Høringssvar fra Troms fylkeskommune, fylkestingets endelige vedtak ettersendes.

Fylkesrådets foreløpige vedtak:

Fylkesrådet tilrår i sak 52/17  fylkestinget å fatte følgende vedtak :

Fylkestinget i Troms har behandlet NOU 2016 :25 «Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten.

1. Fylkestinget viser til at det regionaliserte helsevesenet, slik dette ble etablert på midten av 1970-tallet med ett regionsykehus og ett universitet i hver region, har vært en forutsetning for utvikling av likeverdige og gode sykehustilbud også i Nord Norge.    Regionsykehusene og det regionale beslutningsnivået er   et nødvendig ankerfeste for   det regionaliserte helsevesenet. Fylkestinget mener det er viktig å videreføre prinsippet om et regionsykehus i hver region og fraråder derfor endringer i antall helseregioner.

2. Fylkestinget legger avgjørende vekt på de lokale styrene sikrer   foretakenes legitimitet i lokalsamfunnene, og en nødvendig balansering av makt og beslutninger mellom de utøvende fagmiljøene i sykehusene, som de lokale styrene har et relativt nært forhold til, og eierstyringen på regionalt nivå.  Fylkestinget mener at utvalgets modeller 1,2 og 3 ikke er aktuelle, og at modell 4 heller ikke i tilstrekkelig grad ivaretar dette. Fylkestinget i Troms ber derfor om at det regionale beslutningsnivået videreføres i hit. dagens modell.

 3. Etablering av samhandlingsarenaer mellom spesialisthelsetjenesten og regionalt nivå må formaliseres uavhengig av organisasjonsmodell.

Saksutredning:

Bakgrunn

Regjeringen oppnevnte i oktober 2015 et utvalg (Kvinnsland-utvalget) for å utrede organiseringen av det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten. Utvalget ble bedt om å vurdere alternative modeller for hvordan staten kan organisere eierskapet til sykehusene. Utvalget skulle også vurdere inndelingen i helseregioner, antall helseforetak og organiseringen av eiendomsforvaltningen.

Utvalgets innstilling foreligger nå i NOU 2016:25 «Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten. Hvordan bør statens eierskap innrettes framover?» Utredningen har hatt som utgangspunkt at det i regjeringserklæringen (Solberg) er nedfelt et mål om at de regionale helseforetakene skal avvikles.

Utvalget viser til at helseforetaksmodellen etter innføringen i 2002, er blitt kritisert for å være markedsstyrt, udemokratisk og byråkratisk, og at mye av denne kritikken har vært rettet mot styrene i helseforetakene. Det er samtidig dokumentert at kvaliteten i tilbudene, det sektorovergripende samarbeidet rundt utdanning og forskning, funksjonsfordelingen mellom sykehusene, økonomistyringen og investeringsnivået er betydelig forbedret gjennom den samme perioden.

Utvalget fikk   som   mandat å vurdere følgende alternativer for eierskapet:

1. Avvikling av de regionale helseforetakene og færre helseforetak enn i dag direkte underlagt departementet (” departementsmodellen”)
2. Opprettelse av et eget direktorat til erstatning for de regionale helseforetakene (”direktoratsmodellen”)
3. Opprettelse av et nasjonalt helseforetak til erstatning for de regionale helseforetakene (” nasjonalt helseforetaksmodellen”)
4. Eventuelle andre modeller for organisering av spesialisthelsetjenesten

Utvalget har vurdert   de tre hovedalternativene    opp mot kriterier for legitimitet, effektivitet, samhandling og medvirkning.

Utvalget ser det som en ulempe at alle alternativene i mandatet medfører sentralisering av de viktigste beslutningene, og ingen av alternativene anbefales.

 Etter en samlet vurdering mener likevel utvalget at alternativ 3 -ett nasjonalt helseforetak - er det beste av de tre alternativene som er gitt i mandatet.

 Utvalget utarbeidet også et fjerde alternativ der de regionale helseforetakene og under­liggende helseforetak blir samme rettssubjekt. I dette 4. alternativet blir dagens helse­foretak omtalt som sykehusgrupper, og direktørene for sykehusgruppene inngår i leder­gruppen i det nye (regionale) helseforetaket. I dette alternativet avvikles de lokale styrene.

Åtte av utvalgets 16 medlemmer inklusive utvalgets leder, støtter denne 4. modellen. Disse vektlegger at modellen klargjør ansvarsforhold og legger til rette for effektive styrings- og beslutningslinjer samt bedre samarbeid mellom sykehusgruppene. De åtte andre medlemmene fraråder løsningen, hovedsakelig fordi den vurderes å ville gi sentralisering av makt og beslutninger samt svekket lokal ledelse, særlig i region Sør-Øst. (jf.   vedlegg, kap. 10.2.1.1.)

Fylkesrådets vurderinger

Fylkesrådet viser til at det regionaliserte helsevesenet, slik dette ble etablert på midten av 1970-tallet med ett regionsykehus og ett universitet i hver region, har vært en forutsetning for utvikling av likeverdige sykehustilbud i hele landet. I utredningene som lå bak disse beslutningene, foreligger det god historisk dokumentasjon for at styring på nasjonalt nivå ikke var tilstrekkelig for å sikre likeverdige tilbud. Tilbudene i Nord-Norge var betydelig dårligere utviklet enn i resten av landet, og landsdelens befolkning hadde dårligere tilgang enn dem som bodde på Østlandet til tilbud som var sentralisert på nasjonalt nivå.

Det er videre godt dokumentert at etableringen av regionsykehusene ikke var tilstrekkelig for å sikre god nok samordning av og funksjonsfordeling mellom sykehusene i regionen.

 Fylkesrådet deler utvalgets oppfatning om at kvaliteten i tilbudene, funksjonsfordelingen mellom sykehusene, det sektorovergripende samarbeidet rundt utdanning og forskning, økonomistyringen og investeringsnivået er betydelig forbedret etter etableringen av det regionale helseforetaket, og mener at disse forbedringene direkte kan tilskrives etableringen av et regionalt beslutningsnivå.

 Fylkesrådet   konstaterer videre  at den foreliggende utredningen ytterligere underbygger disse erfaringene, og fraråder på det sterkeste både  ”departementsmodellen”, ”direktoratsmodellen” og ”nasjonalt helseforetaksmodellen”.

Så er spørsmålet om den 4 modellen, der de regionale og lokale helseforetakene samles i ett rettssubjekt, vil fungere bedre enn dagens modell.

Utvalget viser til   at modellen klargjør ansvarsforhold og legger til rette for mer effektive styrings- og beslutningslinjer og kanskje også bedre samarbeid mellom sykehusgruppene (dagens helseforetak).   Dette svarer ikke på den vanligste kritikken mot dagens modell, nemlig at den er markedsstyrt, udemokratisk og byråkratisk. Kritikken er   egentlig er rettet mot andre forhold   utenfor selve eierskapsmodellen. Dette kan være uenighet rundt bruken av økonomiske incentivordninger og utfordringer knyttet til størrelsen og kompleksiteten i virksomhetene i seg selv. Disse utfordringene lar seg neppe løse med den foreslåtte endringen, og fylkesrådet mener derfor at forslaget er svakt begrunnet.

Fylkesrådet legger   avgjørende   vekt på at de lokale styrene er av stor betydning for foretakenes legitimitet i lokalsamfunnene, og   bidrar   til en nødvendig balansering av makt og beslutninger mellom de utøvende fagmiljøene i sykehusene, som de lokale styrene har et relativt nært forhold til, (de ansatte er representert i disse styrene) og eierstyringen på regionalt nivå.

 Fylkesrådet   vil   også peke på at det er en svakhet at region- og universitetssykehusenes rolle ikke er særskilt beskrevet i utvalgets alternative modell. Disse sykehusene er en av de to pilarene som det regionaliserte helsevesenet hviler på (regionsykehus og regionalt beslutningsnivå), og det er derfor etter rådets vurdering spesielt viktig at de faglige vurderingene fra region- og universitetssykehuset tillegges nok vekt i beslutningsprosessene på regionalt nivå. Dette sikres i en viss grad i dagens modell ved at både styrets leder og administrerende direktør i henholdsvis styreledermøtet og direktørmøtet har en arena for å utøve slik påvirkning

Fylkesrådet konkluderer med at utvalget ikke har lyktes med å utvikle en eiermodell som er bedre enn dagens, og fraråder at denne endres.

 Fylkesrådet fraråder også   endringer i antall helseregioner og støtter konklusjonene til flertallet i utvalget, som anbefaler at dagens regioninndeling videreføres.  Det legges i denne sammenhengen spesiell vekt på argumentet om at en deling av Helse Sør-Øst vil kunne tvinge frem et større statlig ansvar for rammebetingelsene for OUS. Det er av stor betydning for hele styringssystemets legitimitet i resten av landet at OUS, som andre helseforetak, må finansiere investeringer ved å skape rom for dette gjennom prioriteringer i egen drift.