Viser til brev fra Helse- og Omsorgsdepartementet av 5. desember 2016 der det blir invitert til å gi vurderinger av forslagene i NOU 2016: 25 «Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten.»

Mental Helse takker for muligheten til å komme med sine uttalelser. Våre merknader begrenser seg til utvalgte problemstillinger som vi regner at særlig faller innenfor våre interesseområder som brukerorganisasjon, og vil i det følgende utelukkende vise til vurderingene som oppsummeres i utredningens delkapittel 10.1.9.

Fritt behandlingsvalg i psykisk helsevern

Utvalget anfører at «Praksis og rutiner for hvordan pasientene informeres og tiltak for å øke helsepersonellets kompetanse knyttet til ordningen med fritt behandlingstilbud bør også omtales.»

Mental Helse opplever at informasjon til pasienter vedrørende fritt behandlingstilbud ofte er dårligere når det gjelder valg av behandlingssted innen psykisk helsevern enn for annen utredning og behandling. Særlig opplever vi at det er et stort sprik mellom primærhelsetjenestens opplevelse av å ha informert, og pasientens opplevelse av å ha fått informasjon. Rutiner for hvordan pasientene informeres bør etter vår mening sikre at pasienten mottar en oversikt over alle valide alternativer som pasienten kan velge mellom, og at pasienten kan velge sted for utredning/behandling på klinikknivå. Det er ikke tilstrekkelig at pasienten får anledning til å velge helseforetak, og at det dernest er opp til helseforetaket å plassere pasienten.

Brukermedvirkning på klinikk- og foretaksnivå

Mental Helse støtter utvalget i at «Departementet må sikre at det blir fastsatt felles retningslinjer og enhetlig praksis for brukermedvirkning som sikrer observatørstatus med møte- tale- og forslagsrett for lederne av brukerutvalgene i styrene.»

Vi ønsker å tilføye at det bør stilles krav til brukerutvalgenes mandat som sikrer at representantene avgir sine råd til styret og som forplikter styret å behandle dem. Når styret behandler skriftlige råd og forslag til endringer fra brukerråd, bør det også stilles krav til at styret avgir tilbakemelding på hvorvidt og hvordan saken eventuelt følges opp videre. Retningslinjene bør også sikre at brukerutvalgene gis gode muligheter til å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap til å kunne betjene sine roller som rådgivende organ for styrene.

Det bør også være tilsvarende felles retningslinjer for sykehusenes ungdomsråd, og disse bør så langt det er rimelig følge samme prinsipp som ovennevnte retningslinjer, med mulig unntak om kravet om at rådsmedlemmer oppnevnes av brukerorganisasjonene.

Vedrørende brukermedvirkning på ulike nivå ved de enkelte foretakene, anser vi det som viktig å poengtere at rådgivning ovenfor styrer ikke bør regnes som brukermedvirkning på klinikk/tjenestenivå. Den enkelte klinikk, senter, tjeneste eller avdeling har et potensiale for kvalitetsutvikling som per i dag i stor grad er uutnyttet da stedlig ledelse normalt ikke løpende rådfører seg med et utvalg av pasienter som har mottatt tjenester fra den enkelte avdelingen. Mental Helse mener at retningslinjer som også legger til rette for denne typen brukermedvirkning kan bidra til en betydelig kvalitetsøkning i den enkelte tjeneste på sikt. Det vil på dette nivå være meningsløst å kreve at brukerorganisasjonene oppnevner representanter til slike rådgivende organ, men organisasjonene kan likevel vurderes å kunne bidra med kompetanseheving.

Mental Helse erfarer at det ikke stilles de samme krav til brukermedvirkning ovenfor private underleverandører som hos de statlig eide foretakene. Disse kravene kan og bør sikres gjennom foretakenes oppdragsavtaler med den enkelte leverandør.

Inntektssystemet

Mental Helse anser at fordelingen i vekst mellom somatikk og psykisk helse med fordel kan reguleres gjennom fordeling av basisbevilgning. Her mener vi det er muligheter til å sikre at «den gylne regel» følges opp fra eiersiden ved å adskille basisbevilgningene til henholdsvis somatisk og psykisk helsevern.

Angående basisbevilgninger til psykisk helsevern anser vi også at fordelingen mellom basisbevilgning og innsatsfinansiering bør endres, da for høy andel av innsatsbasert finansiering skaper større utfordringer i psykisk helsevern enn i de øvrige tjenestene. Dette ser vi blant annet ved at dagens finansiering medfører at kostnadseffektive tiltak med stor helsegevinst (eksempelvis brukerstyrte senger og ambulante tjenester) må avvikles tross at de er kostnadseffektive fordi finansieringsmodellen gjør hindrer tiltakene i å være økonomisk bærekraftige.

På vegne av Mental Helse

Kristian Kise Haugland

Landsleder