Høringssvar fra DIXI Ressurssenter mot voldtekt
HØRINGSUTTALELSE – Ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte
DIXI har, i likhet med mange andre instanser, med bekymring sett på en del av de foreslåtte endringer i lov om voldsoffererstatning. Vi mener bestemt at flere av de foreslåtte endringene vil gjøre ordninga dårligere – og den tapende part er selvsagt den fornærmede i denne typen saker. For DIXI ser vi spesielt på det som omfatter voldtekt og andre seksuelle overgrep, da dette er brukergruppa vi jobber med.
Nedenfor går vi inn på seks punkter i lovforslaget hvor vi viser til en til dels dramatisk svekkelse av voldsoffererstatningsordninga og en forverring av situasjonen for de utsatte. Tekst i kursiv er henta fra forslaget.
1. Pkt. 1.1., pkt.2. Formål - effektiv ordning;
«Alle som er tilkjent erstatning fra skadevolder for nærmere angitte volds- eller seksuallovbrudd skal kunne få utbetalt erstatningen fra staten tilnærmet automatisk og umiddelbart, uten å fremme noen søknad. Målet er at en rask avklaring …»
DIXI er enig i at dagens voldsoffererstatning fungerer dårlig. Det er for tiden svært lang saksbehandlingstid, også når det gjelder klagesaker. Dette medfører en stor/ekstra påkjenning for de fornærmede. Mange av DIXIs brukere fortviler over at de ikke får satt punktum for saken sin i den lange saksbehandlingstida; «livet settes på vent» er en uttalelse flere ytrer.
Vi støtter ønsket om en rask og effektiv prosess, men dette må ikke gå ut over de voldtektsutsattes rettigheter. En rask prosess er viktig for de dem, blant annet for å få lagt traumet bak seg, men viktigere likevel en rettferdig prosess hvor man faktisk har mulighet for å få erstatning.
Vi er enig i at det bør være et mål å stille de ansvarlige til ansvar - også erstatningsmessig, samt å holde statens utgifter nede, men dette må ikke skje på bekostning av de utsatte.
Saksbehandlingstiden kan gjøres kortere ved for eksempel å sørge for nok ansatte, for at voldsoffererstatningsmyndighetene har tilstrekkelig utstyr/midler mv.
2. Pkt. 1.1., pkt.2., pkt. 8.5.1. Krav om dom for erstatning
«Systemet er basert på at det stilles krav om at skadevolder er dømt til å betale erstatning til den voldsutsatte. Det forutsetter at hele erstatningskravet fremmes for og behandles av domstolene. Slik blir erstatningskravet behandlet tidligere i straffesakskjeden, avgjørelsen får høy kvalitet og vil i større grad oppleves rettferdig, samtidig som at det ikke blir nødvendig med ytterligere behandling hos voldsoffererstatningsmyndighetene.»
DIXI er sterkt imot dette forslaget, som etter vår mening vil svekke voldsoffererstatningsordningen dramatisk.
Forslaget vil få betydning for svært mange. Det er kun et mindre antall straffesaker som behandles i domstolene. De aller fleste voldtektssaker i dag har ikke vært domstolsbehandlet. (henleggelsesprosenten har de siste åra ligget på rundt 80). Foreslåtte lovforslag vil omfatte størsteparten av voldsoffererstatningssakene svært negativt.
De som av ulike grunner ikke kan gå til rettssak mot gjerningspersonen(e), vil med lovforslaget bli fratatt muligheten til å få voldsoffererstatning. Dette vil f.eks. ofte gjelde personer som er påført PTSD (posttraumatisk stressyndrom) som følge av den straffbare hendelsen(e), for eksempel voldtekter. De vil ofte unngå forhold som minner om voldshendelsen/-gjerningspersonen(e), og da blir spesielt rettssak – herunder det å måtte møte gjerningsperson ansikt til ansikt i retten mv – helt umulig.
Tilsvarende er det mange fornærmede som ikke kan gå til sivil erstatningssak mot gjernings-personen på grunn av økonomiske forhold. Selv om man skulle ha fri sakførsel mht. egne advokatutgifter risikerer man å måtte betale for motpartens advokatutgifter, noe mange rett og slett ikke har råd til. Ved en ankebehandling i domstolene vil den økonomiske risikoen økes betydelig. De med dårlig råd, og dette er et betydelig antall mennesker, vil ikke få voldsoffererstatning med det nye lovforslaget.
Det nye forslaget til voldsoffererstatningslov vil også rent praktisk sett gjøre det vanskeligere å få erstatning. I dag kan hvem som helst søke voldsoffererstatning selv, enten digitalt hjemmefra eller ved å bruke papirsøknad. Det nye forslaget med krav til dom, vil medføre at alle vil måtte ha advokat. Lovforslaget gjør det mye vanskeligere og mer tungvint for de utsatte, og også dette svekker dagens voldsoffererstatningsordning og de fornærmedes rettigheter.
Departementet uttaler i høringsbrevets pkt. 2 «… Videre har departementet lagt vekt på at voldsutsatte skal slippe å bruke ekstra krefter på å finne informasjon og søke, og at alle som har krav på erstatning fra staten, og ønsker det, skal få det.». Departementet ønsker altså at de fornærmede skal slippe å måtte finne frem informasjon, søknadsprosessen osv., Vil ikke det å måtte gå til rettsak være en mye større belastning? Som det jo legges opp til i forslaget.
Foreslått ordning med krav til dom, innebærer en omfattende svekkelse av de utsattes rettigheter/stilling på en rekke områder. Det er vanskelig å se at forslaget om krav til dom på noen som helst måte har positive fordeler for de fornærmede. Forslaget vil medføre at langt færre utsatte får erstatning sammenlignet med dagens ordning, noe DIXI finner uakseptabelt.
«Å måtte bruke tid og krefter på å klage og vente på klagebehandlingen kan være en belastning for brukerne.»
Vi er enig med departementet i at det å klage/vente på klagebehandling ofte er en belastning for de utsatte. Uttalelsen synes relativt bisarr sett i forhold til at departementet samtidig mener/foreslår at de samme brukerne i stedet skal måtte gå til sivile rettssaker for domstolene for å få voldsoffererstatning, som åpenbart er en mye større belastning/påkjenning osv.
3. Pkt. 1.8. Statens utgifter med ordningen
«I 2016 var utbetalingene på 410 millioner kroner, … Av Meld. St. 29 (2016–2017) Perspektivmeldingen 2017 fremgår det at det vil være lite rom for nye offentlige utgifter i fremtiden og at det er nødvendig med en tydeligere prioritering. …»
Her synes det som om departementets mål i stor grad er å redusere statens utgifter. Det er sterkt beklagelig at dette skal gå ut over de utsatte, ofte mennesker i en svært vanskelig situasjon. Vi reiser spørsmålet om det ikke fort kan bli sånn at eventuelle besparelser i ordninga bare vil gi økte utgifter i andre instanser. (for domsstoler ved sivilrettssaker, støtte fra NAV, lenger tid med fravær fra utdanning og/eller arbeid for den enkelte osv.)
4. Pkt 2. Stille gjerningsperson vil ansvar
«Ett av hovedmålene ved forslaget til ny lov er å sikre at skadevolder stilles til ansvar for sine handlinger.»
DIXI støtter synet om at skadevoldere i størst mulig grad bør stilles til ansvar for sine handlinger. Voldsoffererstatningsordningen bør imidlertid ikke endres på en slik måte (som forslått) at dette går ut over de fornærmede. Staten bør etter vår mening se nærmere på muligheten for økt regress mot skadevolderne.
5. Pkt. 5. I hvilke saker/tilfeller skal man få voldsoffererstatning
Departementet foreslår en betydelig innskrenking av sakstypene hvor man kan få voldsoffer-erstatning. Vi reagerer særlig på følgende forslag:
§ 237a (grov smitteoverføring)
§ 271 (kroppskrenkelse)
§ 297 (seksuell handling uten samtykke)
§ 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke)
§ 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år)
§ 311 (fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn)
hvor vi mener skadelidte burde kunne få voldsoffer-erstatning. Konsekvensene og senskadene som fornærmet etter disse lovbruddene kan være store og langvarige.
Vi ser at noen voldtektssaker endres til seksuell handling uten samtykke (straffeloven § 297), som også med det nye forslaget ikke vil gi rett til voldsoffererstatning. Tilsvarende saker om nettovergrep som endres til straffeloven §§ 266, 298 og 305, som også vil medføre en endring til ugunst for de utsatte.
Vi mener for øvrig at det er uheldig om påtalemyndighetenes koding av saken skal være avgjørende mht. retten til voldsoffererstatning. Etter vår mening bør sakens faktiske innhold være det som bør være avgjørende.
Lovforslaget innebærer også på dette punkt en betydelig svekkelse av voldsoffererstatnings-ordningen og en forverret situasjon for de utsatte.
6. Pkt. 7. Beviskrav
Beviskravet i voldsoffererstatning er klar sannsynlighetsovervekt. Til tross for at det ikke har vært noen endring i dette, har stadig færre utsatte fått innvilget voldsoffererstatning:
2015: 38 %
2016: 32 %
2017: 26 %
2018: 16,4 %
2019: 9,4 %
Kilde: https://www.nrk.no/norge/faerre-far-voldsoffererstatning_-_-foles-veldig-urettferdig-1.15089088) (som refererer til KVE)
Hvorfor får færre og færre voldtatte erstatning (når man bruker samme lov/vilkår), og hva slags voldsoffererstatnings-ordning skal vi ha (hvor lett/vanskelig skal det være for voldtatte å få erstatning)?
Tallene bekrefter etter vår mening at voldsoffererstatningsmyndighetenes praksis mht. bevis-kravet er for strengt/beviskravet brukes feil.