Høringssvar fra Hamar kommune

Dato: 22.09.2020

Hamar kommune er i hovedsak positiv til utvalgets forslag til ny rettshjelpslov.

Kommunen tar til etterretning at hovedtrekkene i gjeldende rettshjelpslov videreføres.

En registrerer videre at det introduseres et nytt innvilgende organ, Rettshjelpforvaltningen, men uten at organet defineres nærmere. En etterlyser derfor at det (i loven?) defineres/klargjøres nærmere hva/hvem Rettshjelpforvaltningen er.

Det forhold at inntektsgrensene forslås knyttet til Grunnbeløpet i folketrygden anser kommunen som en positiv og god løsning. Det gir en automatisk årlig justering av inntektsgrensene tilnærmet lik gjennomsnittlig lønnsvekst i samfunnet for øvrig. En registrerer at utvalget anslår at rettshjelpsordningen etter det nye forslaget vil omfatte ca 25% av befolkningen (mot kun 9% i dag). Årlig justering iht Grunnbeløpet bør medføre at andelen av befolkningen som omfattes av ordningen forblir relativt stabil. En antar at det med noen års mellomrom likevel kan bli nødvendig med justeringer for å opprettholde en målsetting på ca 25% av befolkningen.

At utvalget foreslår å øke rammene for rettshjelp før sakene havner i domstolene og dernest strammer inn tidsbruken som rettshjelpen dekker ifm rettssaker tar en til etterretning. Hvis det kan bidra til at flere saker løser seg på et tidligere stadium er det positivt, såfremt det ikke går på bekostning av rettssikkerheten.

Endringer i rettshjelpsloven vil i utgangspunktet ikke berøre kommunen spesielt. Det vil først og fremst berøre enkeltmennesker med begrensede økonomiske ressurser som kommer i situasjoner hvor det er behov for juridisk bistand. På et fagområde ser en imidlertid at utvalgets forslag indirekte kan ha stor betydning for kommunen. Det gjelder forslagene knyttet til barnevern.

En endring av behandling av barnevernssaker slik utvalget foreslår vil redusere tid som medgår til forhandlingsmøter i fylkesnemnda og domstolen. Det vil kunne redusere prosesskostnadene for barnevernet og dermed frigjøre midler som kan settes inn på tidligere stadier i en barnevernssak. Kommunen er i utgangspunktet positiv til dette forutsatt at rettssikkerheten for brukerne ivaretas på en tilfredsstillende måte.

En merker seg at kostnadene knyttet til barnevernssaker i Norge er vesentlig høyere enn i de andre Nordiske land. De er alle land hvor rettssikkerhet for innbyggerne står sterkt. En merker seg også at EMD i mindre grad har rettet kritikk mot disse landenes behandling av barnevernssaker og at konfliktnivået knyttet til barnevernsprosessene er lavere i disse landene enn i Norge. EMD synes således å legge til grunn at rettssikkerheten for innbyggere i de andre nordiske land er minst like bra som for norske innbyggere når det kommer til barnevernsprosesser.

Kommunen er positiv til utvalgets forslag om at behandling av barnevernssaker i Norge legges nærmere behandlingen i de andre nordiske landene. En er positiv til at behandlingen forslås basert på en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte. En ser at behandlingen i de andre nordiske landene (særlig Finland og Danmark) hovedsakelig baseres på skriftlighet. En oppfatter at det skriftlige materialet som fremlegges ved begjæringen/stevningen, tilsvar og senere prosesskrifter etter utvalgets forslag skal anses som dokumentert og at en dermed ikke skal måtte lese opp disse dokumentene i forhandlingsmøtene. Det blir da viktig at nemndsmedlemmer og partenes advokater får all dokumentasjon i tide og med tid til forberedelser. Kommunens saksbehandler føler i dag ofte at svært mye i en barnevernssak avhenger av vedkommendes vitneforklaring. Ved at en kombinasjon av skriftlighet og muntlighet legges til grunn dempes denne følelsen av at «alt» avhenger av vedkommendes partsforklaring. En vurderer det som positivt. Risikoen ved at det skriftlige materialet får en mer sentral plass ved avgjørelsen er hvis nemndsmedlemmene ikke på forhånd har satt seg grundig inn i sakens dokumenter slik en oppfatter at forutsettes.

Ved en bedre skriftlig spisset dokumentasjon kan en dags nemndsbehandling støttes. Dette bør imidlertid ikke gå på bekostning av barneverntjenestens partsinnlegg. Likevekt i presentasjon tilsier at når private parter skal ha muntlige fremlegg i tillegg til det skriftlige, bør barneverntjenesten også ha det slik at vi kan redegjøre for det barnevernsfaglige. En ser av et utkast til dags-agenda at innledningsforedragene er utelatt. En er ikke sikker på at det er en god løsning. Etter kommunens vurdering er det er viktig at barnevernets prosessfullmektig innledningsvis gjennomgår saken. Dette for å gi nemda en rask innføring i saken og de problemstillinger den reiser. Innlednings-foredragene bør imidlertid kunne bli betydelig kortere hvis det legges til grunn at alle skriftlige dokumenter som er oversendt før hovedforhandling anses som dokumentert.

En merker seg at utvalget antyder at barnevernet fører unødvendig mange vitner. Til det vil en si at den vitneførsel som i dag skjer fra barnevernets side er en respons på den forventning til vitneførsel som etter hvert har bygd seg opp fra Fylkesnemnda og domstolene. Hvis lovgiver signaliserer at det for fylkesnemnd/domstol normalt ikke er nødvendig med vitneførsel utover de skriftlige rapportene som utarbeides, vil Hamar kommune se det som positivt fra kommunens ståsted. Samtidig vil det redusere partene og fylkesnemnda/domstolen sin mulighet til å ettergå de skriftlige vurderingene ved en grundig muntlig utspørring av saksbehandler/rapportskriver.

Hamar kommune registrerer at tvistelovens § 36-5 (2) forslås formulert «Retten treffer sin avgjørelse på grunnlag av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte» mens foreslått tekst i barnevernslovens § 7-18, første ledd er «Grunnlaget for nemdas vedtak er behandlingen i forhandlingsmøtet og sakens dokumenter». En merker seg at formuleringene er noe forskjellig, men uten at en har oppfattet at det er ment å være noen realitetsforskjell. Eller, innebærer forskjellige formuleringer i de to lovene også en realitetsforskjell når det gjelder domstol/fylkesnemnds grunnlag for dom/vedtak?

Hamar kommune er positiv til at forhandlingsmøte for fylkesnemnd og domstoler normalt kun skal vare en dag, men ser at det blir en stor forandring fra dagens opplegg og dermed utfordrende. En er usikker på om det lar seg gjennomføre. Det forutsetter utvilsomt en fast og effektiv ledelse av forhandlingsmøtet/rettsmøtet. En registrerer at utvalgets forslag til formulering i tvistelovens §36-5 (3) og barnevernslovens § 7-14 er lik når det gjelder hovedregel om kun en dag.

Kommunen er positiv til bistand til partene tidligere i løpet. Dette kan sees i sammenheng med økt kompleksitet i barnevernssakene. Tidligere bistand vil kunne trygge foreldre og barns ivaretakelse og rettsikkerhet, og gi mer følelse av likevekt/autoritet i saken. Det kan imidlertid være utfordrende i saker der ungdommer er part, vil kreve mye koordinering og det vil kunne forsinke enkelte prosesser.

Dette må også sees opp mot forslaget om tak på antall timer i prosessene.

Det er positivt at det blir satt tak ift sakens omfang og kompleksitet. En ser at det kan bli utfordrende å utforme gode kriterier for denne vurderingen. Det er viktig at dette ikke går på bekostning av rettssikkerheten til private parter.

Hamar kommune er kjent med at det i 2016 ble innført en alternativ prosessform i fylkesnemnda som en forsøksordning i 5 fylkesnemnder (ikke vår fylkesnemnd) og registrerer med interesse at utvalget opplyser at foreløpig evaluering av den ordningen er positiv, og at det ifm høringsnotat til ny barnevernslov er forslått at samtaleprosess innføres i alle fylkesnemndene.

En finner det ikke naturlig å gå nærmere inn på forslaget til helt ny barnevernslov her utover at en registrerer at det i forslag til helt ny barnevernslov er tatt inn en bestemmelse om samtaleprosess, og at det også foreslås utvidet sperrefrist for når en sak kan tas opp igjen. Det vil være positivt for barns beste at sperrefristen settes til 2 år for å ta inn en sak til ny behandling. Barn skal høres etter alder og modenhet, og ofte innebærer det at barn ned i barnehage/tidlig skolealder involveres i slike prosesser. Dagens ett-års frist medfører mye uro og usikkerhet for barn under omsorg. Dette medfører ofte en stor belastning for barna i saker som ofte ikke fører frem.

I forhold til det høringsnotat som Barne- og familiedepartementet hadde ute på høring i fjor (høringsfrist 01.08.19) registrerer en at forslag til ny barnevernslov ikke hadde bestemmelse om normalt kun en dag i nemnd/retten og at bestemmelsene knyttet til saksbehandlingen var noe forskjellig fra hva som foreslås i tilknytning til herværende høringsnotat. Når de endelige forslagene til ny lov/endringer foreligger fra regjeringen i tilknytning til disse to lovarbeidene bør forslagene være likelydende.