Høringssvar fra Bjarte Askeland

Dato: 04.12.2020

Bjarte Askeland

Lagdommer dr. juris

Gulating lagmannsrett

Arnt Erlend Skjefstad

Lagdommer phd. jur.

Gulating lagmannsrett

Høringsuttalelse

Som lagdommere er vi kjent med høringsuttalelsen fra Dommerforeningens fagutvalg for strafferett og straffeprosess, og slutter oss til alle synspunkt i denne. Som lagdommere, som tidligere har vært rettsforskere med erstatningsrett som spesialfelt, vil vi avgi en egen høringsuttalelse om enkelte erstatningsrettslige spørsmål:

1. Utarbeidelsen av det nye lovforslaget har blitt til på departementsnivå etter at man har besluttet å ikke følge opp arbeidet fra det opprinnelig fastsatte lovutvalget. Dette er en uvanlig prosess bak et lovforslag, noe som kan invitere til særskilt vurdering av om departementet har ivaretatt den bredde av synspunkter og angrepsmåter som ligger bak ordningen med offentlige utredninger innenfor NOU-serien. Departementet har både helhetlig og i detaljene arbeidet for å effektivisere reglene, noe som i seg selv er prisverdig. Orienteringen mot effektivisering kan imidlertid invitere til generelt å spørre om prinsipielle spørsmål er drøftet balansert og grundig.

2. Departementet har i høy grad villet koble voldsoffererstatningsordningen opp mot alminnelig erstatningsrett. Valget av å fjerne et krav om personskade i bunnen er et avvik fra denne tilnærmingen, som med den nevnte koblingen umiddelbart er noe overraskende. Prinsipielle spørsmål knyttet til dette valget kan ikke ses å være nærmere diskutert. Det kan i denne forbindelse stilles spørsmål ved selve utgangspunkt for departementets fremstilling på s. 30, nederste avsnitt:

«Etter alminnelig erstatningsrett stilles det ikke noe krav om at man må ha lidd personskade som følge av handlingen for å få erstatning»

Herskende lære er at forekomst av skade er et grunnvilkår for få erstatning, og på det området som her er aktuelt, er det personskade som kreves. Det siterte utsagnet griper derfor noe for langt, eller kan i alle fall hevdes å være upresist. Dersom tanken er at den nye voldsoffererstatningsloven i høy grad skal harmoniseres med alminnelig erstatningsrett, kan fraværet av et ordinært skadevilkår åpne for disharmoni på konkrete punkter. En nærmere vurdering av konsekvensene av dette valget kunne ha vært betryggende og hensiktsmessig.

3. Når det gjelder øket vektlegging av behandling av erstatningskrav for lidt og fremtidig økonomisk tap i forbindelse med straffesak, kan nevnes at det tidvis er et problem at bistandsadvokater ikke har spesialkompetanse i personskadeerstatningsrett, noe som kan være nødvendig for å få prosedert saken forsvarlig med materielt riktig resultat til følge.

4. Det prinsipielle i at det er staten som forskutterer skadevolders ansvar har under gjeldende lov foranlediget en del nyanseringer mellom voldsoffererstatning og alminnelig erstatningsrett. Det kan spørres om det prinsipielle grunnlaget for nyanseringene er diskutert så grundig at de uten videre kan forlates.

Et prinsipielt viktig punkt i så måte er Høyesteretts nyansering av grensen for adekvansspørsmål vedrørende tredjeparts tap i Landsidedommen HR 2017-352-A (Breivik som skadevolder ved Utøyamassakre). Høyesterett gir her i avsnitt 27-28 prinsipielle retningslinjer for adekvansvurderinger:

(28) Når samfunnet utsettes for terrorhandlinger som dette – hvor skadepotensialet er vidtrekkende og ubestemt, og hvor svært mange rammes på ulike måter – mener jeg at grensene for statens ansvar etter voldsoffererstatningsloven må trekkes etter i hovedsak objektive kriterier. Det bidrar til å sikre både likebehandling og en tillitvekkende og hensiktsmessig saksbehandling.

(29) Bruken av objektive kriterier kan føre til at det ikke blir fullt sammenfall mellom terroristens personlige skyldansvar og statens objektive ansvar. Terroristens ansvar kan etter omstendighetene være videre fordi andre hensyn gjør seg gjeldende for ham. Dette er med andre ord et eksempel på at lovforarbeidenes «utgangspunkt» om et slikt sammenfall, etter omstendighetene kan bli fraveket. Jeg går av den grunn ikke nærmere inn på rekkevidden av terroristens personlige ansvar i dette tilfellet.

Høyesterett adresserer her i realiteten spørsmålet om fellesskapet alltid skal betale erstatning innenfor de grensene for adekvans som vil trekkes overfor personer som volder skade med høy grad av skyld. Høyesteretts premisser anerkjenner implisitt at grov skyld påvirker grensene for adekvate skadevirkninger, herunder hvilke tredjeparter som er berettiget til erstatning. Endelig er det en anerkjennelse av at karakteren av ansvarsgrunnlaget generelt påvirker grensene for hvor langt skadevolders ansvar skal trekkes.

Departementets standpunkt er uten nærmere begrunnelse at voldsoffererstatning skal betales i samme grad og overfor de samme tredjeparter som en terrorist som Breivik er personlig ansvarlig for (s. 37). Konsekvensene av denne synsmåten kan være vidtrekkende, for eksempel ved nye terrorangrep. Det er en grunn til at Høyesterett formulerer seg som de gjør, nemlig at ansvarsgrunnlaget for voldsoffererstatning erstatningsrettslig sett er et annet enn for gjerningspersonen selv. Avveiningen av hvor langt statens ansvar skal strekkes er et resultat av norsk rettstradisjon på området, i det konkrete tilfellet undergitt en nøyaktig grensedragning av vår fremste domstol, Høyesterett. Departementets standpunkt er sympatisk sett fra de skadelidtes side, men det kan hevdes at de prinsipielle vurderingene bak departementets forslag om å fravike Høyesteretts nyansering med fordel kunne ha vært grundigere drøftet.

Bjarte Askeland Arnt Erlend Skjefstad

Lagdommer Lagdommer