Høringssvar fra Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker

Dato: 29.10.2020

Det vises til departementets brev av 9. juni 2020, hvor NOU 2020:5 Likhet for loven ble sendt på høring. Fristen for innsendelse av høringsuttalelse er satt til 9. oktober 2020.

Fylkesnemndene er enig i hovedtrekkene i rettshjelpsutvalgets forslag til ny lov om støtte til rettshjelp. Utvalgets utredning viser at dagens rettshjelpslov ikke gir alle lik mulighet til å ivareta sine rettigheter. Fylkesnemndene støtter forslaget om å endre inntekts- og formuesgrensene slik at flere personer faller inn under ordningen, samtidig som ytelsen tilpasses rettshjelpsmottakerens økonomi på en bedre måte.

Fylkesnemndene er enig med utvalget i at rettshjelpen bør gis av privatpraktiserende advokater. Krav til advokaters uavhengighet, fortrolighet og faglige kvalifikasjoner gjør at brukerne kan ha tillit til at de får bistand av god kvalitet. I likhet med rettshjelpsutvalget er fylkesnemndene bekymret for at dagens rettshjelpssats i kombinasjon med lav fraværsgodtgjørelse, utgjør en risiko for at kvalifiserte advokater ikke tar på seg oppdrag etter rettshjelpsloven.

Utvalget har foreslått flere regler som gir barn krav på rettshjelp. Høring av barn og barns representasjon i rettslige prosesser reiser imidlertid mange problemstillinger. Fylkesnemndene støtter utvalgets forslag om en nærmere utredning om barns medvirkning og representasjon, herunder en utredning av et eget rettshjelpstiltak for barn og om det bør innføres obligatoriske advokatlister for de yngste barna.

Hensynet til rettssikker behandling av barnevernssakene, tilsier at rettshjelp til private parter fortsatt bør være gratis. Det synes hensiktsmessig at reglene om rettshjelp overføres til barnevernloven. Reglene vil lettere kunne ses i sammenheng med lovens øvrige prosessuelle og materielle bestemmelser og bli lettere tilgjengelige for både partene og rettsanvendere.

Det er grunn til å vurdere om behandlingen av barnevernssakene kan forenkles og effektiviseres. En endring av saksbehandlingsreglene reiser imidlertid prinsipielle spørsmål som må undergis en bredere prosess enn gjennom den foreslåtte omleggingen av rettshjelpsordningen. Også den europeiske menneskerettighetsdomstols domfellelser av Norge, tilsier at man ikke gjennomfører kostnadsbesparende løsninger uten å se nærmere hen til de menneskerettslige problemstillingene som er blitt aktualisert på barnevernfeltet. Noen av utvalgets forslag harmonerer dårlig med tanke på kontroll og etterlevelse av gjenforeningsmålsettingen etter EMK artikkel 8. Et eksempel på dette er utvalgets forslag om at endringssaker som den klare hovedregel aldri skal berammes over mer enn en dag. Spørsmålet om tilbakeføring av omsorgen reiser vanskelige vurderinger hvor det er nødvendig med en omfattende bevisførsel.

Fylkesnemndenes høringssvar vil i hovedsak dreie seg om de delene av utvalgets forslag som får konsekvenser for rettshjelp i tvangssaker etter barnevernloven. Forslagene vil få betydning også for rettshjelp i saker om tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven og etter smittevernloven.

Delvis skriftlig behandling av barnevernssaker

Utvalget har i ny § 7-18 første ledd i barnevernloven, foreslått at barnevernsaken skal avgjøres på bakgrunn av en kombinasjon av forhandlingsmøte og sakens dokumenter. Forslaget innebærer at tyngdepunktet i saksbehandlingen blir flyttet fra forhandlingsmøtet til saksforberedelsen. Fylkesnemndene er langt på vei enig i at en slik omlegging kan innføres uten at det går på bekostning av rettssikkerheten, men vil peke på enkelte problemstillingen som utvalget ikke har løftet frem.

Under situasjonen med utbruddet av Covid-19, har fylkesnemndene fått en del erfaring med delvis skriftlig behandling av sakene. Kostnadsbesparelsen ved vesentlig kortere innledningsforedrag kan være stor, men deler av utgiftene gjenoppstår på nemndas hånd, i form av betaling til nemndsmedlemmene. En forsvarlig behandling av sakene forutsetter at det settes av god tid for dokumentgjennomgang i forkant av forhandlingsmøtet, både for nemndleder og for nemndas øvrige medlemmer.

Vi ser at det kan være vanskelig for nemndsmedlemmene å få tilstrekkelig oversikt over saken, og at det kan være vanskelig for prosessfullmektigene å få nemnda til å konsentrere seg om det de mener er viktig for sakens opplysning. En endring bort fra prinsippet om muntlig fremleggelse av dokumentbevisene for nemnda, vil derfor kreve en endring av hvordan sakene for nemnda bygges opp av prosessfullmektigene fra starten av. Begjæringen må utarbeides slik at sakens hovedproblemstillinger tydeliggjøres, og hva som er viktig i dokumentene utpekes.

I mange saker fremlegges det for mange dokumenter, og en innstramming vil være til alle aktørenes fordel. Likevel vil det være slik at det fremlagte dokumentomfanget langt overstiger det advokatene ønsker å dokumentere. Årsaken er at det sjelden er behov for å dokumentere hele innholdet av epikriser, vedtak, dommer m.v., men hele dokumentet må likevel fremlegges. Nemndsmedlemmene vil derfor ofte bruke lengre tid på å lese dokumentene enn det advokatene ville ha brukt på innledningsforedraget.

Det vil fortsatt være slik at enkelte saker trekkes kort tid før forhandlingsmøtet og etter at nemndsmedlemmene har lest dokumentene. I tillegg til at staten da har fått en unødvendig utgift, har vi også gitt nemndsmedlemmene innsyn i en rekke taushetsbelagte opplysninger som det viser seg at de likevel ikke har behov for innsyn i.

Dersom skriftlighet kombineres med færre vitner og kortere vitneforklaringer, vil det i tillegg kreve at private parters prosessfullmektiger inngir langt mer omfattende tilsvar enn det som oftest er tilfellet i dag. Vi vil også peke på at forskyvningen av tyngdepunktet i arbeidet med sakene fra forhandlingsmøtet til saksforberedelsen, vil måtte medføre at det går lengre tid fra saken mottas i nemnda, til forhandlingsmøte kan berammes. Advokatene må få lengre tid enn 10 dager på å sette seg inn i saken og utarbeide et tilsvar, slik de gjør i dag.

Mange parter i barnevernssaker har lese- og skrivevansker og en ikke ubetydelig andel trenger tolk for å forstå innholdet i dokumentene. Det vil påhvile prosessfullmektigene et stort ansvar, som han/hun også må få betalt for, dersom det er prosessfullmektigen som skal sørge for at parten er kjent med alt som står i dokumentene.

Normering av taket for tid til saksforberedelse

Fylkesnemndene støtter utvalgets forslag om et nytt system for salærfastsettelse slik at det på forhånd fastsettes et tak for hvor mange timer parten har til rådighet til saksforberedelse. Som utvalget peker på kan dette bidra til å tydeliggjøre overfor både advokaten og den private part at rettshjelpen er et begrenset gode.

En åpenbar fordel med forslaget er at søknad om rettshjelp skal fremsettes og avgjøres for hvert stadium av saken, selv innenfor samme instans. Fylkesnemndenes ordning med stykkpris knyttet til forhandlingsmøtets lengde, har vist seg å være lite praktisk i saker som også behandles med samtaleprosess. I noen tilfeller har det ført til at privat parts prosessfullmektig har måtte vente opptil et år før salæret for saksforberedelse ble utbetalt.

Det vil imidlertid være svært krevende for nemndleder å ta stilling til omfanget av bistanden som skal innvilges på et tidlig tidspunkt i saken. Det er nærliggende å tro at det i praksis vil utvikles sjablonger for fastsetting av «taket», og at bistand innenfor den fastsatte rammen i stor grad vil bli benyttet. Spørsmålet er derfor om det ville være mer hensiktsmessig å fastsette en generell normalregel som utgjør taket for antall timer saksforberedelse, og at dette kan søkes forhåndsunntak fra dette taket når advokaten ser at saken er spesielt omfattende eller krevende.

Fylkesnemndene er opptatt av at kvaliteten på advokatbistanden i barnevernssaker er god.

Hvilket rom det er for å redusere den gjennomsnittlige tiden som brukes på saksforberedelse og etterarbeid i barnevernssakene uten at det går på bekostning av hvilke advokater som ønsker å påtas seg slike oppdrag, er etter fylkesnemndenes vurdering noe usikkert.

Utvalgets forslag til konkret timeantall som bør være normgivende, bygger på utvalgets forutsetninger om hovedregel en kombinasjon av muntlig og skriftlig behandling og at forhandlingsmøtet gjennomføres på én dag. I den utstrekning forslaget skulle bli vedtatt bemerker fylkesnemndene at særlig forslaget om ti timers bistand i endringssaker, både ved behandlingen i fylkesnemnda og i tingretten, fremstår som problematisk lavt.

Utvalgets forslag på inntil ti timer til saksforberedelse og etterarbeid knyttet til første samtalemøte og fem timer til øvrige samtalemøter synes rimelig og gi nødvendige insentiver til bruk av samtaleprosess i barnevernssaker.

Normering i loven av tid til hovedforhandling

Utvalget har i forslag til ny § 7-14 første ledd, foreslått at tid til forhandlingsmøtet eller hovedforhandlingen i barnevernssaker skal normeres, slik at møtet som hovedregel ikke skal overskride én dag. Unntak fra regelen skal bare kunne gjøres i «særlige tilfeller» for eksempel i saker med mange parter, der det brukes tolk eller når det saken avgjøres av utvidet nemnd.

Fylkesnemndene frykter at forslaget med delvis skriftlighet i kombinasjon med betraktelig reduksjon av møtetiden, innebærer en risiko for at behandlingen av barnevernssakene i enda større grad enn i dag blir de profesjonelle aktørenes arena, hvor sårbare private parter kan oppleve seg fremmedgjort. Det er videre risiko for at en normering av forhandlingsmøtets varighet kan svekke tilliten til behandlingen av barnevernssakene i fylkesnemnda og sette intensiteten i nemndas prøving under press.

For noen saker vil en dags forhandlingsmøte være tilstrekkelig for å vurdere saken grundig og på en rettssikker måte. For saker med mange parter, der det brukes tolk, eller hvor den skjønnsmessige vurderingen av saken er vanskelig, vil en møtedag kunne være utilstrekkelig. En forutsetning for kortere møtetid vil være at nemnda må bruke mer tid på å sette seg inn i saken på forhånd og at det må gjennomføres mer inngående saksforberedende møter med advokatene for å avklare tvistepunktene og bevisførselen. Det er fylkesnemndenes erfaring at det i barnevernssakene kan være utfordrende å spisse bevisførselen i forkant av forhandlingsmøtet. Dette handler både om at private parter kan ha vanskelig for å tydeliggjøre sine standpunkter overfor advokatene og fordi det er saker uten fri rådighet hvor nemnda våker over sakens opplysning.

Et forhold som er av mer praktisk enn økonomisk betydning, er at vi kanskje i større grad må avvente berammelsesarbeidet til privat parts advokat har fått anledning til å sette seg inn i saken. Dersom saken kommer inn til fylkesnemnda uten at advokaten kjenner parten og/eller saken, er det vanskelig for advokaten å ha noen formening om hvorvidt det kan foreligge «særlige forhold» som tilsier at det er behov for mer enn én dag til forhandlingsmøtet.

Fylkesnemndene er ikke overbevist om at en streng innstramming av møtetiden nødvendigvis er den riktige veien å gå når ressurser skal veies opp mot rettsikkerhet. En bredere gjennomgang av regelverket kan avklare om det er andre og mer hensiktsmessige grep som kan gjøres med tanke på å oppnå kostnadsmessige besparelser. Til illustrasjon nevnes spørsmålet om barneverntjenesten kan gis myndighet til å fastsette samvær og samværsendringer i første instans, og at behandling i fylkesnemndene først blir aktuelt etter klage fra de private parter.

Utvalgets forslag er inspirert av forholdene i de øvrige nordiske landene der møtetiden og rettshjelpsutgiftene er betydelig lavere i barnevernssaker enn i Norge. Selv om det er mange likheter mellom Norge og de øvrige nordiske landene, er det også noen grunnleggende forskjeller som ikke kommer frem gjennom utvalgets utredning. Disse forskjellene kan i noen grad også kaste lys over hvorfor disse landene i mindre grad har støtt på de menneskerettslige utfordringer knyttet til gjenforeningsformålet, som Norge har gjort. (1)

Overordnet sett kan man si at behandlingen av barnevernssakene i Norge er en utpreget rettslig prosess hvor en omsorgsovertakelse, og andre inngrep etter barnevernloven, per definisjon er definert som tvangsvedtak. Alle vedtak om omsorgsovertakelse må treffes av fylkesnemnda, også når foreldrene er enige i tiltaket. Sistnevnte gruppe utgjør anslagsvis 30% av sakene om omsorgsovertakelse.

De øvrige nordiske land har en utpreget konsensusbasert tilnærming, hvor ønsket om å unngå tvangsvedtak fremstår særlig fremtredende. I Danmark, Sverige og Finland er reglene utformet slik at dersom foreldrene samtykker til omsorgsovertakelse kan vedtak om dette treffes på kommunalt nivå (barneverntjenesten). Enn mer vesentlig er at det store flertall av omsorgsovertakelser i disse landene har grunnlag i frivillighet. I Sverige utgjør andelen «frivillige» plasseringer om lag ¾ av alle plasseringer. I Finland og Danmark er tallene trolig enda høyere. I Fjeld-utvalgets rapport side 137, er andelen ufrivillige omsorgsovertakelser i Finland angitt til 19% (2). I fylkesnemndenes studietur til København våren 2020 ble det hos barneverntjenesten i København (Borgercenter for Børn og Unge) opplyst at andelen frivillige plasseringer lå mellom 80-90% av alle plasseringer.

Med andre ord er det kun et lite mindretall av sakene om omsorgsovertakelse hvor det treffes tvangsvedtak i de øvrige nordiske landene. Det er således kun i dette mindretallet av saker at sakene behandles av instanser som kan sammenliknes med norske fylkesnemnder.

Sett hen til at barneverntjenestens dialog med foreldrene fører til at foreldrene samtykker til omsorgsovertakelse i om lag ¾ av alle plasseringer, kan det også reises spørsmål ved i hvilken grad den siste ¼ er «representativ». Det er et ubesvart spørsmål hvorvidt terskelen for omsorgsovertakelse i Norge skiller seg fra de øvrige nordiske landene. De undersøkelser som foreligger og oppbyggingen av systemene som sådan, trekker uansett i retning av at man i de øvrige nordiske landene kan ha en høyere terskel for å bruke tvangsvedtak. Etter det fylkesnemndene har fått opplyst ved studiebesøk hos Förvaltningsrätten i Stockholm knytter den muntlige behandlingen seg særlig til spørsmålet om barneverntjenesten i tilstrekkelig grad har forsøkt frivillige tiltak.

Et annet forhold som det er grunn til å fremheve er at selv om rettshjelpsdekningen per møte i Danmark er betydelig lavere enn i Norge, er antallet møter antakelig betydelig høyere enn i Norge. I 2019 behandlet fylkesnemndene i underkant av 1800 «hovedsaker» etter barnevernloven og 610 klager over akuttvedtak. I samme år behandlet Ankestyrelsen 909 saker vedrørende anke over fornyet vedtak om omsorgsovertakelse, 761 saker om anke over første gangs vedtak om omsorgsovertakelse, 459 saker om tilsyn under samvær og 330 saker om samværsbegrensninger (3). Ankestyrelsen er andre instans i tvangssakene etter dansk barnevernlov, hvilket tilsier at antallet saker i første instansen (Børn- og Ungeudvalget) er betydelig høyere.

Det er viktig å merke seg at de ovennevnte tallene fra Danmark gjelder saker hvor det er tvist mellom barneverntjenesten og de private partene. Det store flertallet av omsorgssaker og samværssaker, er basert på frivillighet. En av forklaringene på at tallene likevel er så høye er at man i Danmark gjennomgående begrenser tvangsvedtakenes varighet til en fastsatt tidsperiode. For en omsorgsovertakelse vil det normalt være tale om fra ett til tre år. For samværsbegrensinger og tilsyn vil det normalt være tale om måneder. Dette innebærer at danske myndigheter har en relativt hyppig prøving av om grunnlaget for å opprettholde tvangen foreligger, men med mer kortvarige møter.

Norge har valgt en annen tilnærming til behandling av barnevernssakene enn de øvrige nordiske landene, tuftet på sentrale prosessuelle rettsikkerhetsgarantier. Etter fylkesnemndenes vurdering bør man utvise varsomhet med å foreta forenklinger av saksbehandlingsreglene med bakgrunn i utsnitt av systemene i de øvrige nordiske land, uten å gå nærmere inn i de ulike systemene.

Saksbehandlingen for domstolene må i større grad tilpasses sakens tema – forslag om adgang til forenklet behandling av barnevernssaker

Fylkesnemndene støtter utvalgets forslag om å utvide domstolenes adgangen til forenklet behandling av barnevernssaker og andre saker som gjelder administrative tvangsinngrep. Domstolene er, etter vårt syn, gitt for liten fleksibilitet med hensyn til hvilke saker som kan behandles forenklet, og med hensyn til hvordan de kan behandle sakene.

Etter fylkesnemndenes syn bør domstolens adgang til forenklet behandling i sin alminnelighet være snever. Vi viser til at avgjørelsene etter tvisteloven kapittel 36 har særlig inngripende karakter, og til at tvisteloven § 36-10 tredje ledd bygger på en forutsetning om at saken har fått en fyllestgjørende behandling både i fylkesnemnda og i tingretten. Slik vi ser det, vil det imidlertid også i enkelte andre saker enn de sakene som fylkesnemnda har behandlet skriftlig kunne være forsvarlig og ubetenkelig å avgjøre saken forenklet i domstolene.

Utvalgets forslag innebærer at domstolene ikke kan beslutte forenklet behandling av saker som har vært underlagt ordinær behandling i fylkesnemnda, eller saker som har vært gjenstand for delvis forenklet behandling. Utvalgets forslag vil dermed ikke omfatte tilfeller der saken har vært behandlet etter ordinær behandling eller delvis forenklet behandling i fylkesnemnda og partene har nedlagt felles påstand for retten og samtykket til skriftlig behandling, slik som situasjonen var i HR-2019-1741-U men hvor samtykke fra den private part ikke var reelt. Utvalgets forslag vil i utgangspunktet heller ikke omfatte kurante tilbakeføringssaker, som det er lagt til grunn at det er en snever adgang til å behandle forenklet i domstolene, jf. blant annet Rt-2012-967. Etter vårt syn bør tingretten gis samme adgang til forenklet behandling som fylkesnemnda har, dersom partene samtykker til slik behandling.

Etter utvalgets forslag er det ikke adgang til forenklet behandling av fylkesnemndas vedtak i saker som gjelder klage over akuttvedtak. For å styrke realiteten i overprøvingsadgangen, mener vi det er behov for å gi domstolene mer fleksibilitet i behandling av klagesakene. Disse sakene bør kunne behandles på samme måte i domstolene som i fylkesnemnda. Dette innebærer at det åpnes opp for at saken kan avgjøres uten meddommere, og at saken kan avgjøres etter et kort rettsmøte der partene får redegjøre for sitt syn og tilby slik bevisførsel som retten tillater. På sammen måte som for fylkesnemnda, bør det fastsettes en frist for når det skal foreligge avgjørelse i saken. Fristen bør fastsettes ut fra når saken kom inn til retten.

Uavhengig av utvalgets forslag om kombinert behandling vedtas eller ikke, bør det vurderes om tingretten også i andre saker enn klagesaker bør gis mulighet til å behandle saken uten meddommere. Det kan eksempelvis være aktuelt i tilfeller der fylkesnemnda har behandlet saken fullt ut skriftlig og den forberedende dommeren vurderer at partene bør gis mulighet til å forklare seg i et kort rettsmøte før avgjørelsen treffes. Det er grunn til å tro at det oppleves som mer inngripende at saken blir behandlet fullt ut forenklet, enn at saken blir behandlet av en fagdommer alene etter at partene har fått mulighet til å redegjøre for sitt syn i et kort rettsmøte.

Mer rettslig bistand i prosesser som kan føre til enighet mellom foreldrene og barneverntjenesten

Fylkesnemndene støtter utvalgets forslag om at det skal være større mulighet for gratis advokatbistand i saker som enda ikke er brakt inn for fylkesnemnda. I likhet med utvalget, mener vi det er grunn til å begrense slik advokatbistand til saker der det er høy sannsynlighet for at de private parter ellers ikke vil komme til enighet med barneverntjenesten, og tiltrer utvalgets begrunnelse for denne løsningen.

Fylkesnemndene slutter seg til utvalgets forslag om at dagens regler om rettshjelp utenfor fylkesnemnda skal beholdes, i tillegg til at det innføres en rett for de private parter til rettshjelp i tilfeller der det er aktuelt at barneverntjenesten som frivillig hjelpetiltak formidler plass til barnet i fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter for mindreårige.

Ordlyden i forslag til ny § 6-11 første ledd bokstav c kan fremstå noe uklar når den gir rett til gratis juridisk rådgivning dersom «det er aktuelt» med frivillig plassering av barnet utenfor hjemmet. Innebærer dette at både private parter og barneverntjenesten må være enige om plasseringen? Eller vil det være tilstrekkelig at barneverntjenesten eller en privat part har foreslått dette som et tiltak? Ordlyden bør presiseres, evt. bør det fremgå tydelig av forarbeidene hvilke tilfeller som er tenkt rammet av bestemmelsen.

Fylkesnemndene mener også at det bør vurderes om frivillige akuttplasseringer etter barnevernloven § 4-6 første ledd bør utløse rett på gratis juridisk rådgivning for de private partene. Fylkesnemndene er kjent med at barn blir plassert utenfor hjemmet etter § 4-6 første ledd, når de i stedet skulle ha vært plassert etter § 4-4 sjette ledd.

Etter fylkesnemndenes syn bør også akuttvedtak etter barnevernloven § 4-29 fjerde ledd gi rett til gratis juridisk rådgivning og inntas i foreslått ny § 6-11 bokstav a. Fylkesnemnda kan ikke se at det foreligger gode grunner som tilsier at private parter i disse sakene bør ha færre rettigheter enn private parter i øvrige akuttsaker som innebærer tvang. Tvert om er dette barn som har et særlig behov for gratis juridisk rådgivning; de er kommet alene til Norge, de kan ikke språket og har liten eller ingen kunnskap om norske lover og regler.

Advokatlister

Fylkesnemndene er positive til utvalgets forslag om å opprette en ordning med faste advokater i barnevernssaker. Advokatlistene bør ikke være obligatoriske å bruke, ettersom det vil kunne svekke partens tillit til advokatens uavhengighet. Det er også viktig at søknadsprosessen er åpen og at det må være tydelige retningslinjer for hvordan saker skal fordeles mellom advokatene som står på listene.

Advokatlistene bør utarbeides av et annet organ enn organet som har sakene til behandling, f.eks. Sentralenheten for fylkesnemndene og Domstoladministrasjonen.

Andre tema som bør utredes

Rettshjelpsutvalget har så vidt vi kan se, ikke sett på muligheten for reduksjon av statens utgifter gjennom endring av reglene for dekning av reise- og oppholdsutgifter/ bostedsforbehold for advokatene.

For domstolene reguleres bostedsforbeholdet av salærforskriften § 9 første ledd, hvoretter advokat fortrinnsvis må velges innenfor rettskretsen. Etter salærforskriften § 9 annet ledd skal fylkesnemnda uhindret og uten opphevelse av bostedsforbeholdet, godtgjøre advokatens utgifter og kontorfravær oppad begrenset til den godtgjøring en advokat i rimelig nærhet av klientens bo- eller oppholdssted ville ha fått. Vår erfaring er at mange dommere ikke er klar over at fylkesnemndas regler er annerledes enn domstolenes og at det fører til at bostedsforbeholdet oppheves i langt større grad enn det er grunnlag for.

For det andre savner vi en vurdering av, og nærmere regulering av, når foreldre i barnevernssaker skal ha rett til hver sin prosessfullmektig. I mange saker har foreldrene sammenfallende interesser, selv om de ikke bor sammen. Regelverket bør klargjøres slik at det blir enklere å avslå anmodning om to prosessfullmektiger.

(1) Finland ble på slutten av 90-tallet domfelt i EMD for krenkelser for tilsvarende forhold som Norge nå er domfelt for – manglende etterlevelse av gjenforeningsformålet og for sterke kontaktbegrensninger mellom barn og foreldre.

(2) Rapport av 5.3.2020 – Gjennomgang av ti særlig konfliktfylte barnevernssaker i Bergen kommune.

(3) Tall gitt ved studiebesøk hos Ankestyrelsen mars 2020.