Høringssvar fra Universitets- og høgskolerådets nasjonale fagorgan for historie

Dato: 02.12.2019

Svartype: Med merknad

Høringssvar til NOU 2019:9 Arkivlovutvalget fra Universitets- og høgskolerådets nasjonale fagorgan for historie

UHRs nasjonale fagorgan i historie vil nøye seg med å kommentere de punktene i forslaget til ny arkivlov som for oss fremstår mest relevante for historikere, og vil ikke gå inn på mer arkivfaglige eller forvaltningsrettslige elementer. Generelt er det vårt inntrykk at utvalget har gjort en god jobb, samtidig som vi har forståelse for innvendinger som kommer til uttrykk i høringssvarene fra Arkivverket og Arkivgruppe-2019. Vi er også kjent med hovedtrekkene i høringssvaret fra Den norske historiske forening (HIFO), og slutter oss til disse.

Det primære hensynet for Nasjonalt fagorgan i historie er at den nye arkivloven ikke skal vanskeliggjøre historikernes arbeid med å skaffe seg oversikt over fortiden til offentlig virksomhet i vid forstand, men tvert om skal bidra til å lette historikernes mulighet til å sette seg inn i denne delen av nasjonens historie i en digital tid. Nettopp digitaliseringen stiller så vel offentlig virksomhet som arkivverket og historikerne overfor nye utfordringer, men gir også nye muligheter til å finne materiale som tidligere i praksis kunne være vanskelig tilgjengelig. Fagorganet har inntrykk av at arkivlovutvalget i hovedsak har foreslått fornuftige måter å håndtere digitalt materiale på.

På noen punkter frykter Fagorganet at utvalgets foreslag kan gjøre historikernes arbeidsvilkår verre, og dermed svekke nasjonens hukommelse. Generelt er vi bekymret for konsekvensene av det som kan fremstå som en overgang fra en omfattende arkivfunksjon til mer selektiv dokumentasjon, og viser i denne sammenheng til høringssvaret fra Arkivgruppe-2019. Ofte er det nettopp i det materialet som ikke forvaltningen ville definere som dokumentasjon av en beslutning, men som likevel har vært en del av prosessen fram mot beslutningen, at historikerne i finner sine mest verdifulle kilder. Vi vil derfor understreke behovet for at en ny arkivlov ikke gir rom for en snever forståelse av dokumentasjonskravet.

Fagorganet hilser velkommen den økte tilgjengeligheten som digitalisering medfører, og som kan gjøre det mulig å få tilgang til dokumenter uten å måtte fysisk dra til et arkiv som gjerne kan ligge langt unna. Vi er samtidig opptatt av at den digitaliseringen av dokumenter skapt på papir etter 1950 som § 29 i lovforslaget åpner for (og som forstås som en videreføring av gjeldende lov), ikke skal føre til at historisk viktig informasjon om beslutningsprosessen, som påtegninger o.l., går tapt. Vi er spørrende til om den samfunnsøkonomiske gevinsten i snever forstand ved slik digitalisering, som det henvises til i pkt. 21.4.6 i utvalgets innstilling, oppveier det potensielle nasjonale hukommelsestapet dersom digitaliseringen ikke sikrer at all informasjon i de opprinnelige papirdokumentene bringes videre i digital form. Som et minimum anser Fagorganet det påkrevd at den forskriften som skal regulere konverteringen, ivaretar hensynet til bevaring av slik informasjon som her er nevnt.

Personvernhensyn er viktige og legitime, og kan stå i spenningsforhold til historikeres legitime interesse av informasjon også om nålevende eller nylig avdøde personer. Fagorganet har en viss bekymring for at den nye arkivlovens § 23 kan medføre vansker for historikere som er ute etter personopplysninger om personer som er i live, som døde for mindre enn 20 [10] år siden eller (hvis dødsdato ikke er kjent) som ble født for mindre enn 110 år siden. Selv om lovutkastet anerkjenner verdien av historisk forskning, gjenstår det å se hvordan fortolkningen og avveiningen mellom slik forskning og personvern blir i praksis.

Fagorganet merker seg at lovutkastet (§§ 34–37) legger vekt på verdien av private arkiver av særlig nasjonal eller regional betydning, og gleder seg over at behovet for å ta vare på disse erkjennes.

Fagorganet vil understreke betydningen av at Nasjonalarkivet – en betegnelse vi ønsker velkommen – tilføres de midler og den kompetanse, herunder historiefaglig kompetanse, som er nødvendig for at arkivverket kan utføre sine oppgaver etter forutsetningen.