Forsiden

Høringssvar fra Språkrådet

Høringssvar fra Språkrådet til NOU 2016-4 Ny kommunelov

Dato: 06.10.2016

Svartype: Med merknad

Språkrådet viser til høringsbrev fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet datert 4. april 2016.

Uttalelsen gjelder kapittel 3 «Kommuneinndeling og kommunenavn» og kapittel 4 «Informasjon om kommunens og fylkeskommunens virksomhet».

 

Til kapittel 3

Språkrådet foreslår et tillegg til § 3-1:

 

[…]

Vedtak om endring av kommunenavn fattes av Kongen. Før spørsmålet om navneendring kan avgjøres, skal den eller de berørte kommunene få uttale seg, og det skal innhentes navnefaglig råd.

[…]

Bakgrunn for forslaget:

Alle stedsnavn representerer viktige språklige og kulturelle verdier, og kommunenavn hører med blant de mest synlige stedsnavnene. I lov om stadnamn er formålet uttrykt slik i § 1:

«Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna.» Vi mener det vil være en fordel om proposisjonsteksten vil ta med en anbefaling fra KMD om å følge formålet i stedsnavnloven når kommunenavn skal fastsettes.

Vi foreslår også at § 3-1 får med et punkt om å innhente navnefaglig råd. Vi ser dette bare som en synliggjøring av det som allerede er praksis og god skikk i dag. KMD vender seg gjerne til Kulturdepartementet eller Språkrådet for å få råd eller merknader til foreslåtte kommunenavn. I KMDs veileder «Formelle rammer i byggingen av nye kommuner» er det i 3.2.1 også med henvisning til Kartverkets og Språkrådets sider om bruk og valg av navn. Selv om denne praksisen synes være etablert, er det ikke nødvendigvis synlig for kommunene eller publikum ellers at navnefaglige råd eller merknader blir innhentet, med mindre de oppsøker offentlig journal.

Endringsforslaget fra «den eller de kommunene som er berørt» til «den eller de berørte kommunene» er bare en språklig oppfølging av at tillegsforslaget gjør leddet lengre og mer sammensatt.

 

Til kapittel 4

Språkrådet foreslår et tillegg til § 4-1 som inneholder føringer for språket:

Kapittel 4. Informasjon om kommunens og fylkeskommunens virksomhet

  • 4-1 Informasjon om kommunens og fylkeskommunens virksomhet

Kommuner og fylkeskommuner skal aktivt informere om egen virksomhet og om virksomhet som andre rettssubjekter utfører på vegne av kommuner og fylkeskommuner. De skal også legge til rette for at alle kan få tilgang til slik informasjon. De skal etterstrebe å bruke korrekt språk som er klart og forståelig for dem de henvender seg til.

Bakgrunn for forslaget:

Kommunenes informasjonsplikt er behandlet i kapittel 6 av NOU-en. Språkrådet slutter seg til vurderinga i punkt 6.3.2: det er viktig at kommunene ikke bare informerer, men også tilpasser informasjonen og legger den fram på en slik måte at innbyggerne og andre målgrupper får tilgang til informasjonen.

Det er viktig at folk ikke bare får fysisk tilgang til informasjon som er relevant for dem, men også at de forstår informasjonen og kan nyttiggjøre seg den.

Flere undersøkelser viser at mange syns det er vanskelig å forstå informasjon fra det offentlige. Hvis kommunale myndigheter gjennom lova blir pålagt å bruke et klart og forståelig språk i sin formidling av rettigheter og plikter, vil det styrke demokratiet. Flere vil forstå den informasjonen de får, og dermed får de mulighet til i større grad å delta i saker som angår dem. Et klart og forståelig språk øker folks tillit til myndighetene og kan dessuten heve kvaliteten på kommunale tjenester og bidra til at flere bruker dem på riktig måte. I tillegg sparer både forvaltninga og innbyggerne tid og penger om tekstene er skrevet i klart språk.

Flere statlige styringsdokumenter, for eksempel statens kommunikasjonspolitikk[1] og plattform for ledelse i staten[2], pålegger statsforvaltninga å skrive godt og klart. Språkrådet har siden 2009 samarbeidet med Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi)  for et klarere språk og mer tilgjengelig innhold i offentlige tekster rettet mot innbyggere. Klarspråksarbeidet i staten har fått mye oppmerksomhet og gode resultater. Utfordringene er minst like store i kommunene, og KS har i år satt i gang et stort, nasjonalt arbeid for klart språk i kommunesektoren.

Så langt er kravet om klarspråk i offentlige tekster ikke nedfelt i noen norsk lov. Men i den senere tid har flere andre land vedtatt egne språklover eller lover som inneholder krav om klarspråk i offentlige tekster:

Sverige
Sveriges språklov (språklagen) fra 2009 har en bestemmelse om klarspråk: § 11 «Språket i offentlig verksamhet ska vara vårdat, enkelt och begripligt.» Den svenske forvaltningsloven (förvaltningslagen§ 7 slår fast at «Myndigheten skall sträva efter att uttrycka sig lättbegripligt.»

Island
Islands språklov frå 2011 har en bestemmelse om klarspråk. I § 10 Språklige retningslinjer for stat og kommuner heter det at språket som brukes i statlig og kommunal virksomhet, eller på vegne av stat og kommune, skal være godt, enkelt og klart.

USA
USA fikk i 2010 en egen klarspråkslov: The Plain Writing Act. Lova fastsetter at alle statlige dokumenter i USA skal holde en viss standard. Språket i dokumenter fra staten skal være ”klart, konsist, velstrukturert og i tråd med mønsterpraksis på fagfeltet”.[3] 

 

[1] Fornyings- og administrasjonsdepartementet [https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/statens-kommunikasjonspolitikk/id582088/]

[2] Fornyings- og administrasjonsdepartementet [https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/plattform-for-ledelse-i-staten/id526203/]

[3] U.S. Department of Health & Human Services [http://www.fda.gov/AboutFDA/PlainLanguage/ucm331921.htm]