Høringssvar fra Anonym 21

Høringssvar - ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte

Dato: 03.12.2020

Viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev med referanse 20/4021 – CHD om forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte.

Jeg er enig i at dagens voldsoffererstatningsordning fungerer dårlig og at saksbehandlingstiden er for lang. Jeg er derimot svært uenig i selve forslaget til Justis- og beredskapsdepartementet og ønsker ikke at disse endringene vedtas. Selv ønsker jeg en enklere ordning med kortere saksbehandlingstid.

Jeg har selv gått igjennom en lang prosess med anmeldelse, henleggelse og søknad om voldsoffererstatning. Dersom Justis- og beredskapsdepartementets forslag hadde vært gjeldende da jeg søkte om erstatning ville jeg trolig ikke ha fått innvilget det. Som voldsutsatt ville jeg aldri ha klart å gå sivilt søksmål mot skadevolder. Helsen og økonomien ville ikke ha strukket til.

Jeg ønsker også å påpeke at erstatningssummene fra voldsoffererstatningen som oftest er lav, så et sivilt søksmål ville i mine øyne være en økonomisk byrde for den voldsutsatte og i verste fall en stor økonomisk kostnad. Erfaringsmessig handler ikke bare en søknad om voldsoffererstatning om selve erstatningssummen. Det viktigste er å bli trodd av systemet. Nåværende voldsoffererstatning er en åpning for voldsutsatte til å få en form for aksept.

En voldsoffererstatningsordning vil svekke den utsattes rettigheter og veldig mange utsatte vil falle utenfor ordningen. Jeg vil legge til at det er veldig mange anmeldelser som blir henlagt og at det mest sannsynlig også er store mørketall i forhold til mange voldsutsatte som aldri anmelder.

Jeg er imot forslaget til Justis- og beredskapsdepartementet og fraråder Stortinget på det sterkeste om å vedta forslaget om endring av Voldsoffererstatningen!

Nedenfor har jeg skrevet en tekst for å belyse mine egne erfaringer.

Kjære leser. Jeg er ikke et mørketall.
Jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot oppfølgingen av voldtektsofre, som etter min og flere andres mening er alt for dårlig i Norge. Ventetiden er for lang og oppfølgingen er for dårlig!

Jeg ønsker å dele min egen erfaring om hvordan jeg har opplevd prosessen etter en voldtekt. Jeg har snakket med tre andre voldsutsatte jenter fra gruppen min på Støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep om oppfølgingen av voldtektsofre i Norge. De mener i likhet med meg at oppfølgingen av voldtektsofre i Norge er for dårlig og at saksbehandlingstidene er for lang. Vi vil ha hjelp, og vi vil bli trodd. Dette er mitt og deres rop til det norske samfunnet, og spesielt til politikerne. Noe må gjøres, og det nå! Du kan ikke alltid reise deg alene. Noen ganger trenger vi hjelp. Vi trenger hverandre, og vi trenger et system som fungerer.

Begrepet voldtekt er fortsatt tabubelagt i samfunnet, og for en del er begrepet vanskelig å forstå. En del mennesker stiller fortsatt spørsmål til troverdigheten til den som er blitt voldsutsatt. Min definisjon av voldtekt bunner ut i straffeloven § 291 (Lovdata 2009), hjelpeorganisasjoners forståelse av hva en voldtekt er (SMISO), og ikke minst min egen oppfatning av hva en voldtekt er. Min oppfatning av hva en voldtekt er har endret seg etter min egen erfaring. Før så trodde jeg at en voldtekt var voldelig, og for at det skulle være en «ordentlig» voldtekt måtte det være en overfallsvoldtekt. Dette er feil!

På bakgrunn av litteratur og statistikk tror jeg at det er svært få som faktisk anmelder voldtekt og seksuelle overgrep. Heldigvis har antallet anmeldelser økt noe. Hele 30 prosent av voldtektsanmeldelser fra 2018 ble anmeldt hele 1 år etter at voldtekten var funnet sted (Politiet 2019). Dette er noe som jeg godt kan forstå på grunn av all den skammen, skyldfølelsen og usikkerheten en voldtekt medfører. I Justis- og beredskapsdepartementets handlingsplan mot voldtekt 2019-2022, kommer det frem at rundt 9,4 prosent av alle kvinner har blitt utsatt for voldtekt i løpet av livet, og rundt 1,1 prosent menn (Regjeringen 2019; NKVTS 2014). Hele 80 prosent av anmeldte voldtekter blir henlagt (VG 2018). Saksbehandlingstiden til politiet på å etterforske en voldtektsanmeldelse varierer fra politidistrikt til politidistrikt. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i Norge i 2018 var på 217 dager. Målet til Politidirektoratet og Riksadvokaten er å få saksbehandlingstiden ned til 130 dager (NRK 2019).

I noen tilfeller er det mulig å søke om erstatning fra staten, såkalt voldsoffererstatning. Saken må være anmeldt til politiet, det må ha blitt fremmet et erstatningskrav i straffesaken, det straffbare forholdet må være klart sannsynliggjort og du må ha fått påført personskade som følge av den straffbare handlingen. Voldsoffererstatning har i dag en saksbehandlingstid på 18 måneder (Voldsoffererstatning). Den utsatte sender da inn søknaden og vedlegger nødvendig dokumentasjon. Politiet oversender dokumentasjonen i saken. I tillegg kan det bli gjort regress i saker der det er gitt en dom, rettsforlik, påtaleunnlatelse, eller vedtatt forelegg. Det vil si at staten gjør et vedtak på at den anmeldte (skadevolder) må betale hele eller deler av erstatningen. Ved et slikt vedtak skal den anmeldte få mulighet til å klage på vedtaket, og anmeldte kan be om innsyn i dokumentasjon (Voldsoffererstatning). Min erfaring som utsatt er at det er svært vanskelig å være i en slik prosess. Jeg opplevde det slik at jeg nesten ikke klarte å gjennomføre prosessen. Du lever i et vakuum av usikkerheten, og ventetiden er lang. Situasjonen er helt ute av din kontroll. Informasjonen underveis er mangelfull, og alt tar tid. Hvordan du som voldsutsatt blir møtt av instanser og mennesker, er her svært viktig.

Oppfølging av voldtektsofre i Norge

Etter en voldtekt så skal du dra på overgrepsmottaket slik at de kan undersøke deg, samle bevis, og snakke med deg (Dinutvei). Deretter får du beskjed om at du kan ta kontakt med politiet for å anmelde forholdet. Noen dager etter at du har vært på overgrepsmottaket får du en oppfølgingstelefon av den sykepleieren som var på vakt da du kom inn. Deretter står du helt alene. Det er du som må ta kontakt med politiet. Det er du som må ta kontakt med bistandsadvokat. Det er du som må komme deg til legen om du trenger noe mer helsehjelp enn det du fikk på overgrepsmottaket. Det er du som må ta kontakt med hjelpeorganisasjoner. Det er du som må be om en henvisning til psykolog om du trenger det. Det er du selv som må følge opp saken hos politiet. Det er du selv som må rope om hjelp for å bli hørt! Dette er min erfaring.

Jeg tok kontakt med Støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep (heretter kalt SMISO) og begynte så smått å gå i samtaler der. Over en og en halv måned etter hendelsen så klarte jeg ikke mere og ble sykemeldt i en periode. Jeg fikk sykemelding, men ikke noe mer hjelp utover dette. Deretter så presset jeg meg tilbake på jobb og prøvde å leve livet mitt som normalt. Det gikk ikke. Jeg fikk større og større helsemessige plager, både fysiske og psykiske.

Jeg tok selv kontakt med Støttesenteret for Kriminalutsatte og fikk flere samtaler der. Jeg har mange ganger vært på individuelle samtaler, og gruppesamtaler med andre voldsutsatte hos SMISO. De ansatte og jentene som jeg har blitt kjent med på SMISO har betydd mye for meg. Vi har fortsatt god kontakt, støtter hverandre og diskuterer hverandres saker. De har også hjulpet meg med denne teksten. Uten SMISO er det ikke sikkert at jeg hadde fått det til.

Jeg måtte sitte på legekontoret og gråte flere ganger før jeg fikk noe annet enn bare sykemelding, og ble henvist til en annen lege som hjalp meg. Jeg ble henvist til offentlig psykolog, men der var ventetiden alt fra 8-24 måneder. Enda en gang måtte jeg tilbake til legekontoret og be om raskere hjelp. Tilslutt fikk jeg henvisning til Distriktspsykiatrisk senter (heretter kalt DPS). Min største frykt er å stå uten et behandlingstilbud. Jeg må ha behandling for å kunne være i jobb. Jeg må ha behandling for å kunne bli frisk fra diagnosene, og for å få livet mitt tilbake. Jeg vil alltid ha hendelsen med meg, men jeg ønsker å akseptere at det har skjedd og kunne leve med det. Jeg har snudd enhver stein for å få hjelp.

Seinskadene

Jeg har aldri hatt noen psykiske eller fysiske plager tidligere. Det var sakte, men sikkert etter voldtekten at min plager kom, og gradvis ble forverret. Dette kalles seinskader (Dixi 2017). Etter hendelsen reagerte jeg med sjokk, fornektelse, skam og skyldfølelse. Jeg trodde jeg kom til å klare meg alene, men det gjorde jeg ikke. Jeg har fått diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Min hverdag er snudd på hode. Jeg sover dårlig og lite, har mye angst, mareritt, flashbacks, problemer med magen, skjelvinger, irritasjon, frustrasjon, ulike infeksjoner i kroppen, sliten, lydhør med mer. Jeg har ikke lengre et normalt forhold til min kropp og min identitet. Kroppen min bare er der, og min identitet har fått seg en knekk. Voldtekten, prosessen etter, med alle mulige instanser gjorde det slik at jeg har levd i et vakuum. For å gjøre det mer forståelig kan jeg si at min identitet er krenket i tillegg til at jeg har blitt voldtatt. Det jeg har opplevd er så langt ifra den jenta som jeg var, slik at jeg ikke helt kan forstå hvem jeg er i dag. Tidligere har jeg valgt å glemme vanskelige ting og gått videre med livet mitt. Det har nå ikke latt seg gjøre. Jeg tror at hvis jeg hadde fått hjelp tidligere så hadde jeg ikke hatt diagnosen som jeg har i dag og jeg kunne ha gått videre med livet mitt.

Det tok 11 måneder fra voldtekten til jeg fikk tilbud om behandling hos DPS. Det tok 15 måneder fra voldtekten til jeg fikk tilbud om behandling hos privat psykolog med offentlig tilskudd. Det tok 13 måneder (389 dager) fra voldtekten til jeg fikk svar fra politiet om henleggelsen. Det tok 29 måneder fra voldtekten skjedde til jeg fikk utbetalt voldsoffererstatning. Bakgrunnen for denne lange ventetiden er saksbehandlingstid hos de ulike instansene. Du kan kalle meg sint og frustrert, for ja det er jeg. Jeg er sint på systemet og det jeg vil kalle for manglende oppfølging av voldsutsatte. Oppfølgingen er delvis der, men den kommer for sent, og du må virkelig rope høyt for å bli hørt. Ventetiden er altfor lang.

Jeg var den jenta som alltid gjorde alt rett. Jeg har gått på skole og jobbet hele livet mitt. Tatt en mastergrad, fått fast jobb, kjøpt meg bolig alene med mer. Jeg gjorde det som var forventet av meg og det jeg hadde lyst til. Jeg var sterk og klarte meg selv. Jeg var på vei en plass i livet før det sa bråstopp.

Dette er mitt rop til dere der ute, vær så snill å gjør noe!

Få ned saksbehandlingstiden hos politiet, og gi politiet flere ressurser slik at flere som meg kan få hjelp. Gi den voldsutsatte en kontaktperson hos politiet. Eventuelt at den voldsutsatte har en kontaktperson på overgrepsmottaket som kan veilede. Sett opp en eller flere obligatorisk psykologtime kort tid etter den voldsutsatte har vært på overgrepsmottaket eller har tatt kontakt med politiet. Få ned ventetiden for å få hjelp hos psykolog. Gi informasjon om bistandsadvokat og bevar nåværende gratis bistandsadvokatordning. Gi økonomisk støtte til hjelpeorganisasjoner. For ja, de hjelper. Få ned saksbehandlingstiden hos voldsoffererstatningen og ikke vedta forslaget til Justis- og beredskapsdepartementet! Den voldsutsatte må få informasjon og oppfølging underveis i prosessen. Spre informasjon om hva en voldtekt er, grensesetting og hva den voldsutsatte kan gjøre. Gi helseinstanser god nok opplæring. Dette er små grep som gjør den store forskjellen. Hvis jeg hadde blitt møtt på denne måten av systemet så tror jeg ikke at jeg ville ha de plagene som jeg har i dag. Noe må gjøres, og det må gjøres nå. Det viktigste for den voldsutsatte er å bli trodd og få hjelp raskt.

Til deg som har blitt voldsutsatt, be om hjelp, og anmeld hvis det føles rett for deg.

Hilsen ei resurssterk ung kvinne som ønsker endring, og som er sterkt imot forslaget til Justis- og beredskapsdepartementet.

Referanseliste:

Dinutvei.no: Hva er et overgrepsmottak?
URL: https://dinutvei.no/utsatt/hjelpetilbud-til-utsatte/300-overgrepsmottak

Dixi (2017): Reaksjoner etter voldtekt.
URL: https://www.dixi.no/meny/om-voldtekt/for-utsatte/sjokkfasen

Lovdata (2009): Kapittel 26 Seksuallovbrudd.
URL: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-11#KAPITTEL_2-11

NKVTS (2014): Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv.
URL: https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/11/vold_og_voldtekt_i_norge.pdf

NRK (2019): Regjeringen lover raskere behandlingstid av voldtektssaker.
URL: https://www.nrk.no/ostlandssendingen/regjeringen-lover-raskere-behandlingstid-av-voldtektssaker-1.14489686

Politiet (2019): Voldtektssituasjonen i Norge 2018.
URL: https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/voldtekt-og-seksuallovbrudd/voldtektssituasjonen-i-norge-2018.pdf

Regjeringen (2019): Handlingsplan mot voldtekt 2019-2022.
URL:https://www.regjeringen.no/contentassets/1469f9bedad1476aadb
0369ee899ab65/handlingsplan-mot-voldtekt-20192022.pdf

SMISO: Definisjoner.
URL: https://smiso-st.no/definisjoner og https://www.smiso.no/informasjon/definisjoner/

VG (2018): Hvis du anmelder en voldtekt: Har det noe å si hvor du bor?
URL: https://www.vg.no/spesial/2018/voldtektstall/

Voldsoffererstatning: Når kan det kreves regress?
URL: https://www.voldsoffererstatning.no/informasjon-om-regress.326998.no.html

Voldsoffererstatning: Prioriterte saker og saksbehandlingstid.URL: https://www.voldsoffererstatning.no/prioriterte-saker-og-saksbehandlingstid.6169787-324473.html

Voldsoffererstatning: Vilkår for voldsoffererstatning.
URL: https://www.voldsoffererstatning.no/vilkaar-for-voldsoffererstatning.478949.no.html