Høringssvar fra Kluge Advokatfirma AS

Finansdepartementet

Deres ref.:  16/3834

Vår ref.: 318599-004\3089221\v1

E-post: atle.degre@kluge.no

Ansvarlig advokat: Atle Degré                                                                       Oslo, 10. desember 2018

Høringsuttalelse - om långivers utlånsvirksomhet ved lånebasert folkefinansiering

Vi viser til Finansdepartementets høringsnotat med forslag til unntak fra konsesjonsplikten for finansieringsvirksomhet for långivning gjennom lånebasert folkefinansiering. Vår interesse i saken er som juridisk rådgiver for norske og utenlandske låntakere, långivere, en folkefinansieringsplattform og andre aktører med relasjoner til finansieringsbransjen.

Generelt støtter vi utvikling av regelverk slik at det tilpasses moderne digitale distribusjonsmodeller for kreditt. Fjerning av hindre som ikke er tilstrekkelig begrunnet og rettslige avklaringer av uklare regler er til det beste for alle seriøse aktører. Samtidig er det viktig at det virksomheter som er rimelig likeartede i risiko og funksjon, er underlagt rimelig lik rammeregulering.

Unntaket fra konsesjonsplikten for «enkeltstående tilfeller» byr i praksis på usikkerhet blant annet for folkefinansieringsplattformer og långivere både i og utenfor folkefinanseirngsplattformer. Ordlyden indikerer at det er anledning til å låne ut mer enn én gang uten å bli konsesjonspliktig, samtidig som den i seg selv ikke indikerer noe om volumet. Finanstilsynet og Finansdepartementet har uttalt at unntaket skal forstås snevert, uten at det i seg selv gir tydelig veiledning. Det er derfor positivt at departementet vil gi en tydelig og enkel regel for långivere som låner ut over folkefinansieringsplattformer.

Samtidig kunne man godt tenkt seg en tydeliggjøring av unntaket også for andre situasjoner enn folkefinansiering. En klargjøring kunne være om det ble sagt at konsesjonsplikten skulle gjelde for virksomhet som drives på forretningsmessig basis slik regelen er utformet for investeringstjenester i verdipapirhandelloven § 9-1 (1). Det vil lette myndighetenes håndheving og aktørenes forutsigbarhet om man forholdt seg til ett tolkningstema, som også er forankret i EU-rett. 

Når det gjelder utforming av forskriften, synes det fornuftig å løsrive unntaket fra unntaket for enkeltstående tilfeller. Folkefinansieringsplattformer vil gjerne ha mange tilgjengelige lån. Ved å spre långivningen på mange, vil långiverne få en diversifisering av risiko og derved redusere risiko for store enkelttap. Vi støtter således at begrensningen er kvantifisert i kroner per år og ikke frekvens slik ordlyden i lovens unntak gjør. Dette innebærer også at lovens unntak fortsatt vil være anvendelig ved siden av den foreslåtte forskriften både i og utenfor folkefinansieringsplattformer.

En entydig regel bidrar også til like konkurranseforhold mellom låneplattformer og til lettere rettshåndheving for tilsynsmyndighetene. Når det er sagt, vil vi påpeke at folkefinansieringsplattformer i våre naboland så vidt vi vet ikke er underlagt denne type begrensninger, og at dette derfor vil kunne være en konkurranseulempe for norske plattformer. Med digitaliserte tjenester som distribueres på internett, vil norske låntakere og långivere lett kunne oppsøke og bruke disse tjenestene, og vi risikerer at denne type finansiell innovasjon finner sted andre steder enn i Norge, og da til nytte for andre markeder enn det norske.

Forslaget gir så vidt vi kan forstå ikke noen vesentlig utvidelse i forhold til hva som har vært praktisert av folkefinanseringsplattformer i Norge, og formentlig da akseptert av tilsynsmyndighetene. Vi har notert at begrensningen er begrunnet i at risiko ikke skal samle seg opp i svakt regulerte aktører, og at lik risiko skal behandles likt. Låneformidling gjennom folkefinansieringsplattformer fyller noen av de samme funksjonene som obligasjonslån. For obligasjonslån er formidleren – verdipapirforetaket – regulert, men det er ingen konsesjonsplikt eller begrensninger for långiveren – altså den som tegner eller kjøper obligasjonen som sparing eller investering. Foretak og personer med likviditetsoverskudd eller sparebehov vil altså uhindret av konsesjonsregler kunne yte lån til næringsvirksomhet i prinsippet uten begrensninger som enkeltstående tilfeller eller årlige kvoter på én million kroner. Dette – og at beløpsgrensen ikke er ment å ta vare på forbrukerhensyn eller om investeringene er egnet, kan tilsi at det ikke er betenkelig å sette beløpsgrensen høyere, f.eks fem millioner per år som vi er oppmerksom på at andre høringsinstanser har foreslått. Alternativt kunne man tenke seg at regelen i tillegg til – som foreslått -  et maksbeløp per år, et høyere totalt utestående utlånsbeløp. 

Med vennlig hilsen

Kluge Advokatfirma AS

Atle Degre