Høringssvar fra Eidsberg kommune

Dato: 01.04.2019

Høringssvar fra Eidsberg kommune er behandlet både politisk i Livsløpsutvalget og administrativt:

Høringsuttalelse: NOU 2018:16 Det viktigste først

Regjeringen oppnevnte i april 2017 et offentlig utvalg som skulle se på prioriteringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansiert tannhelsetjenester. Utvalget leverte NOU 2018:16 Det viktigste først i desember 2018.

Tidligere utredninger om prioritering i helsetjenesten har i hovedsak konsentrert seg om prioritering i spesialisthelsetjenesten og refusjoner av legemidler over folketrygden.

Utredningen vil gi en oversikt over utfordringene ved prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, både på faglig, administrativt og politisk nivå. Forskjellene mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten blir belyst, og kommunenes brede samfunnsoppdrag blir poengtert.

Prioriteringsprinsippene som gjelder i spesialisthelsetjenesten er:

- Nyttekriteriet: Et tiltaks prioritet øker i tråd med den forventede nytten av tiltaket.

- Ressurskriteriet: Et tiltaks prioritet øker desto mindre ressurser det legger beslag på.

- Alvorlighetskriteriet: Et tiltaks prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden.

For bruk i kommunale helse- og omsorgstjenester har utvalget utvidet nytte- og alvorlighetskriteriet til også å fange opp økt fysisk, psykisk og sosial mestring.

Utvalget sine forslag til virkemidler er først og fremst gjennom:

- Forankring i relevante lover

- Gjennomgang av finansieringsordninger

- God beslutningsstøtte, f.eks retningslinjer, veiledere og etablering av nasjonalt kompetansemiljø.

Følgende innspill gjelder prioriteringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten:

Prioritering er en utfordring både på faglig, administrativt og politisk nivå i kommunen. Kommunens totale ressurser skal forvaltes på best mulig måte for innbyggerne. Å prioritere betyr at noe må velges bort til fordel for noe annet. Dette er en daglig utfordring på alle nivå i kommunene.

Utvalget har fått et omfattende mandat. Utredningen skal synliggjøre de ulike nivåene for prioritering i den kommunale helsetjenesten. Samtidig skal utredningen forsøke å finne virkemidler til hjelp i kommunenes arbeid med å prioritere. Utvalget har gjort en omfattende jobb med å gi en bred beskrivelse av temaet. Vi mener samtidig at utredningen med fordel kunne drøftet ytterligere dilemmaer og utfordringer ved prioritering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Helsepersonell er godt kjent med å prioritere ut i fra hastegrad. Det å skulle prioritere en pasient fremfor en annen av andre kriterier enn hastegrad vil i mange tilfeller oppleves som utfordrende. Utredningen kunne med fordel drøftet nærmere ulike utfordringer ved å prioritere mellom enkeltpasienter av andre kriterier enn hastegrad.

En stor andel av sykdomsbildet i Norge i dag er preget av livsstilsykdommer. Dette er sykdommer som i varierende grad kan forebygges. Prioritering av ressursbruk til forebyggende tiltak sammenliknet med behandlingstiltak, er et vanskelig område for kommunene. Mange behandlingstiltak er forankret i lovbaserte rettigheter for pasientene, mens retten til forebyggende tiltak er betydelig svakere forankret. Samtidig er effekten av ulike forebyggende tiltak som regel forholdsvis usikker og lite forskningsmessig dokumentert. Det er likevel ganske godt dokumentert at forebyggende innsats ofte er samfunnsøkonomisk langt mer lønnsomt enn behandling. Innenfor kommunenes økonomiske rammer kan det være vanskelig å prioritere forebyggende tiltak selv om kan være stor enighet om at det burde skje. Vi mener at utredningen burde løftet frem disse forholdene på en tydeligere måte.

I utredningen fremheves det at den forskningsbaserte kunnskapen som grunnlag for prioriteringer i kommunene ofte er mangelfull og lite entydig. Vi anbefaler derfor sterkt utvalgets forslag om å opprette et nasjonalt kompetansemiljø som kan bidra til et bedre faktagrunnlag for kommunene i prioriteringsarbeidet. Prioriteringer i kommunene vil ofte skje i situasjoner der man politisk, administrativt og faglig er tettere på individene dette angår, enn hvordan det som regel er i spesialisthelsetjenesten. Man kan oppleve et mer direkte ansvar for konsekvensene av prioriteringene.

Utvalget drøfter i liten grad konsekvensene av at nasjonale retningslinjer, forskrifter og lovverk over tid har redusert det lokale handlingsrommet for tydelige og langsiktige prioriteringer i den enkelte kommune. Særlig på politisk nivå kan det føre til redusert bevissthet og engasjement for lokale prioriteringer, og at mulighetene for å utvikle ulikhet mellom kommuner i liten grad aksepteres av nasjonale myndigheter.

Økende press på helsetjenestene aktualiserer den enkeltes ansvar for egen helse. Dette er en problemstilling som sjelden drøftes i sammenheng med prioriteringer. I vårt samfunn har hver enkelt rett til hjelp og behandling, og det er et prinsipp det er stor enighet om. Samtidig burde utvalget drøftet dilemmaene knyttet til om en slik rett til hjelp og behandling er helt uavhengig av den enkeltes livsstil og valg for innhold i eget liv.