Høringssvar fra Olav Torvund

Kommnetarer til forslag til ny finansavtalelov

Dato: 15.12.2017

Svartype: Med merknad
 

Professor dr.  juris
Olav Torvund

 

Oslo 15.12.2017

 

Kommnetarer til forslag til ny finansavtalelov

Jeg vil i hovedsak kommentere terminologi og systematikk.

Slik forsalget er utformet, vinner man lite med å spre definisjonene i de ulike bestemmelsene, og i forskrifter. Det står i avsnitt 1.3.1:

«Når slike definisjoner har vært tatt inn i loven i dag, skyldes det at begrepene er definert i de ulike EØS-direktivene loven gjennomfører. Disse definisjonene har imidlertid Norge ingen forpliktelse til å gjennomføre i nasjonal rett. Definisjonenes formål i direktivene er først og fremst å fastlegge direktivets virkeområde og dermed det nasjonale handlingsrommet innenfor EØS-avtalens rammer.»

Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner, når forordninger som inneholder disse definisjonene gjennom henvisninger gjøres til norsk lov. Når dokumenter som ikke er preget av klarspråk gjøres til lov, blir det i alle fall ikke mer oversiktlig enn om definisjonslisten tas inn i loven.

Det er ikke uvanlig at mer tekniske reguleringer er vi forskrifter. Men det bør ikke være slik at man må gå til forskrifter for å finne ut hva et ord i en lov betyr. Når man velger en dobbeltregulering, som foreslått i høringsutkastet, øker risikoen for ulikheter og dermed uklarhet hvis man ikke alltid klarer å endre begge steder samtidig. Når definisjonene i praksis finnes både i loven og i en forskrift, mister man også fleksibiliteten ved å bruke forskrift, i alle fall hvis man vil unngå at lov og forskrift blir forskjellig.

Hvis en betegnelse brukes flere ganger er det lettere å finne definisjonene når de er samlet.

Det kan selvsagt være grunn til å være kritisk til hvilke termer som defineres. Det fremstår ikke særlig hensiktsmessig å definere «virkedag» i loven.

 

I avsnitt 1.3.1 står det i høringsnotatet:

«Det foreslås videre å gå tilbake til den tradisjonelle språkbruken som ble benyttet ved vedtakelsen av finansavtaleloven i 1999 for enkelte sentrale begreper. Det foreslås blant annet å erstatte «rammeavtale» i gjeldende lov med «kontoavtale», «unik identifikasjonsnummer» med «kontonummer» og «betalingsordre» med «betalingsoppdrag».»

Det er grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved den forutsetningen som dette hviler på. Bestemmelser som kom inn i en lov i 1999, og som kun sto i 10 år før de ble endret i 2009, kan vanskelig sies å representere «tradisjonell språkbruk».

Det har dessuten liten hensikt å sementere eldre språkbruk hvis dette innebærer at Norge terminologisk kommer i utakt med Europa og den terminologien som ellers brukes internasjonalt.

Jeg vil særlig kommentere forslaget om å erstatte beatlingsordre med betalingsoppdrag,

En betalingsordre og et betalingsoppdrag er ikke det samme. Vi behøver ikke gå lenger enn til definisjonene i finansavtalen for å se at dette ikke er det samme. I den opprinnelige § 12 bokstav a, het det:

«betalingsoppdrag: oppdrag om uttak eller overføring av betalingsmidler»

I dagens § 12 bokstav b:

«betalingsordre: anmodning fra en betaler eller betalingsmottaker til en institusjon om å foreta en betalingstransaksjon»

Betalingsordren er bestillingen av et oppdrag. Betalingsordre, som er en direkte oversettelse av det engelske payment order er et godt innarbeidet uttrykk. Det brukes blant annet i UNCITRALs «Model Law for International Credit Transfers», hvor det er definert i art 2 (b). Det var ikke en betegnelse som ble funnet på av UNICTRAL, men ble valgt fordi det var en innarbeidet betegnelse.

Også i Norge har betalingsordre vært benyttet. Det brukes f.eks. i høyesterettsdommen gjengitt i Rt 1961 s. 694. Selv om betegnelsen betalingsordre ikke ble tatt inn i den opprinnelige finansavtaleloven, ble den brukt i lovens forarbeider, i den vanlige betydningen av ordet.

Det er lite grunnlag for å hevde at betalingsoppdrag har noen tradisjon i den samme betydningen som betalingsordre, selv om betegnelsen ble brukt i en noen annen betydning i lovteksten fra 1999 til 2009. Betalingsordre har vært brukt i lovteksten nesten like lenge, og er slik sett like tradisjonelt. Og vel så viktig: Det korresponderer med internasjonal terminologi og innarbeidet bankpraksis. Man bør holde seg til det som er innarbeidet terminologi, i dette tilfellet betalingsordre.

I forslagets § 53 brukes betalingsoppdrag, i det som etter min mening er riktig bruk av denne betegnelsen, hvilket er en helt annen betydning en det som i dag kalles betalingsordre.

 

I notatet pkt 1.3.1 står det bl.a. følgende om dokumentbegrepet:

«I lovforslaget brukes konsekvent «dokument». Samtidig vil fremgå av lovforslaget § 14 at når loven bruker begrepet dokument, skal det forstås som «papir eller annet varig medium»

Men i forslaget til § 14 står det ikke noe om dokument eller «papir eller annet varig medium».

Man foreslår å gjøre «dokument» til noe fysisk, ved en definisjon som inneholder: «papir eller i et annet varig medium i form av enhver innretning som gjør kunden i stand til å lagre informasjon rettet til kunden personlig.»

Fvl § 2 første ledd, bokstav f, Offentleglova § 4, første ledd, pliktavleveringslova § 3, første ledd:

«en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring, overføring eller lignende.»

Et slikt logisk dokumentbegrep er på ingen måte uproblematisk, en diskusjon jeg ikke går inn på her. Men det som presenteres som et dokument kan være data som hentes fra ulike registre i en database, som så settes sammen og presenteres i et presentasjonsskjema. Dette kan man så skrive ut, eller lagre som et «dokument» om man skulle ønske det.

Det vil uansett være uheldig om man nå introduserer et annet dokumentbegrep, uten å i alle fall drøfte det i forhold til de andre «teknologinøytrale» dokumentbegrepene som allerede brukes i lovgivning.

Det står i forslaget til § 24 (2) bokstav b at en betalingsfrist anses avbrutt»

«når mottakeren mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsmiddel.»

Nå brukes i praksis sjekker nesten ikke i Norge. Men uansett, så er sjekker betalingsinstrumenter, ikke betalingsmidler.