Høringssvar fra Caritas Norge

Dato: 23.11.2020

Svartype: Med merknad

Høringssvar fra Caritas Norge

Høringsuttalelse - Rettshjelpsutvalgets utredning NOU 2020:5 Likhet for loven - Lov om støtte til rettshjelp

Caritas Norge takker for muligheten til å gi våre innspill i denne viktige høringen. Vi er positive til ny rettshjelpslov og til intensjonen om at fri rettshjelp skal være tilgjengelig for flere enn det er i dag.

Kort om Caritas’ arbeid og vår målgruppe

Caritas driver informasjons- og ressurssentre i en rekke norske byer. Gjennom våre sentre tilbyr vi informasjon og veiledning, i tillegg til kurs og kompetansehevende tiltak. I 2019 hadde vi 25 500 besøk til senteret i Oslo og omtrent 40 000 besøk til sentrene totalt.

Omtrent 75% av våre besøkende er arbeidsinnvandrere fra EØS-land, men vi når også i økende grad ut til tredjelandsborgere. Gjennom vår informasjons- og veiledningstjeneste møter vi mange innvandrere som er svært sårbare i norsk arbeids- og samfunnsliv. De har ofte dårlige norskkunnskaper, lite formell utdanning og begrensede digitale ferdigheter. Mange har også svært begrenset forståelse av norske forhold og rettigheter i arbeidslivet.

I 2019 hadde over 50% av våre besøkende til informasjons- og veiledningstjenesten botid på 3 år eller mer, over 75% hadde botid over 6 måneder. Mange har usikre, midlertidige jobber og opplever brudd på sine rettigheter som arbeidstakere. Over 20% av henvendelsene til veiledningstjenesten omhandlet i 2019 juridiske spørsmål.

Våre informasjons- og ressurssentre basert etter ‘hjelp-til-selvhjelp’ metodikken og vi benytter oss av frivillige språk og kulturtolker, som med ansattstøtte, bistår besøkende på deres eget språk. Ved senteret i Oslo har vi videre et juridisk team med ansatte med juridiske kompetanse som bistår frivillige med veiledning, samt henviser videre til relevante hjelpetiltak, offentlige myndigheter eller advokatbistand avhengig av saksfelt og personens rettigheter. Juridisk team følger også opp saker som omfatter utnyttelse i arbeidslivet, og samarbeider med andre hjelpetiltak og advokater i oppfølgingen.

Høringssvaret baserer seg på våre erfaringer i møte med målgruppen. Innspillet knytter seg i hovedsak til erfaringer med arbeidsrett, kontakt med sårbare innvandrere som blir utnyttet i arbeidslivet og bistand til mulige ofre for menneskehandel. På generelt grunnlag løfter vi også utfordringer knyttet til informasjon og reell tilgang til fri rettshjelp innenfor utvalgets forslag basert på vår kjennskap til målgruppen. Høringssvaret er strukturert etter kapitlene i utvalgets utredning.

Kapittel 12. Hvem skal gi rettshjelp etter loven?

Utvalget foreslår at ordningen hvor privatpraktiserende advokater gir fri rettshjelp fortsetter. Caritas erfarer at i mange tilfeller får vår målgruppe god rettshjelp innenfor ordningen, men dette er dessverre ikke tilfellet for alle. Grunnet ofte manglende system og språkforståelse har vår målgruppe ofte begrenset mulighet til å vurdere kvaliteten av rettshjelpen som ytes.

En ordning som utelukkende baserer seg på privatpraktiserende advokater oppleves som lite tilgjengelig for mange i vår målgruppe. Et rettshjelpstilbud som i større grad kombinerer en tilgjengelig førstelinjetjeneste og privatpraktiserende advokater vil kunne ivareta viktige rettssikkerhetsmekanismer for de mest sårbare rettshjelpsmottakerne.

Kapittel 13. Rettshjelpsforvaltning

Utvalget forslår å samle rettshjelpsforvaltningen og peker på flere argumenter for hvor en samlet rettshjelpsforvaltning vil føre til et bedre og likere tilbud, blant annet vil en slik rettshjelpsforvaltning ha ansvar for å informere om rettshjelpsordningen og hvem som eventuelt faller inn under ordningen. Caritas støtter dette forslaget. Vi erfarer at slik ordningen er i dag er det vanskelig for våre målgrupper å finne frem til god og tilpasset informasjon om fri rettshjelp.

Samtidig er det viktig at denne informasjonen tilpasses mangfoldet blant rettshjelpsmottakerne, også hva gjelder språk og informasjonskanaler. Det er svært positivt at utvalget foreslår å innføre en nettportal og en chattetjeneste. Som del av chattetjenesten pekes det også på behovet for veiledning på ulike språk. Dette vil tilgjengeliggjøre ordningen for mange innvandrergrupper, som vil ha rettigheter til rettshjelp, men som ofte faller utenfor etablerte offentlige informasjonskanaler. Et eksempel er arbeidsinnvandrere, som ikke har rett på norskkurs og i mange tilfeller snakker lite engelsk og norsk, også etter lang botid i Norge.

Samtidig er det viktig at det også tilrettelegges for å kunne gi informasjon og veiledning både via fysisk oppmøte og på telefon. Mange i vår målgruppe har ikke utstyr eller ferdigheter til å benytte seg av digitale ordninger. Dette er en gjentagende utfordring for mange som øker terskelen for å benytte seg av offentlige tjenester, for eksempel gjennom NAV til tross for opptjente arbeidstakerrettigheter.

Det er viktig at informasjon om ordningen hensyntar ulike gruppers mulighet for å innhente informasjon slik at også de mest sårbare har tilgang på god og tilpasset informasjon om deres rettigheter til rettshjelp og hva det økonomisk vil innebære.

Kapittel 14. Førstelinjetjeneste

Caritas er av oppfatningen at en førstelinjetjeneste er viktig for mange sårbare innvandrere og en effektiv førstelinje vil kunne bidra å sile saker som kan avklares ved enkel veiledning fra saker som krever rettshjelp fra advokater.

Caritas støtter videre utvalgets medlem Moksness i at det bør vurderes alternativer til et rettshjelpssystem med kun privatpraktiserende advokater. En mer utbygd førstelinjetjeneste lokalisert ved et såkalt rettssenter kan være viktig for vår målgruppe, som ofte har ganske sammensatte behov.

Etter vår erfaring er det mange i målgruppen som ikke vet når de har behov for bistand fra advokat eller når de eksempelvis har behov for veiledning fra et forvaltningsorgan. Mange oppsøker Caritas i den tro at de har behov for advokathjelp, mens det viser seg at saken i mange tilfeller kan løses med enklere informasjon og veiledning. Det er også store kulturelle forskjeller når det gjelder opplevd behov for advokatbistand. Mer tilgjengelig og målgruppetilpasset veiledning vil kunne styrke de mest utsatte og gjøre dem mer klar over sine rettigheter.

En førstelinjetjeneste trenger ikke nødvendigvis utelukkende bestå av advokater, men kan være sammensatt av personer med juridisk bakgrunn og sosialfaglig bakgrunn ettersom behovene til særlig de- mest sårbare ofte er svært sammensatte. Det må vektlegges at ansatte har god systemforståelse, samt språk og kulturkompetanse ettersom det er naturlig å anta at også brukere av en førstelinjetjeneste vil ha ulike bakgrunner, særlig i de store byene.

Kapittel 15. Rettshjelpstiltakene

Selv med ny rettshjelpsordning vil terskelen for å motta advokatbistand for mange være høy. For vår målgruppe vil både tilgang og egenbetaling være en barriere utfra det som nå ligger i lovutvalgets forslag.

Derfor vil ulike rettshjelptiltak fremdeles være viktig for å sikre grunnleggende rettsikkerhet for mange av de mest sårbare. Rettshjelptiltak har en viktig rolle å fylle for de som faller mellom alle stoler, for å drive oppsøkende arbeid, kunne tilby mer fleksibel oppfølging og å innrette sin rettshjelp mer spesifikt mot ulike sårbare grupper som kan ha særskilte utfordringer. For enkelte mottakere av rettshjelp kan det også være tillitsvekkende at rettshjelpen ytes av frivillige aktører, ikke privatpraktiserende advokater med økonomiske motiver.

Fortsatt støtte til ulike rettshjelpstiltak vil derfor slik Caritas vurderer det bidra til bedre reell rettsikkerhet for de mest utsatte.

Kapittel 20. Hvor mange rettshjelpstimer kan gis i hver sak?

Caritas stiller seg positive til at utvalget foreslår å øke rammen for timer rettshjelp som kan gis på rådgivningsstadiet. God informasjon og prosessforståelse vil kunne bidra til at saker løses før de kommer til rettsvesenet. Samtidig vil også god prosess i forkant kunne styrke sårbare arbeidstakere i arbeidsrettslige konflikter, som også kan styrke muligheten for å fremskaffe nødvendig dokumentasjon og gjøre nødvendige forberedelser til eventuelt videre sak. Dette i kombinasjon med utvidet adgang til rettshjelp i arbeidsrettslige spørsmål (omtalt under) kan bidra til at flere sårbare utenlandske arbeidstakere kan få sine saker prøvd i retten selv om de ikke omfattes av menneskehandelsbestemmelsen.

Kapittel 21. Hvilke typer kostnader omfattes av ordningen

Caritas er svært bekymret for at utvalget i sitt forslag foreslår å innføre egenandel for bruk av tolketjenester. Mange i vår målgruppe har svært begrensede økonomiske reserver. Økonomiske avveininger og frykt for høye kostnader kan derfor føre til at man velger vekk helt nødvendig tolkehjelp. Alternativet kan være at de gjennomfører møter med advokat på norsk eller engelsk uten nødvendige språkkunnskaper, eller får venner eller familie til å bistå med tolketjenester. Dette kan føre til at viktige deler av en sak blir dårlig opplyst og slik kan det svekke rettssikkerheten til de meste sårbare. Caritas anbefaler derfor at ordningen med gratis tolk videreføres.

Kapittel 22. De økonomiske vilkårene

Caritas er enig med utvalget at klientmedvirkning er viktig, men vi vil fremheve viktigheten av at dette må tilpasses klientenes reelle mulighet til å medvirke. Vår målgruppe har begrenset erfaring med rettslige prosesser, og mange kommer fra lang med helt andre rettssystemer enn i Norge. Ut fra vår kjennskap til målgruppen vil de i begrenset grad være i stand til å vurdere hvilke juridiske tjenester og hvor mange timer rettshjelp som er nødvendig i sin sak.

Caritas er positiv til at utvalget foreslår en økt inntektsgrense for å kvalifisere til rettshjelp. Mange i vår målgruppe har tjener over inntektsgrensen i nåværende ordning, men har fremdeles svært begrensede økonomiske midler til å betale for advokat dersom de har problemer med arbeidsgiver. Det er også positivt at beregningsmodellen inkluderer om eventuelle rettshjelpsmottakere eier eller leier egen bolig. Mange i vår målgruppe leier bolig. En modell som foreslått av utvalget vil bidra til en mer rettferdig modell for de uten store økonomiske midler.

Egenbetaling kan være et godt system for å ansvarliggjøre rettshjelpsmottakere. Mange i våre målgruppe har en viss betalingsevne og egenbetaling kan føre til at man nøye vurderer behovet for rettslige skritt. Samtidig er vi bekymret for at krav om 5% egenbetaling for de med dårligst betalingsevne kan føre til at mange ikke har mulighet til å ta rettslige skritt grunnet økonomiske begrensninger. Utvalget skriver at «(egenandelen) … er lav nok til at alle har mulighet til å prioritere advokathjelp dersom de ønsker det» (s. 143). Dette er ikke vår erfaring og vi anbefaler at de med dårligst betalingsevne fremdeles er unntatt egenbetaling slik det er i dagens system. Det bør være mekanismer på plass som sikrer at fri rettshjelp ikke er prosessdrivende. Her kan for eksempel en førstelinjetjeneste med fokus på god og tilpasset informasjon og veiledning være viktig.

Utvalget anbefaler videre at det kan gis forskrift fra departementet om krav til innbetalt egenbetaling fra eventuell tidligere rettshjelpssak før man kan motta ny rettshjelp. Gjennom vårt arbeid erfarer vi at mange sårbare utenlandske arbeidstakere opplever vanskeligheter med flere arbeidsgivere og enkelte ender i nye utnyttelsessituasjoner. Mange i vår målgruppe har svært begrenset betalingsevne og det vil være et problem for deres rettsikkerhet dersom de ikke har mulighet til å ta rettslige skritt mot en arbeidsgiver fordi de ikke har betalt tidligere egenbetaling. Et slikt krav vil være i strid med selve formålet til rettshjelpsloven om å sikre rettshjelp til de som ikke selv har betalingsevne.

Kapittel 23. Prioriterte saksområder

De fleste juridiske henvendelser til Caritas omhandler arbeidsrettslige spørsmål. Mange utenlandske arbeidstakere har lite kunnskap om rettigheter i norsk arbeidsliv og begrenset mulighet til å selv rette krav mot arbeidsgiver. Vi opplever stor pågang av besøkende som ikke har fått utbetalt lønn eller feriepenger fra arbeidsgiver.

Det er positivt at saker som omhandler opphør av arbeidsforhold videreføres som prioriterte i utvalgets forslag. Det er også svært positivt og viktig at saker som omhandler lønnsinndrivelse forslås som prioritert saksområde. Caritas støtter også at det ikke legges opp til en nedre grense for hvilke krav som omfattes av ordningen. Etter vår erfaring har mange utenlandske arbeidstakere relativt små krav mot arbeidsgivere, samtidig kan dette være ganske betydelige summer for de mest utsatte i vår målgruppe. Det virker også til at enkelte arbeidsgivere spekulerer i at sårbare utenlandske arbeidstakere ikke har mulighet til å rette lønnskrav. Dersom også mindre krav forsøksvis innkreves gjennom rettshjelpsordningen vil det kunne ha en oppdragende effekt på useriøse arbeidsgivere. Samtidig vil egenbetaling for alle føre til at de med dårligst betalingsevne (som i mange tilfeller også har relativt små krav) ikke har samme mulighet til å rette krav mot arbeidsgivere (se kapittel 22).

Kapittel 24. Saksområder som er vurdert, men som ikke prioriteres

Caritas er svært bekymret over at utvalget foreslår å fjerne rettigheten til juridisk bistand i forkant av eventuell anmeldelse for mulige ofre for menneskehandel. Som del av vår bistand og oppfølging av personer utnyttet i arbeidslivet avdekker vi også mulige menneskehandelssaker. Dette er ofte komplekse saker, hvor ofrene har svært sammensatte behov. De har ofte stor usikkerhet knyttet til egen situasjon, er avhengige av bakmenn for fortsatt oppholdstillatelse i Norge og frykter for egen sikkerhet eller sikkerheten til familie i hjemlandet. For mange er det å velge å anmelde et vanskelig valg som gjør at de potensielt utsetter seg for betydelig risiko.

Regelverket knyttet til menneskehandelssaker er komplisert, både hva angår den enkeltes rettigheter og oppholdstillatelse, samt vurdering av en eventuell anmeldelse og påfølgende straffesak. Mens hjelpetiltak som ROSA-prosjektet og Frelsesarmeen er viktige for å gi generell informasjon, avklare behov, iverksette hjelpetiltak og bistå som støtteaktør, har bistandsadvokaten er svært viktig rolle for å vurdere de juridiske aspektene ved saken, både hva gjelder mulig søknad om refleksjonsperiode (jf utlendingsforskriften § 8-3 første ledd) og mulig anmeldelse etter straffelovens § 257 og 258.

Caritas vurderer at hjelpetiltak for ofre for menneskehandel ikke kan erstatte rollen til en bistandsadvokat på en tilfredsstillende måte. Forslaget fremlagt av utvalget vil kunne føre til en betydelig forverring av mulige ofre for menneskehandel sin mulighet til å vurdere sin situasjon og ta valg knyttet til bistand, eventuell søknad om refleksjonsperiode og anmeldelse av bakmenn. Dersom rettigheten til juridisk bistand bortfaller, kan det påvirke antall anmeldelser negativt.

Spørsmål om høringssvaret kan rettes til seniorrådgiver Kristin Velure Strøm på kristin.strom@caritas.no

Med vennlig hilsen,

Caritas Norge