Høringssvar fra Oddbjørn Johansen
Det viktigste først – prinsipper for prioriteringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester.
Prioritering er i utgangspunktet en vanskelig sak. Særlig vanskelig blir det når det blir snakk om å prioritere helse- og omsorgstjenester på kommunalt nivå. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester har en relativ klar formålsparagraf hvor for den enkelte innbygger er de fire første punktene vil være mest sentrale
1. forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne,
2. fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,
3. sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre,
4. sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tjenestetilbud,
Det store spørsmålet er om andre en de som har behov for helse og omsorgstjenester kan si noe om hva som er viktig for meg og som bør prioriteres i mitt liv. Utvalget har tatt utgangspunkt i kriterier som gjelder for spesialisthelsetjenesten og har hatt disse som utgangspunkt for kriterier som også skal gjelde for den kommunale helse- og omsorgsektoren. Dette er ikke uproblematisk noe også utvalget har pekt på. Kan hende at det også er riktig å utvikle kriterier for helsetjenestene i kommunen om en har en smal definisjon av helsetjenester. Men når det gjelder omsorgstjenester som fanger andre elementer enn en smal forståelse av helse som skal bidra til likeverd, likestilling og forebygge sosiale problemer. Omsorg skal også bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfull tilværelse med andre. Her blir kriteriene vanskelig og benytte og nesten umulig og bruke sett i forhold til å prioritere det viktigste først. Slik sett kommer enkelte av kriteriene til kort. En har i dag mangel på forskningsbasert kunnskap som viser hvilke tiltak/satsninger som gir størst nytte for eksempel sett i forhold til hva skal til for å leve og bo selvstendig og ha en meningsfull tilværelse sammen med andre.
Selve overskriften på NOU’en «det viktigste først» er preget av at et syn der ting skal kunne deles opp i mindre enheter og vurderes hver for seg og sammenlignes i forhold til hva som er viktig. Dette er problematisk for de som har behov for langvarige og omfattende bistandsbehov. Hvor det kan være vanskelig å måle nytteverdien, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet fordi det handler om å leve det livet en har mulighet til å leve på best mulig måte. Denne brukergruppen opplever jeg ikke utvalget har gitt den plass de fortjener i utredningen.
Utredningen støtter opp en tankegang med målstyring og at ting kan måles og evalueres ut fra gitte parameter. Omsorg er i seg selv et vanskelig begrep og hvem kan egentlig måle effekten av omsorg og si noe om hva god omsorg er for den enkelte.
Jeg tror ikke prioriteringskriteriene slik som de er lagt fram og presentert i denne NOU er med på hverken å sikre likeverdige tjenester eller bedre det faglige arbeidet som skal gjøres i helse- og omsorgstjenesten i kommunen. Til det er det lagt opp til en for teknisk organisering og vurdering hvor viktige elementer som mestring, opplæring psykososial habilitering og rehabilitering i stor grad faller utenom kriteriene. Sagt på en annen måte kriteriene bygger ikke opp under intensjonen i lov om kommunale helse og omsorgstjenester når det gjelder bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer på individnivå, ei heller muligheten for den enkelte å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfull tilværelse i felles skap med andre.
En sterk tro på indikatorer og kriterier er at de blir bestemmende for hvilken tjeneste den enkelte bruker får. Faren ved bruk av både kriterier og indikatorer er at de i større grad bidra til å styre den tjenesten som gis. Konflikten vil da stå mellom tjenesteorganisering versus individrettet tjenester. Det er denne tjenesten som vi har funnet ut er best overprøver det enkeltes individs opplevde behov. Denne konflikten blir større jo svakere beslutningsgrunnlaget i prioriteringsarbeidet er. Her vil «svake» grupper av brukere kunne komme til kort.
Utvalget peker på behovet for økt kompetanse og forskning innfor området. I dag har få bachelorutdanninger innenfor det helse- og sosialfaglige området undervisning som er knyttet opp mot prioriteringer. Innføring av prioritetskriterier innen den kommunale helse og omsorgstjenesten vil måtte medføre en revidering av forskriften for de fleste utdanningene og en må få inn læringsutbytter knyttet til dette området. Men fremst for alt bør en ført utvikle forskningen innenfor dette feltet all den tid undervisningen skal være forskningsbasert. Derfor må forskning både innenfor omsorgsforskning prioriteres, dette er ikke forskning som omhandler effekt av god behandling, men forskning som i større grad tar inn over seg hva som kjennetegner både god omsorg og like viktig god organisering av helse og omsorgtjeneste for å bidra til likeverdige tilbud, mestring og ikke minst det hva skal til for å leve et aktiv og meningsfullt liv basert på den enkeltes forutsetninger.