Høringssvar fra Norges Høyesterett

Dato: 05.10.2020

Høyesterett er enig i at det er et behov for endringer på området og slutter seg til hovedtrekkene i lovforslaget. Det bemerkes særskilt at Høyesterett er enig i at adgangen til å søke om betinget fri sakførsel bør falle bort.

Lovforslaget inneholder ingen bestemmelse tilsvarende rettshjelploven § 18, som gir en særskilt adgang til å innvilge fri sakførsel ut fra sakens prinsipielle interesse når den er henvist til behandling i Høyesterett. Fri sakførsel på dette grunnlaget kan innvilges selv om de økonomiske vilkårene i § 16 ikke er oppfylt. Hvis det foreligger «særlige grunner», kan fri sakførsel også gis for andre enn fysiske personer. Det betales ikke egenandel ved fri sakførsel etter bestemmelsen.

Høyesteretts rolle som prejudikatdomstol tilsier etter vårt syn at denne særskilte ordningen for dekning av rettshjelpsutgifter i saker som er henvist til behandling for avklaring av et rettsspørsmål av betydning utenfor den konkrete saken, må videreføres. Høyesteretts ankeutvalg henviser hvert år noe i overkant av 50 sivile saker til behandling i Høyesterett, og fri sakførsel etter § 18 innvilges bare i et fåtall av disse. Like fullt er det altså saker som ikke kunne ha blitt ført for Høyesterett uten ordningen, og Høyesteretts mulighet til å bidra med rettsavklaring og rettsutvikling vil svekkes innenfor viktige rettsområder dersom den ikke videreføres.

Den generelle skjønnsbestemmelsen i lovutkastet § 9, som fastsetter at det blant annet skal legges vekt på sakens prinsipielle interesse, gir bare grunnlag for støtte til rettshjelp dersom de økonomiske vilkårene i § 5 er oppfylt, og da med egenandel som angitt i § 13. Bestemmelsen gir heller ikke adgang til å gi støtte til andre enn fysiske personer.

Vurderingen av om det bør gis dekning av rettshjelpsutgifter ut fra sakens prinsipielle interesse, er nært beslektet med ankeutvalgets vurdering av om saken bør henvises til behandling i Høyesterett, jf. tvisteloven § 30-4. Kompetansen til å avgjøre en slik søknad bør derfor ligge i Høyesterett slik som i dag. Det vil også være uheldig om den videre saksforberedelsen etter at saken er henvist til behandling må avvente rettshjelpsforvaltningens vedtak. Prosedyre for Høyesterett stiller høye krav til prosessfullmektigene. De sivile saker Høyesterett behandler er ofte kompliserte og sammensatte og fordrer ikke sjelden bruk av internasjonale kilder. Sakene er følgelig arbeidskrevende for prosessfullmektigene. På denne bakgrunn bør heller ikke reglene om et tak for antall timer gjelde i saker for Høyesterett, men den endelige fastsettelsen av advokatens salær må naturligvis skje innenfor hva som anses nødvendig for en forsvarlig forberedelse av saken.

Om det nærmere behovet for å ha en videre adgang til dekning av rettshjelpsutgifter i saker som er henvist til behandling i Høyesterett, vises det til det som fremkommer om vårt syn i Ot.prp. nr. 91 (2003–2004) avsnitt 10.3, i forbindelse med at det ble vurdert endringer av betydning for gjeldende ordning:

«Høyesterett fremholder at dersom en sak er henvist til Høyesterett, betyr det at den er ansett som særlig egnet til å få avklart spørsmål av generell rekkevidde innenfor et rettsområde. Samtidig betyr prøvingen i Høyesterett at partene i saken blir påført særlig store utgifter ved en avklaring som vil komme det praktiske rettsliv til gode. Høyesterett er derfor av den oppfatning at dispensasjonsadgangen for saker av prinsipiell interesse vil ha en annen ramme for Høyesterett enn for underinstansene. Det antas at en generell dispensasjonshjemmel ikke vil gi tilstrekkelig klarhet i forhold til dette.»

Når det gjelder behovet for unntaksvis å kunne gi dekning til juridiske personer, vises det til det som fremkommer om vårt syn i proposisjonen avsnitt 4.3. Lovarbeidet ledet ikke til realitetsendringer i den særskilte ordningen for fri sakførsel i saker som er henvist til behandling i Høyesterett, se avsnitt 10.4.

Vennlig hilsen

Toril Marie Øie
justitiarius