Forsiden

Høringssvar fra Oslo kommune

NOU 2016 4 Ny kommunelov - Høringsuttalelse fra Oslo kommune

Dato: 06.10.2016

Svartype: Med merknad

Oslo kommune avgir følgende høringsuttalelse til NOU 2016:4 Ny kommunelov:

Innledende kommentarer

For at høringsuttalelsen ikke skal bli unødig omfattende, uttaler kommunen seg i første rekke om forslag kommunen er uenig i og temaer vi ber departementet vurdere. I tillegg omtaler vi særlig viktige forslag som kommunen er enig i. Kommunens uttalelse følger kapittelinndelingen i utredningen.

Innledningsvis har Oslo kommune noen overordnede synspunkter:

Utvalget foreslår å videreføre parlamentarisme som én av to ulike modeller kommunene kan velge mellom for styring av sin kommune. Siden den gjeldende kommuneloven trådte i kraft, har det skjedd en videreutvikling av lovens regulering av den parlamentariske styringsformen for norske kommuner. Oslo kommune har medvirket i denne utviklingen gjennom flere forsøk som resulterte i lovendringer, nå sist endringer i foretakskapitlet som trådte i kraft 01.07.2016. Oslo kommunes erfaring er at de lovendringer som er gjort i løpet av disse årene i dag gir gode rammer for den parlamentariske styringsformen slik at kommunen i dag har en velfungerende styringsordning. Kommunen vil fremheve det gode samarbeidet mellom Kommunaldepartementet og Oslo kommune gjennom disse årene. Det har gjort det mulig å prøve ut løsninger som nå er lovfestet som en ordinær styreform, sidestilt med formannskapsmodellen.

Etter Oslo kommunes vurdering, hadde det vært ønskelig om det i utredningen var reflektert mer rundt lovforslagenes konsekvenser for parlamentarisk styrte kommuner. Etter kommunens oppfatning bærer utredningen preg av at ny kommunelov er vurdert og utarbeidet med utgangspunkt i formannskapsmodellen. Kommunen ber departementet ha særlig oppmerksomhet på dette ved utarbeidelse av proposisjonen, og at det tydelig kommer til uttrykk i loven at parlamentarisme og formannskapsmodellen er to likestilte styreformer. Oslo kommune stiller seg positiv til å gi innspill og drøfte spørsmål som departementet vurderer i dette arbeidet. I høringsuttalelsen peker kommunen på forslag fra utvalget som etter kommunens mening ikke er tilstrekkelig drøftet, eller ikke godt nok ivaretar eller er tilpasset parlamentarisk styreform. Her nevnes noen eksempler: Lovregulering av kommunerådets rolle og ansvar, ordførerens rolle som rettslig representant, forslaget om fullmakt til å treffe hastevedtak, partssammensatte utvalg mv.

Oslo kommune støtter at kommunalt selvstyre tas inn i lovens formålsbestemmelse og lovfestes. Oslo er opptatt av at kommunalt selvstyre må komme til uttrykk også ved at kommunene gis tilstrekkelig stort handlingsrom til å velge lokalt tilpassede løsninger.

Åpenhet og innsyn i kommunens virksomhet er viktige forutsetninger for et levende lokaldemokrati. Åpenhet gir innbyggerne innsyn i hvordan kommunen forvalter felleskapets verdier. Dette vil igjen gi grunnlag for medvirkning og deltakelse. Oslo kommune er uenig i utvalgets forslag om strengere krav til antall underskrifter for innbyggerforslag. Samtidig understreker Oslo viktigheten av at den enkelte kommune har anledning til selv å velge alternative former for dialog med innbyggerne. Den teknologiske utviklingen skjer raskt. Nye kanaler for kommunikasjon gir mulighet for å tilrettelegge for kontakt tilpasset ulike innbyggergrupper, for eksempel gjennom toveis-kommunikasjon.

Oslo kommune ser det som positivt at utvalget har drøftet forbedret egenkontroll, og er særlig opptatt av styring og kontroll med virksomheter som utfører oppgaver for kommunene.

Oslo kommune mener at utvalgets utredning i stor grad avklarer spørsmål som i dag er uklare. Kommunen mener også at lovforslaget bidrar til språklig forenkling.

Til kapittel 4 Kommunalt selvstyre og forholdet til nasjonale myndigheter

Utvalget foreslår i kapittel 4 å ta inn en egen bestemmelse i kommuneloven som lovfester det kommunale selvstyret og tre overordnede prinsipper for forholdet mellom nasjonale myndigheter og kommunene.

Det kommunale selvstyret ble grunnlovsfestet etter at utvalget avga sin innstilling ved Stortingets vedtak den 31.03.2016. Etter Grunnloven § 49 andre ledd, har innbyggerne nå rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer. Etter samme bestemmelse skal nærmere bestemmelser om det lokale folkevalgte nivå fastsettes ved lov. Etter Oslo kommunes vurdering bør prinsippet om lokalt selvstyre også tas inn i kommuneloven som den lov som gir de nærmere bestemmelser om det lokale selvstyret. Departementet forutsettes å vurdere om det er behov for å endre ordlyden i utvalgets forslag til formålsbestemmelse som følge av grunnlovsendringen.

Til kapittel 6 Kommuners informasjonsplikt

Oslo kommune slutter seg til forslaget om at plikten til aktivt å informere om egen virksomhet, skal utvides til også å omfatte plikt til å informere om virksomhet som andre rettssubjekter utfører på vegne av kommuner eller fylkeskommuner. Det er viktig at innbyggerne får informasjon om tjenestetilbudet uavhengig av om dette utføres i egenregi eller av andre. Oslo kommune forutsetter og forstår bestemmelsen slik at den kun pålegger kommunen en slik plikt, ikke de selvstendige rettssubjektene. Oslo kommune mener en slik forståelse er i samsvar med at kommunelovens virkeområde ikke skal omfatte andre selvstendige rettssubjekter, jf. forslagets § 1-2. I den forbindelse vil byrådet understreke viktigheten av at kommunene har anledning til selv å velge alternative, tilpassede former for samhandling med innbyggerne.

Til kapittel 7 Innbyggerdeltakelse

Etter Oslo kommunes vurdering er ordningen med innbyggerforslag en sentral og god måte for kommunens innbyggere å bringe tidsaktuelle saker inn til behandling i det representative demokratiet. Selv om det nå er lettere enn tidligere å samle underskrifter, f.eks. via sosiale medier, kan ikke kommunen, med utgangspunkt i de erfaringer Oslo kommune har gjort siden innføringen, se behovet for å endre/heve kravet til antall underskrifter. En heving av kravet til antall underskrifter vil etter kommunens vurdering være en unødvendig innskrenking i innbyggernes demokratiske rettigheter. På denne bakgrunn går Oslo kommune mot forslaget om å heve kravet til antall underskrifter fra to til åtte prosent, og mener også at 300 underskrifter bør være tilstrekkelig som i dag.

Utvalget foreslår å videreføre dagens regler om folkeavstemninger og mener at «det bør være opp til kommunene å fastsette de nærmere reglene for hvordan folkeavstemningene skal gjennomføres. Det vil gi kommunene mulighet til å tilpasse regelverket til den enkelte avstemning, noe et generelt regelverk vil kunne legge for sterke begrensninger på. Visse begrensninger i kommunenes handlefrihet må likevel antas å følge av ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper om for eksempel likebehandling».

Oslo kommune er i utgangspunktet enig i at kommunene bør kunne tilpasse regelverket til den enkelte avstemning, samtidig vil kommunen peke på at kommunene møter en rekke utfordringer ved gjennomføring av folkeavstemninger. I tillegg til de forvaltningsrettslige prinsipper som utvalget viser til, har Europarådets Veneziakommisjon tilrådninger for gjennomføring av folkeavstemninger.

Ved valg er det formelle krav bl.a. til føring av et korrekt manntall, hemmelig stemmegivning og åpenhet omkring opptelling. Etter valgloven § 2-3 (1) har departementet ansvar for å opprette manntall på grunnlag av opplysninger fra folkeregistermyndigheten. Oslo kommune ser det som ønskelig at dette ansvaret også omfatter manntall til folkeavstemninger.

Kommuner som ønsker det kan ved kommunestyrevalg- og stortingsvalg benytte et elektronisk manntall med avkrysning av velgerne i dataprogrammet EVA. Oslo kommune har ønsket å benytte EVA i anledning gjennomføring av folkeavstemning uten at det var lagt til rette for det fra statlige myndigheter. En korrekt gjennomføring av folkeavstemninger er av betydning for innbyggernes tillit både til lokale myndigheter og myndighetene generelt.

Det er Oslo kommunes oppfatning at klarhet omkring ansvar for manntall, og tilgang til elektronisk avkrysning ikke setter begrensinger for lokal tilpasning, men imøtekommer reelle krav til kommunene om likebehandling av velgere, og korrekt avkrysning i manntallet. Oslo kommune viser i denne forbindelse til utvalgets uttalelse på side 129 om forslag til direkte valg av ordfører: "Valgteknisk er det krevende å lage gode regler, noe som også tilsier at dette bør gjøres felles fra nasjonalt hold." Utvalget foreslår at det i loven tas inn en hjemmel for å gi forskrift om valgteknisk gjennomføring av direkte valg av ordfører. Oslo kommune foreslår at gis en tilsvarende bestemmelse for gjennomføring av folkeavstemninger.

Til kapittel 8 Folkevalgte organer og administrasjonen

Når det gjelder betegnelser på folkevalgte organ og organer valgt eller utpekt av folkevalgte organer, har det tidligere vært foreslått å benytte betegnelsen «byregjering» på byrådet i Oslo. Den kommunalparlamentariske styringsmodellen er etablert etter modell av den statlige parlamentarismemodellen med kommunestyret som kommunens øverste myndighet og kommunerådet/byrådet som kommunens utøvende myndighet. For å synliggjøre byrådets rolle og funksjon er parallellen til regjeringen på statlig nivå gjennomgående brukt siden Oslo kommunes forsøk med kommunal parlamentarisme i 1986. Rapporten fra evalueringen av parlamentarismeforsøket i 1988 het for eksempel «Byregjering» i Oslo kommune (Baldersheim og Strand).

Den alminnelige forståelsen av ordet råd knyttes i hovedsak til ulike valgte/utpekte enkeltpersoner eller grupper som har som har til oppgave å gi råd. Etter Oslo kommunes syn gjenspeiler rådsbegrepet i liten grad den myndighet og de oppgaver et kommuneråd i en parlamentarisk styrt kommune har. Kommunens vurdering er at de betegnelser som velges i størst mulig utstrekning bør klargjøre/synliggjøre organets rolle i det kommunale styringssystemet. Når man først har var valgt den parlamentariske modellen, bør samsvar mellom betegnelse og innholdet i rollen bidra til bedre forståelse av styringssystemet blant innbyggerne, for eksempel om forholdet mellom bystyret og byrådet.

Kommunen er opptatt av at kommunenes utøvende organ får en betegnelse som er mer i samsvar med organets reelle funksjon enn det dagens rådsbegrep er. Arbeidet med ny kommunelov er en naturlig anledning for vurdering av alternativer til gjeldende betegnelser og Oslo kommune ber departementet vurdere dette.

Til kapittel 9 Overordnede styringsmodeller. Særlig om parlamentarisme

Oslo kommune er i all hovedsak enig i forslagene fra utvalget, som blant annet stadfester adgangen til å organisere kommunene etter en parlamentarisk styreform. Når det gjelder kommunerådets kompetanse og oppgaver foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett. Utvalget foreslår imidlertid en endring når det gjelder omtalen av rådets kompetanse og oppgaver. Oslo kommune viser i den forbindelse til utvalgets forslag til § 10-2 første ledd andre punktum. Bestemmelsen lyder: «Bestemmelser om kommunedirektøren gjelder på tilsvarende måte for kommunerådet og fylkesrådet hvis ikke noe annet er bestemt i lov». Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen er kommunenes to alternative overordnede styringsmodeller. Av hensyn til at dette er to likestilte styringsformer, og til at lovgivningen bør være mest mulig tilgjengelig og klar, foreslår byrådet at i stedet for å henvise til bestemmelsene som gjelder kommunedirektøren, bør kommunerådets kompetanse og oppgaver fremgå av § 10-2, slik det gjør i gjeldende lov § 20 nr. 2 og 3. For å sikre at eventuelle bestemmelser i særlov, forskrifter eller rundskriv, som omhandler kommunedirektørens kompetanse og oppgaver, gjøres gjeldende direkte for kommunerådet som leder av administrasjonen i parlamentarisk styrte kommuner, foreslår Oslo kommune at det i § 10-2 tas inn følgende «bestemmelser om kommunedirektøren gjelder tilsvarende».

Utvalget foreslår å videreføre likhetene mellom parlamentarisme på nasjonalt og kommunalt nivå. Oslo kommune støtter dette, og vil understreke at selv om grunnlaget for parlamentarisme lokalt og nasjonalt er ulikt, vil mange av de samme hensynene gjøre seg gjeldende i utforming av saksbehandlingsregler. Likhet vil i seg selv også være en verdi ved at det kan føre til økt forståelse av styringssystemet blant innbyggerne i en parlamentarisk styrt kommune.

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen om at det er kommunerådet selv som bestemmer om møter i rådet skal være åpne. Oslo kommune vil vise til utvalgets vurderinger av at det er en grunnleggende forutsetning for parlamentarisk styreform at kommunerådet som kollegium har mulighet til å ha en fri meningsutveksling blant medlemmene av rådet. En videreføring av gjeldende rett vil gi kommunerådet mulighet til selv å vurdere om møter i rådet skal være åpne eller lukkede. Oslo kommune støtter på prinsipielt grunnlag en innretning av kommuneloven som gir kommunene frihet til å velge organisering og saksbehandling, så også på dette punktet.

Oslo kommune støtter lovfesting av en rett for medlemmer av kommunestyret til å fremsette private forslag for kommunestyret, slik Oslo allerede har innført. Det bør være adgang for kommunestyret til å fastsette generelle regler for behandling av forslagene.

Flere forhold ved forslaget om plikt til halvårlig rapportering fra kommunerådet til kommunestyret om saker av prinsipiell betydning der rådet har fattet vedtak kan være uheldig og bør utredes nærmere. For det første stiller Oslo kommune spørsmål ved om det i det hele tatt er et behov for et lovfestet krav til rapportering. I Oslo kommune ligger byrådets saksfremlegg med vedlegg tilgjengelig på kommunens hjemmeside i én uke før byrådet fatter endelig vedtak i en sak. Vedtak og protokoll publiseres samme dag som byrådsmøte avholdes. Saksdokumentene og vedtakene er dermed raskt og enkelt tilgjengelig for de folkevalgte – og for allmennheten – og de folkevalgte vil ha et løpende grunnlag for å følge opp enkeltsaker overfor byrådet. Hva som er saker av «prinsipiell betydning» kan i seg selv være uklart. Oslo kommune stiller også spørsmål ved om det i det hele tatt er hensiktsmessig at kommunestyret skal behandle en rapport om enkeltsaker når disse kan være endelig avgjort – og iverksatt - inntil et halvt år i forveien. En etterfølgende behandling i kommunestyret av en rapport om enkeltsaker et kommuneråd har fattet på delegert fullmakt, har også en konstitusjonell side ved at det kan medføre usikkerhet rundt rolle- og ansvarsfordeling mellom rådet og kommunestyret, og ved kommunestyrets delegasjon til rådet. Dette vil også kunne skape forventninger hos dem som rådets vedtak retter seg mot, eller som har interesser i vedtaket på andre måter, om at det er anledning til «omkamp». Etter Oslo kommunes vurdering vil kommunene, dvs. kommunestyret, kunne etablere hensiktsmessige ordninger basert på konkret behov og tilpasset den enkelte kommune uten at dette må være lovpålagt. Sist, men ikke minst, vil innføring av en ny rapporteringsordning etter kommunens vurdering være unødvendig byråkratisk, og ikke en forenkling verken sett fra kommunerådets eller kommunestyrets side.

Oslo kommune er enig med flertallet i utvalgets forslag om at kommunerådet skal kunne opprette politiske stillinger, men vil presisere at bestemmelsen slik den er formulert, setter en sperre for videre delegasjon, for eksempel til rådet leder.  Det bør være frihet for kommunerådet til å ta stilling til om myndigheten skal ligge til rådet, eller skal kunne delegeres.

Til kapittel 10 Ordfører

Utvalget foreslår å styrke ordførerens rolle ved å gi ordfører forslagsrett (nå bare møte- og talerett) i folkevalgte organer unntatt kontrollutvalget. Det foreslås også at ordfører kan opprette utvalg på eget initiativ, gis myndighet til å treffe vedtak i saker som ikke har prinsipiell betydning og til å fatte enkelte hastevedtak. Dersom slik myndighet blir delegert, skal ordføreren rapportere tilbake til kommunestyret om hvordan myndigheten er benyttet. Utvalget foreslår at kommunestyret selv kan bestemme direkte valg av ordfører.

Utvalget mener at muligheten for direkte valg av ordfører bør gjelde også for kommuner som har innført parlamentarisme. Samtidig uttaler utvalget at «det er mulig direkte valg ikke passer like godt for parlamentarisk styrte kommuner, da det kanskje ikke er like aktuelt å delegere myndighet til ordføreren i disse kommunene». Utvalget mener likevel at det også bør åpnes for direkte valg ved denne styreformen. Det bør således være opp til den enkelte kommune om det ønsker direkte valg på ordfører eller ikke. Utvalget foreslår videre at dagens regler om at ordføreren er kommunens rettslige representant videreføres.

Etter Oslo kommunes vurdering vil ordførerrollen i parlamentarisk styrte kommuner skille seg fra ordførerrollen i kommuner med formannskapsmodell på flere områder. Så langt Oslo kommune kan se, har ikke utvalget vurdert behov for særregler for ordførerrollen i parlamentarisk styrte kommuner utover det som følger av parlamentarismekapitlet i lovforslaget og utkast til ny lov § 6-1 hvor det er gjort unntak for møte og talerett i folkevalgte organer for kommune- og fylkesråd og organer under dem.

I en parlamentarisk styrt kommune er kommunerådet ved kommunestyrevedtak gitt ansvar og myndighet for å forestå den daglige driften av kommunen. Kommunens vurdering er at ordføreren i parlamentarisk styrte kommuner ikke bør kunne gis fullmakter på områder hvor ansvar og myndighet er lagt til kommunerådet. Selv om det i denne type kommuner antakelig vil være uaktuelt å gi ordføreren fullmakt til å fatte vedtak i f.eks. hastesaker, jf. lovutkastet § 6-1 fjerde ledd bokstav b, mener kommunen det er viktig at ansvarsdelingen mellom nivåene er klarest mulig. På denne bakgrunn foreslår Oslo kommune at det gjøres unntak fra delegasjonsadgang til ordfører på områder hvor kommunerådet er gitt ansvar og myndighet.

Oslo kommune deler utvalgets syn om at det ikke vil være aktuelt å innføre direkte valg på ordfører i parlamentarisk styrte kommuner. Dette kan det imidlertid være opp til den enkelte kommune å ta stilling til i formannskapsstyrte kommuner.

Kommunelovutvalget viderefører dagens ordning ved at det er ordføreren som etter loven er kommunens rettslige representant i alle kommuner. Som vist til over er det kommunerådet i parlamentarisk styrte kommuner som er gitt ansvar og myndighet til å forestå den daglige driften av kommunen. De saker hvor kommunens rettslige representant kontaktes, er i all hovedsak saker som er behandlet eller er til behandling i kommunens administrasjon dvs. innen kommunerådets ansvarsområde. Etter kommunens vurdering bør derfor en parlamentarisk styrt kommunes rettslige representant være lederen av kommunerådet. Dette vil også være parallelt til ordningen på statlig nivå. Oslo kommune er enig i at det må klart hvem som er kommunens rettslige representant, men mener at en ulik regulering av hvem som er kommunens rettslige representant i de to ulike styringsmodellene i norske kommuner ikke bør føre til problemer. På denne bakgrunn foreslår Oslo kommune at kommunens rettslige representant i parlamentarisk styrte kommuner skal være kommunerådets leder.

Til kapittel 11 Kommunale foretak

Formålet med forsøket i Oslo kommune med byråden som foretaksmøte var å videreutvikle styringsmodellen for kommunale foretak i parlamentarisk styrte kommuner. Oslo kommune har imøtesett og er godt fornøyd med lovendringene som trådte i kraft 01.07.2016 på bakgrunn av positive erfaringer fra forsøket. Når denne lovendringen nå er på plass, slutter Oslo kommune seg til utvalgets vurdering og forslag om at det kun gjøres mindre endringer i regelverket for kommunale foretak.

Oslo kommune slutter seg til forslagene om at folkevalgte og enkelte tjenestemenn ikke kan sitte i styret i kommunale foretak. Dette er viktig for å unngå dobbeltroller og habilitetsproblematikk. Når det gjelder utvalgets forslag om at de alminnelige valgbarhetsreglene også blir gjort gjeldende ved valg til styret i de kommunale foretakene, viser Oslo kommune til omtalen av kapittel 12.

Oslo kommune viser til omtalen av kapittel 27 når det gjelder forslaget om at kommunene skal utarbeide eierskapsmeldinger for virksomhet som drives i selskaper mv., også skal omfatte kommunale foretak.  

Kapittel 15 Utvidet innsynsrett og taushetsplikt for folkevalgte

Oslo kommune er i likhet med utvalget opptatt av at en åpen og transparent kommune bidrar til at de folkevalgte og innbyggerne kan følge med på og kontrollere kommunens virksomhet. Det bidrar til styrket lokaldemokrati og tillit. Kommunen støtter utvalgets forslag om å lovfeste en utvidet adgang for de folkevalgte organenes rett til innsyn i administrasjonens dokumenter.

Lovforslaget er i stor grad en lovfesting av reglene i Oslo kommunes reglement for de folkevalgtes innsynsrett.

Forslaget gir ikke enkeltrepresentanter utvidet innsynsrett. De må be om innsyn etter offentleglova. Dette avviker fra Oslos reglement, der et bystyremedlem som deltar i behandlingen av en sak, kan kreve innsyn i dokumentene i saken (med unntak av opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt). Oslo kommune finner det er uklart om lovforslaget åpner for at enkeltrepresentanter kan få utvidet innsynsrett i reglements form, der kommuner ønsker en slik ordning.   Utvalget begrunner avgrensningen med at det er organets behov for opplysningene som er sentralt i en utvidet innsynsrett, og ikke den enkelte folkevalgtes, og at innsynsrett skal være forankret i saksbehandlingen i folkevalgte organer. Enkeltrepresentanter vil på samme måte som allmennheten ikke ha krav på innsyn i dokumenter eller opplysninger som kan eller skal unntas offentlighet.

I utredningen er det uttalt at enkeltrepresentanter ikke skal være omfattet av den utvidete innsynsretten, og at kommunene ved reglement ikke kan begrense innsynsretten i loven. Adgangen til å utvide innsynsretten er ikke omtalt. Men det uttales at det kan gis regler om prosedyrer for vedtak om innsyn og om administrasjonens behandling av innsynskravet. Oslo kommune mener det er ønskelig at loven gir kommunene adgang til å fastsette innsynsrett for enkeltrepresentanter i internt regelverk, og ber departementet utrede dette med sikte på lovfesting av en slik hjemmel.

Oslo kommunes innsynsreglement pkt 3.3 innskrenker innsynsretten til mindretall og enkeltmedlemmer – ved at de ikke kan få innsyn i dokumenter fra Kommuneadvokaten, uten at det skjer en skadevurdering. Lovforslaget har ikke tilsvarende regel, og dokumenter fra Kommuneadvokaten er ikke spesielt omtalt av utvalget. I lovforslaget behandles alle kan-dokumenter likt: Et mindretall på tre kan få innsyn i slike dokumenter, herunder råd og vurderinger fra Kommuneadvokaten. Forslaget om at mindretallet kan få innsyn i rettsråd, øker faren for spredning.

Offentlighet rundt rettsråd har potensielt store skadevirkninger. At rettsråd står i en særlig posisjon, underbygges av utvalgets forslag om å kunne lukke møter med kommunens advokat (lovutkastet § 11-5 bokstav c). Oslo kommune ber departementet vurdere en regel som avgrenser innsynsretten i dokumenter fra kommunens advokat i tråd med praksis i Oslo, eller om bestemmelsen om lovbestemt taushetsplikt i tilstrekkelig grad ivaretar beskyttelsen av slike dokumenter.

Til kapittel 16 Saksbehandlingsregler for folkevalgte organer

Oslo kommune støtter utvalgets vektlegging av betydningen av saksbehandlingsregler som bidrar til en åpen og tillitsskapende kommune og utvalgets vurdering av at hovedelementene i saksbehandlingsreglene videreføres.

Kommunen støtter utvalgets forslag om at samarbeidende politiske partier eller enkeltstående partier i kommunen (fortsatt) bør kunne møtes for å drøfte ulike saker som siden skal opp i et folkevalgt organ uten at reglene om møteoffentlighet mv kommer til anvendelse. Utvalget tar ikke opp spørsmålet om forberedende møter i kommunerådet, der det ikke skal fattes vedtak eller innstilles til kommunestyret («byrådskonferanser»), er å anse som møter i folkevalgte organ. Kommunen vil vise til at det etter en lovendring i 2015 nå er en klar hjemmel i offentleglova § 16 for å kunne unnta både saksliste til forberedende møter i kommunerådet og utkast til saker som skal behandles i slike møter fra offentlighet. Denne klargjøringen, i kombinasjon med utvalgets syn om å videreføre særbestemmelsen om at byrådet kan velge å lukke sine møter, gjør at to av de mest sentrale saksbehandlingsreglene for møter i folkevalgte organer ikke vil gjelde.

Kommunen stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig å ha en bestemmelse som medfører at forberedende møter i byrådet som holdes for lukkede dører, og der det ikke finnes offentlige sakslister, skal kunngjøres. Dette vil ha liten eller ingen informasjonsverdi for offentligheten, og hensynet til forenkling og unødvendig byråkratisering tilsier etter kommunens syn behov for en særregel om unntak for kunngjøring av forberedende møte i kommunerådet.

Oslo kommune støtter forslaget om adgang til å lukke møter med kommunens advokat, og at opplysninger om en sak som er behandlet i møte med kommunens advokat kan sladdes i sakslisten og i møteboken. Kommunen støtter utvalgets forslag om at lukkede møter ikke bør avholdes som fjernmøter.

Til kapittel 18 Interkommunalt samarbeid

Oslo kommune er positiv til forslaget om å lovfeste en overordnet bestemmelse som fastslår kommunenes adgang til å inngå interkommunalt samarbeid.

Oslo kommune er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å fastsette samarbeidsmodeller som erstatning for samarbeid etter gjeldende § 27 med regler som gir sikkerhet for hva som gjelder for samarbeidet på ulike områder. Samtidig mener Oslo kommune at det må legges vekt på at reglene skal gi kommunene frihet til å velge egne løsninger tilpasset det konkrete samarbeidet. Oslo kommune støtter derfor for eksempel at det ikke lovfestes om kommunalt oppgavefelleskap eller regionråd skal være eget rettssubjekt, men at det er et krav om at de samarbeidende kommunene tar stilling til dette for sitt samarbeid. Oslo kommune er videre enig i at det skal være krav om en samarbeidsavtale og minimumskrav til hva denne må inneholde, men at avtalen også kan regulere andre forhold.

Oslo kommunen har merket seg at det i lovforslaget fremgår at det er «kommunestyret selv» som skal velge medlemmer til de øverste organene for samarbeidet, henholdsvis representantskapet ved kommunalt oppgavefellesskap, jf. § 19-3 og rådet i regionrådmodellen, § 18-3. I § 19-3 er det en særregulering for parlamentarisk styrte kommuner som går ut på at kommunestyret selv kan fastsette at kommunerådet skal velge kommunens medlemmer til representantskapet. Oslo kommune støtter en slik delegasjonsadgang, og foreslår at det lovfestes en tilsvarende mulighet for kommunestyret til å delegere kommunerådet myndighet til å oppnevne medlemmer til rådet i regionrådmodellen. Utvalget foreslår at alle kommuner skal være representert i henholdsvis rådet og representantskapet. Oslo kommune ser det som naturlig at en kommune vil ønske å være representert i det øverste organet når kommunen deltar i et interkommunalt samarbeid. Samtidig mener Oslo kommune at det bør være frihet for kommunene til selv å velge, og foreslår derfor at det ikke lovfestes en plikt til å være representert.

Oslo kommune har erfaring både med interkommunalt selskap (IKS) og aksjeselskap (AS), men mindre erfaring med vertkommunesamarbeid. Oslo kommune støtter likevel en videreføring av modellen. Administrativt vertskommunesamarbeid er en modell som også er egnet for kommuner med parlamentarisk styreform. Oslo kommune vil imidlertid bemerke at reguleringen av alternativet vertskommunesamarbeid med felles, folkevalgt nemnd ikke passer for en parlamentarisk styreform. Deltakerkommunene kan gi nemnda myndighet til å treffe vedtak av prinsipiell betydning, men dette skal skje ved av «kommunestyret selv» delegerer samme myndighet til nemnda. Delegering av myndighet vil dermed ikke følge de ordinære delegasjons- og styringslinjene i en parlamentarisk styrt kommune.

Lovforslaget § 32-2 inneholder overgangsregler for interkommunale styrer etter gjeldende kommunelov § 27. Det foreslås at interkommunalt samarbeid etter denne bestemmelsen senest fire år etter at ny lov trer i kraft, må være omdannet til regionråd eller kommunalt oppgavefellesskap etter forslaget til ny lov. Oslo kommune støtter dette. I andre ledd foreslår det at vedtak om omdanning treffes av styret med flertall av de avgitte stemmene, og at styret med samme flertall kan vedta de endringene i vedtektene som er nødvendige for å omdanne vedtektene til en samarbeidsavtale for en av de to nye samarbeidsordningene. Oslo kommune mener at myndigheten til å vedta omdanning og vedtektsendringer ikke skal ligge til styret i et § 27-samarbeid, og men at det er kommunestyrene som må fatte slikt vedtak. Dette vil også være i tråd med lovforslagets kapittel 17 og 18 der myndigheten til å vedta å opprette regionråd eller kommunalt oppgavefelleskap er lagt til kommunestyret selv. Det er også i de samme kapitler kommunestyret som skal vedta samarbeidsavtalen og endringer i denne.

Til kapittel 19 Økonomiforvaltning

Oslo kommune vurderer at utvalgets lovforslag i det vesentlige støtter opp om og legger et godt grunnlag for å sikre at kommunene har en sunn økonomi og langsiktig økonomisk handlefrihet. Kommunen ser imidlertid utfordringer ved noen av utvalgets forslag, blant annet knyttet til krav om finansielle måltall, regnskapsplikten, endring i den regnskapstekniske avslutningen av regnskapet, frister, bruken av begrepet «udekket» i investeringsregnskapet og betaling av avdrag.

Økonomireglementet og finansielle måltall

Det er i utvalgets forslag lagt til grunn at kommunene skal utarbeide finansielle måltall som rettesnorer i økonomiplan- og budsjettarbeidet. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å stille nærmere krav til den enkelte kommunes måltall, men det er en underliggende forutsetning at måltallene fastsettes slik at de gjenspeiler hva som skal til for å oppnå en forsvarlig langsiktig utvikling som også gir en økonomisk handlefrihet for kommende generasjoner.

Rent generelt støtter Oslo kommune dette. Imidlertid vil kommunen peke på at kommunene har utviklet sine egne måltall og resultattall i tillegg til de som anvendes i forbindelse med KOSTRA, som for eksempel korrigert netto driftsresultat, korrigert gjeldsgrad og så videre, fordi det kan hevdes at disse måltallene gir et mer korrekt bilde av den økonomiske situasjon. Dette medfører at de korrigerte måltallene til Oslo kommune kan fremstå annerledes enn det som fremgår i tilsvarende ikke-korrigerte måltall.

I offentlig sektor legges det stor vekt på planlegging som styringsinstrument, både kommuneplanlegging og økonomisk planlegging. For at god planlegging skal gi bedre ressursutnyttelse, må den bygge på mest mulig entydige og objektive resultatmål. Det er i denne sammenheng viktig at kommuner også benytter de samme standardene som KOSTRA legger til grunn.

Regnskapsplikten

Det foreslås å videreføre kommunenes plikt til å utarbeide egne regnskaper for kommunekassen og for kommunale foretak. Det foreslås ny plikt for kommunene å utarbeide et samlet regnskap for kommunen som juridisk enhet, men ikke å pålegge et konsernregnskap som omfatter både kommunen som rettssubjekt og andre rettssubjekter (selskaper) som kommunen er hel- eller deleier av (interkommunale selskaper og aksjeselskaper). Oslo kommune deler dette syn.

I tillegg til egne regnskap for bykassen og foretakene, utarbeider Oslo kommune også et samlet (konsolidert) regnskap for kommunen som juridisk enhet. Oslo kommune mener det er viktig for alle kommuner å ha et samlet regnskap som dekker kommunens totale økonomi. Et konsolidert regnskap viser kommunens reelle økonomisk situasjon uavhengig av hvordan kommunen har valgt å organisere sin virksomhet. Oslo kommune er enig i utvalgets vurderinger og støtter utvalgets forslag om å innføre en plikt til å utarbeide et samlet regnskap for kommunen som juridisk helhet.

Tidsfrister

Årsregnskapet etter § 14-6, første ledd bokstav a til c skal avlegges senest 15. februar, mens årsregnskapet etter første ledd bokstav d skal avlegges senest 1. mars.

Lovforslaget viderefører således den generelle tidsfristen for avleggelse av kommunekassen regnskap 15. februar. Gitt Oslo kommunes størrelse og at Oslo kommune i tillegg avlegger et konsolidert regnskap for den juridiske enheten, er en frist med 15. februar ikke hensiktsmessig eller praktisk gjennomførbart. Byrådet foreslår derfor samme frist som for lovforslaget etter § 14-6 første ledd bokstav d (dvs. 1. mars). Oslo kommune minner for øvrig om at i forskriften av 1971 var fristen for avleggelse av det samlede kommuneregnskap 28. februar.

Det er i lovforslaget ikke gitt noen nærmere drøftelse eller begrunnelse for hvorfor det skal være en senere frist for det konsoliderte regnskap i den juridiske enheten. Oslo kommune ser det som unaturlig å lovfeste to forskjellige frister.

Normalt vil kommuner som har opprettet kommunale foretak ha samme regnskapssystem og benytte seg av kommunens konsernkontosystemer. For å avlegge et konsolidert regnskap for kommunen som juridisk enhet vil nødvendigvis alle elimineringstransaksjoner være gjennomført både i kommunekassens og foretakenes regnskap før regnskapsavleggelsen. Både i parlamentarisk styrte kommuner og i kommuner som følger ordinær styringsmodell vil to forskjellige frister kunne kreve to regnskapsavleggelser med tilhørende revisjon og behandling i kommunestyret. I tillegg er det også mer naturlig å se regnskapene i sammenheng.

Oslo kommune mener det heller ikke vil være noen praktiske hindringer som krever ulike frister.

Kommunale foretak som følger regnskapsloven

Kommunale foretak er en del av kommunen som juridisk person og drives dermed som en del av kommunens virksomhet. Det er i utkastet påpekt at kommunale foretak i utgangspunktet skal følge det samme budsjett- og regnskapssystem som gjelder for den øvrige kommunale virksomhet. Foretak som driver næringsvirksomhet, har anledning til å følge regnskapslovens regler (kapittel 11.2). Forøvrig har Oslo kommune merket seg at utkast til ny kommunelov drøfter utfyllende begrepet næringsvirksomhet i kapittel 19.10.3.4.

Foretak som følger regnskapslovens bestemmelser vil ha andre resultatbegreper enn foretak som følger kommunelovens bestemmelser. Dette kan for eksempel medføre at de foretak som følger regnskapsloven vil ha et høyere regnskapsmessig underskudd. Gjeldende rett forutsetter riktignok at det foretas en konvertering av Norsk Standard koder til KOSTRA-arter, men Oslo kommune stiller spørsmål både ved kvaliteten og hensiktsmessigheten ved en slik løsning.

Oslo kommune ser det ikke som naturlig å ha regnskapsenheter innenfor samme juridiske enhet som følger ulike regnskapsprinsipper.

For ordens skyld kan det nevnes at Foreningen for god kommunal regnskapsskikk i Kommunal Regnskapsstandard nr. 10 (Foreløpig) om Kommunale Foretak – regnskapsmessige problemstillinger har unntatt denne standarden for foretak som følger regnskapsloven blant annet nettopp som følge av at dette reiser omfattende regnskapsspørsmål.

Balanse i årsbudsjettet og inndekking av merforbruk

Utvalget foreslår endring i den regnskapstekniske avslutning av driftsregnskapet (kapittel 19.6.3.2).

 Over- og underskuddsbegrepene

I utkast til ny kommunelov kan forslaget innebære at bunnlinjen i kommuneregnskapet alltid vil vise 0, med unntak for de tilfellene der det har oppstått et merforbruk som ikke kan dekkes fullt ut med disposisjonsfond.

Etter gjeldende rett foreligger i dag tre resultatbegrep (fire dersom investeringsregnskapet innarbeides), brutto driftsresultat, netto driftsresultat, overskudd/underskudd og udisponert/udekket.

Utvalget argumenterer med at det ikke er naturlig at kommuner som opererer med et regnskapsmessig underskudd samtidig har midler som kan dekke dette inn. Dette er Oslo kommune ikke uenige i. Imidlertid avviker resultatbegrepene i kommuneregnskapet betydelig fra annen regnskapsterminologi. Det er derfor mer naturlig at en kommune kan ha et regnskapsmessig overskudd/underskudd som vises i regnskapsoppstillingene. Oslo kommune er redd for at den foreslåtte endringen ikke vil resultere i en forenkling, men heller bidra til ytterligere forvirring hva gjelder de kommunale regnskapsresultatene.

Inndekking av merforbruk i kommunale foretak, regionråd og oppgavefellesskap

Lovforslaget viderefører det materielle innholdet i gjeldende forskrift av 15.12.2000 nr. 1423 om årsbudsjett § 7 første ledd (kapittel 19.6.3.2). Reglene innebærer at kommunale foretak som utgangspunkt har en selvstendig plikt til å dekke inn merforbruket (fra år 0) i året etter at merforbruket oppstod. Dersom merforbruket ikke er dekket inn i år 1, skal kommunekassen overføre det resterende beløpet i budsjettet for det andre året etter at merforbruket oppstod.

Oslo kommune peker på at det ikke er drøftet den motsatte vei, det vil si at kommunekassen kan disponere eventuelle overskudd i foretakene dersom kommunekassen går med underskudd. Man kan således komme i en situasjon hvor foretakene innehar reserver som kommunekassen ikke uten videre kan anvende for inndekking av sitt underskudd.

Inndekking av merforbruk i investeringsregnskapet

Utvalget har ikke foretatt en vurdering av reglene for inndekking av merforbruk i investeringsregnskapet. Gjeldende forskriftsregel om dette er innarbeidet og videreført i lovforslaget. Dette betyr at merforbruk («udekket beløp») i investeringsregnskapet fortsatt skal føres opp til dekning på investeringsbudsjettet året etter at merforbruket oppstod.

Oslo kommune mener at begrepet «udekket» er et uheldig begrep. Oslo kommune har som kjent opprettet Lånefond. Etter gjeldende rett avsluttes investeringsregnskapet både for kommunekassen og foretakene med udekket dersom lånefondet ikke har tatt opp tilstrekkelig med lån. Oslo kommune har i de siste årene hatt en overskuddslikviditet som har medført at kommunen ikke har hatt behov for å ta opp lån i samsvar med regulert budsjett.

Lånefondet er en del av kommunen som juridisk person hvor det avlegges eget bevilgningsregnskap og balanseregnskap for fondet. Lånefondet er et regnskapsmessig mellomledd mellom de eksterne långivere og den egentlige låntaker (bykassen og de kommunale foretakene). Kommunen foretar opptak av lån til investeringer gjennom lånefondet. Kommunen kan enten regnskapsføre låneopptak fra fondet i henhold til vedtatt låneopptak eller i takt med faktisk bruk av lån. Regnskapsføring av låneopptak fra lånefondet forutsetter imidlertid at lånefondet har foretatt tilstrekkelige låneopptak og at det har skjedd en likviditetsoverføring fra långiver til lånefondet.

I de tilfeller hvor investeringsregnskapet har blitt avsluttet med udekket som følge av manglende låneopptak i lånefondet, har investeringsregnskapet i realiteten blitt finansiert gjennom bruk av kommunens likviditet. Bunnlinjen i investeringsregnskapet viser derfor ikke de faktiske realiteter, det vil si bruk av likviditet.

Etter tidligere regnskapsforskrifter ble blant annet likviditetsreserven brukt til saldering av investeringsregnskapet (i tillegg til å bli brukt som ordinært fond og periodiseringsendringer i kommuneregnskapet). Oslo kommune mener derfor at det vil være mer hensiktsmessig å innføre bruk av likviditet som finansieringskilde i investeringsregnskapet.

Oslo kommune legger videre til grunn at lovforslaget ikke er til hinder for adgangen til fortsatt å ha lånefond, og at Oslo kommune kan fortsette sin praksis på dette området. Det vil si at kommunen regnskapsfører låneopptak og lånebetjening i lånefondets bevilgningsregnskap.

Betaling av avdrag

Det er i lovforslaget foreslått at regnskapsmessige avdragsavsetninger ikke regnes som tilstrekkelig for å ivareta kravet til minimumsavdrag og at det årlig må betales avdrag på lån som tilsvarer minimumsavdragene.

Oslo kommune har ingen innvendinger mot metoden for å beregne minimumsavdragene. Beregningsmetoden legger til grunn at minimumsavdraget skal fastsettes ut fra lånegjeldenes og anleggsmidlenes bokførte verdi ved inngangen av regnskapsåret.

Til kapittel 21 Selvkost

Oslo kommune støtter forslaget fra utvalget om at det fastsettes generelle og overordnende regler om beregning av selvkost i kommuneloven, basert på de etablerte hovedprinsippene i Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder. Videre vil det være hensiktsmessig at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere detaljerte regler om beregning av selvkost i forskrift. Ved å fastsette dette regelverket i forskrifts form styrkes den rettslig bindende virkningen av regelverket. For ytterligere å styrke målet om rettslig tydeliggjøring, bør det for hvert enkelt selvkostområde, for eksempel vann- og avløp, feiing, renovasjon og byggesaker, utformes konkrete regler i forskrift.

Til kapittel 24 Internkontroll

Kapitlet omhandler en ny og mer omfattende bestemmelse om internkontroll i kommuneloven ved å angi et lovkrav om hva som minimum må gjøres av internkontroll i kommunen.

Oslo kommune støtter utvalgets vurderinger av å styrke krav til internkontroll i kommunene. Lovgivningen har tidligere vært fragmentert både i gjeldende rett og i særlovgivningen. Endringer i lovreguleringen ville styrke kommunenes arbeid med å sikre at kommunen drives i tråd med gjeldende lover og forskrifter, følger opp mål og vedtak og sikrer kvalitet i kommunens leveranser. Oslo kommune støtter at internkontroll reguleres i kommuneloven, og ikke i særlovgivningen. Kommunen forutsetter at særlovgivningen gjennomgås med sikte på å oppheve internkontrollplikten for kommunene i særlovene.

Begrepet internkontroll kan oppfattes som et vanskelig og uklart begrep, og en presisering i kommuneloven av hvilke krav som stilles vil styrke kommunens arbeid å ivareta god internkontroll.

Rapportering til kommunestyret

Oslo kommune støtter utvalgets forslag om å lovfeste krav om årlig rapportering til kommunestyret om internkontroll. Kravet er i samsvar med de krav som stilles til statlige virksomheter. Kommunen mener imidlertid at det bør skje som del av årsberetningen, dvs rapportering på kjent format, ikke ved å innføre en ny rapportering. Til utvalgets vurdering om at egen rapport vil bidra til at flere behandler temaet grundig, og at det får mer tid og oppmerksomhet ved behandlingen i kommunestyret, vil kommunen bemerke at kommunene må se på innretning mv. av årsberetningen slik at dette får den plass det fortjener. Dersom Oslo kommunens forslag om at årlig rapportering om internkontroll skal inngå i årsberetningen tas til følge, mener kommune at dette må innarbeides i lovforslaget § 14-7 Årsberetning som inneholder krav til hva årsberetningen skal redegjøre for.

Til kapittel 26 Revisjon

Oslo kommune mener at den foreslåtte utvidelsen av revisors rolle i bevilgningskontrollen i forbindelse med utførelsen av regnskapsrevisjon gir rom for skjønn og ulike tolkninger av om bruken er hjemlet i budsjettet eller om det er mangler ved budsjettgjennomføringen. Kommunen mener også når det gjelder den forenklede etterlevelseskontrollen så fremstår det som noe uklart hvordan den administrative behandlingen av etterlevelseskontrollen vil bli og hvilken betydning dette vil få for kommunens administrasjon. I lovforslaget skal revisor avgi skriftlig uttalelse om resultat av kontrollen til kontrollutvalget med kopi til kommunedirektør senest 30. juni, og kontrollutvalget har ansvar for å rapportere videre til kommunestyret. Dette innebærer at en eventuell sak om brudd på bestemmelser og vedtak av betydning for økonomiforvaltningen, først kan behandles over sommeren og etter at årsregnskapene og årsberetningene er vedtatt. Oslo kommune ber departementet vurdere nærmere om en utvidet etterlevelseskontroll som foreslått er hensiktsmessig og nødvendig, og i så fall klargjøre innholdet i en slik kontroll.

Kommunen blir gjenstand for ulike statlige tilsyn og Oslo kommune ser det som positivt at utvalget fremhever at forvaltningsrevisjon blir sett i sammenheng med statlig tilsyn i kommunen. Å samordne statlig tilsyn og kommunens egenkontroll vil styrke kommunens samlet ressursutnyttelse.

Oslo kommune støtter utvalgets vurdering om ikke å innføre en statlig sertifisering av tilsyn med revisor, men å etablere en nasjonal ordning for kvalitetskontroll med revisorer i kommunesektoren. En slik kvalitetskontroll vil kunne bidra til kvalitetssikring av kommunerevisjonens arbeid.

Til kapittel 27 Kommunens styring og kontroll med ekstern virksomhet

Kapittel 27 omhandler kommunens styring og kontroll med ekstern virksomhet. Utvalget har vurdert hvordan kommunestyret kan ivareta politisk styring og kontroll når ansvaret for oppgaven er lagt utenfor kommunens egen administrasjon i selskaper og lignende, og hvilke kontrollordninger kommuneloven bør legge til rette for.

Oslo kommune støtter utvalgets forslag om å innføre et krav om utarbeidelse av en eierskapsmelding. Oslo kommune støtter også vurderingene av minimumskravene for hva en slik eierskapsmelding bør inneholde, og at det bør være opp til den enkelte kommune om man ønske å innarbeide ytterligere elementer. Det synes også hensiktsmessig at kravet om utarbeidelse av en eierskapsmelding begrenses til én gang i løpet av valgperioden. Hvorvidt man ønsker hyppigere gjennomgang og revisjoner av eierskapsmeldinger bør være opp til den enkelte kommune. Oslo kommune er imidlertid ikke enig i forslaget om at en eierskapsmelding skal omfatte kommunale foretak. Disse er en del av kommunen som juridisk person og ikke selskaper kommunen har eierskap i. Styringen av de kommunale foretakene er helt forskjellig fra eierstyring av selskaper.

Utvalget ser behov for å styrke kommunens kontroll med selskaper og liknende som utfører oppgaver for kommunen. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse om innsynsrett i disse selskapene. I henhold til gjeldende kommunelov § 80 har kommunens eller fylkeskommunens kontrollutvalg og revisor rett til å kreve de opplysninger som finnes påkrevd for deres kontroll i aksjeselskaper der en kommune eller fylkeskommune alene eller sammen med andre kommuner, fylkeskommuner eller interkommunale selskaper direkte eller indirekte eier alle aksjer.   Oslo kommune støtter utvalgets vurdering av at det er viktig å sikre innsynsrett overfor alle som utfører oppgaver for kommunen, også der kommunen ikke har eierinteresser. Primært må kommunen sikre seg rett til innsyn for å kunne kontrollere at en privat virksomhet oppfyller kontrakten, i kontrakten. Oslo kommune mener at det kan være grunn til å vurdere om innsynsretten skal være lik for kontrakter om lovpålagte og ikke-lovpålagte oppgaver, og ber departementet utrede om det bør gis en mer utvidet rett til hva det kan kreves innsyn i ved lovpålagte oppgaver, f.eks. om det kan kreves innsyn utover kontraktens vilkår. Når det gjelder hvem i kommunen som skal ha innsynsrett, kontrollutvalget og/eller kommunestyret med adgang til delegasjon, ber Oslo kommune departementet vurdere om det også her bør være en sondring mellom kontrakter om lovpålagte og andre oppgaver slik at adgangen til hvem som kan få innsyn i kommunen er videre ved lovpålagte oppgaver levert av private.

Til kapittel 29 Statlig kontroll og tilsyn mv.

Utvalget foreslår å tydeliggjøre og styrke kommunens partsrettigheter ved statlig tilsyn av kommunene. Blant annet foreslår utvalget at den særlige bestemmelsen om å fastsette en rettefrist i § 60 d andre ledd i dagens kommunelov ikke tas med i ny lov samt at henvisningen til forvaltningslovens bestemmelser om partsrettigheter fastsettes i en egen bestemmelse som gjøres generell for tilsynssaker. Dette medfører at kommunene får fulle rettigheter etter forvaltningsloven ved gjennomføring av tilsyn samt at tilsynsprosessen blir noe kortere. Oslo kommune mener dette er positive endringer og støtter forslaget.

Kommunens egenkontroll tar tid og beslaglegger store ressurser. Det er Oslo kommunes vurdering at tilsynsmyndighetene i større grad enn i dag bør ta hensyn til dette. Samtidig er det slik, som også utvalget har referert til, at kommunen nå i flere tilfeller må referere samme informasjon flere ganger til ulike tilsynsmyndigheter. Ved en bedre samordning kan det bli lagt til rette for en bedre bruk av tid og ressurser og for at de ulike aktørene kan dra nytte av informasjon som allerede er innhentet. Oslo kommune støtter derfor utvalgets forslag om å styrke samordningen ved å pålegge fylkesmannen og øvrige tilsynsmyndigheter mer konkrete saksbehandlingsregler i kommuneloven. Oslo kommune støtter videre utvalgets flertall som foreslår at Fylkesmannen skal ha reell beslutningsmyndighet overfor øvrige tilsynsmyndigheter når det gjelder omfang og detaljeringsgrad ved tilsyn hvis Fylkesmannen anser at det samlede omfanget av tilsyn er for stort. Oslo kommune legger til grunn at en slik myndighet kan være nødvendig for fullt ut å oppnå formålet med bestemmelsene.