Høringssvar fra Anonym 1

Dato: 20.10.2020

Jeg er et offer som gjerne vil bli hørt da jeg kan gi innsyn i hva det vil si for oss som føler det er urettferdig at det er skadetidspunktet som gjelder og ikke domsavgjørelsen. Det er like vondt og skadelig selv om dette skjedde til "feil" tidspunkt.

Det som er realiteten for oss er å forholde oss til overgriper og måtte ordne alt selv. For dem som kjemper med dette systemet vil det være en befrielse å slippe denne kampen. Slippe å forholde oss til overgriper etter så lang tid. Jeg sliter fremdeles daglig, 30 år etter overgrepene startet og jeg fikk min barndom ødelagt. Jeg får ikke blitt ferdig.

At det er som Monica Mæland sier at dagens lov ofte oppfattes som urettferdig.

Den gjør virkelig det!

"En av årsakene er at det er tidspunktet for voldshandlingen, og ikke tidspunktet for dommen, som avgjør hva som er den øvre grensen for hvor mye staten utbetaler i erstatning."

Dette kan jeg skrive under på. Min hverdag hadde blitt så annerledes om det var tidspunktet for dommen som var gjeldene.

Det er en stor påkjenning for meg slik som systemet er nå.

Jeg ble utsatt for overgrep fra jeg var under 10 år til jeg var 15 år.

Frem til 2001.

Min overgriper ble dømt og jeg ble tilkjent en erstatning på 2,3 millioner kr i 2011. Det kjentes som en lettelse da jeg ble tilkjent erstatning. Min tapte inntekt og ødeleggelsen jeg har opplevd ble tatt hensyn til. Jeg skulle nå få stabilitet og flere muligheter.

Ingen opplyste meg før jeg gikk igjennom den store påkjenningen med erstatningssak at det aldri ville bli en realitet å få utbetalt erstatning. Dette grunnet skadetidspunktet. Det var bare forutinntatt at jeg visste. Det ble ett stort slag i ansiktet etterpå.

Grunnet skadetidspunktet var maksbeløpet voldsoffererstatningen utbetalte 200.000 kr.

Istedenfor å bli ferdig med overgriper må jeg søke om trekk i lønn gjennom namsfogden.

Jeg må nå gjennom søknad om tvangsutlegg og utregninger av renter hvert 2. år gjennom namsfogden. Dette for å få trekk i lønn hos overgriper. Sender jeg inn før trekkene stopper får jeg beskjed om at det er for tidlig. Når jeg sender inn til rett tidspunkt blir det venting i flere måneder med opphold i trekk. I dette tidsrommet slipper overgriper å betale. Det blir bare renter som i realiteten er penger jeg aldri får tilbake.

Gjør jeg feil i renteutregningen, blir det også ekstra ventetid.

Før utleggsforretning må man sende varsel. Så annethvert år må jeg personlig sende inn varsel om utlegg direkte hjem til overgriper sin postkasse! Mannen som har utsatt meg for så mye vondt.

Hver gang får jeg store reaksjoner.

Det er vanskelig å sitte ord på sårene det åpner og hvor mye det ødelegger. Jeg får mange tøffe måneder og ventetiden er en stor belastning hver gang.

Jeg blir så redd for at han blir sint og at han skal komme hjem til meg.

Har gardinene nede fordi jeg er redd han skal komme å se inn vinduene.

Jeg får mareritt, faller ofte inn i gamle mønstre med mestring av følelser som omfatter selvskading.

Jeg får også andre symptomer fra min PTSD, jeg får følelser og minner som da overgrepene skjedde.

Sårene mine får på en måte aldri gro skikkelig. Det er nesten som at jeg begynner å komme meg så er det på tide med en ny runde med å forholde seg til overgriper.

Denne gangen er det ekstra tøft.

Jeg har fått vite at namsfogden har ventetid på å behandle saken min i ett år! Det føles så uutholdelig.

Det er egentlig en frist på 60 dager på behandling av saken hos namsfogden, men det har de ikke kapasitet til.

Ikke kan de gjøre forskjell på saker, så at jeg har en domsavgjørelse og får store psykiske påkjenninger av å vente tas ikke hensyn til heller.

Jeg står en plass i køen på lik linje med selskaper som krever inn en ubetalt regning. Selskaper som ikke styres av alle tankene og bekymringene som jeg sitter med.

Hver eneste dag denne tiden får ikke tankene fred, og når saken da først er i gang venter jeg på hva overgriper vil klage på. For klage der han kan, gjør overgriper.

Klagen kommer som oftest siste dag i fristen. Så er det nye mnd med ventetid og bekymringer.

Pengene jeg går glipp av i ventetiden får jeg aldri tilbake heller.

Jeg håper inderlig at dere vil ta med dette i høringen. At det blir lest og tatt hensyn til. For dette påvirker meg så mye! Det er oss som er utsatt for vold og seksuelle overgrep det handler om. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan ofre har det. Jeg håper jeg klarer å sitte litt ord på det slik at andre kan forstå.

Det betyr mye bare å bli hørt og vurdert.

Det jeg skriver nå er realiteten av hvordan det er for dem som har en dom, men ble utsatt for kriminelle handlinger til feil tidspunkt. Vi kjemper på en måte en kamp ingen instanser skjønner at vi må.

Jeg har lurt på å bare gi opp, men dette er mer enn bare økonomi for meg, hvis jeg slutter å kjempe med dette føles det som han vinner.

Jeg gråter bare av tanken på lettelsen det hadde vært for meg om reglene forandres.

Jeg kunne blitt fri!

Endelig kunne jeg kommet ut av overgripers grep. Sårene mine kan få en sjanse til å gro.

Jeg vil ut å jobbe, jeg vil bli friskere.

Jeg vil så inderlig bli fri.

Vi ofre trenger å bli hørt og tatt hensyn til.

Hør på oss ofre, hjelp oss!

Gjør regelverket likt for oss, vi sliter på lik linje med alle som er utsatt!

Vi trenger sårt denne endringen!

Vi får ikke blitt ferdig med overgriper og trenger hjelp!