Høringssvar fra Hanne Sofie Logstein

Innspill til forslag om endringer i voldsoffererstatningsloven

Høringens overordnede mål; en mer forutsigbar og treffsikker voldsoffererstatningsordning som også er mer effektiv, er svært viktig.

Et problem med loven som blir trukket frem, er at tildelingen er basert på skjønnsmessige kriterier slik at resultatene kan oppleves urettferdig. Når loven har virket så lenge som den har gjort, er det grunn til å tro at det har utmeislet seg en praksis som kan lovfestes evt. tas inn som retningslinjer i forarbeidene til loven og slik gjøre den klarere.

Et annet problem som trekkes frem, er at erstatningsordningen er lite kjent og at de som mottar den, betrakter den som en slags «bonus» uten større betydning. Det er grunn til å tro at dette henger sammen slik at det er dem som tilhører de øvre samfunnslag med god økonomi som kjenner til ordningen, søker og får erstatning. Det virker litt defensivt å begrense en ordning fordi de svakest stilte ikke kjenner til eller får veiledning slik at de kan få tilgang til en erstatningsordning som vil bety langt mer for dem enn en «bonus». For disse vil kanskje erstatningsutbetalingen være viktigere enn å få gjerningsmannen dømt.

Så skulle det heller ikke være så vanskelig å gjøre ordningen kjent. De fleste voldsofre er i kontakt med helsevesenet eller politiet og der kan alle som har vært utsatt for vold, få utdelt et skriv om reglene.

Det er åpenbart at det å gå og vente på en avgjørelse i to år er en merbelastning, og for enkelte kan det utgjøre en så stor merbelastning at den ikke oppveier et positivt resultat - å bli tilkjent erstatning. Det er derfor riktig og viktig at prosessen effektiviseres.

Det påpekes at utgiftene til voldsoffererstatning har økt betraktelig, og at dersom alle som kunne det, søkte erstatning, ville beløpene bli langt høyere. Hvis jeg husker riktig, så ble erstatningsbeløpet oppjustert en god del etter Utøya-angrepet, og med tilbakevirkende kraft for dem som ble skadet der, da politikerne «oppdaget» hvor begrensede utbetalinger voldsoffererstatningen ga. Jeg antar at beløpene ikke ble nedjustert igjen etter utbetalingene til Utøya-ofrene? Da kan det gi feil signaler å begrense voldsoffererstatningsordningen ut fra at mange ressurssvake ikke får nytte av den siden de ikke kjenner til ordningen. At det blir et krav om å reise sivilt søksmål mot skadevolder der skadevolder ikke blir dømt til å betale erstatning i en straffesak, vil være besparende i betydningen at det vil «skrelle» av alle som ikke har ressurser (som også kan være som følge av voldsepisoden) til å gå til sivilt søksmål. Etter f.eks. en voldtekt, er det nok noen ofre som bruker langt tid til å komme seg etter krenkelsen og kanskje ta en beslutning om hvorvidt de vil fortsette å leve. For dem som vil leve videre, vil det være en stor belastning å få vite at de hadde rett til erstatning, men at fristen er utløpt. Av den grunn bør eventuelle frister være romslige.

Det må være et mål at en erstatningsordning oppleves som rettferdig, effektiv og forutsigbar slik at Staten mer blir en «velgjører» enn en «motpart» i slike saker. Et overordnet mål for alle erstatnings- og støtteordninger burde være at har du rett til det, så får du det.

Med hilsen

Hanne Sofie Logstein
Jurist