Høringssvar fra Oslo tingrett

1, Generelt

Hvem som skal få erstatning fra staten, er et politisk spørsmål som Oslo tingrett ikke tar stilling til. Oslo tingrett bemerker imidlertid at forslaget til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte synes å innebære en betydelig svekkelse av de voldsutsattes rettigheter sammenlignet med dagens ordning.

Vi er videre bekymret for at kravet om dom for å få utbetalt voldsoffererstatning vil føre til lengre saksbehandlingstid i straffesaker hvor det skal behandles erstatningskrav fra voldsutsatte, og at tidsbruken under hovedforhandling vil øke.

Oslo tingrett mener også det er en risiko for at det offentliges utgifter ved å få behandlet de sivile saksanleggene undervurderes, og at de kan bli betydelige. Det gjelder både utgiftene til fri sakførsel for skadelidte, og utgiftene for domstolene som vil få flere sivile saker om voldsoffererstatning til behandling.

2. Krav om dom

Det er foreslått at staten som hovedregel kun skal utbetale erstatning i saker hvor det foreligger dom for kravet. Unntak er gjort for tilfeller der skadevolder er ukjent, død, under 15 år eller utilregnelig.

Departementets forslag vil ha stor betydning for retten til erstatning fra staten både i tilfeller der straffesaken henlegges av politiet og i tilfeller der det ikke foreligger dom for hele det sivile kravet i straffesaken.

3. Rett til erstatning i straffesaker som henlegges av politiet

Etter forslaget vil skadelidte ikke ha krav på erstatning fra staten i saker som henlegges av politiet, med mindre de selv går til sivilt erstatningssøksmål for domstolen. En stor andel av sakstypene som gir rett til erstatning, gjelder vold og overgrep som skjer i det skjulte hvor bevissituasjonen kan være krevende. På grunn av det strenge beviskravet i straffesaker er det kun en liten prosentandel av sakene som ender med tiltale og dom. Samtidig vil mange av de skadelidte i henlagte saker kunne ha krav på erstatning basert på et sivilrettslig beviskrav (klar sannsynlighetsovervekt). Departementet forutsetter at disse skadelidte går til sivilt erstatningssøksmål mot gjerningspersonen. Etter Oslo tingretts syn vil en slik forutsetning medføre risiko for rettstap for mange skadelidte som ikke vil orke belastningen med eller ha ressurser til å gjennomføre en slik sivil sak.

Departementet har i høringsnotatet vist til at to tredjedeler av de som i dag søker om erstatning i saker som er henlagt etter bevisets stilling, får avslag på søknadene om voldsoffererstatning. Det betyr imidlertid at en tredjedel av de som søker om voldsoffererstatning etter henleggelse av straffesaken, anses for å ha krav på slik erstatning. Dersom disse personene ikke går til sivilt søksmål mot skadevolder med de belastninger og kostnader det medfører, vil disse personene tape sin rett til erstatning fra staten sammenlignet med dagens ordning.

Departementet trekker i høringsnotatet frem at det også vil være krevende å vitne i en straffesak og at voldsutsatte ikke selv kan avgjøre om det blir reist straffesak. Det er imidlertid en vesensforskjell mellom å være fornærmet/vitne i en straffesak som påtalemyndigheten har ansvaret for å gjennomføre, og å være saksøker i en sivil sak.

Departementets forslag vil kunne medføre at kun de mest ressurssterke skadelidte vil få hevdet sin rett til erstatning. Departementet peker i høringsnotatet punkt 1.5 på at ordningen med voldsoffererstatning fremstår som lite kjent. Departementet uttaler at det er uheldig om det bare er de som er best informert som får erstatning. Etter Oslo tingretts syn vil dette kunne gjelde desto mer dersom skadelidte selv vil måtte gå til sivilt søksmål for å få rett til erstatning fra staten. I saksgruppen som gir rett til erstatning fra staten, vil det også være mange mindreårige skadelidte, som i så fall vil være avhengig av at vergen reiser søksmål på deres vegne. I noen tilfeller vil det være den som er den mindreåriges verge som er den påståtte skadevolder. For at det skal fremmes erstatningskrav i slike saker, må det være eller bli oppnevnt en midlertidig verge med de kostnader det vil påføre det offentlige. Også i andre saker der det er en nær relasjon mellom skadevolder og skadelidte, kan det være svært vanskelig for den skadelidte å gå til sivilt søksmål og gjennomføre en sivil hovedforhandling.

For en del skadelidte vil nettopp de skadene som de er påført ved voldshandlingene også kunne påvirke evnen til å gjennomføre et slikt søksmål. Det vil også i noen saker kunne være vanskelig å komme i kontakt med den saksøkte. I tilfeller der det fremstår klart at den påståtte skadevolder ikke har økonomisk evne til å betale et eventuelt erstatningskrav, vil det videre kunne fremstå som lite meningsfylt å gå til sivilt søksmål mot vedkommende.

Vi vil også peke på at selv om kun en mindre andel av de som får saken henlagt går til sivilt søksmål mot gjerningsmannen vil det offentliges kostnader kunne bli betydelige, idet skadelidte har krav på fri sakførsel og det vil påløpe økte utgifter for domstolene som behandler sakene.

4. Rett til erstatning når det ikke foreligger dom for hele det sivile kravet

I høringsnotatet er det foreslått at det kun skal betales erstatning fra staten for krav som det er avsagt dom for og med det beløpet det er avsagt dom for. Kravet om dom gjelder følgelig ikke bare ansvarsgrunnlaget, men også de enkelte erstatningskravene. Det gjelder også i tilfeller der skadevolder er dømt til å betale ménerstatning eller erstatning for tap i fremtidig erverv eller utgifter, men kravet viser seg å bli større enn det som er blitt pådømt. Dette vil kunne medføre at fornærmede/skadelidte må gjennom flere rettsrunder for å få utbetalt det hen har rett til i erstatning fra staten. Etter Oslo tingretts syn fremstår det som helt unødvendig at skadelidte må gå til (ny) sivil sak dersom det foreligger en dom som fastslår ansvarsgrunnlaget. For skadelidte vil det også kunne fremstå som særlig urimelig at hen kanskje flere ganger må gå til sivilt søksmål for å få dom på krav mot en gjerningsperson som antagelig ikke vil ha noen interesse av å medvirke til en smidig behandling av saken. For slike krav mener tingretten også at kostnadene ved domstolsbehandling i betydelig grad vil overstige kostnadene ved at kravet behandles direkte ved Kontoret for voldsoffererstatning.

Dersom det reises straffesak, skal det sivile kravet i utgangspunktet behandles sammen med straffesaken. For oppreisningskrav og enkle krav om erstatning for påløpte utgifter, for eksempel behandlingsutgifter mv. er dette uproblematisk. Dersom også mer komplekse erstatningskrav som erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning skal behandles fullt ut i straffesaken, vil dette kunne få konsekvenser for tidsbruken i straffesakene. Det vil for eksempel kunne være behov for utredning fra rettsoppnevnt sakkyndig. I en del tilfeller vil det ta tid før enkelte deler av erstatningskravet er tilstrekkelig avklart. Det tar for eksempel tid før skaden har stabilisert seg, eller man må se an behandling, eller vente på avklaring av rett til offentlige ytelser. Det vil kunne føre til at fornærmede/skadelidte må gjennom flere rettsrunder for å få det hen har krav på i erstatning fra staten. Oppreisningskravet vil for eksempel kunne pådømmes sammen med straffesaken, mens fornærmede må gå til sivilt søksmål for å få dom for erstatning for tap i fremtidig erverv.

Retten til å få det sivile kravet behandlet i straffesaken, oppstår når det er tatt ut tiltale i straffesaken. I de fleste saker berammes hovedforhandling relativt kort tid etter at det er tatt ut tiltale. Dersom det sivile kravet skal pådømmes i sin helhet i forbindelse med straffesaken, vil dette kunne føre til at hovedforhandling i straffesaken må utsettes, og at saken dermed blir forsinket. Dette vil kunne ha betydning for overholdelse av fristen for berammelse av saker med tiltalte under 18 år og der tiltalte sitter varetektsfengslet. Jo lenger varighet straffesaken har, desto lenger tid tar det normalt å få berammet straffesaken. Dersom straffesakens lengde økes på grunn av behandling av det sivile kravet, vil det også kunne medføre at berammelsestiden blir lenger.

I enkelte tilfeller vil det kunne være aktuelt å utsette forhandlingene om de sivile kravene, jf. straffeprosessloven § 431. Dette er imidlertid tungvint idet forhandlingene skal fortsette med de samme dommere, forsvarere og bistandsadvokat. Utgiftene ved en slik deling vil også kunne bli betydelige.

Det bemerkes også at det ikke er automatisk rett til bistandsadvokat i alle saker som er foreslått omfattet av den nye ordningen med erstatning fra staten til voldsutsatte. Fornærmedes rett til erstatning fra staten vil da avhenge av den enkelte aktors håndtering av det sivile kravet under straffesaken. Erfaringen viser at denne håndteringen varierer.

I departementets høringsnotat punkt 11.4 er det vist til høringsuttalelser fra Erstatningsnemnda for voldsofre, Kontoret for voldsoffererstatning og Statens sivilrettsforvaltning som har trukket frem at domstolene gjerne bare behandler deler av erstatningskravet. Departementet skriver om dette at de antar at de sivile kravene ofte ikke blir fullstendig behandlet fordi de i liten grad er forberedt og får begrenset oppmerksomhet i straffesaken. Departementet har vist til forslag fremsatt i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov for å bedre behandlingen av de sivile kravene i straffesaken. Disse forslagene går blant annet ut på skjerping av kravet til angivelse av det sivile kravet og å innføre frist for endring av krav, påstand, påstandsgrunnlag og bevis. Departementet legger til grunn at domstolene behandler hele erstatningskravet dersom forslaget til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte blir vedtatt. Samtidig er det i NOU 2016: 24 foreslått regler som skal gjøre det enklere å nekte behandling av det sivile kravet sammen med straffesaken. En slik beslutning vil ha store konsekvenser for fornærmedes rett til erstatning.

Etter Oslo tingretts syn vil ikke forslagene i NOU 2016: 24 eller departementets forutsetning i høringsnotatet løse utfordringene med å få hele det sivile kravet pådømt i forbindelse med straffesaken, hvilket også synes erkjent av departementet på side 66 for ménerstatning og fremtidig inntektstap. Departementet viser til at en senere sivil erstatningssak om slike krav kan pådømmes skriftlig i medhold av tvisteloven § 9-8. Adgangen til slik pådømmelse er imidlertid snever. I forarbeidene fremheves det at slik forenklet domsbehandling skal reserveres for saker der utfallet er åpenbart, jf. kommentarutgaven til tvisteloven (elektronisk utgave på Juridika) med henvisning til merknaden til lovforslaget i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005). Vurderingen av kravet til årsakssammenheng og utmåling av tap er sjeldent åpenbart.

I høringsnotatet punkt 11.4 er det referert at Oslo tingrett er av den oppfatning at de sivile kravene normalt er modne når straffesaken pådømmes. Dette gjelder imidlertid kun de enkle kravene, som oppreisning og krav om erstatning for ødelagte klær og gjenstander. Krav om fremtidig inntektstap, fremtidig utgifter og ofte også ménerstatning vil normalt ikke være klare til pådømmelse,

5. Kostnader

I høringsnotatet punkt 1.8 vises det til at utgiftene til voldsoffererstatningsordningen har økt kraftig og at en ordning om erstatning fra staten må være dimensjonert til at staten kan bære kostnaden når alle som har rett til erstatning får det. Departementets forslag innebærer imidlertid at deler av kostnadene flyttes til domstolene (og partene selv). Departementet har anslått økte kostnader til domstolsbehandling på mellom 10 og 15 millioner kroner. Det fremgår ikke hvordan dette kostnadsanslaget er beregnet, og Oslo tingrett mener det er grunn til å tro at utgiftene vil bli vesentlig høyere. Oslo tingrett etterlyser derfor et estimat over hvor mange sivile erstatningssaker som departementets forslag antas å medføre for domstolene per år. Oslo tingrett mener det må påregnes i hvert fall to dagers hovedforhandling i de fleste sivile erstatningssaker hvor det ikke foreligger en straffedom som avgjør ansvarsgrunnlaget. I tillegg kommer kostnader ved at varigheten av straffesaker kan bli lengre dersom det sivile kravet skal behandles grundigere og mer fullstendig i saker der det tas ut tiltale mot gjerningspersonen. Det må også beregnes ekstra kostnader til etterfølgende sivile søksmål for deler av det sivile kravet dersom dette ikke er klart til behandling under straffesaken, eller det viser seg at kravet er mer omfattende enn det som ble pådømt i straffesaken eller en sivil erstatningssak. I enkelte tilfeller der skadelidte var ung på gjerningstidspunktet, for eksempel ungdommer som ble skadet på Utøya 22. juli 2011, vil erstatningsposter knyttet til fremtidig utvikling være uavklarte og usikre, og det vil måtte fremmes krav i flere runder.

Departementet viser i høringsnotatet til at voldsofre har krav på fritt rettsråd og fri sakførsel i erstatningssak mot gjerningspersonen uavhengig av inntekt og formue, jf. lov om fri rettshjelp § 11 første ledd nr. 4 og § 16 første ledd. Dette beskytter imidlertid ikke den skadelidte i å måtte dekke motpartens sakskostnader. Mulig ansvar for sakskostnader vil også være en kompliserende faktor i saker med mindreårige fornærmede der påstått skadevolder er fornærmedes nærmeste. Det vil da måtte være en midlertidig verge som tar stilling til om erstatningskrav skal fremmes på vegne av den mindreårige fornærmede, men det er uklart hvem som skal bære et eventuelt sakskostnadsansvar på fornærmedes vegne.

Også for den påståtte skadevolder vil det være en belastning å bli saksøkt i en sivil erstatningssak, med risiko for å bli idømt sakskostnadsansvar. Den påståtte skadevolder omfattes per i dag heller ikke av reglene om fritt rettsråd eller fri rettshjelp.

6. Stykkpris for fri rettshjelp i sivile saker om erstatning

Departementet foreslår i høringsnotatet punkt 18 å innføre stykkprisbetaling for bistand til voldsutsatte i erstatningssak mot skadevolder. Departementet foreslår å benytte samme stykkpris som i stykkprisforskriften § 10 som gjelder fornærmedes advokat i hoved- og ankeforhandlinger i straffesaker. Etter Oslo tingretts syn vil det være en betydelig forskjell i hvilke krav som stilles til forberedelse for bistandsadvokat i en straffesak som føres av påtalemyndigheten og de krav som stilles til en prosessfullmektig for en saksøker i sivil erstatningssak mot gjerningspersonen. Det må derfor påregnes at advokatene for å kunne utføre oppdraget forsvarlig vil ha en tidsbruk som vil føre til at de har krav på salær etter medgått tid. En stykkpris vil derfor ikke gi uttrykk for hva som vil bli de reelle kostnadene.

Yngve Svendsen

Sorenskriver