Høringssvar fra Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet

22.05.2019

Innspill til NOU 2018:16 Det viktigste først. Prinsipper for prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester

Kliniske ernæringsfysiologers forening tilsluttet Forskerforbundet (KEFF) takker for muligheten til å komme med høringsinnspill til NOU 2018:16. Høringsinstansene er spesielt bedt om en vurdering av følgende:

Om prioriteringskriterier i helse- og omsorgssektoren, slik utvalget legger det frem, er et egnet virkemiddel for å sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester.

I høringsnotatets bakgrunns-del står det: ”Et likeverdig tjenestetilbud foreligger når personer som etterspør helsetjenester, har samme mulighet til å skaffe seg helsetjenester uavhengig av bosted, økonomi, sosial status, alder, kjønn, etnisk tilhørighet med videre”.

I det kommunale selvstyret ligger en frihet for den enkelte kommune til å prioritere hvilke helse- og omsorgstjenester kommunen skal tilby ut fra lokale forhold og behov.

I dag finnes det mellom 40 og 50 kommunale stillinger for kliniske ernæringsfysiologer (kef). De fleste er plassert i det sentrale Østlandsområdet, mens et fåtall finnes i de øvrige landsdelene. Stillingene er organisert på forskjellige måter, har ulike ansvars- og arbeidsoppgaver og arbeidsområdene dekker forskjellige nivå og ulike målgrupper.

I hovedsak er det de samme prioriteringskriteriene som gjelder i spesialisthelsetjenesten, som nå også legges til grunn i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, med unntak av forslaget om å inkludere mestring i prioriteringskriteriene. Gjeldende prioriteringskriterier i spesialisthelsetjenesten har hittil ikke klart å utjevne den geografiske forskjellen i tilgang på ernæringsfaglig ekspertise i spesialisthelsetjenesten. Fremdeles er tilgangen geografisk skjev. Dette har ulike årsaker slik som f.eks. nærhet til og samarbeid med utdanningsinstitusjoner. Det er derfor liten grunn til å anta at de foreslåtte prioriteringskriterier alene er et egnet virkemiddel til å sikre likeverdige ernæringsfaglige tjenester i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, uavhengig av bosted.

Om de foreslåtte kriteriene og prinsippene (det etiske verdigrunnlaget) for prioritering er egnet for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og offentlig finansierte tannhelsetjenester på hhv faglig, administrativt og politisk nivå.

Oppgavefordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene er endret. Dette gjør at kommunene må ivareta en langt større bredde og kompleksitet i oppgavene de skal løse. I tillegg øker andelen eldre i befolkningen. Sykdomsbildet i denne gruppen er preget av flere og kroniske sykdommer, med sammensatte og langvarige behov for helse- og omsorgstjenester. Disse utviklingstrekkene byr på et bredt spekter av utfordringer, som stiller andre og høyere krav til kompetanse hos de som arbeider i den kommunale helse- og omsorgssektoren. Tjenestene skal være forsvarlige, helhetlige og koordinerte. Dette gjelder også den ernæringsfaglige kompetansen.

Kliniske ernæringsfysiologer er en gruppe autorisert helsepersonell, som har kompetanse til å fore-bygge, utrede og diagnostisere samt behandle ernæringsrelaterte sykdommer. Yrkesgruppens kompetanse vil ha uvurderlig betydning for mange av de målgrupper kommunene har fått ansvar for, både barn og unge gjennom skole- og helsestasjoner, eldre med tjenester fra helse- og omsorg og andre med ernæringsrelaterte utfordringer i frisklivsregi, mennesker med rus eller psykiske lidelser og dessuten ulike grupper innen habilitering og rehabilitering.

Nyttekriteriet, som vurderer gevinsten ved et tiltak, vil være egnet som prioriteringskriterium innen det klinisk ernæringsfaglige området ut fra et faglig nivå. Som eksempel er det veldokumentert at forebygging og/eller behandling av underernæring, som ofte forekommer blant eldre underlagt helse- og omsorgstjenester, bedrer funksjonsevne og livskvalitet, forkorter sykehusopphold og rekonvalesenstid, samt bedrer sårtilheling.

Alvorlighetskriteriet, som vurderer konsekvensene dersom et tiltak ikke gjennomføres, også på lang sikt, vil kunne brukes som faglig argument for iverksettelse av primærforebyggende kostholdstiltak i tråd med offisielle kostanbefalinger. Uten den type tiltak vil tilfeller av ikke-smittsomme sykdommer som overvekt, type 2 diabetes, hjertekarsykdommer m.fl. kunne utvikles hos barn og unge samt voksne med en uhensiktsmessig livsstil. Ernæringsbehandling av sykdommer vil kunne bidra til at forverring av tilstanden unngås, og dermed falle inn under alvorlighetskriteriet. Kyndig, effektiv og god veiledning og hjelp med kosthold og ernæring er også avgjørende i mestring av, og det å leve med, en eller flere kroniske ikke-smittsomme sykdommer.

Ressurskriteriet er også velegnet som prioriteringskriterium innen klinisk ernæring på et faglig nivå. Ved styrking av den klinisk ernæringsfaglige kompetansen, vil ressurser kunne frigjøres hos annet helsepersonell til den delen av arbeidet, for eksempel hos sykepleierne, som det er mangel på i kommunene. God ernæringsstatus er en forutsetning for positive effekter på andre områder. For eksempel vil fysioterapeutens gjenopptrening være mindre effektiv dersom brukers ernæringsstatus er dårlig. På den måten vil ernæringstiltak indirekte forbedre effektiviteten av andre tiltak. Ovennevnte primærforebyggende ernæringstiltak kan gjennom positive effekter også gi ressursbesparelser på sikt.

Prinsippet om likeverdige tjenester vil kunne brukes på et administrativt og politisk nivå nasjonalt, for å sikre forsvarlige ernæringsfaglige tjenester uavhengig av bosted. Den type beslutninger gjør dem lite egnet til å foretas i kommunene. I kraft av kommunenes selvstyre vil beslutninger kunne variere fra kommune til kommune og medføre nedprioritering av ernæringsfaglige tjenester til fordel for andre tjenester.

Om virkemidlene som foreslås i innstillingen er egnet til å støtte opp om prioriteringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Det vil være avgjørende at ernæringstjenester inngår tydelig som eksempel på tiltak i virkemidler som nasjonale prioriteringsveiledere, slik at denne type tjenester blir naturlig integrert og etterspurt i helse- og omsorgstjenestene på linje med ergo- og fysioterapi- og andre helsetjenester.

For å kunne sikre et likeverdig ernæringsfaglig tjenestetilbud, vil juridiske eller øremerkede økonomiske virkemidler for rekruttering av kliniske ernæringsfysiologer være helt nødvendig. Prioriteringsbeslutninger blir ellers for tilfeldige basert på kommunenes selvstyre.