Høring - NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamiliene

Høringssvar fra Endre Dingsør

Høringssvar til NOU 2017 6 Av Endre Dingsør

Dato: 29.08.2017
Svartype: Med merknad

Til

DET KONGELIGE BARNE-

OG LIKESTILLINGSDERPARTEMENT

 

 

Høringssvar til NOU 2017: 6

 

Av Endre Dingsør

Cand.Mag. Jus/psyk, dipl.øk.

(etablerer av F2F og Nasjonal støttegruppe mot falske overgrepsanklager)

 

 

 

Jeg vil gi et kort høringssvar basert på mine 20 år i

frivillig arbeid for barns rett til begge sine foreldre.

Jeg velger å ikke gå inn på de spesifikke detaljer som for tiden florerer,

men fremheve de overordnede premisser som må til for å skape et

godt samfunn for barn og deres foreldre:

 

  1. Foreldrenes ansvar.

Det må alvorlig vurderes å gi foreldrene tilbake ansvaret for sine barn.

Samfunn, byråkrati, barnevern og helsevesen kan sjelden erstatte det behov

barna og foreldrene har for hverandre.

Det må vurderes på hvilket grunnlag man kan hevde at styresmaktene er best

i å fostre opp barn? Avpolitiser offentlig detaljstyring av foreldre og deres barn!

Vi må oppfordre foreldre i å ta tilbake ansvaret og igjen ta omsorgsrollen på alvor

og ikke legge all skyld for barnas vanskeligheter på samfunnet, skole, politikere etc. 

 

  1. «Barnas Beste».

Vi må fjerne begrepet «barnas beste» fra diskusjonen om barnas hverdag!

Av mine over hundre saker om barnas plass i vanskelige situasjoner, så er

det nesten like mange definisjoner på hva som hevdes å være «barnas beste».

Begrepet «barnas beste» er således hovedårsak til at barn blir kasteballer

i de voksnes verden, hva enten det gjelder ekspertisen eller andre.

Barna har selvstendige rettigheter! Ikke minst rett til begge sine foreldre!

Barna har en selvstendig rett til sin pappa, derfor fedrepermisjon. Da er far en

verdiperson for barna, noe som merkelig nok ikke er rådende ved samværsbrudd.

Paradoksalt er barnas rettigheter helt avhengig av andres særinteresser.

Til slutt må det poengteres at det å fjerne foreldrene fra et barn er en alvorlig

og særdeles grov handling som kun kan forsvares i helt graverende situasjoner.

 

  1. Likestille foreldrene overfor barna.

Ved enhver lovregulering i forholdet mellom barn og dets foreldre, så må det

bestrebes til det ytterste å jevnstille begge foreldrenes rolle i barnas verden.

Vi har i årevis advart mot partnervold grunnet en forelders forsmåddhet.

Det har dessverre ikke nyttet hittil, men nå må det tas på alvor!

Konfliktskapende lovregulering av foreldrenes kamp om barna ved samlivsbrudd

kan ikke fortsette. Partnerdrap må ta slutt!

 

  1. Vær kritisk til undersøkelser og såkalt forskning.

Det hevdes til stadighet at far slår mer enn mor.

Dette er meget tvilsomt! Forskning må fremlegges…

Det hevdes at seksualovergrep er kraftig stigende.

Dette er også tvilsomt. Vi er neppe plutselig blitt en pervers nasjon.

Vi bør snart notere oss de mange falske anklagene som avsløres.

Vi må våge å notere oss alle de justismord som er blitt avdekket.

(Se lagmann Trygve Lange-Nielsen og hans mange avslørte

justismord og feile fengslinger i saker om incest og seksuelle overgrep).

Vi må vurdere om ikke terskelen for overtramp er blitt så lav at det

frister mange til å anmelde helt vanlig mellommenneskelig adferd.

Enkelte vil hevde at de mange påstander er misforstått kjønnskamp.

Forrige Barneminister Thorkildsen hevdet offentlig at:

«det er bedre at en uskyldig blir dømt enn at en skyldig går fri»!!!

Hun er dessverre ikke alene i å hevde en slik horribel påstand.

Vi må ikke fornekte at slikt nå er blitt en del av vår virkelighet.

Jakten på ‘overgripere’ må ikke bli vår tids heksejakt.

 

  1. Varsler-instituttet kan bli en fare for rettsikkerheten.

Når forrige statsminister i sin nyttårstale roser varslerne som

avdekker uakseptabel adferd i samfunnet, så må ikke dette misbrukes.

En iver etter å melde inn enhver bekymring til myndighetene kan spore

til falske anklager. For mye varsleroppfordringer kan også ufarliggjøre                                       

uriktige påstander. Sladder og angiveri må ikke bli en folkesport.

Gjeldende strenge strafferammer for falske meldinger og

overgrepsanklager må nå praktiseres i rettspleien.

 

  1. Barnevern og hjelpeapparat må oppgraderes faglig.

Krav til utdannelse og spesialisering for dem som skal vurdere

barnas hverdag, må heves betraktelig. Det er meget skremmende

å være vitne når unge og ukvalifiserte sosionomer etc. bastant uttaler

seg i diskusjoner og rettsprosesser angående sårbare barns fremtid.

Utallige modne og kjærlige mødre har sett BV og andre fjerne deres

kjæreste i sin misforståtte iver i å belære andre om omsorg.

 

I stedet for å desavuere og mistenkeliggjøre familien med stadige nye

påbud og lovreguleringer, så vil landet være langt mer tjent med et

styre som satser på å ha tillit til mor og far samt har respekt for

barnas selvstendige rettigheter.

 

E.D.

 

 

 

………………………

 

Nedenfor vedlegges 1 av 43 skriv i pressen i

løpet av de siste årene:

 

 

HAR VI SOVET…..?

Vårt kjære land raser av gårde i stor fart.

Det er så vidt vi klarer å følge med.

Er dette en styrt og gjennomtenkt utvikling og et bevisst ønske i å forme landet vårt

- eller et resultat av at vi har gått over på autopilot?

 

Med hvilke kriterier skal vi måle vår eventuelle suksess?

BNP, arbeidsplasser, barnehagedekning, sykehjem, kvinneandel etc?

Ja, så gjerne…

Men hva er det egentlige vitnesbyrd på om landet vårt er på rett vei?

Jo, våre barn!

Det er selvsagt hvorledes det står til med våre kjæreste og deres fremtid i

«verdens lykkeligste land»!

 

Har vi noe svar?

Skal vi prøve oss og være dønn ærlige og uhildet?

Vel vitende om at det da trakkes på en gjeng av forståsegpåere som er en

massemønstring av folk uten grunngitte premisser eller opplyst målsetting.

Et konglomerat av tåkete agendaer.

Vel, hva er svaret?

Barna har det ikke bra!

Å hevde noe annet er en fiksjon.

Se hva vi har beredt dem.

Et familieliv i fullstendig oppløsning med resultat at titusenvis av barn hvert år

må betale prisen.

Psykiske problemer, vold, mobbing og selvmord.

De er overrepresentert i alle negative statistikker.

Tusenvis faller ut av skolen og blir uføre. Like mange kan ikke lese ordentlig.

De vil aldri komme i arbeid!

Undersøkelser avslører et stort savn etter sine foreldre og at titusenvis hevder

å ikke ha en bestevenn.

Våre barn topper verdensstatistikken i diabetes og europa-toppen i smerter.

Hvem skulle tro dette for en generasjon siden.

Men vi burde jo ha visst. Det manglet ikke på advarsler!

At titusenvis av samlivsbrudd hvert år ville resultere i utallige negative

konsekvenser var selvsagt.

Spesielt når familielovene skjøv far ut i periferien.

Det politikerstyrte konfliktregime mellom kjønnene ble en trussel.

Det ble advart mot økende partnervold og bortføringer uten at noen ville høre.

Det var tydelig at målet helliget middelet. Men hva var målet?

Skal vi våge å si det høyt? Det er som å banne i kirken.

Kvinnekamp!

Pusst…!

Til og med forkjemperen og nestoren Berit Ås har beklaget at barna måtte betale regningen.

Men har vi tenkt å stoppe denne oppløsningen mellom barna og deres foreldre?

Nei, og atter nei….!

Vi fortsetter ufortrødent videre.

«Full barnehagedekning» er blitt et honnørord!

Det skal muligens også bli obligatorisk fra 1ste leveår og gratis. Hvor kommer dette fra?

Hvem står bak dette historiske eksperiment - og hva er begrunnelsen?

Jeg har aldri hørt et saklig argument på hvorfor det skal være så fantastisk for barna å bli adskilt fra sine foreldre.

Sågar kvinneaktivisten Torild Skard ønsker å gi barna 3 år før de tas vekk fra foreldrenes hjemlige omsorg.

 

Å fjerne alternativene er også på god vei, slik som kontantstønad og barnetrygd.

Det gjelder å tukte økonomisk de som ikke adlyder denne tsunamien.

Et søkt premiss er at på denne måten skal innvandrermødre tvinges ut av hjemmet.

En siste rest av tradisjonelt familieforhold? Øvrige mødre har allerede gitt opp

ettersom et klart flertall svarer at de ville foretrukket å være hjemme med

sine barn dersom mulighet for det.

 

Det må være betimelig å spørre om hvilken moral som er herskende.

Det er i hvert fall ikke nestekjærlighet!

Har vi helt glemt vår barnetro? Vi vet jo hva som er rett og galt!

Hvorfor debatteres og diskuteres alt annet enn vår stigende moralske forvillelse?

Hvorfor stilles det aldri spørsmål til oss voksnes sviktende verdier.

 

Vel, vi har sovet i timen! Det er helt tydelig!

Vi hørte ikke på alle advarslene og valgte heller å ofre våre barn…

Nå er det for sent å oppmuntre til å klemme hverandre.

Det er for sent å rope på empati og inkludering.

Det er med andre ord for sent å male over de røde hundene…                                                          

Endre Dingsør

     Skåbu