Høringssvar fra Anonym 4

Dato: 30.11.2020

Da jeg hørte at det skulle være en høring om ny lov for voldsoffererstatning bestemte jeg meg for å dele min historie. Dette for å vise hvor feil dagens lovverk er. Dette er veldig personlig og utleverende å skrive, men jeg har forstått at det er en nødvendighet. Vi trenger en ny lov som er der for oss som ble misbrukt på "feil tidspunkt".

Da jeg var fire år møtte mamma han som skulle bli min stefar. Det tok ikke lang tid fra han ble sammen med henne til han begynte å misbruke meg seksuelt. Jeg husker faktisk første gang det skjedde, og jeg husker truslene han kom med for å få meg til å ikke si det til noen. Om jeg fortalte hemmeligheten kom mamma til å dø, og det ville jeg vel ikke? Så jeg holdt munn. Og slik fortsatte det. Overgrepene og struslene ble værre og mer brutale jo eldre jeg ble. Det skjedde ukentlig. Innimellom flere ganger i uken.

Tre måneder før jeg fyllte 15 fortalte jeg om overgrepene til en god venn, og han anmeldte det til politiet dagen etter. Jeg skammet meg for å ha fortalt det til noen, og jeg slet med dårlig samvittighet ovenfor min stefar som ble fengslet.

Han ble dømt til 3 år og 7 måneder i fengsel. Soningstiden var MYE kortere, og mesteparten av tiden satt han i åpen soning. Det føltes som en hån mot meg som hadde levd i nesten elleve år som hans offer.

Overgrepene skjedde mellom 1979 og 1989.

Da jeg søkte om erstatning 1990 fikk jeg tilkjent kr. 75.000, men etter å ha anket fikk jeg 10.000 til. Jeg slet med angst, selvskading, spiseforstyrrelser og ekstremt dårlig selvbilde.

Jeg greide fullføre videregående i voksen alder, og tok tre år på høyskole. Det var en daglig kamp å komme seg avgårde, for den sosiale angsten min gjorde at jeg helst ville være inne. Men jeg greide det. Problemet var bare at jeg ikke greide å være i arbeid. Hvem vil vel ha en ansatt som ikke greier å møte på jobb? Så i en alder av 38 ble jeg ufør som følge av overgrepene jeg opplevde i hele barndommen og en stor del av ungdomstiden min.

Jeg bestemte meg for å søke voldsoffererstatning da jeg ble ufør. Vedtaket jeg fikk slo meg rett i bakken. Pga årstallet overgrepene skjedde, altså mellom -79 og -89 fikk ikke jeg mere enn en samlet erstatning på 150.000. Beløpet er inkudert de 85.000 jeg fikk i -90. Jeg var i sjokk, og når jeg kontaktet voldsoffererstatningskontoret ble jeg bryskt avfeid med at de fulgte loven og at det ikke var noen vits å anke.

Mitt liv er verdsatt til 150.000. De eneste minnene jeg har fra min barndom er smertefulle overgrep. Mitt voksne liv består av en månedlig kamp for å få endene til å møtes, for uføretrygd er ikke mye å skryte av når man aldri har vært i arbeidslivet. Jeg synes helt ærlig at jeg fortjener å kunne senke skuldrene nå..

Lovverket må endres!! Vi som opplevde seksuelle overgrep før 1993 er voksne nå, og senskadene vises NÅ. Overgrepene var like smertefulle, nedverdigende og vonde da som de er for de som opplever det nå. Vi var barn og ungdommer som levde i frykt.

Jeg synes dessuten at vi som har fått vedtak på voldsofferstatning automatisk burde få innvilget ny erstatning uten å måtte gå gjennom søknadsprossessen. La oss , som tross alt er ofre, få gå med hevet hode senkede skuldre. Det syns jeg vi fortjener.