Høringssvar fra Fylkesmannen i Oslo og Viken

Dato: 23.11.2020

Høring - Rettshjelpsutvalgets utredning NOU 2020:5

Fylkesmannen i Oslo og Viken (FMOV) viser til Justis- og beredskapsdepartementets høring NOU 2020:5 Likhet for loven – lov om støtte til rettshjelp sendt på høring 09.06.2020.

FMOV er svært positive til at Rettshjelputvalget ble oppnevnt for å gjennomgå ordningen med fri rettshjelp, da det er behov for en forenklet lov og endringer som kan føre til at flere kan omfattes av retten til fri rettshjelp eller retten til støtte til rettshjelp.

Vår uttalelse er preget av våre erfaringer som førsteinstans i saker om fri rettshjelp, herunder saker med tilknytning til utlandet. Det er åpenbart behov for en endring i lovverket, og da særlig hva gjelder de økonomiske vilkårene. Som både mandatet og utvalgets utredning fremhever, er de gjeldende inntekts- og formuesvilkårene ikke lenger i tråd med lovens formål. FMOV deler bekymringen om at stadig færre omfattes av ordningen, og dermed ikke får tilgang til grunnleggende rettshjelp i viktige saker.

Mandatet og utvalgets utredning fremhever også behovet for et enklere lovverk, og da særlig for brukerne av ordningen. Vår erfaring er at mange brukere synes det er vanskelig å finne frem i gjeldende lovverk, og at det er særlig utfordrende å manøvrere mellom lov, forskrifter og rundskriv for å avklare hvilke regler som gjelder og hvilken bistand de eventuelt har krav på. Vi er enige i at det er behov for et forenklet regelverk, som i større grad har brukerne av ordningen for øyet. Flere av de foreslåtte endringene, og da særlig den foreslåtte lovteksten, synes i utgangspunktet å ha dette som målsetning.

Vi ser det slik at flere av utvalgets forslag likevel innebærer en risiko for at regelverket blir mindre tilgjengelig for brukerne enn det er i dag – eksempelvis utstrakt bruk av forskriftsregulering, matematiske formler og lovtekst som gir liten praktisk veiledning. Dette antar vi vil være en utfordring for både brukere, rettshjelpyter og så vel for forvaltningen. Vår erfaring er at det er behov for klarere føringer/retningslinjer i lovteksten.

En gjennomgående tanke i utvalgets utredning, er at brukerne av rettshjelp i større grad må bevisst- og ansvarliggjøres med hensyn til bruken av, innholdet i og omfanget av bistanden. Vi er for så vidt enige i denne grunntanken, men vil likevel minne om at flere av de som mottar bistand etter dagens ordning får hjelp til å identifisere og løse helt grunnleggende rettslige problemstillinger, og ikke kan forventes å ha evne til å reflektere over advokatens arbeid i en slik grad som synes å være forutsatt i utredningen.

Fylkesmannsembetene har omfattende erfaring knyttet til praktiseringen av tidligere og någjeldende regelverk på rettshjelpsområdet, samt verdifull erfaring hva gjelder kontakt med og veiledning av brukergruppen, og er av den oppfatning at embetene vil være godt egnet/rustet til å ivareta disse oppgavene også etter et nytt regelverk.

Støtte til rettshjelp - en ren behovsprøvd lov

Utvalget foreslår at den nye rettshjelploven rendyrkes som en lov om behovsprøvd rettshjelp, mens reglene om rettshjelp uten behovsprøving tas inn i den aktuelle særlovgivningen. Utvalget begrunner forslaget med at ved å flytte gratis rettslig bistand til særlovgivningen, så vil den bli mer tilgjengelig for de personene som er i den situasjonen loven regulerer. FMOV er enig i at dette vil kunne føre til gratis fri rettshjelp blir mer tilgjengelig for de personene som er aktuelle for bistanden.

FMOV ser at det er oversiktlig å henvise til retten til bistand i særlovgivningen, men at selv regelverket om støtte til rettshjelp og rettshjelp uten behovsprøving blir samlet i en lov. Vi antar at en slik løsning vil gjøre det mer tilgjengelig for både brukere, advokater, forvaltningen og domstolen. Vi antar også at en felles lov vil kunne sikre et samordnet rettshjelptilbud.

Den nye rettshjelplovens formål

Utvalget mener formålet med rettshjelploven bør være å sikre alle har tilgang til nødvendig rettshjelp i saker av stor betydning. Fylkesmannen er enig at dette er et viktig utgangspunkt og prinsipp, da vi over tid har registrert at det er alt for mange som ikke omfattes av regelverket.

Vi har også registrert at lovens subsidiaritet skal videreføres, men at forslaget ikke inneholder de mest aktuelle alternative ordningene. Fylkesmannen erfarer at behandlingen blir mer forutsigbar, og vedtakene enklere å forstå når de mest aktuelle alternativene til rettshjelploven fremgår av lovteksten.

Hvem skal gi rettshjelp etter loven

Utvalget mener at den gjeldende modellen for levering av rettshjelp bør videreføres.

Fylkesmannen legger til grunn at de som får anledning til å gi rettshjelp etter loven er godt kvalifisert og kjenner rettsområdene de tilbyr bistand i.

Én samlet rettshjelpsforvaltning

Utvalget foreslår i pkt. 13.1 å opprette en samlet rettshjelpsforvaltning som ivaretar de fleste oppgavene knyttet til rettshjelpsordningen. Utvalget har ingen klare anbefalinger om hvordan den samlede rettshjelpforvaltningen bør organiseres, men skisserer to mulige løsninger; å opprette rettshjelpforvaltningen som et eget organ eller å legge funksjonene til et annet organ, eksempelvis Fylkesmannen i Vestland. Statens sivilrettsforvaltning bør etter utvalgets syn fortsatt være klageinstans for vedtakene som treffes av forvaltningen i første instans.

Ved å samle forvaltningsoppgavene som i dag ligger hos de ulike fylkesmannsembetene i ett organ, legges det til grunn at man vil sikre mer enhetlig praktisering av regelverket og bedre oversikt over behovet for endringer og kontroll.

Utvalget viser i utredningen til en masteroppgave fra 2008, hvor praktiseringen av unntaksbestemmelsen i rettshjelploven hos tre fylkesmannsembeter ble nærmere vurdert. I oppgaven konkluderer forfatterne med at embetene praktiserer lovens skjønnsbestemmelser ulikt.

Dagens forhold er ikke uten videre sammenlignbare med forholdene da undersøkelsen ble gjennomført. Ved vurderingen av fordeler og ulemper ved organiseringen av rettshjelpforvaltningen er det særlig viktig at det er dagens situasjon som legges til grunn, og ikke gamle tall og funn.

Færre embeter, flere treffpunkt mellom disse og god oppfølging fra SRF både generelt og via klagesakene, gjør at faren for ulikhet etter vårt skjønn er vesentlig redusert fra 2008 og til i dag.

Sammenslåingen av fylkesmannsembeter har bidratt til større fagmiljøer og mindre sårbarhet, og endringer i inndeling, organisering og praktisering har formodentlig også bidratt til større grad av rettslikhet.

I de senere årene har det også blitt flere treffpunkter mellom embetene, økt fokus på regionalt samarbeid, samt tettere kontakt med og oppfølging fra Statens sivilrettsforvaltning. I tillegg til årlige fagsamlinger med fylkesmannsembetene, avholder Statens sivilrettsforvalting også regionale samlinger for å sikre mest mulig ensartet praksis. Vår oppfatning er at fylkesmannsembetene forholder seg lojale til de retningslinjene som er gitt i rundskrivet, og at de føringer som gis i vedtak fra klageinstansen følges opp. Ved at de mest sentrale vedtakene publiseres på Lovdata, gjøres de også tilgjengelig for samtlige embeter. Etter vår oppfatning er faren for ulik praksis ikke av en slik grad som det synes å være lagt til grunn i utredningen.

Etter FMOVs syn er det også mulig å gjøre ytterligere forbedringer og ivareta nye oppgaver innenfor dagens system. Fylkesmannsembetene har inngående kjennskap til tidligere og någjeldende regelverk knyttet til fri rettshjelp, og den nærmere praktiseringen av dette. Som førsteinstans i saker om fritt rettsråd og fri sakførsel, har embetene også erfaring med oppfølging og veiledning av brukere av ordningen. Dette er erfaringer som forventes å komme svært godt med ved innføring også av et nytt regelverk.

Fylkesmannsembetene er også innrettet slik at det i stor grad er mulig å tilpasse ressursene til de til enhver tid gjeldende oppgaver og behov. Det legges til grunn at også dette vil være en fordel ved implementering av et helt nytt regelverk og ivaretakelse av nye oppgaver, hvor det nærmere omfanget fortsatt synes å være uavklart.

FMOV er i utgangspunktet enig med utvalget i at saksbehandlingen ikke forutsetter lokalkunnskap som tilsier at forvaltningen fortsatt bør være desentralisert. Selv om rettshjelpmottakernes geografiske tilknytning først og fremst avhenger av tilgangen på advokater, er forvaltningens plassering likevel ikke helt uten betydning. Et godt fagmiljø med regional kunnskap og forankring, vil erfaringsvis kunne komme både brukerne og advokatene til gode. Selv om stadig færre oppsøker embetene ved personlig fremmøte, er det gjerne de mest ressurssvake søkerne som fortsatt benytter seg av denne muligheten.

Det legges i utredningen til grunn at en samlet rettshjelpforvaltning best vil kunne ivareta ansvaret for en offentlig landsdekkende nettportal/søkeside, samt betjeningen av en chattetjeneste hvor det gis enkel rådgivning på søkestadiet. FMOV kan ikke se at det er noe i veien for at også disse oppgavene kan ivaretas av ett eller flere fylkesmannsembeter, og at den elektroniske løsningen eventuelt driftes av Fylkesmennenes fellesadministrasjon, slik som også er tilfellet ved nettportalen rettsrad.no. Det må også forutsettes at embetene i like stor grad vil ha tilstrekkelig kunnskap og erfaring til å betjene disse oppgavene som en samlet etat.

Vi har for øvrig merket oss at utvalget mener en samlet rettshjelpforvaltning vil være bedre egnet til å overta oppgaver som i dag ligger i domstolen, jf. utredningens pkt. 19.2.6. For det tilfellet at et eller flere av forslagene til kompetanseoverføring fra domstolen til forvaltningen gjennomføres, er det Fylkesmannens oppfatning at en slik overføring ikke er avhengig av at rettshjelpforvaltingen samles. I dag behandles disse oppgavene av et stort antall dommere over hele landet, og dersom disse oppgavene fordeles på ett eller flere embeter, vil også dette innebære en vesentlig reduksjon i antallet som behandler rettshjelpssaker sammenlignet med dagens ordning.

Informasjon, søknad og innvilgelse

Utvalget er opptatt av at forvaltningen ikke skal etterspørre flere opplysninger enn nødvendig for å få behandlet søknaden. Vi deler dette synet, men det må likevel være anledning for forvaltningen å be om at saken blir bedre opplyst både via en redegjørelse, og eventuelt ved dokumentasjon.

Utvalget mener det fortsatt er forvaltningen som bør ta stilling til om det skal innvilges rettshjelp utenfor de prioriterte sakene. Videre foreslår de at domstolene og advokatene fortsatt bør kunne innvilge støtte til personer som fyller de økonomiske vilkårene, dersom det er klart at saken faller innenfor et prioritert område. Det uttales også at dersom saken reiser vanskelige eller skjønnsmessige vurderinger bør saken overføres til forvaltningen. I tillegg er det uttalt at forvaltningen skal behandle saken dersom søkeren er innvilget bistand i løpet av de siste 12 månedene. Det foreslås også at domstolens avgjørelser/avslag ikke skal kunne ankes, men overføres til forvaltningen.

FMOV er i utgangspunktet positiv til at det overføres oppgaver til forvaltningen, men vi kan ikke se at fordelingen av oppgaver slik det er beskrevet vil fremstå som oversiktlig og klart for noen av aktørene. Også i dag kan en oppleve at det er usikkerhet rundt hvem som skal behandle en sak, men slik det er fremstilt i forslaget synes det å kunne føre til enda større usikkerhet mht. hvem som skal behandle saken.

FMOV støtter forslaget om å fjerne adgangen til etterbevilling og som følge av dette også muligheten for betinget fri sakførsel bli fjernet.

Hvor mange rettshjelpstimer kan gis i hver sak

Utvalget mener dagens ordning med ulike stykkpriser på rettsrådstadiet gir for liten tid til å løse konflikter i tidlige faser. FMOV er enig i at det er viktig at en konflikt løses før domstolstadiet, og at det kan tale for at det er behov for å innvilge en videre ramme. Vi er imidlertid usikre på om det er behov for å øke satsen i en slik grad utvalget foreslår.

Utvalget foreslår at det på rettssaksstadiet skal forhåndsfastsettes et tak i hver enkelt sak. Det er foreslått at man ikke kan klage på dette, men søke om ytterligere bistand, og at denne vurderingen skal foretas av rettshjelpforvaltningen. Videre er det foreslått at i de sakene retten foretar en salærfastsettelse så er dette en avgjørelse som kan påklages til overordnet domstol. I tillegg blir det foreslått at i særlige tilfeller kan det innvilges mer enn det fastsatte taket, både for rådgivningsstadiet og rettssaksstadiet. Det er foreslått at denne myndigheten skal ligge hos rettshjelpforvaltningen.

FMOV er positiv til at det skal være mulig å søke om mer enn det fastsatte, og tanken om likebehandling er god. Vi kan imidlertid ikke se at det er naturlig at rettshjelpforvaltningen skal avgjøre de sakene som behandles av domstolen. Det er domstolen som er nærmest til å fastsette salæret i saker for domstolene. Videre er vi usikre på om denne oppdelingen av oppgaver ivaretar mandatet om forenkling.

Hvilke typer kostnader omfattes av ordningen

FMOV har ikke ingen merknader til dette punktet.

De økonomiske vilkårene

Som mandatet og utvalgets utredning klart viser, er det et åpenbart behov for å gjøre endringer i de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp. Fylkesmannen i Oslo og Viken deler bekymringen om at en stadig økende del av befolkningen faller utenfor ordningen, og dermed ikke får tilgang til grunnleggende rettshjelp i viktige saker.

Utvalget har foreslått at de økonomiske vilkårene knyttes opp mot folketrygdenes grunnbeløp (G). Vi, Fylkesmannen er enig i at dette vil ivareta behovet for en regelmessig justering av grensene på en tilfredsstillende måte, og i større grad også ivareta lovens formål over tid. Vi er enige i at beregningen av egenandelen bør knyttes opp mot grunnbeløpet.

Utvalget foreslår for øvrig en total omlegging av den økonomiske behovsprøvingen. Utvalget går inn for en modell hvor rettshjelpsmottakerens egenandel beregnes som en prosentandel av de samlede rettshjelputgiftene i den aktuelle saken. Prosentandelen vil avhenge av rettshjelpmottakerens økonomiske situasjon. I vurderingen av denne skal både inntekt, formue, forsørgelsesbyrde, familiesituasjon og renteutgifter inngå. Utvalget fremhever at dette er en relativt komplisert modell, som forutsetter at prøvingen automatiseres, og at det utarbeides en digital plattform hvor brukerne enkelt kan få svar på om de kvalifiserer til rettshjelp og hvilken egenandel de i så fall skal betale.

FMOV er enig med utvalget i at den foreslåtte modellen er så vidt komplisert at prøvingen av vilkårene må automatiseres. Det må videre være en absolutt forutsetning at den digitale plattformen er på plass før de foreslåtte endringene eventuelt kan iverksettes.

Vi vil i denne forbindelse også fremheve viktigheten av at den digitale plattformen er tilgjengelig og tilnærmet intuitiv, slik at verken brukere eller advokater vil ha vanskeligheter med å benytte seg av den. Det er for øvrig også viktig at det tas høyde for at den digitale plattformen kan benyttes i tilfeller hvor brukerne oppholder seg i Norge urettmessig, står oppført som utvandret eller hvor man av andre grunner har færre eller andre identitetsopplysninger enn det som ellers er vanlig.

Beregningsgrunnlag

Utvalget foreslår at man går bort fra dagens ordning hvor det er oppstilt separate krav til bruttoinntekt og nettoformue. Det foreslås i stedet at prøvingen tar utgangspunkt i et beregningsgrunnlag hvor bruttoinntekt og nettoformue vurderes samlet, og hvor man i tillegg tar hensyn til forsørgelsesbyrde og gjeldsbelastning. Utvalget foreslår at beregningsgrunnlaget for samboere settes til 60 % av parets samlede beregningsgrunnlag.

FMOV er enig i at bruttoinntekten fortsatt bør danne utgangspunktet for beregningen, da denne vil være løpende tilgjengelig via skatteligningen og skatteetatens a-ordning. Vi er også enige i at det bør gis fradrag for forsørgelsesbyrde og renteutgifter som er knyttet til gjeld man ikke kan innfri ved å selge formuesobjekter. I utgangspunktet fremstår også utvalgets nærmere redegjørelse for forslaget knyttet til nettoformue, herunder formue som består i bolig, som rimelig.

Egenandel

Utvalget foreslår å innføre egenandel som rettshjelpmottakeren skal betale, og hvor beregningsgrunnlaget skal fastsettes etter en prosentsats av rettshjelputgiftene. Egenandelen størrelse vil derfor avhenge av mottakerens økonomi og utgiftene. Selve beregningen fremstår som noe komplisert, og det kan stilles spørsmål ved om rettshjelpmottaker kan klare å foreta en foreløpig beregning før vedkommende går til advokat. Dette vil kanskje kunne avhjelpes ved gode digitale løsninger.

Videre har vi merket oss forslaget om at departementet skal kunne gi forskrift om at egenander som hovedregel skal være betalt før ny støtte innvilges. Det legges likevel til grunn at det unntaksvis bør være rom for å innvilge ny støtte uten at hele egenandelen er betalt. Det fremstår uklart hvilke situasjoner utvalget her sikter til.

Prioriterte saksområder

FMOV registrer at utvalget foreslår å videreføre ordningen med prioriterte saksområder, og at de foreslår å utvide saksområdene med noen sakstyper.

Personer som har behov for tjenester etter sosialtjenesteloven tilhører som oftest mindre ressurssterke grupper, og vi stiller oss meget positive til en lovendring som vil styrke deres posisjon til å kunne ivareta sine rettslige interesser på like linje med andre.

Saksområder som er vurdert, men som ikke prioriteres

FMOV er enig i utvalgets vurdering.

Rettshjelp i saker utenfor de prioriterte områdene

Slik vi leser utvalgets forslag og vurdering om skjønnsbestemmelsen synes dette å være i samsvar med dagens praksis.

Saker med tilknytning til utlandet

For søkere bosatt i utlandet kan det oppstå særlige spørsmål knyttet til både behovsprøvingen og innbetaling av egenandeler. Utvalget foreslår at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om hvordan utenlandsk inntekt og formue skal tilpasses det norske behovsprøvingssystemet. Dette forblir dermed foreløpig uavklart, selv om det ikke en upraktisk problemstilling. Utvalget foreslår at den nye rettshjelplovens virkeområde begrenses til saker i Norge og saker etter norsk rett i utlandet. Når det gjelder rettslig bistand til norske borgere som er involvert i rettsprosesser i andre land, mener utvalget at ytelser til disse bør hjemles i et annet regelverk og gis som konsulær bistand.

Etter utvalgets syn har utenrikstjenesten langt bedre forutsetninger enn norske rettshjelpsmyndigheter til å vurdere om norske borgere i utlandet skal få økonomisk bistand fra norske myndigheter til å kjøpe advokathjelp i utlandet, og i så fall hvor mye. Utvalget fremhever at dersom myndigheten til å finansiere rettshjelp utenlands flyttes til utenrikstjenesten, vil denne også i større grad kunne ta hensyn til lokale kostnader og til hvilken annen konsulær bistand som har vært gitt i saken.

Etter dagens ordning, er det Fylkesmannen i Oslo og Viken som tar stilling til søknader om fri rettshjelp til norske borgere i utlandet. Tidligere hadde alle fylkesmannsembetene kompetanse til å behandle disse sakene, men fordi tilfanget av denne type saker er begrenset, ble saksfeltet lagt til ett embete. Målet med omleggingen var å sikre tilstrekkelig erfaring og kompetanse, raskere håndtering og sikre større grad av likebehandling av disse sakene.

At utenrikstjenesten kjenner de stedlige forholdene best, herunder hvilke forsvarer-/bistands-/rettshjelpsordninger som finnes i det aktuelle landet, og eventuelt kostnaden og kvaliteten på disse, er det liten tvil om. Som utvalget fremhever, vil utenrikstjenesten også kunne se hen til hvilken annen konsulær bistand som kan gis i den aktuelle saken.

Dette er opplysninger som FMOV gjennomgående innhenter fra utenrikstjenesten ved behandlingen av saker om fri rettshjelp til norske borgere i utlandet, og som dermed også hensyntas ved dagens ordning.

Vi opplever at kontakten vår med utenrikstjenesten er god. Etter mange år med behandling av disse sakene, har vi også kjennskap til hvilke ordninger som finnes i ulike land og regioner. Selv om innhenting av stedlig informasjon i noen tilfeller kan ta tid, har vi god erfaring med praktisering av regelverket og kan behandle søknadene uten unødig opphold. Vi er derfor usikre på om en konsulær behandling av disse sakene vil gå raskere, samt om dette vil ivareta søkernes rettssikkerhet og hensynet til likebehandling i samme grad som etter dagens ordning.

Konsekvensene av at rettslig bistand til norske borgere som er involvert i rettsprosesser i andre land eventuelt gis som konsulær bistand, er ikke nærmere problematisert i utredningen. Herunder er det ikke kommentert hvorvidt en slik løsning vil avskjære brukerne fra å kunne påklage beslutningen. Slik vi leser forslaget, antar vi likevel at det ikke vil være adgang til å klage på utenrikstjenestens beslutning om konsulær bistand. Dette skiller seg fra dagens ordning, hvor Statens sivilrettsforvaltning behandler disse sakene som klageinstans.

I saker som gjelder rettsprosesser i andre land, innvilges det ofte også bistand til advokat i Norge. For straffesakene er det i forslaget til ny lov ikke gitt noen særskilt hjemmel for bistand i Norge. Vi antar derfor at slik bistand eventuelt må innvilges etter skjønnsbestemmelsen i § 9.

I saker hvor det er behov for bistand både i og utenfor Norge, innebærer forslaget at brukeren må forholde seg til to ulike etater for å søke om rettshjelp i samme sak. Det vil dermed være vanskeligere å se ytelsene i sammenheng, herunder å tilpasse omfanget av hvor mye rettshjelp som skal gis i og utenfor Norge, slik man har anledning til etter dagens ordning.

Vi kan ikke se at problemstillingen er omtalt i utredningen. Vi mener derfor at konsekvensene bør utredes nærmere dersom en ønsker å gå videre med dette forslaget.

Barnebortføringssaker

Utvalget foreslår at saker etter barnebortføringsloven gjøres til et prioritert område for alle parter.

Etter dagens rettshjelpsordning anses det ikke rimelig å innvilge bistand i saker som har sitt utspring i forhold som søker selv åpenbart har ansvaret for og kan klandres for. I saker som åpenbart dreier seg om en urettmessig bortføring, kan vi i utgangspunktet ikke se at det er tilstrekkelig gode grunner til at det offentlige skal yte støtte. I slike tilfeller vil det prinsipielt sett virke urimelig at det offentlige yter bistand til bortfører.

FMOV er imidlertid enig i at den påståtte bortføreren vil kunne ha et berettiget behov for fri rettshjelp, eksempelvis i saker som reiser spørsmål om hvorvidt det overhodet foreligger noen bortføring, eller om barnet også tidligere har vært bosatt i Norge. Vi vil likevel påpeke at det også etter dagens ordning gjennomgående innvilges fri rettshjelp i de tilfellene som utvalget skisserer, i tråd med de retningslinjer som er gitt i rundskriv SRF-1/2017 pkt. 9.4.

Utvalget foreslår at dagens ordning med økonomisk støtte til utenlandsk advokat i saker om barnebortføring fra Norge blir overført til utenrikstjenesten. Det vises i utredningen til at utenriksdepartementet allerede spiller en sentral rolle i disse sakene, herunder at de har ansvar for å formidle kontakt med lokal advokat og lokale myndigheter gjennom utenriksstasjonene.

FMOV vil påpeke at det i disse sakene ofte også vil være behov for norsk advokat, og at det i slike tilfeller vil være en klar fordel at bistand i utlandet og Norge sees i sammenheng. Som nevnt ovenfor, kan vi ikke se at denne problemstillingen er omtalt nærmere i utredningen.

Saker for EMD

Utvalget har foreslått at retten til rettshjelp videreføres i saker for EMD, men slik at rettshjelpen gis gratis uten behovsprøving.

FMOV er enig i at part i en sak som er tatt til behandling i EMD fortsatt bør innvilges fri rettshjelp.

Offentlige tvangsinngrep og andre saker hvor staten dekker alle kostnadene ved rettslig bistand – Del V

Barnevernssaker

FMOV støtter utvidelse av rettshjelpsordningen slik som utvalget foreslår i ny bvl. § 6-11 c.

Fylkesmannen ser at utvalgets forslag berører for en stor del barnevernssaker, og de prosessuelle regler som de er underlagt. Fylkesmannen mener at dette bør utredes nærmere av barne- og familiedepartementet, sett hen til arbeidet som pågår med barnevernsreformen.

VI finner likevel grunn til å støtte utvalgets forlag om en ny bestemmelse i barnevernloven § 6-11 c, om at de private partene gis rett til gratis juridisk rådgivning dersom det er aktuelt med frivillig plassering av barnet utenfor hjemmet etter § 4-4 sjette ledd.

At partene får rett til advokat også ved vurderingen av en frivillig plassering, kan bidra til færre akuttplasseringer og andre tvangstiltak.

Privat part kan oppleve at en frivillig plassering ikke er frivillig, men noe som parten må takke ja til, for å unngå tvangsplassering. Frivillig plassering er også et inngripende tiltak. Vi mener derfor at det vil på en bedre måte ivareta partens rettssikkerhet hvis parten kunne få bistand og råd fra en advokat i denne situasjonen. Forslag fra SOBA

Utvalgets forslag om hvordan rettshjelpen/støtten til rettshjelp skal organiseres i disse sakene opplever vi om noe uklar. Vi forutsetter at dette blir klargjort nærmere i det videre arbeidet med ny lov.

Andre tvangsinngrep

Utvalget foreslår å videreføre dagens ordning, hvor det først og fremst gis gratis rettshjelp i tvangssaker som behandles av domstolene og domstollignende organ. I tillegg videreføres ordningen med gratis rettshjelp ved klage til fylkesmannen i saker om undersøkelse og behandling uten eget samtykke etter psykisk helsevernloven § 4-4.

FMOV er enig i at det fortsatt bør gis gratis rettshjelp i de aktuelle sakene. Vi viser til at det dreier seg om inngripende tiltak av meget stor betydning for den det gjelder.

Utlendingssaker

Utvalget mener at rettshjelpen i utlendingssaker primært bør rettes inn mot forvaltningens behandling av sakene, og at rettshjelpen fortsatt bør være gratis. Videre forslås det at stykkpris beholdes som system for salærfastsettelse i utlendingssaker utenfor domstolen, unntatt ved personlig fremmøte for Utlendingsnemnda (UNE). I tilfeller hvor det gis rettshjelp for domstolene, foreslår utvalget at rettshjelplovens regler om rettshjelp for domstolene brukes så langt de passer.

FMOV er i stor grad enig i disse utgangspunktene.

Vi er imidlertid i tvil om hvordan organiseringen av gratis juridisk bistand, retten til bistand, juridisk bistand og rettshjelpbevillingen skal gjennomføres.

Andre saker hvor det offentlige skal dekke utgiftene til rettslig bistand

Her har vi kun en kommentar til at det til de enkelte sakstypene er vist til at rettshjelplovens regler om rettshjelp i saker for domstolene skal anvendes så langt de passer. Dette opplever vi som uklart.

Økonomiske og administrative konsekvenserdel VI

FMOV mener det er for tidlig å ha noen klar oppfatning av de økonomiske konsekvensene. Når det gjelder de administrative konsekvensene vil Fylkesmannsembetene (Stasforvalteren fra 2021), alle eller noen, være godt rustet til fortsatt å behandle saker om fri rettshjelp og saker om støtte til rettshjelp. Vi er en robust organisasjon som har lang erfaring i å behandle saker om rettshjelp og lang erfaring i bruk av digitale løsninger for å behandle saker og salærkrav. Vi legger til grunn at de digitale løsningene videreutvikles, og vi anser det som en klar fordel om alle aktørene innenfor området fri rettshjelp eller støtte til rettshjelp skal kunne benytte en felles digital løsning.

Med hilsen

Rannveig Bjerkmo

avdelingsdirektør

Juridisk avdeling

Hege Skaanes Nyhus

seksjonssjef

Dokumentet er elektronisk godkjent