Høringssvar fra Norsk Vann

Høringsuttalelse til rapporten Grønn konkurransekraft

Dato: 21.12.2016

Svartype: Med merknad

Norsk Vann mener ekspertutvalget for grønn konkurransekraft har kommet med viktige analyser og anbefalinger i sin rapport. Norsk Vann bidro med ett av bransjeinnspillene som utvalget har lagt til grunn. Vi mener vannbransjen kan spille en viktig rolle i omstillingen til lavutslippssamfunnet og økt, grønn konkurransekraft. De enorme investeringene som må foretas i vann- og avløpsinfrastruktur og klimatilpasningstiltak fremover gir store muligheter for innovasjon og utvikling av bærekraftige løsninger og vil gi økt vekst og sysselsetting.

Det er behov for bl.a. følgende statlige tiltak og incentiver for å lykkes med denne omstillingen:

-Etterleve «forurenser skal betale» prinsippet, bl.a. innen vannforvaltning

-Stimulere til grønne og innovative offentlige anskaffelser

-Sørge for snarlig implementering av et «klimatilpasset regelverk»

-Utrede nasjonale mål og incentiver for bedre utnyttelse av ressursene i vann og avløp

-Etablere et forsknings- og teknologiutviklingsfond

-Bidra med statlig etableringsstøtte til Nasjonalt kompetansesenter for ledningsteknologi

-Styrke ingeniørutdanningen

-Bedre koordinering av statlig forvaltning, med ett ansvarlig departement for en sektorlov for vann- og avløpstjenester

 

Norsk Vann samarbeider gjerne med de aktuelle departementene om en nærmere konkretisering og gjennomføring av arbeidet.

 

Norsk Vann *) viser til departementets høringsbrev av 08.11.2016 med invitasjon til å gi høringsuttalelse til rapporten «Grønn konkurransekraft» fra regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft.

 

Norsk Vann mener ekspertutvalget har gjort et godt og grundig arbeid. Rapporten inneholder en rekke viktige anbefalinger for hvordan Norge skal omstilles til et lavutslippssamfunn og samtidig styrke sin grønne konkurransekraft. Norsk Vann fikk anledning til å komme med et eget innspill til ekspertutvalget, og vi leverte vårt «Vannkart til økt grønn konkurransekraft i vannbransjen», som ett av elleve bransjeinnspill utvalget har lagt til grunn i sitt arbeid.

 

I forord til rapporten er statsminister Erna Solberg sitert på at «Det dreier seg om å bygge landet, men bygge det grønt». Vår høringsuttalelse viser hvordan en nasjonal satsing på vann- og avløpsinfrastrukturen kan bidra til omstillingen til et lavutslippssamfunn og det grønne skiftet, samtidig som det vil gi styrket konkurransekraft for norsk vannteknologi og vannkompetanse.

 

Vannbransjens sentrale rolle

Rent vann i springen og i naturen er avgjørende for vår helse og vårt miljø. Vann- og avløpstjenestene har derfor i utgangspunktet en «grønn profil», men vannbransjen er opptatt av å bidra ytterligere til det grønne skiftet. Norsk Vanns årsmøte skal i 2017 bl.a. behandle forslag til en nasjonal bærekraftstrategi for vannbransjen, som er under utvikling.

 

Kommunene og kommunalt eide selskaper står overfor store utfordringer i arbeidet med å levere tilfredsstillende vann- og avløpstjenester fremover. Det ble i 2013 estimert et investeringsbehov i vann- og avløpsanleggene frem til 2030 på formidable 490 mrd. kr[1], for å kunne:

 

  • levere vann- og avløpstjenester til en stadig voksende befolkning, som særlig kommer i urbane områder
  • tilfredsstille stadig strengere kvalitets- og sikkerhetskrav til tjenestene
  • tilpasse kommunene til klimaendringene og stadig mer ekstreme nedbørmengder
  • sørge for en bærekraftig fornyelsestakt av det omfattende ledningsnettet, som innebærer en dobling i forhold til dagens nivå

 

Norsk Vann har under utarbeidelse nye tall for investeringsbehov i vannbransjen frem til 2040, som vil bli publisert i første kvartal 2017. Der vil også konsekvenser for gebyrnivået for innbyggerne bli belyst, samt behovet for ingeniører for å løse oppgavene fremover.

 

Det er ikke bare Norge som har behov for å trappe opp investeringene innen vann og avløp i årene fremover. Knapphet på vann er fremhevet som den største risikofaktoren for verdens befolkning de neste 10 år i «Global Risk Report 2016» fra World Economic Forum. FNs bærekraftmål frem til 2030 understreker viktigheten av vann og sanitær, gjennom mål nr. 6: «Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle».

Hvis vi lykkes med utvikling av bærekraftige løsninger på vann- og avløpsområdet nasjonalt, vil så vel norsk vannteknologi som vannkompetanse ha et stort marked i andre land. Som et nærliggende eksempel har Danmark nå en satsing på utvikling og eksport av dansk vannkompetanse og -teknologi.

 

I Norge kan vi i stor grad finansiere de nødvendige nasjonale investeringene gjennom vann- og avløpsgebyrer fra abonnentene. Det er imidlertid behov for noen tiltak og incentivordninger fra statens side for å stimulere til ønsket utvikling og styrket grønn konkurransekraft. Vi vil i det etterfølgende belyse noen viktige statlige virkemidler på området:

 

Forurenser skal betale

Ekspertutvalget foreslår at prinsippet «forurenser skal betale» skal etterleves mer konsekvent i politikkutformingen. Norsk Vann støtter at det «børstes støv av» dette prinsippet og at det blir vektlagt i større grad fremover. Vi vil trekke frem helhetlig vannforvaltning som et eksempel, der en rekke ulike påvirkere/forurensere skal bidra til å innfri felleseuropeiske vannmiljømål. Vi må sikre at vi får en byrdefordeling på tvers av sektorer som speiler prinsippet om at forurenser skal betale, og at det gjøres på en kostnadseffektiv måte ut fra kost/nytte-beregninger for alle aktuelle tiltak. Norsk Vann opplever at vi som nasjon ikke har kommet i mål med en politikkutforming basert på «forurenser skal betale» i arbeidet med helhetlig vannforvaltning.

 

Offentlige anskaffelser

Norsk Vann støtter ekspertutvalgets forslag om at offentlig sektors innkjøpsmakt må benyttes for å akselerere det grønne skiftet og for å drive innovasjon. Kommuner og kommunalt eide selskaper står for store, årlige anskaffelser på vann- og avløpsområdet, og det er potensiale for å gjøre disse anskaffelsene både grønnere og mer innovative. Vi mener ekspertutvalgets anbefaling om opprettelse av et nasjonalt senter for innkjøpskompetanse kan bidra med viktig veiledning og verktøy på området.

 

Snarlig implementering av et «klimatilpasset regelverk»

En viktig del av arbeidet med vann- og avløpstjenestene, er tiltak for å håndtere overvannet som følge av stadig mer ekstreme nedbørmengder. Det er stort behov for et mer «klimatilpasset» regelverk, for at kommunene skal kunne tilpasse Norge til et klima i endring. I NOU 2015:16 foreslår overvannsutvalget[2] en rekke regelverksendringer som vil gjøre kommunene bedre i stand til å ivareta klimatilpasningshensyn i kommunale planer og byggesaker, avklare ansvar for vannskader samt kunne finansiere nødvendige tiltak gjennom et eget overvannsgebyr. Det er derfor avgjørende at departementet følger opp NOU 2015:16 og høringen så raskt som mulig, da det haster med avklarte rammebetingelser for det viktige klimatilpasningsarbeidet i kommunene. Avklarte rammebetingelser vil bidra til å sette fart på arbeidet med klimatilpasning, som vil gi gode muligheter for utvikling av innovative løsninger for både norske og utenlandske forhold.

 

Nasjonale mål og incentiver for bedre utnyttelse av ressursene i vann og avløp

Vannbransjen forvalter store verdier, ikke bare i form av en omfattende infrastruktur, men også i form av viktige «råvarer» som vann, energi, fosfor og organisk materiale (slam). Det er imidlertid få stimuli i virkemiddelapparatet til å satse på en enda bedre utnyttelse av disse ressursene enn hva som gjøres i dag.

 

Eksempel energi:

De kommunale vann- og avløpsvirksomhetene kjøper om lag 850 GWh energi årlig, noe som tilsvarer 11 % av energibruken i kommunal sektor[3]. Det er estimert at vann- og avløpsanleggene har et energipotensiale på over 1 TWh, hvorav 20 % kan hentes ved energieffektivisering og øvrige 80 % ved produksjon av fornybar energi i anleggene gjennom produksjon av biogass fra slam, energi fra avløpsvannet gjennom varmepumper, mikrokraft fra vanndistribusjonssystemet mv. Noen kommuner og interkommunale selskap har gått foran og gjennomført en rekke tiltak, som normalt også er lønnsomme tiltak på litt sikt. Men vann- og avløpsvirksomhetene har også mange andre presserende oppgaver å ta hånd om, slik at energitiltak erfaringsmessig ikke er det første som prioriteres når det er begrensede ressurser til planlegging og gjennomføring av mange viktige tiltak. Det er derfor behov for å gjøre en analyse av hvilke incentivordninger som best kan bidra til økt energisparing og produksjon av fornybar energi fra vann- og avløpsanleggene.

 

Eksempel fosfor:

Fosfor er en knapphetsressurs, og det er viktig å sørge for at fosfor i avløpsvann tilbakeføres kretsløpet via ny plantevekst. I Norge gjenbrukes 85-90 % av slammet fra avløpsrenseanleggene i jordbruket og på grøntarealer. Strenge, særnorske kvalitetskrav har bidratt til at slammet har vært attraktivt som gjødsel og jordforbedringsmiddel. Forskning og teknologiutvikling for å gjøre fosforet mest mulig tilgjengelig for plantevekst, pågår i Norge og andre land. Miljødirektoratet har anbefalt departementet at det bør etableres et politisk mål for en mer optimal utnyttelse av fosfor i Norge. Et slik mål kan være det som skal til for å utløse de mange små og store tiltakene, som kan gi grunnlag for teknologiutvikling og vekst. Norske renseanlegg forvalter store fosfor-ressurser, men det er fortsatt usikkerhet knyttet til hvordan disse ressursene best kan utnyttes for framtiden. Forvaltningen av fosfor som ressurs og som problem er underlagt ulike lover og departement, så her er det behov for en overordnet, politisk ambisjon og en samordnet statlig forvaltning.

 

Behov for et forsknings- og teknologiutviklingsfond

Vannbransjen er en teknologitung bransje som har et stort potensiale i å utvikle og ta i bruk ny teknologi, som kan gi mer kostnadseffektive og bærekraftige investeringer fremover i Norge. I tillegg er det som nevnt et stort eksportmarked for vannteknologi og –kompetanse.

 

Det er ikke noe eget FoU-program eller øremerkede FoU-midler på vann- og avløpsområdet i Norge, noe som er illustrerende for den fragmenterte statlige forvaltningen på området. Dagens beskjedne forsknings- og innovasjonsaktivitet blir i stor grad finansiert av de større kommunene og de interkommunale selskapene. Forskningsmidler gjennom EU-programmer, Regionalt Forskningsfond Hovedstaden samt Leverandørutviklingsprogrammet til NHO, KS og DIFI er hederlige unntak fra dette bildet.

 

Siden alle vann- og avløpskunder vil ha nytte av økt forskning og teknologiutvikling, bør kostnadene fordeles mer rettferdig og ikke minst må aktiviteten økes. Staten kan bidra med etablering og startkapital til et forsknings- og teknologiutviklingsfond på vannområdet, som deretter kan finansieres med årlige, øremerkede bidrag over vann- og avløpsgebyret. Dette kan også være ett av svarene på ekspertutvalgets anbefaling om endring av FoT-ordningen, for at norsk petroleumskompetanse kan overføres til nye områder, som vannteknologi.

 

Etableringsstøtte til Nasjonalt kompetansesenter for ledningsteknologi

Ledningsnettet for vann og avløp utgjør hele 90 % av gjenanskaffelsesverdien av vann- og avløpsanleggene i Norge. Fornyelsen av det kommunale vannledningsnettet de siste årene ligger på 0,69 % årlig og for avløpsledningsnettet 0,57 % årlig, men fornyelsestakten på nasjonalt nivå bør være nesten dobbelt så høy i en periode frem til 2040 for å unngå en ytterligere forfallsutvikling. Regjeringen understreker også behovet for økt ledningsfornyelse gjennom de nasjonale målene som ble vedtatt i 2014 under FN/WHOs Protokoll for vann og helse.

 

Vannbransjen arbeider med planer for et nasjonalt kompetansesenter for undervisning, testing og utprøving av ledningsteknologi for vann og avløp, som er planlagt lagt til NMBU i Ås. Kompetansesenteret skal stimulere til utvikling av fremtidsrettet ledningsteknologi, for å kunne gjennomføre de enorme investeringene i ledningsnettet på en kostnadseffektiv, bærekraftig og innovativ måte. Eksempelvis er det behov for videreutvikling av ulike gravefrie metoder for ledningsfornyelse, som typisk «grønn» teknologi. Statlig investeringsstøtte er avgjørende for å sikre etablering av senteret, som vil ha en investeringskostnad på omlag 20 mill. kr.

I helse- og omsorgskomiteens budsjettinnstilling av 13. desember er dette behovet nærmere belyst, med en anmodning om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget i 2017 vedr. statlig bidrag eller samvirke til å få etablert et slikt senter:

«Komiteen viser til at rent drikkevann er en viktig forutsetning for god folkehelse. Norge har godt drikkevann. Komiteen mener drikkevannet er vårt viktigste næringsmiddel, og at kvaliteten er helt sentral for folkehelsen. Klimaendringer og ekstremnedbør gir økt risiko for forurenset drikkevann, og det er behov for økt vannbehandling og tiltak for å sikre den omfattende infrastrukturen. Komiteen ser positivt på at nettverket for kompetansestøtte til vannverk i krise, som er under etablering, får øremerkede midler. Komiteen registrerer også Norsk Vanns innspill under høringen, der behovet for teknologiutvikling og kompetanseoverføring for å løse utfordringene med fornyelse av vannledningsnettet og håndtering av ekstremnedbør, er en del av et stort globalt marked og spiller en rolle i det grønne skifte. Vannbransjen planlegger et nasjonalt senter for vann og avløp ved NMBU i Ås. Komiteen ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet vis i 2017 med en vurdering av hvordan staten som drikkevannsmyndighet stiller seg til et statlig bidrag eller samvirke til å få etablert et slikt senter.» 

 

Styrking av ingeniørutdanningen

For å få gjennomført nødvendige investeringer i tide og på en best mulig måte, må det ansettes atskillig flere fagfolk på vann- og avløpsområdet i kommunene og andre deler av vannbransjen. Det gjelder blant annet fagarbeidere og ingeniører. Det vil samtidig bidra til økt vekst og sysselsetting i hele landet og kan være en god, alternativ karriereveg for eksempelvis oljeingeniører. Det er allerede i dag knapphet på ingeniører med vann- og avløpsfaglig kompetanse, og det er behov for tiltak for å sikre tilstrekkelig kompetanse fremover. Bransjen jobber med rekruttering og styrking av utdanningstilbudene, men det er behov for at også statlige myndigheter bidrar med sine virkemidler på området. Det er blant annet behov for mer robuste vannfaglige utdanningsmiljøer og nødvendig å øke «stykkprisen» for vann- og miljøingeniører, da det krever dyrere utstyr, laboratorier etc. å utdanne slike ingeniører enn eksempelvis en statsviter. Særskilte tiltak for omskolering av ingeniører med annen fagbakgrunn bør også igangsettes.

 

Bedre koordinering av statlig forvaltning og ett ansvarlig sektorlov-departement

Ekspertutvalget trekker i rapporten frem behovet for at utvalgets forslag må bearbeides og konkretiseres i samarbeid mellom myndigheter og næringsaktører, og at det bl.a. er behov for en bedre koordinering mellom departementene.

 

Det gjelder ikke minst på vann- og avløpsområdet. Ansvaret for å gi rammebetingelser for de viktige vann- og avløpstjenestene er fordelt på så mange som 11 departementer, hvorav de 5 mest sentrale er Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Olje- og energidepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Ingen av departementene eller statsrådene har et overordnet ansvar på vann- og avløpsområdet, noe som gir utilstrekkelig statlig koordinering og helhetsforståelse, i motsetning til andre samfunnsområder som veg, avfall og energi. Det gir seg utslag på forskjellige måter, som fragmentert regelverksstyring, få eller ingen incentivordninger i årlige statsbudsjetter, manglende fokus på behovet for forskning og teknologiutvikling og ingen tydelig stemme i den offentlige debatt på vegne av et viktig samfunnsområde.

 

Dersom ett departement fikk et koordinerende ansvar på vann- og avløpsområdet internt i statsforvaltningen, ville mange av utfordringene med dagens fragmenterte statlige forvaltning kunne la seg løse. Blant annet ville man fått ett ansvarlig departement til å følge opp bransjens og Stortingets ønske om lovbestemmelser for bedre regulering av forholdet mellom kommunene/selskapene som vann- og avløpstjenesteleverandører og innbyggere og næringsliv som kunder. Vi viser i den anledning til de mange tidligere innspillene om en «sektorlov» på vann- og avløpsområdet, bl.a. i NOU 2015:16 fra overvannsutvalget og i Norsk Vanns rapport 214/2015 «Forslag til sektorlov for vanntjenester».

 

Oppsummering

Det er nødvendig med en sterk satsing på vann- og avløpstjenestene fremover for å kunne møte befolkningsvekst, innfri kvalitets- og sikkerhetskrav, takle klimautfordringene og håndtere vedlikeholdsetterslepet. En satsing vil bidra til det grønne skiftet, gi økt vekst og sysselsetting i hele landet og gi de kommersielle aktørene i vannbransjen store muligheter på eksportmarkedet.

 

Staten må bidra med sine virkemidler for at kommunene og vannbransjen kan lykkes i sitt store omstillingsarbeid:

  • Etterleve «forurenser skal betale» prinsippet, bl.a. innen vannforvaltning
  • Stimulere til grønne og innovative offentlige anskaffelser
  • Sørge for snarlig implementering av et «klimatilpasset regelverk»
  • Utrede nasjonale mål og incentiver for bedre utnyttelse av ressursene i vann og avløp
  • Etablere et forsknings- og teknologiutviklingsfond
  • Bidra med statlig etableringsstøtte til Nasjonalt kompetansesenter for ledningsteknologi
  • Styrke ingeniørutdanningen
  • Bedre koordinering av statlig forvaltning, med ett ansvarlig departement for en sektorlov for vann- og avløpstjenester

 

 

Norsk Vann deltar gjerne i samspill med de aktuelle departementetene om en nærmere oppfølging og konkretisering av disse tiltakene, som vil bidra til at vannbransjen kan spille en sentral rolle i det grønne skiftet i Norge. Vi står til departementets disposisjon og ønsker lykke til med oppfølgingen av ekspertutvalgets anbefalinger!

 

 

Med hilsen

Norsk Vann BA

 


___________________________

Toril Hofshagen

Direktør

 

 

 

 

 

 

 

 

*) Norsk Vann er en ikke-kommersiell interesseorganisasjon for vannbransjen. Organisasjonen skal bidra til å oppfylle visjonen om rent vann ved å arbeide for bærekraftig utvikling, sikre bransjen gode rammevilkår og legge til rette for kompetanseutvikling og kunnskapsdeling. Norsk Vann eies av norske kommuner, kommunalt eide selskaper, kommunenes driftsassistanser og noen private samvirkevannverk. Norsk Vann representerer 370 kommuner med ca. 95 % av landets innbyggere. Norsk Vann har en samarbeidsavtale med KS.

 

[1] Norsk Vann rapport B17/2013 «Investeringsbehov i vann- og avløpssektoren»

 

[2] NOU 2015:16 «Overvann i byer og tettsteder – som problem og ressurs»

[3] Norsk Vann rapport C10/2016 «Energianalyse av Norsk VA-sektor»