Høringssvar fra Anonym

Dato: 18.08.2020



Det vises til Norges periodiske rapporter til Komiteen for avskaffelse av diskriminering mot kvinner - opp mot fremlagte NOU.
I nevnte NOU fremgår det intet om rettshjelp til kvinner som utsettes for diskriminering.
På bakgrunn av uthevet avsnitt nedenfor fra en slik periodisk rapport, fremstår dette som noe underlig.
Man burde som et minimum kunne forvente at temaet ble berørt, men at det ble ledsaget av en begrunnelse for hvorfor det i så fall ikke skulle tillegges vekt. Det kunne vært av interesse å vite hva Komiteen mener om at temaet overhodet ikke er tillagt vekt i et så viktig dokument som en NOU omkring fri rettshjelp.

FNs Kvinnekonvensjon, som er komiteens eksistensgrunnlag, er rettslig bindende. Den inneholder internasjonalt anerkjente prinsipper og tiltak for å beskytte kvinner mot alle former for diskriminering. Dette gjelder sivile, sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. Konvensjonen gir et vern mot direkte, indirekte, strukturell og multippel diskriminering av kvinner. Norge ratifiserte konvensjonen 21. mai 1981.

Beskyttelse mot diskriminering, innebærer også å kunne håndheve sine rettigheter og få reparert økonomisk skade.

Som et eksempel kan det trekkes frem at kvinner svært ofte blir diskriminert av det offentlige selv, i omsorgssaker og kanskje spesielt innen eldreomsorg, og med ofte store sosiale og økonomiske konsekvenser.
Disse konsekvenser kommer ikke minst til syne der diskriminering utløser belastning og langvarig sykdom, og der kvinnen senere blir avhengig av velferdssystemet som nå har innført store innstramminger og sågar ett års karenstid uten inntekt i et sykdomsforløp.

Fri rettshjelp i diskrimineringssaker kan dermed bidra til å belyse om hvorvidt det skal tillates at én del av det offentlige skal få diskriminere for egen vinning (besparelser) - hvorpå en annen del (velferdssystemet) skal få anledning til å forverre diskrimineringen gjennom negative økonomiske konsekvenser.
I realiteten er dette i utgangspunktet så urimelig at det rent moralsk og etisk sett ikke burde være behov for rettslig vurdering.
Men spørsmålet kan også være om det rammes av forbudet mot medvirkning til diskriminering i lovverkets §16, siden diskrimineringshandlingen og negative konsekvenser er uløselig forbundet, og her kan det være behov for avklaring. Den som utsettes for dette, er imidlertid i utgangspunktet så økonmisk svakstilt gjennom å være henvist til velferdssystemet at slike situasjoner bør omfattes av rettigheter til fri rettshjelp.

Følgende kronikk i Dagbladet i sommer er et klart eksempel :

https://www.dagbladet.no/kultur/jeg-levde-i-konstant-angst/72502382

At omsorgssaker resulterer i diskriminering der det offentlige er aktør, er understøttet av forskning. Denne situasjonen har ikke bedret seg de senere år:

https://forskning.no/partner-nova-aldring/dotre-ma-regne-med-mindre-hjelp-fra-det-offentlige/531926

Det offentlige mot "den lille mann/kvinne" er som kjent blitt et tema nylig gjennom NAV-rapporten - og dette styrkeforholdet alene kan være nok til at den diskriminerte kvinne ikke tør å ta skritt for å få prøvet sin sak.

Temaet må anses være av stor viktighet. Diskriminering er forbudt og skal avskaffes, og ved arbeid med en NOU burde dette vært i fokus da rettslig bistand er av stor viktighet for å få prøvet saker og dermed skaffe presedensgrunnlag.

Kvinne-konvensjonen er inntatt i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Det betyr at hvis det er motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lovgivning, skal konvensjonen gå foran. En heller ikke akkurat ukjent tematikk etter at NAV-rapporten nylig ble fremlagt.

Det bes om en kort redegjørelse i høringsrunden for hvorfor diskriminering, med sine potensielt store konsekvenser for både samfunnset og den enkelte, er helt utelatt som tema i lys av Kvinnekonvensjonen og det som naturlig medfølger denne av forpliktelser for Norge.

https://www.regjeringen.no/contentassets/2572a8d1ac20498f8383578c11386f9e/cedaw-nor-for-publisering.pdf

Side 4:

"Komiteen uroer seg videre over at kvinner ikke tilbys fri rettshjelp etter loven for å fremme saker for nemnda, og at regjeringen har foreslått budsjettkutt for 2018 for private rettshjelpsorganisasjoner med 15 millioner kroner, noe som vil påvirke de mest utsatte gruppene av kvinner."