Høringssvar fra Likestillings- og diskrimineringsombudet

Dato: 30.11.2020

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til departementets høringsbrev av 4. september 2020.

Ombudets mandat og forholdet til menneskerettighetskonvensjonene

Likestillings- og diskrimineringsombudet skal i henhold til diskrimineringsombudsloven § 5 blant annet være pådriver for likestilling og mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. Videre skal ombudet føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med statens forpliktelser etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Ut fra ombudets mandat vil forslaget til ny voldsoffererstatningslov være relevant særlig med tanke på erstatning til ofre for kjønnsbasert vold og ofre for hatkriminalitet, jf. straffeloven § 77 bokstav (i), som etter Stortingets lovvedtak 3. november 2020 skal regne som skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen at lovbruddet har sin bakgrunn i religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, funksjonsevne eller andre forhold som støter an mot grupper med et særskilt behov for vern.

Dette er egenskaper som også omfattes av det menneskerettslige diskrimineringsvernet som følger av ulike konvensjoner Norge har sluttet seg til, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FN-konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og om sivile og politiske rettigheter (SP). Bestemmelser og ordninger om erstatning vil kunne bidra til å effektivisere diskrimineringsvernet og støtte opp under statens etterlevelse av sine forpliktelser etter konvensjonen. Tilsvarende vil innstramning av lovverk og ordninger på dette området kunne svekke etterlevelsen av forpliktelsene.

Ombudets kommentarer til forslaget

Vi er enig i at det er behov for et enklere og mer forutsigbart regelverk på dette området. Ordningen bør også bli mer effektiv, for eksempel når det gjelder saksbehandlingstid. Vi støtter derfor forslaget om at erstatning skal utbetales automatisk der det foreligger dom på kravet i straffesaken.

Vi er imidlertid svært skeptiske til at hovedregelen om dom for erstatningskravet i straffesaken som vilkår for å få voldsoffererstatning ikke gjør unntak for erstatningskrav som følge av straffbare handlinger der saken er henlagt av påtalemyndigheten. Slike saker utgjør en ikke ubetydelig andel av sakene som fremmes under dagens ordning, etter det vi har fått opplyst. Departementets forslag vil dermed i praksis føre til at en stor andel voldsofre vil falle utenfor ordningen, sammenlignet med i dag.

Å henvise ofre for straffbare handlinger til sivilt søksmål i slike tilfeller, er ikke et realistisk alternativ. Å reise sak for domstolene vil kunne være krevende for de fleste, og kan medføre en stor belastning. Ikke minst vil dette kunne gjelde for ofre for straffbare handlinger, der skadene eller virkningene av den straffbare handlingen i seg selv i mange tilfeller vil kunne gjøre det svært vanskelig å reise erstatningssak på egen hånd. For ofre for kjønnsbasert vold eller æresrelatert vold vil dessuten tilknytningen til gjerningspersonen (e) i seg selv kunne utgjøre en hindring for å gå til søksmål, både av følelsesmessige årsaker, men også som følge av frykt for hevnreaksjoner. Unge voldsofre vil ofte kunne mangle økonomiske ressurser eller ha en livssutiasjon som gjør det vanskelig å gå til sak. Mindreårige vil på sin side være avhengige av at vergene har ressurser til å følge opp erstatningskravet rettslig. Vi viser for øvrig til punkt 2 i høringsuttalelsen fra Advokatfirmaet Salomon, som beskriver nærmere hvordan et slikt krav om dom som vilkår for å få voldsoffererstatning vil kunne slå ut i praksis.

Selv om saksbehandlingstiden for erstatningskrav i henlagte straffesaker vil bli høyere enn i saker der det foreligger dom, vil ikke det å omfatte slike erstatningskrav nødvendigvis undergrave formålet om å effektivisere ordningen. De øvrige endringene departementet foreslår om forenkling og tydeliggjøring av reglene vil føre til at saksbehandlingstiden også vil kunne gå ned for erstatningskrav som stammer fra henlagte straffesaker. Ett eksempel er forslaget om at det ikke må foreligge personskade.

Automatisk utbetaling av pådømte krav vil dessuten frigjøre ressurser til å behandle øvrige erstatningskrav, herunder fra henlagte straffesaker. Når det er sagt, vil vi påpeke at det må bevilges tilstrekkelig med ressurser til at håndhevingsapparatet kan håndtere de erstatningskravene som kommer inn på riktig måte og innen rimelig tid. Her vil vi også minne om de kravene som følger av for eksempel FNs kvinnediskrimineringskomités generelle anbefaling nr. 19 avsnitt 24 (i) og Istanbulkonvensjonen artikkel 30 om effektive rettsmidler for voldsutsatte, herunder knyttet til rett til erstatning.

Når det gjelder hvilke straffbare handlinger som skal kunne gi grunnlag for erstatning, mener vi at det bør vurderes på nytt hvorvidt legemskrenkelse (strl. § 271) og seksuell handling uten samtykke (strl. § 297) bør omfattes. Det vil være forskjell på alvorligheten i de ulike sakene som subsumeres under disse straffebudene, og for de alvorligste vil det være uheldig om fornærmede ikke får rett til voldsoffererstatning.

Med vennlig hilsen

Hanne Inger Bjurstrøm

likestillings- og diskrimineringsombud