneste arbeidstakerorganisasjon var representert. Dette er tydelig ut i fra forslaget de kom med. For oss sykepleiere innebærer innstillingen fra Arbeidstidsutvalget, dersom denne vedtas av Stortinget, at arbeidsgiver ensidig kan bestemme om vi skal ha turnuser med gjennomsnittsberegning og forkortet hviletid. Det vil si at arbeidsgivere ikke lengre trenger tillitsvalgtes underskrift for å skrive turnuser med ned til til 9 timers hvile mellom vakter. Om en arbeidsgiver da lager en turnus som vi ville vurdert som helsebelastende eller uheldig for den enkeltes velferd, har ikke den tillitsvalgte noen sanksjonsmulighet. Den tillitsvalgte mister innflytelse på turnus. Det betyr at de ansatte mister innflytelse på turnus. Det er en svært uheldig maktforskyvning, som setter mange års tilkjempede rettigheter tilbake i tid. Mangel på innflytelse er også en risikofaktor med tanke på ansattes psykiske helse og trivsel i arbeidslivet. 

Forslaget er heller ikke bra for turnusarbeidendes arbeidshelse. Det er ikke uten grunn at de medlemmene i Arbeidstidsutvalget som har arbeidstid og arbeidsmiljø som fagområde, har tatt dissens. De har altså erklært seg uenige, fordi de mener at dette kan føre til helseskadelige arbeidsforhold.

Det er også vanskelig å forstå hvordan dette skal virke rekrutterende, i et helsevesen som så sårt trenger dyktige, kloke fagfolk som har god helse og makter å stå i arbeid helt fram til pensjonsalder.

 

I 2016 har vi en allerede dokumentert mangel på helsepersonell. Det er stort rekrutteringsbehov både nå og i framtiden. Da er det viktig å bevare gode og forutsigbare arbeidstidsordninger i helsevesenet, og sikre arbeidstid som er helsefremmende – ikke helsehemmende.

Forskning på arbeidstid viser at skift- og turnusarbeid er helsebelastende. Statens egen forskningsinstitusjon, STAMI, leverte i 2014 en omfattende rapport som dokumenterer dette. Kort hviletid mellom vakter og hyppige skifter kan ha konsekvenser for den enkelte arbeidstakers helse på mange områder: Psykisk helse, søvnforstyrrelser og hjerte- og karsykdommer er områder som berøres. I tillegg til dette kan søvnmangel og slitenhet på grunn av turnus og særlig kort hviletid føre til økt risiko for feil og ulykker, herunder både med risiko for pasientsikkerhet og med risiko for den enkelte ansatt. Forskningen viser også at lav innflytelse og manglende medbestemmelse på egen arbeidssituasjon har negativ innvirkning på psykisk helse.

Lange arbeidsdager, kortere hviletid og økt helgearbeid kan bli konsekvensen dersom Arbeidstidsutvalgets innstilling vedtas. I tillegg reduseres tillitsvalgtes mulighet til på vegne av ansatte å ha innflytelse på arbeidstiden.

De tillitsvalgte er de ansattes talspersoner i samarbeidet med arbeidsgiver. At all makt over arbeidstiden forskyves til arbeidsgiver vil være et tilbakesteg for trepartssamarbeidet og for turnusarbeidendes medbestemmelse. Tillitsvalgtes rolle er å bidra til god helse og velferd for hver enkelt ansatt. Dette er en god investering i sykefraværsforebygging. Når tillitsvalgt inngår avtale med arbeidsgiver om redusert hviletid er dette på grunnlag av en helhetsvurdering av en på forhånd utarbeidet arbeidsplan. Muligheten til denne helhetsvurderingen vil forsvinne dersom arbeidsgiver ikke trenger å inngå avtale med tillitsvalgte. Det er også verdt å legge til at det arbeides for å redusere bruken av redusert hviletid. 

Det er også et paradoks at utvalget foreslår å svekke tillitsvalgtes rolle når Spekter-leder Anne Kari Bratten, og flere med henne, i andre sammenhenger snakker varmt om den norske modellen og trepartssamarbeidet.

I kapittel 13.4.5 skriver Arbeidstidsutvalget at «Mens en utvidet adgang til unntak vil kunne øke risikoen for negative helseeffekter av lang og ubekvem arbeidstid noe, kan bidraget til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse føre til en samlet samfunnsmessig gevinst». Med dette sier altså utvalgets flertall at de er villige til å ofre arbeidshelsa til de som jobber turnus med behov for gjennomsnittsberegning og redusert hviletid, til fordel for samfunnet. Å ofre ansattes arbeidshelse er ikke en fordel for samfunnet. Det er heller ikke en fordel for helsevesenet med dets eksisterende og fremtidige behov for arbeidskraft. Vi snakker om arbeidstakere som skal klare å stå i arbeid til pensjonsalder.

Det er vanskelig å se for seg hvilken samfunnsnytte det vil ha å innføre ordninger i arbeidslivet som medfører større helserisiko for de ansatte og svekket sikkerhet for pasientene. Det er interessant å se at dissensen i Arbeidstidsutvalget tas av de som har fagkompetanse på området arbeidshelse og arbeidsmiljøforskning. Jeg vil be Regjeringen om å ta hensyn til kunnskap og forskning på området og ikke gå inn for et forslag som frarådes på faglig grunnlag.