Høringssvar fra Nannestad kommune

Høringssvar fra Nannestad kommune

Høringssvaret er utarbeidet av administrasjonen, og behandlet politisk i helse- og omsorgsutvalget.

Svar:

NOU 2018:16 Det viktigste først er høyst relevant for alle beslutningstakere innen kommunal forvaltning og tjenesteyting – både på operativt, administrativt og politisk nivå. Nannestad kommune støtter intensjonene i utredningen, og anser at de tre skisserte prioriteringskriteriene er formålstjenlige for å sikre innbyggere og brukere likeverdige kommunale helse- og omsorgstjenester. Utfordringen i kommunal sektor, f.eks. innen pleie og omsorg eller folkehelse og forebyggende arbeid, er å operasjonalisere kriteriene, spesielt gjelder dette nyttekriteriet: Hvordan skal vi måle effektivitet og kvalitet på tjenester og tiltak; og hvilke indikatorer og parametere skal vi legge til grunn for dette? Hvordan løser vi prioriteringsmessige konflikter som oppstår i skjæringspunktet mellom samfunnets interesser og individets behov? Hvordan sikre at kloke valg og beslutninger tas på et etterrettelig kunnskapsgrunnlag fremfor enkeltsaker som setter en mer eller mindre vilkårlig standard for hvordan vi utvikler og dimensjonerer våre tjenester? Dette er spørsmål som melder seg i kjølvannet av NOU 2018:16 og som må settes på dagsorden i debatten rundt denne utredningen.

Rapporten gir en god og tydelig beskrivelse av overordnede prioriteringshensyn på ulike beslutningsnivå, hvem som tar beslutninger når, og i hvilke situasjoner. Rapporten peker også på viktige og reelle utfordringer man står overfor når man står overfor prioriteringsbeslutninger innenfor et bredt og komplekst tjenesterepertoar.

Vi mener det er viktig at man innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester utarbeider kriterier som kan fungere som spilleregler/rammer for prioritering. Kommunene har knappe ressurser i dag og opplever økt press og økte forventninger. Det å ha tydelige kriterier er viktig for å sikre at ressursene i størst mulig grad brukes der de gir størst nytte og til dem som trenger det mest, slik at det ikke blir tilfeldig hvordan ressursene fordeles. Vi mener også at det er viktig og nødvendig at mestringsperspektivet trekkes frem og gjenspeiles i prioriteringskriteriene – for å påvirke holdninger og forventninger hos både brukere/pasienter og helse- og omsorgspersonell. Videre støtter vi utvalgets syn på at brukermedvirkning, inkludert pårørendesamarbeid, er nødvendig for å treffe bedre med tiltakene.

Utvalget beskriver flere relevante virkemidler som skal støtte opp om prioriteringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men som vi vil knyttet noen kommentarer til:

Utfordringen operativt personell møter, er det som skjer i det direkte møtet med pasienten/brukeren, som kan være vanskelig å lage gode standarder for. Dette gjelder deler av helse- og omsorgstjenesten i kommunen, der man ikke kommer utenom faglig skjønn og erfaring og behovet for å ta raske avgjørelser. Eksempler på dette kan være:

1. De daglige prioriteringene personell fra hjemmesykepleien står overfor når de må prioritere rekkefølgen på de daglige besøkene hos brukerne. Hvem skal man hjelpe først?

2. Valget personell i hjemmesykepleien må gjøre når en bruker er akutt dårlig, og må bruke tid utover vanlig vedtakstid. Det får konsekvenser for de øvrige brukerne.

3. Valget sykepleier i sykehjem må gjøre når man har sykepleiefaglig ansvar på flere avdelinger, og samtidig skal ivareta andre oppgaver i egen avdeling. Hva skal prioriteres av oppgaver og henvendelser?

Gode veiledere, normer og faglige standarder, sammen med etiske vurderinger, kan likevel være retningsgivende for det enkelte helse- og omsorgspersonell når man skal gjøre prioriteringsbeslutninger. Det vil være nødvendig for kommunene å påse at helse- og omsorgspersonell får tilstrekkelig og god opplæring i faglige standarder, normer og prioriteringskriterier, og at systematisk etisk refleksjon inngår som en del av dette.

I diskusjoner rundt prioriteringer må man overveie balansen mellom lovkrav og statlige anbefalinger. På flere områder i dag finnes det kun anbefalinger (f.eks. bemanningsfaktorer sykehjem, dekningsgrad heldøgnsomsorg, helsesøstertjenester), mens mange særlover gir innbyggerne rettigheter og kommunene pålegg om å utføre bestemte oppgaver. Hvilke tiltak som skal baseres på anbefalinger og hvilke som skal baseres på lovkrav må sees i forhold til den enkelte kommunes muligheter for å dimensjonere tjenestene ut fra lokale forhold og behov. Vi mener man må unngå for stor grad av statlig detaljstyring av kommunenes plikt til å innrette tjenestetilbudet, men vi ser også behovet for at det må være noen definerte minstestandarder for kvalitet og forsvarlighet. Vi støtter ellers utvalgets syn på at det bør gjøres en gjennomgang av eksisterende lovverk for å sikre at det støtter opp om kriteriene, og at prioriteringskriteriene kommer tydeligere frem i lovverk som regulerer helsepersonells rettigheter og plikter.

Når det gjelder finansieringsordningene, støtter vi at det bør gjøres en gjennomgang. Men også her mener vi det er viktig å balansere mellom kommunenes muligheter til å prioritere og innrette tjenestetilbudet etter lokale forhold, og behovet for sterkere statlige føringer på enkelte områder for å sikre likeverdige tilbud uavhengig av kommunens økonomi.

Om økonomiske og administrative konsekvenser:

Vi er usikre på om utarbeidelse av prioriteringskriterier vil medføre uendret ressursbehov samlet, slik utvalget mener. Vi mener det er vanskelig å måle om man får mer effektiv ressursbruk som følge av prioriteringskriterier. Dette med bakgrunn i den kompleksiteten som er knyttet til de beslutninger som gjøres i kommunale helse- og omsorgstjenester, der beslutninger tas på ulike nivåer, av ulike instanser/personer, slik vi har påpekt i et tidligere avsnitt.