Høringssvar fra Datter til døvt tegnspråklig ektepar

Rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester - kriterier og ventelister

Dato: 09.10.2015

Svartype: Med merknad

Forslag om endring i helse- og omsorgsloven for å gi døve og døvblinde som kommuniserer med tegnspråk og taktilt tegnspråk rett til å velge tilbud i miljøer hvor de kan kommunisere med sine omgivelser.

Som barn av døve og aktiv tolk for døve og døvblinde merker jeg meg at døve og døvblinde tilsynelatende ikke har behov for tilrettelagte tjenester når kommunen har ansvar for deres helse og sikkerhet. Verken i hjemmet eller i institusjon. Dette til tross for at de ellers i et langt liv har vært aktive tegnspråkbrukere som benytter seg av tolketjenesterog lever sitt liv i tegnspråkkulturen. I Norge er det en (statlig?) døvekirke, statlig psykiatrisk tilbud på Gasustad (Ullevål sykehus) NAVs tolketjeneste.Dette er en anerkjennelse av tegnspråkkulturen. Ikke så de siste leveår. 

Den dagen kommunen overtar ansvaret er det "slåen på døra". Da skal det munnavleses - eller for den døvblindes del ikke kommuniseres i det hele tatt. I prinsipp får døve og døvblinde da et tilbud hvor de får seng og mat, legebehandling uten å snakke med legen - et liv i isolasjon. 

Vår kommune har nylig fått medhold av Fylkesmannen i at døve får best pleie i en avdeling med hørende medpasienter og betjening som ikke kan tegnspråk. Likestillings- og diskrimineringsombudet behnadler saken idisse dager. 

Man skulle tro at det å føre en sikker kommunikasjon med pasienten og kjenne deres språklige situasjon var viktig for å gi en sikker og god behandling - men det står ikke noe om det i loven. Fylkesmannen er dermed fornøyd med en begrenset tolketjeneste, ingen tolk ved akutt sykdom og betjening som kan noen få tegngloser. Menneskerettighetene , konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og språkmeldingen har ingen ting å si. 

Vi skriver 2015 og det er på tide å få sikret døve og døvblinde en sikker og verdig alderdom hvor de ikan omgås andre mennesker på egne premisser. når de ønsker det.

Det bor få døve og døvblinde i Norge. Det er kun de store byene som har stor nok tegnspråkbefolkning til å kunne gi et permanent tilbud med kompetent betjening. 

(Antagelig er det behov for institusjoner som dekker regioner for å få nok pasienter inn. Men det får bli neste sak.) I første omgang på loven endres slik at det blir mulig for tegnspråkbrukerne å velge et tegnspråklig tilbud.

Fordi det er så få tegnspråkilge døve og døvblinde i landet har ikke kommunene mulighet til å tilegne seg nok kompetanse om dem.

Det er også slik at leger generelt ikke har kompetanse på denne viktige delen av pasientens liv. Døve er ikke hørende uten hørsel. Norsk er deres 2. språk og de kan slite med å forstå skriftilg norsk også. 

Det er opp til dere, sentrale myndigheter og politikere, å sikre en trygg og verdig behandling av døve og døvblinde deres siste år. Da bør det komme klart fram i lovverket at døve og døvblinde skal ha et tilbud i tegnspråklig miljø om de ønsker det. Så lenge de bor hjemme må bruk av tolk påbys når hjemmesykepleien er på besøk. Når de skal flytte på institusjon må de få velge å bo i en institusjon hvor medpasientene er døve og døvblinde og betjeningen snakker tegnspråk av god kvalitet.

Dette kan oppfattes som en "ikke-sak" i denne sammenheng. Likevel velger jeg å foreslå en lovbestemmelse som medvirker til at hver døv og døvblind, som ikke er så heldig å bo i en av de store byene, ikke skal måtte føre håpløse kamper med instanser som ikke har den nødvendige komptanse og der med tar, etter vår families syn, gale avgjørelser.