Forsiden

Høringssvar fra Unio

Høringssvar fra Unio på kommunelovutvalgets utredning 2016-4 - Ny kommunelov

Dato: 06.10.2016

Svartype: Med merknad

Vi viser til høringsbrev fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) datert 6. april 2016, der departementet sender på høring NOU 2016:4 Ny kommunelov

Nedenfor følger Unios vurderinger av noen sentrale forslag i NOU 2016: 4

 

Generelle merknader

Overordnet er Unio av den klare oppfatning at når det gjelder de kommunale velferdsoppgavene, må statens primære oppgave i forholdet mellom stat og kommune være å sikre alle innbyggere, uavhengig av bosted, et godt og likeverdig tjenestetilbud. Rammestyringen av kommunene utfordrer dette prinsippet, gjennom at man åpner for større forskjeller i tjenestetilbudet for landets innbyggere.

Unio mener prinsipielt sett at en offentlig sektor med nasjonale standarder fastsatt i lov og forskrift, kombinert med statlig styring av ressurser til den enkelte sektor, i større grad sikrer innbyggerne et likeverdig tjenestetilbud på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Flere av kommunelovutvalgets forslag vil, slik Unio leser dem, utfordre dette grunnleggende prinsippet, ettersom det i så stor grad legges opp til en ytterligere forsterkning av rammestyringsprinsippet.

Utvalget viderefører og forsterker blant annet prinsippet om rammefinansiering, som ifølge utvalget legger til rette for lokal frihet til å prioritere ressursinnsatsen. Innenfor barnehage og skole innebærer dette for eksempel utfordringer knyttet til det å få gjennomslag for at lærerressurser, ressurser til ledelse og faglig-pedagogiske støttesystem blir regulert på nasjonalt nivå. I særlig grad vil nasjonale bestemmelser om standarder for bemanning som tallfester f.eks. antall barn/elever per lærer i barnehage og skole, utfordre det rammefinansieringsprinsippet som utvalget legger stor vekt på.

Utvalgets forslag vil bidra til en utvikling der Stortinget gir fra seg viktige virkemidler for å styre overordnet nasjonal politikk. Dersom det er ønskelig med felles nasjonale mål for f.eks. god utdanning eller eldreomsorg, vil det etter Unios syn være nødvendig med sterkere, og ikke svakere, nasjonale styringsverktøy. Erfaringene fra sektorene der Unios medlemsgrupper arbeider er at kommunene gjerne benytter seg av det handlingsrommet som ligger i lov- og rammeverk, uten at beslutningene nødvendigvis er faglig forankret i profesjon og fagmiljø. Kommuneøkonomien vil ofte kunne være en mer styrende faktor enn faglige og formålstjenlige hensyn.

I sum tenderer dette mot en utvikling der det tilbudet som gis til kommunens innbyggere vil være sterkt varierende fra kommune til kommune og fra fylkeskommune til fylkeskommune. Vi er meget kritiske til at økt vektlegging av lokalt selvstyre på sikt endrer den grunnleggende maktbalansen mellom kommune og stat.

 

Formålsbestemmelse

Dersom begrepet «kommunalt selvstyre» tas inn i kommuneloven som et overordnet rettsprinsipp, betyr dette at det vil bli enda mer utfordrende å få gjennomslag for Unios politikk om nasjonale standarder for bemanning. Vi stiller et stort spørsmålstegn ved at utvalgets flertall hevder at

 

«Kommuner er bedre egnet enn statlig sektororganer til å foreta helhetlige prioriteringer og fordele begrensede ressurser.» 

Unio støtter mindretallets syn. Vi mener begrepet «folkestyre» er langt mer dekkende enn begrepet «selvstyre». Vi mener derfor at en videreføring av dagens formålsparagraf er den beste løsningen.

 

Det kommunale og fylkeskommunale selvstyret 

Unio er sterkt kritisk til en lovfesting av disse prinsippene. Et nasjonalt likeverdig tjenestetilbud innenfor f.eks. helse og utdanning er vanskelig gjennomførbart dersom kravene i særlovene blir for vage og generelle. Når sentrale myndigheter i stor grad avstår fra å ta i bruk virkemidler som for eksempel øremerkede tilskudd, blir det ekstra viktig at formuleringene om kvaliteten på tjenestetilbudet i særlovene blir tydelige og konsise nok. Eksempelvis ser vi hvordan manglende regulering i lovtekst når det gjelder klassestørrelse og lærertetthet praktiseres av kommuner med trang økonomi.

Unio støtter mindretallets forslag om at ny paragraf om prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale og fylkeskommunale selvstyret utgår. 

 

Kommuners saksøkingsrett og etablering av tvisteløsningsorgan

Et forslag om begrensning i statlig klageinstans sin adgang til å overprøve kommunens utøvelse av det frie skjønn og etablering av en tvisteløsningsmekanisme for rettslig tvister mellom stat og kommune, har våren 2016 vært gjenstand for en selvstendig høringsrunde.

Kommunelovutvalget støtter forslagene om at kommuner gis saksøkingsrett og om etablering av en tvisteløsningsordning. Forslagene vil innebære at kommunene kan bringe saker om statlig inngripen overfor kommunene inn for rettslig prøving, noe som vil bety en ytterligere forsterkning av prinsippet om lokalt selvstyre. Unio mener en slik bestemmelse i for stor grad vil redusere nasjonale myndigheters mulighet for å iverksette tiltak som sikrer et mest mulig likeverdig tjenestetilbud i alle kommuner. 

At kommunen har «fritt skjønn» innebærer at kommunen har rett til å velge mellom forskjellige alternativer når den treffer sine vedtak. Hvis lovteksten åpner for det, kan for eksempel en kommune velge å innvilge eller ikke innvilge en tjeneste. Kommunen utøver også skjønn når den fastsetter omfang og kvalitet på tjenestene utover et eventuelt minstekrav i loven.

Slik det er i dag kan klageinstansen prøve alle sider av saken, men skal legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn. Hvis det innføres begrensninger vil dette innebære at staten, ofte ved fylkesmannen, ikke kan prøve alle sider av vedtaket. Staten vil da for eksempel ikke kunne gå inn i kommunens vurdering av hva som er «nødvendig» eller «forsvarlig».

Statsforvaltningens kontroll med kommunene har i praksis stor betydning for fastsettelse av kommunens lovpålagte plikter, idet staten, gjennom blant annet klagesaksbehandling, presiserer forståelsen av innholdet i pliktene. En innskrenkning av klageorganets prøvelsesrett, vil føre til styrkning av det kommunale selvstyret og en svekkelse av statens mulighet til å påvirke. Dette kan få betydning for styringen av f.eks. helsesektoren og skole- og barnehagesektoren.

Unio går derfor imot forslaget om kommuners saksøkingsrett og begrensninger av statlig klageinstans sin adgang til å overprøve det frie skjønnet.

 

Kommunen som samfunnsutvikler

I sin høringsuttalelse har Fagforbundet foreslått at det tas inn følgende nye ledd i paragraf 5:

«Det kan opprettes utvalg med representanter både for folkevalgte, administrasjonen og de tillitsvalgte/ansatte for å drive utviklingsarbeid i kommunen og derved styrke det helhetlige samfunnsansvaret.»

Unio støtter dette forslaget fra Fagforbundet. 

 

Virkeområde

Unio er enig med utvalget i at det kommunale virkeområdet ikke utvides dersom kommunen har organisert sin virksomhet i en annen organisasjonsform. 

 

Informasjon om kommunens og fylkeskommunens virksomhet 

Unio er positive til at kommunenes informasjonsplikt styrkes. Dette vil bedre innbyggernes muligheter til å sitte med nødvendig informasjon for å kunne foreta godt begrunnede valg og ivareta sine interesser i systemet.

Vi er imidlertid skeptiske til at kommunene, ganske så fritt, selv skal få definere hva de skal fylle informasjonsplikten med. Det er bra at utvalget presiserer at «informasjonsplikten er ment å være noe mer enn formidling av ‘gladnyheter’ fra kommunens ledelse» og at «ønsket om arbeidsro og frykt for kritikk ikke bør få undergrave innbyggernes krav på å bli orientert». Vi frykter likevel at nettopp dette kan skje dersom det ikke gjøres mer tydelig i den nye kommuneloven hva informasjonsplikten faktisk innebærer.

Vi finner i dag eksempler på kommuner som i sitt informasjonsarbeid kan synes mer opptatt av omdømmebygging enn av utvikling og forbedring av kvalitativt gode tjenester.   

Unio støtter utvalgets forslag om å innføre en plikt for kommunene til også å informere om virksomhet som utføres på vegne av kommunen av andre rettssubjekter enn kommunen selv. 

 

Valg til folkevalgte organer  

Unio er positive til at tittelen «rådmann» erstattes av en kjønnsnøytral tittel, men vi synes ikke at tittelen «kommunedirektør» er god. Det bør legges vekt på å finne titler som i større grad gir assosiasjoner til demokratiske og samfunnsbyggende institusjoner, styrt av folkevalgte etter overordnede verdimål.

Vi støtter en lovfesting av øverste administrative leders ansvar for personalsaker. Dette for å tydeliggjøre hva som er politikernes og hva som er administrasjonens ansvarsområde. 

Unio støtter ikke den foreslåtte utvidede definisjonen av «folkevalgt».

 

Valg av medlemmer til folkevalgte organer

Vi er enige med utvalget i at rådmann, etatsjefer og ledere på tilsvarende nivå ikke bør være valgbare. I kommuner og fylkeskommuner der enhetsledere har fullstendig eller nesten fullstendig økonomisk resultatansvar for sin enhet, bør heller ikke disse være valgbare til politiske verv. Det bør heller i større grad åpnes opp for at enhetsledere med slikt ansvar får komme med sine faglige synspunkter direkte overfor det politiske miljøet.

    

Parlamentarisk styreform i kommuner og fylkeskommuner 

Unio fraråder parlamentarisk styringsform av kommuner og fylkeskommuner, og hadde helst sett at hele ordningen ble tatt ut av kommuneloven. Erfaringsmessig ser det ut til at medbestemmelse og innsyn har langt dårligere vilkår innenfor denne modellen.  

Vi støtter subsidiært forslaget om at parlamentarisk styreform må vedtas med minst 2/3 av de avgitte stemmene i kommunestyret/fylkestinget.

 

Innbyggerdeltakelse 

Den nye loven må ikke få svekke representasjonsdemokratiet. Å engasjere innbyggerne og få fram deres meninger kan gjøres ved f.eks. i større grad å stimulere til at grupper av innbyggere løfter saker inn til politisk behandling. Da må instituttet «innbyggerinitiativ» styrkes og informeres bedre om. Det vil være å gå i feil retning å kreve flere innbyggere bak innbyggerinitiativene enn i dagens regler. Unio støtter derfor ikke forslaget om å øke kravet til antall innbyggere som må stå bak et innbyggerforslag. Vi mener dagens grense bør videreføres uendret. 

 

Administrasjonen 

Unio støtter lovfesting av rådmannens/kommunaldirektørens selvstendige ansvar for at saker som legges fram for folkevalgte organer er forsvarlig utredet, både faglig, faktisk og rettslig. Dette vil kunne bidra til å unngå at politiske signaler fører til at administrasjonen unnlater å belyse alle sider av en sak.

 

Vi er også positive til forslaget om et tydeligere skille mellom politikere og administrasjon, ved at øverste administrative leder foreslås gitt lovfestet ansvar for personalet, inkludert ansettelse, oppsigelse, avskjed og tjenstlig reaksjon. At kommunestyret/fylkestinget fortsatt skal ha ansvaret for deler av personalpolitikken kan være nødvendig av hensyn til bemanningsnivået på tjenestene, men loven må presisere og avklare hvilken del av personalpolitikken administrasjonen har ansvaret for, og hvilken del kommunestyret/fylkestinget har ansvaret for.

 

Ordfører

Unio støtter ikke en adgang til direkte valg av ordfører. Vi mener at det er grunnleggende viktig at ordførervervet utgår fra en flertallskonstellasjon i kommunestyret. Et kommunestyre der ordfører ikke har støtte vil gi store utfordringer for den politiske handlingsevnen i kommunen. Dette vil dessuten kunne fjerne oppmerksomheten fra de politiske sakene i lokalpolitikken, og over på et i verste fall tabloid personfokus, der det blir mindre rom for de viktige politiske debattene.

 

Kommunale foretak

Unio er sterkt kritisk til at kommuneloven gir adgang til å opprette kommunale foretak, da disse kan svekke arbeidstakernes rettigheter og flytte viktige avgjørelser vekk fra demokratisk kontroll. Hvis det fortsatt blir adgang til å organisere deler av den kommunale virksomheten som kommunale foretak støtter vi utvalgets forslag om at medlemmer og varamedlemmer av kommunestyret ikke skal kunne velges til styret i slike kommunale foretak. Denne begrensningen bør også gjelde den administrative ledelsen i kommunen. Vi har sett eksempler på kommunale virksomheter der både ordfører og rådmann sitter i styret. Resultatet er at retten til innsyn og muligheten til reell medbestemmelse for de ansatte i praksis blir sterkt svekket. 

 

Utvidet innsynsrett og taushetsplikt

Professor Jan Frithjof Bernt, som var sentral da kommuneloven ble utformet for 25 år siden, mener forslaget fra kommunelovutvalget på dette punktet er i strid med offentlighetsloven og dessuten vil svekke lokaldemokratiet. Om forslaget blir ny lov, kan folkevalgte få fremlagt interne saksdokumenter, samtidig som folkevalgtes taushetsplikt utvides. Bernt mener at forslaget visker ut grensene mellom faglige saksforberedelser og den politiske behandlingen.

Forslaget åpner f.eks. for at rådmenn kan levere korte saksframlegg til de folkevalgte organene, for så å la kommunestyret be om «interne tilleggsdokumenter» for å utdype bildet. Da vil disse interne tilleggsdokumentene være fortrolig informasjon som det vil være straffbart å bringe videre til velgerne. Mindretallet i kommunestyret kan eksempelvis bli gisler for vedtak de er uenige i, siden de ikke kan kritisere beslutningen uten å røpe innholdet i dokumenter de ikke har lov til å snakke om.

Unio deler Bernts bekymring og kan derfor ikke støtte kommunelovutvalgets forslag på dette punktet.

 

Interkommunalt samarbeid og regionråd

Unio mener at nye samarbeidsformer som etableres til erstatning for interkommunalt samarbeid ikke må gjøre partssamarbeidet vanskeligere.  Hovedavtalens intensjon og bestemmelser må respekteres og etterleves. Unio har erfart at det i dag er en stor utfordring for våre tillitsvalgte å få utøvd medbestemmelse i beslutningsprosesser som involverer f.eks. regionråd på en slik måte at formålet og intensjonen i Hovedavtalen blir ivaretatt. Regionrådene har i mange tilfelle blitt organer der det blir tatt viktige beslutninger som binder kommunene, slik at det i praksis ikke blir mulig å utøve reell medbestemmelse mellom hovedtillitsvalgte og rådmann lokalt i den enkelte kommune.  

Det er viktig for oss at utformingen av eventuelle endringer i kommuneloven når det gjelder regionrådmodellen blir av en slik karakter at det legges til rette for å gjøre endringer i Hovedavtalen som ivaretar de ansattes rett til reell medbestemmelse gjennom sine tillitsvalgte. 

 

Kommunale tilsyn

Unio støtter tanken om en lovregulering av kommunens potensielle dobbeltrolle ved kommunale tilsyn. Det bør, slik det foreslås, komme på plass en bestemmelse i loven som beskriver hvordan man skal ivareta prinsippene om uavhengighet og likebehandling. Når kommunen er tilsynsinstans er det helt vesentlig at likebehandling sikres og at tilsynet blir så uavhengig som mulig. 

Unio ser klart at dette er nødvendig for eksempel for barnehagemyndigheten. Både kommunale og private barnehager må ha tillit til at barnehagemyndigheten opptrer som faginstans. Vi støtter oss på NOU 2012:1 Til barnas beste, som pekte på kommunenes dobbeltrolle som tilsynsmyndighet. Vi er av den oppfatning at Fylkesmannen bør ha tilsyns- og veiledningsansvar overfor barnehageeiere på lik linje som overfor skoleeiere. Ankemuligheten opp til Fylkesmannen må fortsatt være tydelig, og brukes ved uenighet.

 

 

Oslo, 6. oktober 2016

 

For Unio

 

Ingjerd Hovdenakk                                            Geir Lyngstad Strøm

sekretariatsjef                                                    seniorrådgiver