Høringssvar fra Universitetet i Bergen, Universitetsbiblioteket

Høringsuttalelse, NOU 2019:9, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetsbiblioteket (UB)

Universitetet i Bergens høringsuttalelse gjelder paragrafene 1, 5, 24, 34 og 35, merknader og deler av den øvrige teksten i NOU-en.

Vi vil i denne uttalelsen først kommentere på konkrete omtaler av arkiver ved UiB, deretter kommentere generelt på aspekter ved lovutkastet, merknadene og den øvrige NOU-en.

Viser ellers til høringssvar fra Universitetet i Bergen.

Pkt 22.4.5, fremtidig forvaltning av Skeivt arkiv

I NOU-ens pkt 22.4.5 står det at “det ville styrke Nasjonalarkivets rolle som nasjonalt koordinerende organ om tilskuddene til de selvstendige institusjonene som arbeider med privat arkiver, som ARBARK, Skeivt arkiv og Misjons- og diakoniarkivet, ble forvaltet av Nasjonalarkivet”.

Vi viser til korrespondanse med Kulturdepartementet om fremtidig forvaltning av bevilgning til Skeivt arkiv i form av brev sendt fra UiB v/rektor Dag Rune Olsen 27.06.2019, og mottatt svar fra Kulturdepartementet v/Gunhild Strand Molle og Magnar Nordtug, med kopi sendt til Kunnskapsdepartementet, Terje Breivik og Kjersti Toppe (ref 16/1859-8).

I dette svarbrevet står det: “Kulturdepartementet viser til Stortingets behandling av Innst. 146 S (2015-2016). Kulturdepartementet har fulgt opp dette, og legger til grunn at Universitetet i Bergens forvaltningsansvar for driftsmidler til Skeivt arkiv skal videreføres innenfor rammebevilgningen til Universitetet i Bergen”. Vi vil likevel, som i det opprinnelige brevet sendt 26.06.2019, benytte denne høringsuttalelsen til å understreke viktigheten av at Skeivt arkivs bevilgning fortsettes i rammen av Universitetet i Bergen. Som argumentert i brevet sendt Kulturdepartementet og statsråd Trine Skei Grande 27.06.2019, ser vi fire hovedgrunner til at Skeivt arkiv bør forbli som en faglig enhet ved Universitetsbiblioteket i Bergen:

1) Dagens tilknytning bestyrker faglig kvalitet og standard på arkivet og fasiliteter at skeiv historie inngår i UiBs undervisning, forskning og formidling, og det er også tilsvarende tilgjengelig for andre universiteter og høgskoler. Dette er avgjørende for en optimal utvikling og bruk av arkivet.

2) UiB ser Skeivt arkiv som en viktig del av et større landskap av LHBTI-forskning og undervisning ved Universitetets studieprogram. Her har UiB en unik posisjon gjennom flere tverrfaglige forskningsgrupper som arbeider i feltet.

3) Skeivt arkiv er knyttet til et sterkt arkivfaglig miljø med høy kompetanse på spesialsamlinger, digitalisering og formidling ved Universitetsbiblioteket i Bergen.

4) Bevilgningen inngår i dag i rammebevilgningen til UiB. Det synes lite hensiktsmessig at en bevilgning til en enhet ved et universitet skal kanaliseres gjennom Arkivverket / Nasjonalarkivet når midlene likevel skal overføres til UiB.

Vi vil på denne bakgrunn advare mot å flytte forvaltningen av bevilgningen til Skeivt arkiv fra UiB til «Nasjonalarkivet».

Formålsparagrafen

Utredningen har et meget ambisiøst og nyskapende helhetlig blikk på arkiver og samfunnsdokumentasjon. Lovutkastet bærer også preg av å ville løse de store utfordringene med å dokumentere samfunnsutviklingen så vel i et historisk som et samtidsperspektiv. Formålsparagrafen (§ 1) understreker betydningen av en slik dokumentasjon for videreutvikling av rettsstaten og demokratiet; dette er en viktig formulering som viser arkivenes sentrale posisjon i samfunnsutviklingen. Det blir lagt vekt på at loven skal fremme offentlighet og demokratisk deltakelse, drive forsvarlig offentlig virksomhet, forsvare rettigheter, utvikle kunnskap om kulturarven, legge til rette for vitenskapelig forskning og annen granskning, herunder historisk forskning, pr merknad til §1e. Sist, men ikke minst (§ 1 f) står det at loven skal legge til rette for å «ivareta enkeltpersoners og gruppers behov for å kjenne sin egen historie».

En slik formålsparagraf er en nyskapning i forhold til den eksisterende Arkivlova, den viser med tyngde viktigheten av dette feltet i samfunnet. Formuleringen om individer og gruppers behov for å kjenne sin historie synes vi ved Universitetet i Bergen er særlig viktig, i dette ligger det en anerkjennelse av at samfunnet rommer ulike grupper og erfaringer og at det er viktig å ivareta disse i sin egen rett, noe UiB har tatt nasjonalt ansvar for gjennom Skeivt arkiv. Det samme gjelder formuleringen i § 1d om å utvikle kunnskap om «kulturarven, kulturelt mangfold og grunnleggende samfunnsforhold». Vi mener imidlertid kulturarv bør stå i ubestemt form entall: de andre formuleringene understreker jo nettopp at det finnes ulike grupper og ulike erfaringer i samfunnet, og ikke én helhetlig norsk kulturarv. Om man endrer fra «kulturarven» til «kulturarv» vil også begrepsbruken være i tråd med Kulturlova (§ 2b).

Kort om UiBs arkiver

§ 5 d inneholder et forslag til definisjon på en arkivinstitusjon. Her står det at dette er en «virksomhet med hovedformål å ta vare på og gjøre tilgjengelig arkiver omfattet av loven».

UiB har ikke det å ta vare på og gjøre tilgjengelig arkiver som hovedformål. Universitetsbiblioteket ved seksjonen for Spesialsamlinger kan imidlertid sies å ha et slik formål, i tråd med merknader til §5d som understreker at «arkivinstitusjon» slik det defineres i lovutkastet også kan omfatte en organisatorisk enhet i en virksomhet. Spesialsamlingene består av de fire faglige enhetene Billedsamlingen, Manuskript- og librarsamlingen, Skeivt arkiv og Språksamlingene. Alle disse enhetene arbeider med å ta vare på og formidle privatarkiver.

Vi vil dermed særlig kommentere på paragrafene som omhandler dette.

§5

I § 5 d er «arkivinstitusjon» definert slik: «virksomhet med hovedformål å ta vare på og gjøre tilgjengelig arkiver omfattet av loven».

I merknad til § 5 d står det at paragrafen “definerer arkivinstitusjon som virksomheter som tar vare på arkiver og gjør dem tilgjengelig. I samsvar med definisjonen av arkiver i bokstav d er det tale om å ta vare på dokumentasjon etter at primærformålet er opphørt. En arkivinstitusjon kan også være en organisatorisk enhet i en virksomhet, slik for eksempel et byarkiv eller kommunearkiv er en del av kommunen” (vår uthevelse). Dette betyr at enheter som for eksempel Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen er inkludert i lovforslaget. Institusjoner som ikke er en del av en større virksomhet, og som heller ikke har som hovedformål å ta vare på og gjøre tilgengelig arkiver faller imidlertid utenfor denne definisjonen. Eksempler på dette kan være museer. Vi mener derfor at denne definisjonen bør utvides til å inkludere «andre arkivbevarende institusjoner», eller at denne formuleringen legges til gjennomgående i lovteksten og merknader der det er relevant.

§ 24

I § 24, «Behandling av personopplysninger for arkivformål i allmenhetens interesse» står det at Nasjonalarkivet, kommuner, fylkeskommuner og offentlig eide arkivinstitusjoner kan være behandlingsansvarlig for behandling av personopplysninger for arkivformål i allmenhetens interesse.

Det står at også andre virksomheter kan ha et slik behandlingsansvar når dette er godkjent av Datatilsynet i samsvar med personvernforordningen art. 36. nr. 5. Før Datatilsynet treffer vedtak skal det hentes inn en uttalelse fra Nasjonalarkivet. Det er etter vår mening lite hensiktsmessig å legge dette ansvaret til Datatilsynet. Vi synes det er en god ordning at Riksarkivet/Nasjonalarkivet forvalter dette selv. Riksarkivet/Nasjonalarkivet har en helhetlig forståelse av personvern sett opp mot kravet om og behovet for samfunnsdokumentasjon i en videre forstand (som også dette lovutkastets formålsparagraf understreker), og forvalter dette spørsmålet på en faglig og balansert måte som bør videreføres i lovforslaget.

I § 34 (1) står det at Nasjonalarkivet har koordineringsansvar for langtidsbevaring av private arkiver. Dette er en videreføring av bestemmelsen i Arkivlova. I tillegg står det at Nasjonalarkivet «sørger for langtidsbevaring av private arkiver av vesentlig nasjonal betydning». I merknadene står det at dette ikke nødvendigvis innebærer at selve langtidsbevaringen må skje hos Nasjonalarkivet. Det står at Nasjonalarkivet kan inngå avtaler med andre arkivinstitusjoner, bibliotek og museer på nasjonalt nivå. Der står også at formuleringen «av vesentlig nasjonal betydning» gir rom for skjønn og at Nasjonalarkivet kan ta hensyn til bevilgningssituasjonen.

Vi mener at denne formuleringen kan være for rigid. Mange institusjoner oppbevarer privatarkiver av nasjonal betydning. Arbeidet med bevaring av privatarkiver i Norge er i sin natur preget av at ulike aktører bidrar for å få dette gjennomført. Formuleringen i merknadsfeltet om at Nasjonalarkivet kan inngå avtaler med andre institusjoner gir inntrykk av at arkiver av nasjonal betydning blir bevart etter en forutgående avtale med Nasjonalarkivet. I praksis er det imidlertid mange institusjoner som samler inn slike arkiver, og det er etter vår mening uheldig om det legges til grunn at institusjoner først må inngå en avtale med Nasjonalarkivet for å ta vare på et slik arkiv. Bevaringen av slike arkiver skjer gjerne i en situasjon der en organisasjon eller virksomhet er under oppløsning, det må handles raskt. Andre situasjoner hvor denne formuleringen i verste fall kan føre til at arkivmateriale ikke bevares er når det gjelder arkiver knyttet til ulike minoriteter, hvor det er sentralt at den bevarende institusjonen kan drive oppsøkende virksomhet og ha et tillitsforhold til arkivskaperne. I enkelte tilfeller kan dette være lite forenlig med det å være en del av eller i avtale med for eksempel Nasjonalarkivet eller andre statlige, sentrale institusjoner.

Det er dermed viktig at merknaden og lovteksten ikke blir tolket som en byråkratisering der Nasjonalarkivet fra tilfelle til tilfelle må «godkjenne» at arkivinstitusjoner tar var på slike arkiver.

Eksempelvis er UiB bevaringsinstitusjon for flere samlinger av nasjonal betydning, herunder Tromholt-samlingen ved Billedsamlingen, og Kim Frieles arkiv ved Skeivt arkiv. Det samme gjelder Manuskript- og librarsamlingens aktive innsamling av faghistoriske arkiver av nasjonal betydning. Disse nevnte arkivene er ikke samlet inn “etter avtale” med Nasjonalarkivet, men på initiativ fra faglige enheter ved en spesialisert institusjon. Disse spesialiserte institusjonene har samlet inn, og fortsetter å samle inn arkiver av nasjonal betydning på felt og områder som krever en aktiv innsamlingspolitikk.

I § 34 (2) fastsettes fylkeskommunens ansvar for å koordinere bevaring av private arkiver. Dette er nytt. Dette stiller vi oss i utgangspunktet positive til, men i tråd med vår kommentar til § 34 (1) er vi noe skeptiske til det neste leddet om at Fylkeskommunen sørger for langtidsbevaring av arkiver av «vesentlig regional betydning». Vi tolker det slik at hovedregelen her er at fylkeskommunen bevarer slike arkiver med mindre noe annet er avtalt. Igjen frykter vi at en for streng tolkning av dette kan føre til en unødvendig byråkratisk prosess som kan stikke kjepper i hjulene for det desentraliserte arbeidet som er viktig for å få samlet inn og bevart private arkiver.

§ 35

Her står det «Bevaring og registrering av private arkiver i offentlig finansiert arkivinstitusjon langtidsbevares etter arkivfaglige prinsipper og registreres i en felles, allment tilgjengelig og nettbasert katalog forvaltet av Nasjonalarkivet».

Her foreslår vi å legge til «og andre arkivbevarende institusjoner» for også å dekke biblioteker og museer (som bevarer en stor del av privatarkivene), med mindre dette legges til i lovutkastets definisjon av “arkivinstitusjon”, jamfør vår kommentar til § 5 d.

23.1.1 Avgrensinger:

«Utvalget har ikke vurdert om historiefaglig forskning med utgangspunkt i bevarte arkiver bør være en oppgave for Nasjonalarkivet og andre arkivinstitusjoner.» Vi mener at historiefaglig forskning bør styrkes i arkivinstitusjoner og andre arkivbevarende institusjoner. Det er en tung og viktig internasjonal tradisjon for historiefaglig forskning i arkivbevarende institusjoner. Vi mener å styrke denne forskningen er i tråd med lovutkastets mandat om å utvikle kunnskap om kulturarven, kulturelt mangfold og grunnleggende samfunnsforhold.