Høringssvar fra Oslo tingrett

Dato: 23.11.2020

Innledende bemerkninger

Oslo tingrett vil innledningsvis berømme utvalget for et grundig og godt utredningsarbeid i forslaget til ny lov om støtte til rettshjelp. Utvalget, som har vært bredt sammensatt, har levert et omfattende arbeid, med en rekke gode analyser, konklusjoner og forslag. Det er verdt å merke seg at utviklingen i hvem som faktisk er omfattet av rettshjelpsordningen og hva den i realiteten dekker, har vært ganske annerledes enn det som var målsetningen da loven ble gitt. I tillegg er forslaget til ny lov lettere tilgjengelig enn dagens lov, noe som innebærer en fordel for de som har behov for å få prøvd sine rettigheter for domstolene.

På et overordnet nivå er det Oslo tingretts syn at det både er riktig og viktig at rettshjelpsordningen bidrar til større likhet for loven, samt innebærer bedre tilgang til rettsapparatet for de som trenger det. Som en rettssikkerhetsgarantist er Oslo tingrett opptatt av at alle bør ha en reell mulighet til å ivareta sine rettslige interesser, samtidig som ordningen tilpasses de som trenger det mest. På denne bakgrunn støtter tingretten utvalgets forslag om et mer finmasket system enn dagens rettshjelpsordning. I praksis opplever Oslo tingrett at de absolutte skillene mellom de som oppfyller vilkårene for å motta rettshjelp og de som ikke gjør det, som dagens ordning er preget av, kan slå uheldig ut i enkelttilfeller. Det vises for eksempel til at to personer, for eksempel to foreldre i en foreldretvist, som i utgangspunktet har mer eller mindre like økonomiske forutsetninger, vil kunne havne på henholdsvis innsiden og utsiden av rettshjelpsordningen. Dette vil gjøre at den ene parten stiller svakere i ivaretakelsen av sine rettslige interesser i en sak av stor betydning. Oslo tingrett støtter dermed rettshjelpsutvalgets utgangspunkt om at rettshjelpsordningen i større grad må være tilpasset mottakernes økonomiske bæreevne/forutsetninger, i tillegg til at ordningen bør være forutsigbar og ikke minst kjent for brukerne.

Oslo tingrett deler videre utvalgets syn om at flere saker bør løses på et tidligere stadium, slik at kun de sakene som virkelig trenger å bli løst ved rettens hjelp, havner her. Generelt støtter vi dermed at rammen for rettshjelp utenfor domstolen økes. Likeledes mener Oslo tingrett at det fremdeles bør koste penger å benytte seg av rettsapparatet, og at ordningen med egenandel/egenbetaling bør tilpasses den enkeltes betalingsevne. Oslo tingrett mener videre at det er fornuftig at de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp knyttes opp mot grunnbeløpet i folketrygden, og tilsvarende for beregningen av egenandelen. Vi gir videre vår tilslutning til at rettshjelpsmottakeren i saker med behovsprøving og egenandel alltid skal ha en egeninteresse i å ha oversikt over rettshjelpsutgiftene og hva som utløser dem, og et økonomisk insentiv til å bidra til å holde dem nede. Dersom behovet for rettslig bistand kan dekkes gjennom andre ordninger eller tilbud, bør det ikke innvilges støtte til rettshjelp gjennom rettshjelpsordningen.

Særlig om rettshjelp til barn (kapittel 16 i utredningen)

Vi gir vår tilslutning til at det må skje en oppfølging av Særdomstolsutvalgets forslag om en mer generell utredning av spørsmål om høring av barn og utøvelse av partsrettigheter for barn.

Administrering av rettshjelpsordningen (kapittel 19 i utredningen)

I dag innvilger den enkelte dommer i Oslo tingrett rettshjelp innenfor de prioriterte saksområdene. Under saksforberedelsen vurderer dommeren om saken faller innenfor et prioritert saksområde og om de økonomiske vilkårene for støtte er oppfylt. I realiteten skal dommeren også vurdere om det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, jf. rettshjelpsloven § 16 siste ledd. Denne vurderingen kan være vanskelig fordi domstolen ofte mangler relevante opplysninger. På dette stadiet tar retten ikke stilling til hvor mye rettshjelp som kan gis. Dette er et spørsmål som utstår til den senere salærfastsettelsen, se nedenfor om dette.

Vurderingen av om det økonomiske vilkåret er oppfylt skjer i praksis ved at dommeren kontrollerer søkerens utfylte egenerklæringsskjema, hvor det er gitt opplysninger om inntekst- og formuesforholdene. I tillegg legges det ved kopi av siste selvangivelse eller utskrift av siste ligning. Dersom det har vært endringer i inntekt eller formue siden siste ligning, må det legges ved kopier av utbetaling av lønn, trygdeytelser (fra NAV), oversikt over saldo på bankkonti mv. Selv om vurderingen av om det økonomiske vilkåret er oppfylt ofte kan være enkel og kurant, vil den tidvis være arbeidskrevende og skjønnspreget – særlig når den skal ses i sammenheng med ektefellens formue/inntekt.

Det er Oslo tingretts vurdering at dagens ordning ikke er helt tilfredsstillende. Det kan ikke ses bort fra at det er en noe ulik terskel for når den enkelte dommer innvilger rettshjelp og ikke. Blant annet kan det variere hvor grundig dommeren går inn i søkers økonomiske situasjon. Dette kan medføre en mindre ensartet praksis, som igjen kan bidra til ulikhet knyttet til den enkeltes tilgang til rettsapparatet og derigjennom muligheten for å håndheve og ivareta egne rettigheter.

På denne bakgrunn mener Oslo tingrett det vil værer en fordel om forvaltningen overtar kontrollen av det økonomiske vilkåret, og vi gir støtte til en sentralisert rettshjelpsforvaltning med spisskompetanse og spesielle verktøy for de langt mer nyanserte beregningene som foreslås for å vurdere de økonomiske vilkår for støtte til rettshjelp. En slik ordning vil i større grad sikre behovet for kontroll, oversikt og lik praksis. Domstolen er primært et tvisteløsningsorgan.

Utvalget har foreslått digital søknadsbehandling og automatisert saksbehandling av behovsprøvingen i forvaltningen. Utvalget har pekt på at en slik omlegging bidrar til en mer finmasket og rettferdig ordning, i tillegg til at det sikrer ensartethet. Oslo tingrett ser at det er mange fordeler ved en slik behandling. For det første vil dommere da slippe å bruke tid på å kontrollere og vurdere den enkelte søkers økonomiske situasjon, og kan heller bruke tiden på mer typiske dommeroppgaver. I tillegg vil det finmaskede systemet som utvalget legger opp til, treffe bedre ved at de brukerne som trenger rettshjelpsstøtten, også får det.

Samtidig kan det reises spørsmål om det vil forsinke prosessen når et organ utenfor domstolen skal håndtere dette sammenlignet med at dommeren gjør det selv. I relasjon til tidsaspektet vises det til at det også er foreslått en hjemmel som gir rettshjelpsforvaltningen adgang til å innhente den informasjonen som er nødvendig for vurderingen av de økonomiske vilkårene fra andre offentlige myndigheter. Selv om en slik hjemmel kan være fordelaktig, vil Oslo tingrett bemerke at en ordning som involverer mange aktører, kan medføre «propper» i systemet.

For at Oslo tingrett skal kunne støtte en overflytning til forvaltningen, er det dermed avgjørende at dette ikke bidrar til å forsinke eller trenere saksbehandlingen i domstolen i de sakene hvor fri rettshjelp er aktuelt. Det er viktig å være spesielt oppmerksom på dette også fordi utvalgets forslag innebærer at det vil bli innvilget støtte i langt flere saker enn etter dagens ordning.

Oslo tingrett mener for øvrig at domstolen bør kunne innvilge fri rettshjelp i de helt kurante tilfellene. Dersom det er på det rene at en søker verken har inntekt eller formue, og dette kan dokumenteres på en klar og utvilsom måte, er det neppe nødvendig å måtte gå via forvaltningen.

Oslo tingrett støtter videre utvalgets forslag om at det er domstolen som fremdeles bør vurdere om saken/søksmålet faller innenfor et av de prioriterte saksområdene. Det vises til at vurderingen henger tett sammen med forslaget om et forhåndsfastsatt tak for antall rettshjelpstimer i den enkelte sak, og at dommeren bør vurdere dette i sammenheng, se nedenfor om dette. Vi har ikke sterke synspunkter på om det beste er å sende de «tvilsomme» sakene tilbake til forvaltningen for en vurdering der, men gjentar at effektivitet og rask saksbehandling bør være tungtveiende for hvilken løsning som velges.

Oslo tingrett er også enig med utvalget i at rettshjelpsloven bør gjøres om til en lov utelukkende om behovsprøvd rettshjelp, mens rettshjelp uten behovsprøving (administrative tvangsinngrep mv.) tas inn i den aktuelle særloven. I denne sammenhengen vises det til utredningen kapittel 9 og den begrunnelsen utvalget har gitt der.

Adgangen til etterbevilling og betinget fri sakførsel (kapittel 19.2.7 i utredningen)

Utvalget foreslår at adgangen til etterbevilling og betinget fri sakførsel faller bort, se punkt 19.2.7 i utredningen. Oslo tingrett støtter dette, og viser til utvalgets begrunnelse. Oslo tingretts erfaring er at etterbevilling kan by på vanskelige vurderinger knyttet til det økonomiske vilkåret, som da i tillegg må foretas etter at saken er avsluttet. Dette kan være tidkrevende. Tingretten har også vanskelig for å se hvilke klare fordeler dagens etterbevillingsordning innebærer. Søknader som er sendt og behandlet i forkant av saksanlegget skaper forutsigbarhet, og, i større grad, likhet. Tvistelovutvalget poengterte også i «NOU 2001: 32 A Rett på sak» at en ordning med etterbevilling og betinget fri sakførsel har sine klare betenkeligheter.

Omfanget av rettshjelp i saker for domstolene (kapittel 20 i utredningen)

Utvalget foreslår at dagens system med salærfastsettelse etter medgått tid og ulike varianter av stykkpris erstattes med et nytt system hvor det fastsettes et tak for antall timer rettshjelpsmottakeren har til rådighet for rådgivning og saksforberedelse. Tid som går med til rettsmøter kommer i tillegg til dette taket. Det foreslås at dette ikke kan påklages eller overskrides.

Oslo tingrett viser til svakhetene utvalget har redegjort for ved dagens ordning, som er inntatt i punkt 20.2 i utredningen, og ser at det er flere innvendinger mot denne. Oslo tingrett er likevel noe skeptisk til utvalgets forslag.

Selv om det neppe er hovedregelen, vil Oslo tingrett peke på at det kan være vanskelig allerede under planmøtet å fastsette et fast tak for antall timer som skal anvendes i den konkrete saken. Dommeren har ikke nødvendigvis tilstrekkelig informasjon om saken og partene på dette stadiet, og advokaten kan være forhindret fra å gi tilstrekkelige opplysninger på grunn av taushetsplikten. Saken kan i tillegg utvikle seg til å bli større og mer komplisert enn først antatt. Det kan videre tenkes at partene er sterkt uenige om hvor omfattende/komplisert saken er, og et fast tak kan også kanskje i noen tilfeller stimulere til at saken «blåses opp». At dommeren i den enkelte saken skal sette et tak på planmøtestadiet kan dermed i noen grad videreføre de problemene utredningen peker på når det gjelder ulik praksis hos dommere, og manglende kapasitet til denne type vurderinger.

Dersom dommeren i den enkelte saken skal sette et tak – og på dette stadiet – gir vi støtte til forslaget om å fastsette noen normalnivåer for ulike sakstyper, prøvingsstadier og partsposisjoner for å sikre lik praksis mv. Dette vil i større grad sikre likhet og ensartethet, og klare føringer vil gjøre det lettere for dommeren å fastsette timetallet.

Vi vil også peke på at ordningen må ta høyde for at det kan være advokater som trekker seg fra et oppdrag etter at et stort antall timer av det fastsatte taket er anvendt. I en slik situasjon vil det være tilnærmet umulig for mottakeren av rettshjelp, som nå befinner seg midt i en tvistesak, å få en annen advokat til å overta saken. Dette kan skape stor usikkerhet for den enkelte rettshjelpsmottaker og utfordringer for den enkelte dommer, og kan medføre at saken ikke kan bli iretteført på en forsvarlig måte. I tillegg kan det komme inn andre tvister i et søksmål (motsøksmål, motkrav, kumulasjon mv,), som det ikke er tatt høyde for i det forhåndsfastsatte taket. Oslo tingrett mener at ny rettshjelpslov må fange opp og ha løsninger for slike situasjoner.

Én løsning kan være at det åpnes for at den enkelte dommer kan gi støtte utover det fastsatte taket dersom forholdene endrer seg eller andre «særlige grunner» inntrer. Dette kan for eksempel være tilfellet ved bytte av advokat, eller ved at saken får en helt annen vending/utvikling enn først antatt. Samtidig er det avgjørende at en slik «sikkerhetsventil» ikke ender opp med å i praksis bli hovedregelen, ved at det fastsatte taket justeres og endres «rett som det er». I så fall vil man i realiteten videreføre dagens ordning, hvor rettshjelpen innvilges i forkant og salærkravet i etterkant. Oslo tingrett mener at det er dommeren, og ikke rettshjelpsforvaltningen, som bør tildeles kompetansen til å innvilge støtte utover «taket». Dette vil trolig være mest effektivt, ettersom dommeren kjenner sakskomplekset og partene i saken, og dermed har best vurderingsgrunnlag.

Utvalget har foreslått et absolutt tak på 50 timer. Oslo tingrett mener i utgangspunktet at dette er et tilstrekkelig antall timer. Poenget er at flere saker skal løses på et tidligere stadium, og at de ikke skal ese unødig ut i domstolen. I tillegg er det nærliggende å legge til grunn at advokatene i betydelig grad vil bruke det antallet timer de blir tildelt, slik at taket ikke bør settes for høyt. Det må likevel tas høyde for at det helt unntaksvis – for eksempel i kompliserte personskadesaker – kan være nødvendig å ha mulighet for å sette et høyere tak.

Som et alternativ til utvalgets forslag, bør det vurderes å reformere dagens ordning. Dette kan f.eks. gjøres ved å i rundskriv eller forskrift standardisere vurderingen av hva som er rimelig og nødvendig bistand for en del type saker.

Særlig om svakheter i dagens system knyttet til foreldretvister og barnevernssaker (kapittel 20.2)

Oslo tingrett er enige i analysen av det problematiske ved et system som ikke har insentiver for å begrense konflikt og ressursbruk, og som synes å belønne den som ikke bidrar til løsning på et tidlig stadium. Når det gjelder foreldretvistene vil vi også fremheve behovet for en skarpere avgrensning av hvilken bistand advokaten skal gi. Her vil det dreie seg om klienter i krevende livssituasjoner som kan ha behov for utstrakt kontakt og støtte som ikke er av juridisk art. Behovet utover det juridiske bør ivaretas av andre, selv om mange advokater har kompetanse og erfaring med tilsvarende situasjoner som kan være til god hjelp for klienten. Det samme vil ofte være tilfellet i barnevernssaker, hvor det kan se ut til å ha utviklet seg en praksis hvor advokaten kan gå svært langt i å gi menneskelig støtte og å ha en tilgjengelighet utover det som er motivert av behovet for å gi juridisk bistand.

I barnevernssakene er det ellers vanskelig å se begrunnelsen for at advokatbistand på fylkesnemndsstadiet er omfattet av stykkpris, mens det beregnes salær etter medgått tid i ting- og lagmannsrett. Utredningen viser sterk stigning i betalt tidsbruk i domstolene, og økende pr. instans, til tross for at det her vil dreie seg om andre og tredje gangs prøving, ofte med samme prosessfullmektig, og uten at innvilgende myndighet har tilgang til informasjon om hva som er utbetalt tidligere.

Prioriterte saksområder – særlig om foreldretvister (kapittel 23.2)

Oslo tingrett har i utgangspunktet ikke sterke synspunkter på hvilke type saker som bør kvalifisere for støtte, men bemerker at listen over saker som utvalget foreslår, fremstår som gjennomtenkt og fornuftig.

Oslo tingrett knytter noen særlig kommentarer til foreldretvistene:

Overordnet er det vår vurdering at domstolene har en viktig rolle i foreldretvistene, og at vår behandling av dem har blitt stadig bedre. Muligheten for en sakstilpasset og fleksibel behandlingsform med fokus på barneperspektivet og konfliktmekling er svært viktig. For mange barn er det samtidig avgjørende at domstolen i alvorlige saker kan skjære igjennom og ta robuste avgjørelser som kan skjerme barnet eller omsorgssituasjonen.

Samtidig er det viktig at rettshjelpsreglene ikke stimulerer til unødige prosesser, verken i antall eller varighet. Mange av foreldretvistene i domstolene i dag burde vært løst på et tidligere stadium. Dette må møtes med tiltak på flere fronter. Vi viser til forslag til ny familievernkontorlov og forslaget om flere obligatoriske meklingstimer før det utstedes meklingsattest for tilgang til domstolene, som et svært godt og hensiktsmessig forslag. I kombinasjon med lett tilgjengelig tilbud om frivillige veiledningstimer i tillegg, og gjerne gruppebaserte kurstilbud for foreldre i samlivsbrudd, bør antall slike saker med ferske samlivsbrudd som bringes inn for domstolene gå ned. Vi gir vår tilslutning til de generelle forslagene knyttet til større grad av behovsprøving og dynamiske egenandeler, også for foreldretvistene, samt til prinsippene for dimensjonering av støtten til rettshjelp både utenrettslig og i domstolsprosessen. Vi støtter også at det ved gjentatte søksmål må vurderes om det er rimelig at det offentlige gir støtte til rettshjelp.

Særlig om barnebortføringssakene (kapittel 26.3)

Oslo tingrett har ansvar for saker etter barnebortføringsloven, saker der det anføres at et barn er ulovlig bortført til, eller tilbakeholdt i, Norge. Vi gir vår tilslutning til forslaget om at saker etter barnebortføringsloven gjøres til et prioritert saksområde for alle parter, slik at det ikke lenger skilles mellom «bortfører» og «gjenværende». Det er vist uttrykkelig til våre innspill i utredningen (side 175) og vi ser ikke behov for å gjenta begrunnelsen det er vist til der.

Adgang til å gi støtte utenfor de prioriterte områdene (kapittel 25)

Oslo tingrett mener at det bør være rom for at rettshjelpsforvaltningen kan innvilge støtte utenfor de saksområdene som er angitt som prioriterte saker, dersom det foreligger særlige grunner for dette. Det kan være en tvist av stor betydning (for eksempel en mobbesak etter opplæringsloven), hvor parten ikke har penger og ikke klarer å ivareta sine interesser uten rettshjelp. Dette kan skyldes en vanskelig livssituasjon, ulike helseutfordringer (også av psykisk art) eller at de rett og slett ikke klarer å forstå de rettslige spørsmålene saken reiser. I en slik situasjon kan retten pålegge parten å stille med prosessfullmektig, jf. tvisteloven § 3-2. Rent unntaksvis bør rettshjelpsforvaltningen ha mulighet for å kunne innvilge fri rettshjelp i slike saker. Alternativet kan være at saken blir avvist uten at parten får prøvd en sak av stor betydning. Et annet eksempel kan være at det er anlagt gjentatte saker i en tvist mot samme saksøkte, hvor saksøkte kan ha en god sak, men ikke penger til å få nødvendig bistand.

På denne bakgrunn støtter Oslo tingrett utvalgets forslag inntatt i lovutkastet § 9. Det vises i denne sammenhengen også til utredningen punkt 25.2, hvor det fremgår at FNs menneskerettighetskomité har kritisert Norge for at det saklige dekningsområdet er for snevert.

Mulighet for å nekte fri rettshjelp når de økonomiske vilkårene er oppfylt?

Oslo tingrett mener at domstolen bør ha mulighet for å nekte fri rettshjelp til tross for at vilkårene er oppfylt, slik som i dag. Det kan være ulike årsaker til at det vil fremstå urimelig å gi støtte til rettshjelp. Også denne kompetansen bør ligge hos dommeren, som kjenner saken og partene best.

Særlig om utlendingssakene (kapittel 26)

Utvalget har foreslått en styrking av retten til gratis bistand i utlendingssaker. Dette er i stor grad et spørsmål av mer rettspolitisk karakter, som Oslo tingrett ikke uttaler seg om. Imidlertid peker vi på at i noen saker vil en slik styrking være eneste måten å sikre «effective remedy» på, jf. EMK artikkel 13.

Særlig om barnevernssakene

Utvalget foreslår at reglene om rettshjelp i barnevernssaker tas ut av rettshjelploven og flyttes inn i barnevernloven, for å gjøre dem mer tilgjengelige og oversiktlige for brukerne. Oslo tingrett er enig i dette. Vi gir også støtte til forslaget om gratis rettslig bistand uten egenandel, til barn og unge som utsettes for tvangsmidler i barneverninstitusjoner (kap 28.6).

For alle spørsmål relatert til barnevernssakene finner vi grunn til å bemerke at det er store variasjoner i kvaliteten på rettshjelpen som ytes, og at dette i seg selv er et rettssikkerhetsproblem. Vi gir derfor vår støtte til nærmere utredninger av opprettelsen av autoriserte lister over advokater med spesiell kompetanse som det kan velges fra, omhandlet i kapittel 12.4. og til ethvert tiltak som kan heve kvaliteten på mange av advokattjenestene på dette feltet.

Når det gjelder forslag til konkrete endringer i prosessen, har vi tidligere, i høringsuttalelse til utkast til ny barnevernlov, gitt vår tilslutning til forslag om å gi mulighet for mer forenklede behandlingsformer av tvangssaker etter barnevernloven også for tingrettene, med skriftlig behandling av en juridisk dommer alene. Dette typisk der saker har vært behandlet skriftlig og forenklet i fylkesnemnda, og i kurante saker for eksempel om avvisning av noen som ikke fyller klare krav til partsstatus. Vi støtter også insentiver for økt bruk av behandling etter tvisteloven § 9-9 annet ledd med kombinert skriftlig og muntlig behandling der partene samtykker til dette. Videre støtter vi utvalgets konklusjon om at det ikke bør innføres egenandel for rettshjelp i endringssaker eller krav om overprøving etter barnevernloven, og er i hovedsak enig i drøftelsen utvalget gjør av dette. Vi gir også vår tilslutning til en bredere målsetning om at rettshjelpen skal treffe bedre, også blant barnevernssakene, og til at det gjøres forsøk med samtaleprosess og meklingsbaserte tilnærminger også i domstolene.

Utvalget foreslår at bl.a. barnevernssakene, som behandles etter tvisteloven kapittel 36, skal ha en normert behandlingstid i retten på som hovedregel èn rettsdag. Dersom dette gjennomføres vil det medføre en betydelig reduksjon av rettsmøtetiden. Det vil i høy grad utfordre dagens praksis for arbeid med barnevernssakene, både for domstolene og advokatene. Oslo tingrett er positiv til å søke å begrene tidsbruken i disse sakene. Erfaringene fra de andre nordiske landene, som utvalget redegjør nærmere for, er ikke uten videre helt overførbare til norske forhold, men er med på å underbygge at også vi har en del å hente når det gjelder reduksjon av rettsmøtetiden uten at det behøver å gå ut over rettssikkerheten. Oslo tingrett mener likevel at det ikke er realistisk eller ønskelig å nå bestemme at hovedforhandlingene som hovedregel skal gjennomføres på en dag, selv om det innføres delvis skriftlig behandling. Det vises bl.a. til følgende:

1) varigheten av rettsforhandlingene må ses i sammenheng med kravene til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1, jf. også at EMD har vært kritisk til norske domstolers behandling av barnevernssakene

2) tvangsinngrep i barnevernssakene utgjør betydelige inngrep for barna og foreldrene. Det er derfor viktig at behandlingen ikke bare er riktig og rettferdig, men også at de det gjelder har grunn til å oppleve det slik. Dette kan f.eks. tilsi at retten i noen grad bør tillate ført flere vitner enn det som er nødvendig av hensyn til sakens opplysning.

3) i en god del barnevernssaker er det behov for tolker, og ikke minst gjelder dette for Oslo tingrett. Erfaringsmessig tar saker med tolk lenger tid.

En delvis skriftlig behandling skaper noen utfordringer - av ulik art - i forhold til meddommernes gjennomlesning av store dokumentmengder. Et av virkemidlene for å avbøte noen av disse kan være at dommeren lager leseanvisning som sendes til meddommerne sammen med dokumentene.

Forslaget om delvis skriftlig behandling bør også ses i sammenheng med domstolkommisjonens sluttutredning «Den tredje statsmakt – domstolene i endring» - NOU 2020:11, og de forslagene som der fremsettes til endringer i tvisteloven. En endring med økt skriftlighet og redusert tidsbruk i retten bør etter Oslo tingretts oppfatning også vurderes på et mer generelt grunnlag.

Vi gir ellers vår tilslutning til forslag om økt tilgang på fritt rettsråd i andre faser av saken, som for eksempel ved vurdering av frivillig plassering.

Det er noe ulike syn i Oslo tingrett på deler av utvalgets forslag. Noen medlemmer av Barnerettsgruppen bemerker følgende:

"Utvalgets mandat, og forutsetninger som tas som gitte utgangspunkter, gir etter vårt syn noen svakheter på et overordnet nivå, og vi vil peke på de fem viktigste.

Det synes for det første forutsatt at de samlede ressursene som brukes på barnevernssaker er for store, og at ressursene bør omfordeles til andre sakstyper. Dette er et utgangspunkt man kan være uenig i.

For det andre peker vi på at ressursbruken til offentlig betalt rettshjelp i straffesakene ikke utgjør en del av mandatet, selv om det er mange trekk ved barnevernssakene som er mer naturlige å sammenligne med straffesakene enn med andre sivile saker. Straffesakene holdes utenfor den grunnleggende problemstillingen – senk utgiftene og omfordel ressursene – til tross for at rettshjelp til straffesakene ifølge utvalget utgjør nesten dobbelt så høye kostnader som til alle sivile saker samlet.

For det tredje gjøres det sammenligninger med ressursene som brukes på tvangssaker i barnevernet i andre nordiske land. Selv om det kort er vist til og sitert fra komparative studier, er det etter vårt syn ikke gjort tilstrekkelig brede eller dype analyser av i hvilken grad disse landenes systemer og strukturer faktisk er sammenlignbare med de norske. Det er heller ikke gitt analyser av om det er saklige grunner til å etterstrebe et likere system, utover de økonomiske.

For det fjerde, gjør utvalget sine drøftelser innenfor en ramme hvor forslaget i NOU 2017: 8 fra Særdomstolsutvalget, om å nedlegge fylkesnemndene, skal sees bort fra. Slik utvalgets mandat var formulert, er dette naturlig. Dette gjør imidlertid at det tas som en gitt premiss at sakene skal behandles både i fylkesnemnd og tingrett, uten at ressursbruken ved dette problematiseres.

Endelig, og for det femte, forutsettes også uendret rettstilstand med svært vid adgang til endringssaker i barnevernet, herunder automatisk og ubegrenset rettsmiddeladgang fra fylkesnemnd til tingrett. Dette begrenser drøftelser av ressursbruken på barnevernfeltet i sterk grad, uten at det kan sees saklig begrunnet.

Vi mener at både antall instanser og adgangen til endringssaker og rettsmidler burde inngått i utredningen når den behandler ressursbruken. Derfor er vi ikke uenige i at virkemidler som utvidelse av lovens sperrefrist for endringssak, klargjøring og eventuelt endring av når sperrefristen regnes fra, og mer ensartede regler for beregning av salær i fylkesnemnd og domstol isolert sett kan være gode. Videre er vi enige i betraktninger om at mengden rettshjelp kan avpasses etter partens posisjon i saken, herunder om det er en part som er enig med kommunen og dermed som hovedregel får sine interesser ivaretatt av denne.

Samtidig er vi overordnet bekymret for at forslaget enkelt sagt ser ut til å ville bygge ned rettssikkerheten i alle barnevernssaker, fremfor forslag om en mer åpen og spisset innsats mot å begrense de klart urimelige endringssakene eller overprøvingskravene. Som nevnt mener vi at mange av spørsmålene som gjør seg gjeldende i barnevernssakene, rettssikkerhetsmessig, har mer likhet med straffesakene enn med andre sivile saker. Det er dermed ikke treffende å begrunne forslag om mindre rettshjelp med at størsteparten av sakene ender med at den private parten ikke vinner fram, når det vanskelig kunne vært argumentert med at andel fellende dommer i straffesaker taler for å begrense offentlig betalt forsvarerbistand.

Vi vil særlig adressere at delvis skriftlig behandling er drøftet og foreslått som en hovedregel, og slik at det normalt skal avsettes én dag til muntlige forhandlinger, eventuelt to for «enkelte omfattende saker». Vi anser at drøftelsen av forholdet til muntlighetsprinsippet er mangelfull. Drøftelsen og konklusjonen viser vilje til å gjøre unntak fra grunnleggende prinsipper i rettergangen, på et rettsområde som etter vårt syn særpreges av å passe langt dårligere for skriftlig behandling enn andre forvaltningsområder. Det kan være betimelig å spørre hvordan et slikt forslag ville sett ut på strafferettens område.

Vi vil peke på at barnevernssakene normalt har langt mer omfattende dokumentmengde enn andre forvaltningssaker og at en stor andel av det fremlagte ofte ikke berøres eller dokumenteres under forhandlingene. Dette er en strukturell svakhet ved saksforberedelsen som vi ser at også utvalget er oppmerksom på. En dreining mot større grad av skriftlighet, særlig uten at omfanget av dokumentasjon begrenses og spisses, vil medføre at langt flere dokumenter skal leses, uten den veiledningen retten får av partenes seleksjon og systematisering under de muntlige forhandlingene.

Den foreslåtte «egenlesningen» på forhånd vil, uansett om mengden minskes, kreve betydelige ressurser for rettens medlemmer. Vi vil gjøre oppmerksom på at dette i realiteten må anses uoverkommelig for mange alminnelige meddommere. Prinsippet med alminnelige meddommere uthules hvis det forventes evne til å navigere i, selektere fra, og forstå denne typen dokumentasjon ved egen lesning. Utvalget viser etter vårt syn ikke tilstrekkelig innsikt i hvordan dommerne sammen tar inn, undersøker og samarbeider om å forstå dokumentasjon som gjennomgås i retten. Utvalget viser etter vårt syn heller ikke tilstrekkelig innsikt i hvor stor avstand det faktisk er mellom massive og kompliserte informasjonssamlinger i forvaltningen og alminnelige velfungerende mennesker uten typisk «dokumentkompetanse», som ivaretar lovgiverviljen om legmannsinnslag i barnevernssakene. Samlet sett gir forslaget et inntrykk av at utvalget mener det er mindre grunn til kontroll av barnevernforvaltningen enn hva vi mener er riktig.

Det er et særtrekk ved barnevernssakene at dokumentbevisene med få unntak er fremlagt av kommunen, og gjerne også i stor grad produsert av dennes instanser eller ansatte. Når utvalget forutsetter at det ikke er behov for vitneforklaring fra de som også har avgitt skriftlige bevis, har vi flere innvendinger. Blant annet tas da ikke høyde for behovet for krysseksaminasjon, eller for oppdatering av informasjonen som framgår av dokumentet. For en reell prøving av vekten av uttalelser fra slike fagpersoner vil det være sentralt å eksaminere om blant annet metoden som er benyttet, sammen med vitnets faglige kompetanse og det faktiske grunnlaget uttalelsen baserer seg på.

Utvalget tar heller ikke høyde for de ulike og komplekse bevistemaene som skal belyses i en barnevernssak, hvor også det konkrete skjønnet skal prøves. I en barnevernssak er det behov for å belyse - blant annet - barnets individuelle person, relasjoner, fungering og behov, sammen med foreldrenes individuelle fungering og omsorgstilbud, -alt på domstidspunktet- samt forholdet til alternative tiltak, utviklings- og endringspotensiale og sannsynlige konsekvenser av ulike hypotetiske forløp videre. Hvis domstolens legalitetskontroll skal være reell, tar dette tid.

For det øvrige vil vi bemerke at forslag om økning av rettshjelp på tidligere stadier av barnevernssakene er formålstjenlig, men at mengden rettshjelpstimer ikke bør gjøres betinget av om man er villig til å samarbeide og samtale med barnevernet, hvis det er dette som ligger i forslaget om å lage økonomiske insentiver for å inngå i samtaleprosess. Samtaleprosess er vi i utgangspunktet positive til, men det er problematisk om vilje til deltakelse skal kobles til mengde rettshjelp. Det gir urimelige føringer for den private parten, og det kan skape advokatetiske utfordringer når klientens innstilling til samarbeid med barnevernet gir direkte utslag på advokatens betaling. Utover dette går vi ikke nærmere inn i de konkrete forslagene til størrelsesorden på det foreslåtte «taket» på tidligere stadier."

Oslo tingrett

Yngve Svendsen